Artikkel

Du savner neppe kabelkaoset disse lagde

Når så du sist en egen joystick- og printerport?

Vi skal ikke lenger tilbake enn til 90-tallet før portene på datamaskinen var så egoistiske at de ofte bare fungerte med én type enhet. At printeren og tastaturet brukte samme type kontakt kunne man glemme.

En port er grensesnittet mellom selve datamaskinen og de eksterne eller interne enhetene man velger å koble til med en kabel. Interne porter kan brukes for å koble til for eksempel grafikkkort, harddisker og optiske drev. Eksterne porter lar deg derimot huke opp alt fra skrivere og digitalkameraer til mus og tastatur.

Hunn og hann-porter eksisterer side om side. Mens hunn-utgaven er vanligst å se fastmontert bak på selve datamaskinen, er hannporten mer løsaktig av seg der den trår til hvor den behøves til en hver tid, i form av enden på kabelen som forbinder tilleggsutstyret med hunn-kontakten på maskinen.

Denne serial-kabelen kobles til datamaskinens hunn-port med hann-delen, og tilbehøret med hun-kontakten.

Grunnen til at de stort sett holder seg i hver sin ende av forholdsvis datamaskinen og kabelen, er at mens hunn-kontakten er robust, er det fort gjort at hann-kontakten brekker en av de mange tynne lederne sine. Da er det enklere å skifte kabelen enn kontakten på datamaskinen.

Det er ikke lenger nødvendig å dra frem maskinen din for å sjekke hvilke porter du har før du går til innkjøp av noe nytt og spennende, slik du måtte gjøre før. I dag kan kan du tilsynelatende koble absolutt alt av datautstyr til én eneste port-type, nemlig USB.

Det hører også sjeldenhetene til at du må installere drivere manuelt, for som om det var magi inne i bildet starter datautstyret ditt å fungere som du ønsker med en gang du kobler det til. Men hva er egentlig så magisk med at utstyret du har kjøpt fungerer? Rett og slett det faktum at dette ikke var en selvfølge for bare noen få år siden.

Vi tar en tur ned «memory lane» og forvikler oss inn i port-jungelen, som var som størst da datamaskinen var ungdom på 90-tallet.

Game-porten

Den såkalte Game-porten, eller spillporten, ble som mye annet i dataverdenen utviklet av IBM. Den lot brukeren koble en joystick til maskinen, som et alternativ til mus og tastatur i spill.

Joysticken hadde sin storhetstid på 80- og 90-tallet, før den ble erstattet av håndkontrolleren.

Spillporten er noe så sjeldent som en analog port på den ellers så digitale datamaskinen vår. Det er derfor man må kalibrere joysticken første gang man bruker den, ved å bevege spaken rundt aksene den er plassert på. Slik finner den nullpunktet og de maksimale radie-verdiene sine, noe som gjør kontrollen presis.

PC-en er ikke noe leketøy, har det blitt sagt utallige ganger opp gjennom historien, og nettopp derfor var det kanskje at de færreste datamaskiner ble levert med en spillport som standard.

Før man kunne fyre opp Flight Simulator og gjøre klar for takeoff, måtte man sannsynligvis kjøpe et ekspansjonskort med spillport for å koble joysticken til maskinen.

Var man riktig (u)heldig kunne det faktisk være at man måtte gå til innkjøp av et splitter nytt og ganske mye dyrere lydkort også. På et tidspunkt sluttet nemlig dedikerte ekspansjonskort for spillporten å eksistere og den ble en integrert del av mange lydkort.

Grunnen til at produsentene slo sammen lyd med en kontrollenhet var at de fleste som kjøpte en joystick også ville ha god lyd i spillene de spilte, noe som ikke nødvendigvis var integrert i maskinen fra før.

Lydkortene med inngang for joystick ble markedsført som en underholdningspakke til den spillglade. Dette fungerte rimelig greit frem til integrerte lydkort og USB ga det siste nådestøtet til spillporten, en gang på tidlig 2000-tallet.

Om du fortsatt har porten bak på maskinen din kan du bruke den om du har utstyr som passer, men Microsoft har ikke støttet den med drivere siden Windows XP-æraen.

SCSI (Small Computer System Interface)

SCSI-porten er kanskje bedre kjent som «Skøssi-porten» for mange. Fra harddiskprodusenten Seagate fikk porten standarisert i 1986, ble den flittig brukt for å koble til utstyr som skannere, optisk stasjoner og ikke helt unaturlig harddisker.

Mens porten var standard på Apple sine Macintosh-maskiner helt frem til 1999, var den ofte tilleggsutstyr i form av utvidelseskort på PC-er. Skøssi støttet imponerende overføringshastigheter på tiden, fra 4 MB/s til hele 80 MB/s.

Egentlig skulle ikke porten hete SCSI, men SASI, etter firmaet som utviklet den. Dette hadde dog komitéen som behandlet standarden lite til overs for, og de ble sittende å krangle over navnet en hel dag. Mannen som gav liv til porten, Larry Boucher, godtok til slutt at den skulle døpes SCSI, for da kunne det uttales «sexy». Men slik ble det dessverre heller ikke, da et av komitémedlemmene hadde mer sansen for sitt eget kallenavn; skøssi.

I tillegg til Macintosh og PC-er, var porten selvsagt med på datidens andre populære maskiner. Både Commodore sin Amiga og SUN Microsystems sine maskiner visste å utnytte porten.

