Alt du trenger å vite om 4K på Blu-ray
Vi har undersøkt det kommende Blu-ray formatet nøye, og det ser bedre ut enn vi først fryktet.
Innhold
- Navn, oppløsning og kapasitet
- Ultra HD Blu-ray
- Flere piksler for deg som sitter nært TV-en
- Dobbel kapasitet, bedre kodek
- Bli med på neste side, det er der det blir virkelig spennende»
- Bildefrekvens, 10-bit og fine farger
- Høy bildefrekvens: Et ess i ermet eller en slange i gresset?
- 10-bit video, bedre farger og høyere dynamikk
- Men kommer noen til å kjøpe det?
Navn, oppløsning og kapasitet
Da TV-er med høy oppløsning (det vil si HD-Ready og Full HD) gjorde sitt inntog på markedet for noen år tilbake holdt det ikke med DVD-ens stakkarslige oppløsning på maksimalt 720 x 576 punkter. Derfor ble to nye formater lansert i 2006: HD-DVD og Blu-ray, og etter en to år lang «formatkrig» sto Blu-ray igjen som vinneren.
Selv om det virker som om det digitale bakkenettet knapt er åpnet, og noen av oss synes vi «nettopp» oppgraderte til HD, er 1920 X 1080 raskt i ferd med å bli gårdagens oppløsning. Det neste er 4K med en oppløsning på minimum 3840 X 2160 piksler. Det omtales ofte som Ultra-HD eller UHD, som en forkortelse for Ultra High Definition. Rent etymologisk må vel det bety noe så upresist som «mer enn høy oppløsning», alt etter hvordan man velger å oversette «definition».
Har du kjøpt TV nå nylig er det ikke usannsynlig at den støtter 4K, og da har du i en periode fått uttelling for de ekstra pikslene med både YouTube og Netflix, men de fysiske formatene har latt vente på seg.
Ultra HD Blu-ray
Selv om nettstrømming har gjort grove innhogg salget av fysiske plater, er det fortsatt noen som av ulike grunner setter pris på å kunne holde en film i hånden. Derfor har The Blu-ray Disc Association (BDA) kommet med en endelig standard for Blu-ray plater som skal kunne vise 4K- oppløsning for deg som ønsker fysisk tilgang til filmene og seriene dine.
Her bør vi også presisere at BDA har til gode å komme med en offisiell uttalelse om dette, den siste posten på pressesidene deres er fra April 2010. Men svært mange har meldt om spesifikasjonene allerede, og vi sporer informasjonen tilbake til nettstedet 4K.com, som uten å nevne navn skal ha vært i kontakt med representanter for BDU. Vi har ingen grunn til å tro at 4K.com lyver; de er en seriøs aktør, men vi har altså ikke funnet noen konkrete uttalelser fra BDA som bekrefter informasjonen.
Navnet på det nye formatet skal bli «Ultra HD Blu-ray», men med sine seks lite sexy stavelser ser vi ikke for oss at akkurat dette navnet kommer til å bli adoptert til dagligtalen. Noen har foreslått «Blu-ray+» som et bedre alternativ, men selv om vi er enige hjelper det nok lite, Ultra HD er det som brukes om TV-ene, og da blir det sansynligvis det som brukes om Blu-ray-diskene også.
Flere piksler for deg som sitter nært TV-en
Oppløsningen er ikke oppgitt utover at det skal være 4K. Det skulle egentlig bety at det er over 4000 piksler i lengderetningen (K=kilo=1000, 4K=4000), men i følge standarden satt av CEA er minimumsoppløsningen for 4K Ultra-HD satt til 3840 X 2160 piksler. Det er også denne oppløsningene alle 4K/UHD TV-ene i 16:9-format kommer med. Det er derfor svært lite sannsynlig at oppløsningen for Ultra HD Blu-ray blir noe annet enn dette.
