Til hovedinnhold
ArtikkelJakten på den beste spilloppgraderingen – del 1

Kan en syv år gammel PC kjøre toppmoderne spill?

Vi brukte noen hundrelapper på å friske opp prosessoren.

Introduksjon

Midt i lanseringer av superraske skjermkort, nestegenerasjons prosessorer, og minnemoduler til tusenvis av kroner kan det være fort gjort å glemme hva slags datamaskiner folk flest faktisk sitter med.

Det er ikke uten grunn at skjermkortprodusentene alltid frir til kunder som sitter med noen år gamle modeller – det er nemlig det de fleste har. Men hvis man nå skal oppgradere en litt eldre datamaskin, og har et trangt budsjett, hva burde man helst legge pengene i?

Det er spørsmålet vi har tenkt å finne svaret på, selv om det nok tar oss en del prøving og feiling. Datamaskiner kommer tross alt i utrolig mange varierte oppsett, og mens det kan være lett nok å finne ut hvilke kombinasjoner som passer best sammen på papiret, er det resultatene fra faktiske, praktiske tester som betyr noe.

Metoden vi bruker er dermed så enkel som dette: Vi tar en gammel PC, bytter ut komponenter, og ser hva som skjer når vi prøver å kjøre spill av nyere årgang. Akkurat i dag går vi løs på prosessortesting, og ser hvor mye vi får igjen for å oppgradere kun denne – mens resten av maskinen er uendret.

Utgangspunktet

I faktaboksen ser du spesifikasjonene på datamaskinen vi starter med. Operativsystemet er lagt inn på en liten SSD for å få fortgang i oppstarten, ellers ligger det meste på harddisken.

Utgangspunktet vårt er altså en litt eklektisk dinosaur. En gang i tiden var den litt av en kraftpakke, men det begynner nå å bli ganske mange år siden.

Med et GeForce 9600 GT til grafikken, er den likevel i stand til å dra unna nyere spill – men særlig pent blir det ikke. I tillegg til at oppsettet ikke klarer å kjøre så høy oppløsning, har ikke skjermkortet skikkelig støtte for funksjonene i nye versjoner av DirectX. På klarspråk betyr det at detaljrike overflater, spektakulære lyseffekter og slikt er ting du kan se langt etter.

På minnefronten duger dog fortsatt 4 GB Corsair XMS3 1333 MHz godt til vanlige oppgaver, og her det det lite rom for oppgraderinger. Asus P5E3 Deluxe-hovedkortet støtter kun en dobling i mengden – og offisielt bare hastigheter inntil 1333 MHz.

Bla om til neste side for å se hvilke oppgraderinger vi skal prøve oss på i dag »

Maskinvare

Oppgraderingen

Skjermkortet er det som mange først tenker på å oppgradere når de sitter på en godt brukt rigg. Vi er imidlertid ikke sikre på at vi får hentet ut all den ytelsen som ligger i det gode gamle skjermkortet vårt, på grunn av den svake prosessoren.

Selv om Pentium E2180-prosessoren var et svært godt valg for budsjettmarkedet da den kom ut i andre halvår 2007, er den nemlig ikke i nærheten av så kraftig som en del andre prosessorer fra Intel, av både nyere og eldre årgang.

Vi bestemmer oss derfor for å se hvor mye ekstra spillytelse vi får ved å oppgradere prosessoren, men fortsatt holde oss på samme hovedkort. Det betyr å rote rundt i roteskuffer, finkjemme bruktmarkedet, og kanskje sjekke noen auksjonssider.

Gamle prosessorer og liksom-overklokking

LGA 775-sokkelen er fortsatt temmelig utbredt – og vi vil sjekke hvordan den duger å oppgradere.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Som førstemann ut blir en Intel Pentium D 955 Extreme Edition kalt inn fra pensjonisttilværelsen. Selv om den er halvannet år eldre, og benytter seg av en utdatert arkitektur, gir den oss fire ganger så mye L2-hurtigminne som E2180 hadde å by på.

FSB-hastigheten økes samtidig fra 800 MHz til 1066 MHz, og klokkefrekvensen på kjernen går opp fra 2 GHz til 3,46 GHz. Å gå bakover i tid trenger altså slett ikke være noen nedgradering.

Å skulle overklokke dette monsteret fremstår umiddelbart ikke som noen god idé, som vi også påpeker i vår opprinnelige test. Den er nemlig skrekkelig varm rett ut av esken, men vi vet også at det er mye å gå på.

For å simulere overklokking graver vi derfor heller frem en Intel Pentium D 965 Extreme Edition, som i praksis – med sin klokkefrekvens på 3,73 GHz – burde kunne passere som en lett overklokket versjon av lillebroren.