Også skøssi-portens beste dager ligger bak den. Fra 1994 begynte Apple å bevege seg over til den mer moderne og raskere PATA-standarden, for å koble sammen datamaskinen med interne harddisker og optiske drev. Videre erstattet Firewire de eksterne tilkoblingene som skøssi hadde tatt seg av.

Til tross for dette foretrekker faktisk enkelte i servermiljøer den dag i dag en moderne variant av SCSI, kalt SAS. For til gjengjeld for at disse diskene er dyrere enn konkurrenten SATA, skal de være både raskere og mer driftssikre, med hastigheter på opptil 15 000 omdreininger i minuttet.

Parallell- og serialporten

Den store rosa er parallellporten, mens serialporten er blå, og er noe så sjelden som en hann-kontakt festet til hovedkortet.Foto: Shutterstock/ Dragana Gerasimoski

Om du en gang på 90- eller 2000-tallet koblet en skriver opp mot datamaskinen din, har du sannsynligvis så vidt hilst på parallell-porten. Dette er den lange knallrosa porten de fleste hadde på maskinene sine for bare få år siden. Til tross for at den også snakker fint sammen med både skanneren og CD-brenneren, var den uadskillelig med skriveren. Det var nemlig kommunikasjon med denne som IBM hadde i tankene da de utviklet porten, og derfor kalles den bare skriverporten av mange.

Den nærliggende serialporten hadde mange flere bruksområder, og lot en koble til blant annet modem, strekkodeleser, satellitt-telefon, lagringsenhet, og mus.

Både Parallell- og serialporten var rimelig heftige da de kom på markedet. De støttet kommunikasjon med nær sagt alt av enheter, samtidig som de var raske. Det som skiller de to er hvordan de lar datamaskinen kommunisere med det tilkoblede utstyret.

Parallellporten entret scenen tidlig på 70-tallet og ble utviklet for enveiskommunikasjon fra for eksempel datamaskinen til skriveren. Senere kom den med støtte for toveiskommunikasjon, og ble med det er konkurrent til serialporten da flere enheter begynte å utnytte dette.

I motsetning til serialporten, består parallellporten av flere overføringskanaler som lar data bli overført samtidig, eller i parallell. Med serialporten overføres dataen én og én bit etter tur.

Serialporten er noe tregere enn parallellporten, som kan oppnå en hastighet på inntil 2 MB/s om man trikset litt med den, men ut av boksen støtter ikke den vanlige parallellporten overføring av mer enn 100 kilobyte i sekundet.

Som de fleste andre portene født før år 2000, er disse to også erstattet av USB i dag.

PS/2

PS/2 portene. Grønnfargen markerer inngagnen for musen, mens tastaturet bruker den lilla. Foto: Shutterstock/ Dragana Gerasimoski

PS/2 er en forkortelse for Personal System/2, og burde ringe en bjelle hos de fleste. De karakteristiske tilkoblingene har tatt i mot både mus og tastatur helt siden 1987. De er faktisk fortsatt med oss der de har tilholdssted på toppen av hovedkortet, som om de fortsatt var de to viktigste portene på maskinen.

Men faktum er at de ikke har gjort annet enn å drive dank de siste ti årene. Nå lever de på lånt tid og er endelig på vei til graven. Blant annet ASUS har startet utfasingen på sine hovedkort i Republic of Gamers-serien, og det er sannsynlig at også andre produsenter snart lar de slå følge med historiens tidligere overflødige porter.

Mens de har hatt ensomt tilholdssted det oppe, har de ikke en gang klart å bli enige om hvilken farge de skal ikle seg. De startet i matchende sort eller hvit utførelse før de skilte lag som grønn og lilla. Tastatur-inngangen hadde dog en litt eksperimentell periode på 90-tallet hvor den utforsket både oransje og grått før den slo seg til ro. Lure er de også; for selv om de ser ut som siamesiske tvillinger, kan man absolutt ikke bruke de to inngangene om hverandre.

Det er faktisk én gruppe databrukere som bør felle en tåre når PS/2 går inn i historien: Proffe spillere. Det grønne og lilla laget støtter nemlig uendelig «n-key-rollover», noe som betyr at musen og tastaturet registrerer absolutt alle knapper og taster du trykker, selv om du skulle finne på å gjøre det samtidig. Dagens USB-baserte mus og tastatur kommer til kort på dette området og støtter maksimalt seks samtidige tastetrykk, med mindre en legger ut for dyrt spillutstyr med spesiallagede drivere.

Om du har en datamaskin med flere av disse portene har den sannsynligvis sett sine beste dager, eller? Vi tok utfordringen og viser deg den beste spilloppgraderingen du kan gi den steingamle kameraten din >>

Les også
Slik tok Intel-standarden rotta på Apple
Les også
Her er den nye USB-kontakten som går begge veier
Les også
Husker du dette operativsystemet?
Les også
Hun gikk i bresjen for moderne programmering
Les også
Disse ikonene nekter å dø – med god grunn
Les også
Dette kan du gjøre med den gamle harddisken din
Les også
Utsett dødsdagen til SSD-en
Les også
Kan en syv år gammel PC kjøre toppmoderne spill?
Les også
Dette er en hjemmelaget 8-bitmaskin
Les også
Slik finner du de skjulte knappene i Windows 8
Les også
Forskere har laget banebrytende transistor
Les også
Tre forskjellige minnepinner under lupen: Tre ganger Kingston
Les også
Dette er fremtidens overføringsteknologi
Les også
Pico-projektor fra Acer får strøm fra USB
Les også
Elektronikkens verden – Del 1
Les også
– Thunderbolt gir neppe bedre ytelse
annonse