Et problem som umiddelbart dukker opp her er at det menneskelige øyet har ikke en ubegrenset evne til å se detaljer. Forestill deg for eksempel at du står på en fotballbane: Med normalt syn vil du ikke ha problemer med å skille de individuelle gresstråene rundt føttene dine fra hverandre, men jo lengre vekk fra deg du ser jo vanskeligere blir det, og til slutt ser du bare en grønn grøt. Avstanden for dette vil variere noe fra person til person, men er målbar. Et godt utgangspunkt er at vi på én meters avstand kan skille mellom en sort og en hvit firkant som til sammen er 0,35 mm brede. Hvis firkantene blir mindre og/eller vi stiller oss lengre unna vil vi ikke lenger greie å skille dem fra hverandre, og de vil for de fleste oppleves som én enkelt grå firkant.
Dette prinsippet kan enkelt overføres til TV-er og relativ pikselstørrelse. Den gjennomsnittlige avstanden folk har mellom sofaen og TV-en i stua er omtrent 2,5 meter, så vi bruker dette som utgangspunkt. På en slik avstand må TV-en vår være over 80 tommer før vi greier å se pikslene i «vanlig» full HD.
Lurer du på hvor stor TV du må ha for at 8K skal ha noe for seg? Sjekk her (Ekstra)»
Dette vil selvsagt variere litt med hvor godt syn du har og hvor langt unna du sitter TV-en, men da vi for en tid tilbake foretok en blindetest her på kontoret med en 65-tommers TV og brukte 2,5 meter som seeravstand slet de fleste med å skille mellom oppløsninger på 720p, 1080p og 4K.
Dobbel kapasitet, bedre kodek
Heldigvis ser det ut til at BDA har mer enn bare høyere oppløsning å komme med når de lanserer den nye standarden. Det første vi var redde for med 4K Blu-ray er at dobbelt så mange piksler skal presses inn på samme lagringsplass som vanlig Blu-ray, noe som igjen fører til høyere komprimering og dårligere bildekvalitet oppløsningen til tross. Det blir heldigvis ikke slik. Der de «gamle» Blu-ray diskene for film har en kapasitet på opp til 50 GB, kommer platene til Ultra HD Blu-ray til å ha en kapasitet på 66 GB (to lag) og 100 GB (tre lag).
I tillegg skal de nye UHD Blu-ray-platene benytte seg av den nye H.265-kodeken, også kjent som HEVC (High Efficiency Video Coding), som lover å være mye mer effektiv enn dagens mer utbredte H.264. Det er vanskelig å gjøre gode målinger av hvor god bildekvaliteten er i forhold til hvor komprimert videoen er. Bitraten er selvsagt en indikator så fremt man sammenligner to videostrømmer med samme kodek, men hvis du sammenligner én kodek med en annen kan det ganske enkelt bety at den ene er mer effektiv enn den andre. Hvis du har den ukomprimerte videoen kan de komprimerte versjonene analyseres opp mot den, og så kan man sette et tall på komprimeringskvaliteten ut fra hvor mye pikslene avviker fra originalen, men dette tallet sammenfaller ikke nødvendigvis med hvordan bildekvaliteten oppfattes subjektivt. Og selv om den nye kodeken er mer effektiv enn den gamle, og det er dobbelt så stor plass på disken, skal det fortsatt fire ganger flere piksler inn i hvert bilde. Vi er veldig spente på å se resultatet.
Bli med på neste side, det er der det blir virkelig spennende»
Bildefrekvens, 10-bit og fine farger
Høy bildefrekvens: Et ess i ermet eller en slange i gresset?
Bildefrekvens skaper ofte store diskusjoner, og særlig når det kommer til film. Peter Jackson fikk gjennomgå da han brøt med den gamle kinostandarden fra Hollywood og produserte Hobbiten-filmene med 48 bilder i sekundet (fps - frames per second). Men uansett om du liker det eller ikke, ser det altså ut til at den nye Blu-ray standarden skal støtte bildefrekvenser på opp til 60 fps.