Nyere teknologi og flere kjerner

Core 2 Duo E6850 klarte seg overraskende godt i kampen mot prosessorer med dobbelt så mange kjerner da den kom ut.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Med disse to oppsettene på plass har vi et lite sammenlikningsgrunnlag, men det er fortsatt mye moro som fungerer på LGA 775-sokkelen. Derfor plukker vi opp en pent brukt Intel Core 2 Duo E6850, en av de aller beste tokjerners-prosessorene fra gamle dager, som vi også setter inn i maskinen.

Denne tokjerneren kunne konkurrere helt greit mot firekjerners prosessorer da den kom ut, men som med E2180 lurer vi jo litt på hvordan den står seg mot en litt eldre modell med «Extreme» i navnet.

Aller siste prosessor i utvalget blir derfor en gammel Intel Core 2 Extreme QX6700. Da synker FSB-hastigheten igjen, fra de 1333 MHz som Core 2 Duo-modellen støtter, ned til 1066 MHz. Klokkefrekvensen på kjernen går også noe ned, fra 3 GHz til 2,66 GHz.

På den positive siden får vi i, tillegg til dobbelt så mange kjerner, doblet L2-hurtigminnet i prosessoren opp til 8 MB.

Ingen av disse oppgraderingene koster stort mer enn noen hundrelapper, og spørsmålet er da om ytelsen i spill faktisk blir noe særlig bedre.

Bla om til neste side for å se testresultatene »

Resultater

Allerede før vi går i gang med spilltestingen kan vi si at det er svært stor forskjell på de forskjellige prosessorene i vanlig bruk.

Med det samme vi satte inn de to Core 2-modellene våre ble Windows-oppstarten gjort unna på nesten halve tiden, i forhold til de tre prosessorene med litt eldre arkitektur – og firekjerneren var definitivt raskest.

Utgangspunktet vårt, Intel E2180-prosessoren, lå i helt motsatt enda av skalaen. Selv enkle oppgaver, som å surfe nettet, føltes som å stå med sirup til knærne så snart vi hadde et par faner åpne samtidig.

3DMark Vantage

Det vi er på utkikk etter er imidlertid den beste oppgraderingen spesifikt for spillbruk, så for å komme i mål er det på tide å kjøre i gang de første testene – og aller først ut er syntetisk testing i 3DMark Vantage.

Dette testprogrammet kom ut i 2008, og minimumskravene er faktisk såpass høye at det bare er på nære nippet at maskinen vår klarer å kjøre det. Vi får imidlertid testet både prosessorer og skjermkort, siden det ikke er noe krav om DirectX 11 her.

Det er ikke fullstendig uventet at den eneste firekjerneren kommer i land med det skarpeste resultatet her, men at forskjellen skulle være såpass eventyrlig var faktisk en overraskelse.

Vårt gode gamle GeForce 9600 GT ser ut til å være en perfekt match for vår Pentium 965 Extreme Edition-prosessor, men med de to Core 2-variantene våre later det til at kortet kan bli en flaskehals. På de to svakeste prosessorene, og særlig vår Pentium E2180, er det imidlertid skjermkortet som trekker opp poengsummen.

Hvordan vil så dette påvirke spillytelsen? La oss finne det ut:

Rome: Total War

Rome: Total War kom ut allerede i 2004, og er dermed på ingen måte et spesielt moderne spill. Det ble imidertid en braksuksess da det kom ut, og til høsten får det en oppfølger. Dels på grunn av dette, og dels fordi det var et ekstremt krevende spill i sine dager, bestemte vi oss for å varme opp med dette i vår spilltest.

Vi starter et slag, zoomer inn på soldatene, og begynner FPS-målingen i Fraps så snart de to hærstyrkene braker sammen. Hester, lanser, skjold og soldater flyr nærmest veggimellom på skjermen, men på laveste kvalitetsinnstilling er det lite som skiller oppsettene våre.

De gjennomsnittlige FPS-verdiene vaker rundt 30 for samtlige prosessorer, og spillet flyter glatt og fint. På denne kvalitetsinnstillingen er imidlertid antall soldater i hver enhet redusert, og en rekke grafiske funksjoner er skrudd av. Vi slår derfor på høyeste innstilling, og ser hva som skjer.

Faktisk er det kun Intel Core 2 Duo E6850-oppsettet vårt som klarer å opprettholde omtrent samme bildeflyt når antall soldater på skjermen mangedobles. Spiller glir fortsatt glatt og fint på begge Core 2-maskinene, mens det blir litt i overkant krevende for de to Pentium 9xx EE-modellene.

