Dette er noe av det mest imponerende vi har prøvd
Kun 25 journalister i verden fikk prøve. Slik gikk det da vi som eneste norske nettsted fikk prøve HTC og Valves Oculus Rift-utfordrer.
Mine første ustødige skritt
Tek.no/Barcelona: Foran årets Mobile World Congress fikk vi en nokså uvanlig henvendelse. HTCs danske pressemann var på hornet, og lurte veldig på om vi hadde tid til noe skikkelig hemmelig. Kan dere si noe mer? Nei, det kunne de ikke. Da invitasjonen kom i skriftlig format ble den beskrevet som «dark project». Javel, tenkte vi. Dette kan enten være veldig interessant, eller totalt bortkastet tid. Det er ingen uvanlig PR-øvelse å dynke invitasjoner i mystikk og hemmelighold.
Vi fikk det første konkrete hintet om hva vi skulle få se under HTCs pressekonferanse på søndagen før Mobile World Congress gikk av stabelen. Mer eller mindre ut av det blå annonserte HTC-sjef Peter Chou at selskapet samarbeidet med Valve om et sett VR-briller. Du vet, mer eller mindre samme konsept som både Facebook og Sony satser på, gjennom merkevarer som Oculus og Project Morpheus.
Én dag gikk, og bekreftelsen kom. Det var en av svært få tilmålte demonstrasjoner av HTC Re Vive vi var påmeldt. Ikke engang selskapets egen nordiske PR-mann fikk lov til å gå inn i rommet der demonstrasjonen fant sted. Han måtte pent stille seg i køen sammen med haugevis av andre prøvelystne.
Det er en liten, men viktig forskjell på HTC Re Vive og den Facebook-eide konkurrenten. Oculus-brillene i sin nyeste utgave har sensorer som kan spore hodets posisjon i rommet, men de er ikke laget for vandring rundt i rom. Nettopp det er HTC og Valves hodesett laget for, og det fungerer ikke bare ved hjelp av interne sensorer.
Vel fremme på HTCs område blir undertegnede vist inn på et rom på størrelse med en halvstor hybel. I taket henger det som ser mest av alt ut som to små satellitthøyttalere – de knøttsmå kubene som gjerne havner bak sofaen i et rimelig surroundsett. Disse kommer det ikke lyd ut av. I stedet kommer det laserlys fra dem. Rutenettet dette lyset danner er Re Vives referansepunkt i rommet. Dermed har disse brillene i praksis et eget navigasjonssystem rundt seg, og trenger ikke å basere seg utelukkende på de mange sensorvariantene som ellers brukes til liknende formål. Kamera, gyroskop og akselerometer er vel og bra, men hvis du har opplevd VR-varianter, eller utvidet virkelighet på telefonen din, vet du at presisjonen av og til ikke blir høy nok.
Løsningen ser litt «blekksprut» ut
En av HTCs medarbeidere hjelper oss så fort vi kommer inn i rommet. Et virrvarr av kabler og belter som skal holde kablene hører til. Vi får beskjed om at fotografering av utstyret slik det ser ut på dette tidlige tidspunkt ikke er tillatt. Aller nådigst får vi knipse noen bilder av et sett briller uten alle kablene etter at seansen er ferdig.
Vi forstår i grunnen HTC godt. Nesten alt vi ser på et så tidlig stadium i utviklingen ser litt «blekksprut» ut. Det kosmetiske kommer gjerne til slutt, når alt det andre er på plass. I mellomtiden ser Re Vive definitivt mer imponerende ut på innsiden enn på utsiden.
Så fort alt er koblet opp dukker det opp et hvitt rom med gjerder rundt inni brillene. Det er litt desorienterende i begynnelsen. Et par sekunder føles det akkurat som om man risikerer å tippe, men hjerne og øyne forstår seg fort på hva som foregår, og følelsen forsvinner på et blunk.
Plutselig dukker det opp to håndtak foran meg. Dette er håndkontrollene for systemet. Jeg la ikke merke til dem i det litt rotete oppsettet som lå spredt utover gulvet da jeg kom inn, men nå får jeg se en digital utgave av dem inni brillene. De henger foran meg. Jeg får beskjed om å ta dem, rekker ut hendene, og treffer kontrollene presist foran meg. Det er mulig jeg er enkel å overbevise, men jeg er allerede litt imponert.