Nå sier ikke 4K.com noe om hvilke andre bildefrekvenser som kommer til å støttes, men i tillegg til 60 fps tar vi det som en selvfølge at de andre vanlige bildefrekvensene som 24-, 25-, 30- og 50 fps støttes. I utgangspunktet regner vi med at dette handler mest om kapasiteten til disken og spilleren, og at høyere bildefrekvens kanskje vil være mulig ved lavere oppløsninger enn 4K, men dette er bare spekulasjoner fra vår side.
Verdens første sci-fi film, «Reisen til Månen» fra 1902 ble skutt og vist med bare 14 bilder i sekundet.
Filmindustrien, og særlig Hollywood, har sverget til 24 fps i lang tid. «Levende bilder» er i utgangspunktet et synsbedrag, der en serie stillbilder med relativt små endringer fra bilde til bilde spilles av så raskt at hjernen setter de sammen til en flytende bevegelse. Hastigheten på 24 fps er høyere enn det som er nødvendig for å oppnå dette synsbedraget, og før lydfilmen kom siste på halvdel av 1920-tallet var bildefrekvensen noe lavere. Av tekniske årsaker måtte bildefrekvensen økes for å få lyden til å fungere, men ikke mer enn nødvendig, siden 35mm film var, og fortsatt er, svært dyrt.
Og i de nesten 90 årene som har gått siden den gang har det ikke vært noen store grunner til å endre dette. Uten store, merkbare problemer kan hastigheten senkes bare så vidt til 23,976 fps for bruk i land med NTSC-standarden (blant annet USA, Canada og Japan), eller økes litt til 25 fps for land med PAL og SECAM (mesteparten av Europa, Asia og Australia).
Det fine med 24 fps er at bildefrekvensen tillater relativt trege lukkertider, som igjen resulterer i at raske bevegelser fremstår som uskarpe, det som på engelsk kalles «motion blur», og som vi kan oversette til bevegelsesuskarphet. Bevegelsesuskarphet er som mye annet et virkemiddel for fotografen, det gir bevegelser i bildet en slags «mykhet» mange mener går tapt ved høyere bildefrekvenser og/eller lukkertider. Det er også et veldig nyttig virkemiddel når man vil gi et inntrykk av høy hastighet. Ulempen er at det blir slitsomt for øynene i for store doser.
Selv om det ikke lenger er en teknisk nødvendighet, har 24 fps etter 90 år som standard uungåelig blitt en del av filmspråket; en konvensjon som ubevisst forteller oss at nå ser vi på en film, og ikke nyhetene, en fotballkamp eller et dataspill. Derfor føltes det veldig uvant da Peter Jackson skrudde frekvensen opp til 48 fps i Hobbiten. Dette fikk han mye tyn for, selv om en del også lovpriset ham for å ta et modig skritt og kalte det for nødvendig pionerarbeid, uavhengig av hvor vellykket det var. Om vi kommer til å se mye mer av det i fremtiden er vanskelig å si; Hobbiten-serien blir neppe de siste filmene som tar 48 fps i bruk, men vi føler oss ganske trygge på at majoriteten av spillefilmene som kommer de neste årene vil være i 24 fps.
Men utenfor filmverdenen, og da kanskje særlig i sport og naturprogrammer, vil nok den høyere bildefrekvensen komme mer til sin rett. I de tilfellene blir det enda ett element i regnestykket med kapasitet, bildestørrelse og kodek. For ikke bare skal vi ha fire ganger så store bilder som før, men også dobbelt så mange av dem. På den ene siden betyr det også dobbelt så mye jobb for H.265-kodeken. På den andre siden: på grunn av at kodeken baserer seg på ulikhetene fra bilde til bilde, og siden flere bilder betyr at det blir mindre forskjell fra bilde til bilde og skarpere bilder, blir dette igjen lettere for kodeken å jobbe med. Hva summen blir er ikke godt å si før vi ser det selv.