Helt i bunn finner vi vår Pentium E2180, som innimellom kneler fullstendig. En minsteverdi på kun 6 FPS er ikke på langt nær godt nok til en behagelig opplevelse, og enda verre blir det hvis vi akselererer tiden inne i spillet – da får nemlig kontrollene flere sekunders forsinkelse.

Battlefield 3

Battlefield 3 er et par hakk ferskere enn Rome: Total War, og burde virkelig sette våre små klenodier på prøve. Siden vi bruker et GeForce 9600 GT blir alle DirectX 11-funksjoner slått av, så grafikken blir ikke like pen som med et nyere skjermkort, men krevende nok blir det likevel.

Vi må imidlertid holde kantutjevningen avslått, ellers ville vi aldri kommet i mål. Her starter vi først med den lave oppløsningen 1280 x 1024 piksler, fordi maskinvaren er så gammel som den er.

Aller først finner vi oss en fin, mørk bakgate i oppdraget «Operation Guillotine», og stormer frem mens vi skyter vilt rundt oss. På denne oppløsningen, med laveste kvalitetsinnstillinger, får vi faktisk overraskende fin spillflyt – men vår første tanke var at spillet minnet mistenkelig mye om spill fra en helt annen tidsalder.

1280 x 1024, medium kvalitet.

Det er kun vår Intel Pentium E2180 som virkelig sliter, men hvis vi ser bort fra at ting hakker noe veldig de første gangene man avfyrer våpenet sitt, blir det faktisk temmelig greit spillbart også med denne prosessoren ombord.

1280 x 1024, ultrahøy kvalitet.

Nede på denne kvalitetsinnstillingen er det åpenbart skjermkortet som er flaskehalsen, så vi skrur til med flere detaljer så forskjellene mellom prosessorene kan komme bedre frem.

På mediumhøyt kvalitetsnivå opprettholdes faktisk bildet som før, men det ser ut som vår Intel Core 2 Extreme QX6700 sliter en god del mer enn forventet. Når vi så skrur kvalitetsnivået til ultrahøyt ender denne også med klart laveste resultat. Vi klør oss i hodet, og går videre med høyere oppløsning.

Med 1920 x 1200 pikslers oppløsning, altså høyere enn Full HD, er det vår Intel Pentium 965 Extreme Edition som klarer seg suverent best i starten. Med laveste kvalitetsnivå klarer denne prosessoren faktisk å tygge seg oppover til nesten 40 FPS i snitt.

1920 x 1200, medium kvalitet.

På samtlige oppsett forblir spillet relativt greit spillbart, og ingen snittverdier synker under 20 FPS. Bortsett fra på den mistenkelig gode Pentium 965 EE-prosessoren får vi riktig nok flere «hakk-hakk-nå-fryser-alt»-partier, selv om disse ikke varer spesielt lenge.

1920 x 1200, ultrahøy kvalitet.

Når vi så justerer kvalitetsnivået opp til medium flater grafen ut, til mer fornuftige verdier. Det later altså fortsatt til at skjermkortet er den største flaskehalsen, og at prosessoren kanskje ikke er den beste oppgraderingen for vår maskin – selv om alt går mye raskere ute på skrivebordet. På den annen side kan det være at Battlefield 3 ikke er det mest prosessorintensive spillet som finnes.

Heller ikke på ultrahøye innstillinger er det veldig mye som skiller de forskjellige prosessorene, og vi går videre.

Hitman: Absolution

Hitman: Absolution er fortsatt nytt nok til å kalles rykende ferskt, og dette spillet burde være mye bedre egnet til å tyne de stakkars prosessorene enn Battlefield 3 var. Her er det nemlig horder av sivilister som vimser rundt på skjermen, hver med sin egen agenda.

Her skal vi teste på samme måte som i Battlefield 3, som vil si ingen kantutjevning, to oppløsninger, tre kvalitetsnivåer, og fremdeles ingen DirectX 11-funksjoner på.

Som ventet trer forskjellene mellom prosessorene svært mye tydeligere frem i denne testen. På aller laveste kvalitetsnivå er faktisk ikke skjermkortet flaskehalsen mer, og mens begge våre Core 2-prosessorer klarer å levere fin flyt, ender alle de tre eldre modellene helt i grøfta.

1280 x 1024, medium kvalitet.

Når vi skrur opp kvaliteten til medium ser grafen nesten identisk ut, og det er igjen Core 2-prosessorene som leder an. Det hjelper ikke vår Pentium 965 EE at den kjører nesten 4 GHz klokkefrekvens, minste registrerte verdi med denne er fortsatt bare såvidt over 10 FPS.