Voksenopplæring i virtuelle rom
HTCs mann forklarer at rommet jeg ser er til for å orientere seg i. Veggene er ytterpunktene for brillenes referanser fra laserdingsene i taket. Etter å ha spasert litt rundt i det tomme rommet, med veggene som beveger seg rundt meg, får jeg beskjed om at opplæringen trappes litt opp. Det dukker opp søyler i det virtuelle gulvet. Ettersom jeg nærmer meg søylene faller de ned, og blir til en del av gulvet foran meg, mens andre søyler kommer opp bak meg. Jeg titter rundt meg og ser at det er søyler i taket også, og at man kan se ganske nærme på søylene om man setter seg på huk. Disse brillene orienterer seg i tre dimensjoner. Med voksenopplæringen fullført er det på tide å prøve seg på noe litt mer spennende. Å henge i et tomt rom er tross alt ikke helt det disse brillene er laget for.
Mannen som koblet på meg dingsene forklarer meg hva som foregår som en stemme oppå alle lydeffektene rundt meg. Nå er det på tide å skru imponasjefaktoren hele veien til 11. Jeg får beskjed om at jeg øyeblikkelig skal være under vann.
En slags filmplakat forteller meg at demonstrasjonen heter Blue, og blir få sekunder senere erstattet av et undervannsunivers. Jeg drev noen år med dykking, og følelsen av å stå på et svært realistisk skipsvrak, uten å ha på seg tanker, blylodd og alt utstyret som hører til var surrealistisk. Så presist virket HTCs system at jeg helt sluttet å tenke på at dette var en virtuell verden. Jeg var naturligvis klar over at dette bare var datagrafikk, men når teknologi fungerer så overbevisende, så kontant og presist, blir det forlokkende å kaste seg uti. Jeg begynner å strekke armene etter fisk som svømmer forbi. De ser nesten skummelt realistiske ut, og reaksjonen? Den er påfallende lik den jeg husker fra mine år med trykklufttank på ryggen.
Hvor kom den hvalen fra?!
Jeg blir så opptatt av fiskene som svømmer rundt meg, at jeg knapt enser det som foregår bak meg. En enorm hval kommer svømmende inn. Jeg blir et øyeblikk litt i tvil om jeg skal forsøke å pirke borti den også, eller om jeg skal dukke for den enorme finnen som kommer i min generelle retning. Jeg gjør en slags kombinasjon av begge, som hverken skremmer hvalen, eller ser spesielt oppvakt ut utenfra.
Det eneste jeg har å si på opplevelsen er at den er litt pikselert. Opplevelsen er vesentlig dypere (unnskyld!) enn jeg tidligere har opplevd i produkter som Samsung Gear VR eller den originale Oculus Rift-varianten. Det skal sies at jeg foreløpig ikke har opplevd siste generasjon Oculus selv, og må basere meg på andres beskrivelser av produktet.
HTC har mer gåsehud på lager. Bli med til neste side.
Det er tid for gåsehud
Opplevelsen er ikke over. Vi ledes gjennom et slags snodig kokkespill, der vi kan kaste kniver veggimellom, og blir beordret til å lage en suppe. Kontrollerne jeg holder ser nå ut som et par hender inni brillen, og bruken av dem er forbløffende intuitiv. Ett trykk på «avtrekkeren» strammer grepet rundt kjevler og andre hjelpemidler.
Mitt forsøk på suppe er omlag like vellykket som mine øvrige kjøkkeneskapader. En gigantisk biff, et par tomater og en gulrot ser ikke ut til å være det programmet venter seg. Jeg bruker opp tiden min på kjøkkenet ved å sprute ketchup overalt, før jeg hiver hele flasken i mikrobølgeovnen. Den kommer ut som en rykende klump, og mitt forsøk på å ha det gøy blir underkjent av programvaren.