10-bit video, bedre farger og høyere dynamikk
Her kommer rosinen i pølsa, og noe som mange har ventet på lenge: 10-bit video! Dagens standard består av 8-bit RGB, som vil si at bildet er i stand til å gjengi 256 lysnivåer fra 0 til 255. Sammen med disse lysnivåene kan de tre fargekanalene rød, grønn og blå kombineres til godt over 16 millioner ulike fargenyanser. Med 10-bit video får vi tre fargekanaler som hver kan gjengi 1024-lysnivåer, som altså i tillegg til fire ganger så mange lysnivåer kan danne over én milliard ulike fargekombinasjoner.
I praksis betyr dette at Ultra HD Blu-ray kan møte fargerommet fra ITUs Rec.2020-standard, som er et vesentlig større fargerom enn dagens standard. Sammen med kompatible TV-er vil det nye Blu-ray formatet kunne gjengi mange flere fargenyanser. Siden øynene våre er mer sensitive for grønt enn rødt og blått, er det i den grønne delen av spekteret vi finner den største utvidelsen, selv om også rødt, blått og særlig turkis får en mye større palett å spille på.
Det som blir mest spennende å se resultatet av er støtten for det som upresist nok bare kalles HDR, men som til tross for navnet ikke må forveksles med den mye omdiskuterte fotostilen med samme navn. HDR står for «high dynamic range», altså stort dynamikkområde. I bildesammenheng er det snakk om at bildene skal vise flere detaljer over hele bildet, også i skyggepartier og høylys. I denne sammenhengen betyr det altså ganske enkelt at det nye formatet vil være i stand til å mer naturtro gjengi bilder med store forskjeller i lysnivået, så fremt materialet er produsert for det.
Dagens TV-er har et mye høyere lysnivå enn materialet de viser, så når nivået i TV-en skrus høyere opp enn bildet som vises er beregnet for, går dette blant annet ut over fargene. Men når det som produseres lages med utgangspunkt i at det skal vises med mye høyere dynamikk kan fotografen få frem flere detaljer i skyggepartiene, og særlig høylyset vil få en mye større dynamikk å spille på. Slik det er i dag ligger det et «tak» i høylyset som komprimerer signalet slik at alt over et visst nivå blir gjengitt med ganske lik styrke. I en scene med en mørk gate vil pærene i gatelampene lyse like sterkt som munningsflammen fra pistolene, men med HDR får produsentene muligheten til å gi enkelte elementer i bildet enda mer «trykk», samtidig som farger og skygger ser naturlige ut.
Men kommer noen til å kjøpe det?
«Oh I get it. Video stores are so old, they have ghosts in them.»
Alt dette lover godt for film-fremtiden, men hverken høy bildefrekvens, H.265, HDR eller Rec.2020 er utelukkende forbeholdt Ultra HD Blu-ray. Det vil kreve mer nettkapasitet å strømme det, men vi vil nok i større og større grad få gleden av slikt innhold også fra nett.
Å si at de fysiske formatene sliter er en underdrivelse av dimensjoner. Ulovlig nedlasting og piratkopiering var ille nok, men videostrømming ligger an til å kjøre dem helt i senk. Videokioskene er raskt i ferd med å bli historie, og mange butikker har helt sluttet å selge filmer. Og det er ikke så rart; for halve prisen av én film på Blu-ray kan du se på Netflix eller lignende strømmetjenester i én måned, med et enormt utvalg av filmer tilgjengelig fra sofaen. Etter hvert som disse tjenestene integreres i TV-ene vi kjøper blir de også mye enklere å bruke også for de som synes data er vanskelig.
Men det vil nok være et visst marked for både DVD og Blu-ray en liten stund til, for det er fortsatt mange som synes at det Internett er litt vanskelig og skummelt. Men de kommer neppe til å kjøpe en ny spiller for Ultra HD Blu-ray for flere tusen kroner. En del «high-end» brukere vil garantert sikre seg en spiller for å få best mulig videokvalitet, men om en Ultra HD Blu-ray spiller kommer til å bli en like naturlig del av husholdningen som en DVD-spiller var i sin tid? Vi tviler.
Les også: Intervju: – Jeg hadde ventet med å kjøpe 4K-TV»
(Kilder: 4K.com, Wikipedia, Dolby Laboratories)