1280 x 1024, ultrahøy kvalitet.

Når vi stiller kvaliteten opp til aller høyeste nivå jevner ting seg litt ut, og med anisotropisk filtrering skrudd i været er det vårt GeForce 9600 GT-kort som setter stopperen for behagelig bildeflyt.

Ingen av oppsettene klarer stort mer enn 10 FPS i gjennomsnitt – men for den lille Pentium E2180-prosessoren vår blir det bare alt for mye, og den knekker helt sammen. En gjennomsnittlig FPS-verdi på drøyt halvparten av de andre oppsettene er ikke mye å skryte av.

Når vi skrur oppløsningen opp til 1920 x 1200 forventer vi egentlig at skjermkortet igjen skal sette ned foten, men det skjer overraskende nok ikke. Istedet ser vi nesten de samme verdiene som vi så da vi kjørte spillet i 1280 x 1024 med samme innstillinger.

1920 x 1200, medium kvalitet.

Core 2 Extreme QX6700-oppsettet vårt klarer underlig nok å dra unna spillet på 30 FPS i gjennomsnitt, og selv Core 2 Duo E6850-maskinen leverer en fint brukbar bildeflyt.

1920 x 1200, ultrahøy kvalitet.

Når vi skrur opp detaljnivået blir grafen litt flatere, men det er fortsatt merkbart bedre verdier å hente fra de to heftigste prosessorene. Dette er egentlig veldig bra, fordi det er faktisk langt bedre å spille med laveste kvalitetsinnstillinger på høy oppløsning, rent visuelt, enn å ha lav oppløsning og medium kvalitet.

Til slutt setter vi kvaliteten til høyeste nivå, mest bare for å ha gjort det, og observerer igjen at skjermkortet knekker sammen.

Viften høres innen nå ut som en sinna symaskin, og kortet har slått seg av på grunn av overoppheting tre ganger underveis i alle testene. Heldigvis var dette den siste testen vi tenkte å kjøre i dag.

Bla om til siste side, så kan vi konkludere »

Konklusjon

Jakten på den beste spillmaskin-oppgraderingen er i gang, og i dag har vi sett på hva som skjer hvis man bytter ut en gammel, skrøpelig prosessor, mens alt annet i maskinen sto som før. Håpet var at man for noen hundrelapper skulle kunne få merkbart bedre ytelse i spill – og det viste seg på en måte å stemme.

Vi fikk bevist temmelig godt at den gode gamle budsjettprosessoren vår, en Intel Pentium E2180, ikke egentlig var noe å skryte av lengre. Så snart vi fikk den ut av testbenken gikk det meste mye raskere, særlig på skrivebordet i Windows, og enda bedre ble det da den firekjernede Intel Core 2 Extreme QX6700 fikk vise hva den var god for.

Løfter spillytelsen

Intel Pentium E2180: Overmoden for utskiftning i 2013.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Til rene skytespill, representert i våre tester ved eminente Battlefield 3, gjorde riktig nok alle prosessorene våre en temmelig grei jobb. Mer kraft er selvsagt alltid bra, men det er ikke til å stikke under en stol at det urgamle GeForce 9600 GT-skjermkortet var det som stakk kjepper i hjulene våre på denne testen.

Både i det gamle strategispillet Rome: Total War og i det ferske Hitman: Absolution gjorde dog mer kraft i prosessoren en betydelig forskjell.

Disse spillene er begge rimelig harde for gamle skjermkort, men når man har massevis av små figurer på skjermen, må det kraftigere lut til enn både Pentium E2180 og de to eldste ekstremprosessorene kunne levere.

Vel verdt pengene

Med et kraftigere skjermkort ville det nok vært lettere å se forskjell på prosessorene også i Battlefield 3, og jakten på den beste oppgraderingen er dermed slettes ikke over – og neste gang er det skjermkortet som skal til pers.

Konklusjonen etter første runde er i alle fall ganske klar: Hvis budsjettet ditt er på noen hundrelapper, vil det være vel anvendte penger å oppgradere en gammel prosessor. Da kan du nemlig få kjørt også de nyeste spillene sånn passe greit, uten å bytte ut både skjermkort, hovedkort og prosessor.

Oppgraderer du fra en prosessor som den vi startet med, vil dessuten det meste gå raskere i Windows, og maskinen vil virke langt mer responsiv.

Få også med deg del to av serien:
Vi sjekker hvordan nye skjermkort duger i en steingammel PC »

annonse