Tekniske problemer understreker hvor god opplevelsen er
Her klarer jeg å snuble litt i kablene jeg sitter fast i. Resultatet er at hele opplevelsen låser seg og må startes på nytt. Med så mange kabler rundt, og mitt litt klossete første møte med teknologien, kan jeg muligens slippe unna med skylddeling her. Dette er uansett tidlige produkter. Det er inntil ni måneder igjen til dette senest er i salg for vanlige kunder, om vi skal tro HTC.
Artig nok tjener de tekniske problemene bare til å forsterke inntrykket av hvor vanvittig vellaget denne opplevelsen er. Bildet av kjøkkenet stopper nemlig i en litt skråstilt posisjon foran meg. Det som var så ekstremt responsivt, står nå i ro. Jeg føler at jeg mister all oversikt over hvor rommet er rundt meg. Det som var helt fullstendig sømløst, er nå forvirrende og desorienterende. Hadde ikke opplevelsen i utgangspunktet vært så god at man glemte tid og sted, ville heller ikke kontrasten blitt like voldsom. Wow, er det slik det føles når det ikke virker, altså?
Systemet er raskt i gang igjen. Det neste jeg får prøve er en slags tredimensjonal maleopplevelse. Kontrollerne mine har skiftet design. Den venstre har blitt til en palett og verktøyvelger, mens den høyre tar for seg av verktøyene jeg har i venstre hånd. De som har laget denne applikasjonen må virkelig kunne sin design, for det hele føles så naturlig at jeg bare umiddelbart og uten forklaring er i gang.
Er rytmisk sportsgymnastikk sporten for meg?
Jeg lysmaler rundt meg, bytter farge, og sprer et spor av flammer over og under meg i rommet. Det er mulig å vikle tegninger rundt andre tegninger, og jeg kan gå rundt i mitt eget lille kunstverk. Fra utsiden må opptrinnet ha sett ut som tidenes minst grasiøse utgave av rytmisk sportsgymnastikk, men en to meter lang nordlending med pondus koste seg stort i et rom her i Barcelona. Også jeg som aldri har hatt et kunstnerisk bein i kroppen.
Den siste demonstrasjonen vi får prøve akkompagneres av en kjent stemme. Det er tid for gåsehud.
Aperture Science-logoene dukker opp. Jeg får en utfordring som begynner like idiotisk enkelt som den avsluttes idiotisk vanskelig. Etter å ha åpnet en skuff og tittet ned i det som en gang var et eksperimentelt mikrounivers har jeg visst blitt guden for menneskene nedi skuffen. Stemmen rundt meg forteller meg at jeg bør lukke skuffen igjen, og at eksperimentet tilintetgjøres ved hjelp av flammer. Valves morbide humor. Jeg elsker den.
Heisann ... GlaDOS
Etter å ha forsøkt å reparere en robot, ledet av stadig mer uforståelige og usammenhengende instruksjoner, får jeg beskjed om at jeg nå har blitt fratatt alt mitt ansvar. Bare rett og rimelig, tenker jeg. Før veggene klapper sammen rundt meg, og jeg står ansikt til ansikt med GlaDOS. Den spik, spenna gærne robotintelligensen fra Portal-spillene har noen velvalgte ord til denne udugelige journalisten. Jeg henfaller umiddelbart til fantasier om at dette her - dette kan være Portal 3 slik både jeg og Valve ønsker det. Ikke en meningsløs melking av to fabelaktige spill, men et vinnende konsept i en innpakning vi knapt hadde turt å tenke oss.
Jeg forsøker å nærme meg knappen jeg har fått beskjed om å trykke på, før alt revner rundt meg, og demonstrasjonen er ferdig.
Seansen tok omlag 25 minutter, tekniske problemer inkludert. Det føltes som fem. Detaljene omkring systemet er HTC fortsatt forsiktige med å si noe om, men en forbrukervariant skal være i salg innen utgangen av året. Med innhold av denne typen, og maskinvare som virker så fabelaktig godt, kan HTC muligens ha funnet sin neste virkelig store styrke. Det er årevis siden jeg har sett en så overbevisende demonstrasjon av noe som helst. Ikke ble jeg sjøsyk heller.
