Til hovedinnhold
GuideFotoskolen - Del 1

Har du kontroll på dette, har du kontroll på kameraet

Blender, lukker og ISO utgjør de viktigste kamerafunksjonene en fotograf må holde styr på, og det er ikke så vanskelig som det kan se ut til.

Lukker og bevegelsesuskarphet

Tek.no har mange fotointeresserte lesere, og vi starter derfor opp en helt ny serie: Fotoskolen. Dette er første artikkel i serien.

Les også: Disse feilene gjør vi når vi tar bilder »

For at et kamera skal lage et bilde må det samle lys på bildebrikken, som er en enhet som oversetter lys til et elektrisk signal, som igjen kan oversettes til digital informasjon i form av piksler. Jo mer lys, jo sterkere signal, og desto lysere piksel.

Så for at bildet ikke skal bli for lyst eller for mørkt må vi regulere hvor mye lys som slippes inn til bildebrikken. Dette gjør vi med tre ting: Lukkeren, blenderen og ISO-en.

Dette er denne hellige treenigheten (også kalt eksponeringstrekanten) er det som bestemmer hvor hvor lyst eller mørkt bildet blir, og det er summen av dem som gir deg den ferdige eksponeringen. De bestemmer også hvordan bevegelser ser ut på bildet, hvor mye av bildet som er skarpt, og hvor mye digital støy det er i bildet. Kameraet gjør som regel en helt «OK» jobb med å balansere eksponeringstrekanten for deg, men hvis du tar kontrollen over dette selv, og gjør de rette valgene for de forskjellige bildene du tar, kan det være forskjellen på om et bilde havner i «meh»-mappen, eller i «Holy Celluloid, Batman! This is going on my wall!» - mappen.

Vi sjekket også de vanligste feilene vi gjør når vi tar bilder, se om du gjør de samme feilene, og lær deg å unngå dem »

Lukkeren

Eller «shutter» som det også heter på engelsk, og derfor på mange kameraer og foto-apper. Lukkeren kontrollerer hvor lenge bildebrikken i kameraet eksponeres for lys, og jo lengre den er åpen, jo mer lys klarer bildebrikken å fange. Tidsperioden lukkeren åpner seg for å slippe inn lys kalles lukkertiden.

Noen kameraer har mekanisk lukker, da er det et fysisk element inne i kameraet som dekker for bildebrikken. I det tidsrommet dette fysiske elementet er borte, eller åpnet, kan bildebrikken samle lys. På gamle filmkameraer var en fysisk sperre mellom lyset og filmen helt nødvendig, siden filmen ville begynne å samle lys med en gang den ble eksponert for det.

Denne filmen fra The Slow Mo Guys viser hvordan det ser ut når vi trykker på utløseren på et speilreflekskamera.

Men siden en elektronisk bildebrikke må ha strøm for å gjøre lyset om til informasjon, finnes flere kameraer som har en elektronisk lukker. Hvis kameraet ditt har en skjerm som du kan se bildet på samtidig som du fotograferer, bruker det sannsynligvis elektronisk lukker. Når vi skal forklare hvor en elektronisk lukker fungerer er det enklest å beskrive det som en prosess som slår på bildebrikkens evne til å lagre informasjon for en gitt tidsperiode. Så hvis lukkertiden er satt til ett sekund, lager kameraet et bilde av informasjonen bildebrikken samlet over det sekundet, selv om bildebrikken ble eksponert for lys i mer enn ett sekund.

Vi skal ikke gå så mye mer inn på de tekniske forskjellene her, men la oss heller ta en titt på hva dette har å si i praksis.

Lukkertiden viser bevegelse

Lukkertiden oppgis som regel som 1/x-sekunddeler, fordi vi oftest bruker lukkertider som er mye kortere enn et sekund. Hvis lukkertiden er 1/60s betyer det at lukkeren slipper inn lys ett sekstiendedels sekund, og 1/1000s betyr at lukkeren er åpen i en tusenedel av ett sekund. På kameraet står det ofte ikke 1/60s, men bare 60.

Lukkertider som er lengre enn 1/125s sier vi ofte at er lange lukkertider, mens lukkertider som er kortere enn det er raske lukkertider. Alt er relativt, og her kommer det også an på hva vi tar bilder av. Poenget er i alle fall at ved lange lukkertider vil bevegelser i bildet fremstå som uskarpe, som om malingen ikke var tørr og noen dro en finger over den delen av bildet. Raskere lukkertider vil fryse bevegelser, slik at også de fremstår som skarpe. Hvor rask lukkertiden må være avhenger av hvor raske bevegelsene er.

Under her kan du se hvordan tre ulike lukkertider påvirker bevegelsene i denne lille elven (bekken?). Når lukkertiden er 1/50s er vannets småstrømmer og krusninger skarpe og tydelige. På 1/6s kan de fortsatt sees, men er blitt noe mer slørete, og tar ikke så mye oppmerksomhet. Når vi setter lukkertiden til 10 sekunder forsvinner nesten alle detaljene i vannet, og det ser nesten ut som røyk eller is. Ingen av delene er mer riktige enn andre, det kommer bare an på hva du vil oppnå.

Der lukkertider på 1/30 kan være nok til å fryse bevegelsene til personer som står stille, holder det for eksempel ikke til å fryse en syklist. For å få et skarpt bilde av en bil i fart må vi gjerne ned i 1/1000s, eller enda raskere.

Hvor rask lukkertiden må være kommer an på hva du tar bilder av. I 100 kilometer i timen blir 1/100-sekund ikke så mye, men siden fotografen sitter i bil og holder samme fart som motorsykkelen, er det bare bakgrunnen som blir uklar. 1/100s - f/5.0 - ISO 100. Foto: Oscar Eide Haus

Tommelfingerregel: Lukkertiden skal tilsvare den effektive brennvidden

Hvis du plages med at bildene dine ikke er skarpe, er det større sannsynlighet for at det er lukkertiden som er problemet, og ikke fokus. Når vi ikke bruker stativ, eller har plassert kameraet på noe annet som står stille (kan være hva som helst; et bord, en stein, en sekk poteter), men holder kameraet i hånden, må lukkertiden også være rask nok til å kompensere for bevegelsene vi gjør.

Under kan du se forskjellen på et bilde som ikke er skarpt på grunn av for lang lukkertid, og et som ikke er skarpt fordi fokus er feil. På bildet med feil fokus vil du se at noen av blomstene bak de som er nærmere kameraet er skarpe.

For å unngå at bildene våre blir uskarpe pleier vi å si at lukkertiden må tilsvare eller være raskere enn den effektive brennvidden. Så hvis vi tar bilder med et objektiv på 200mm med et fullformatskamera, må lukkertiden være raskere enn 1/200s. Hvis den effektive brennvidden er 35mm, må lukkertiden være høyere enn det, for eksempel 1/40s, 1/50s eller 1/60s. For å ikke gape over for mye på en gang skal vi komme tilbake til dette med effektiv brennvidde senere, så akkurat nå skal vi bare si det veldig enkelt: Jo mer tele du har (altså jo mer du zoomer inn), jo raskere lukkertid må du bruke for å få skarpe bilder når du fotograferer håndholdt.

Vurderer du å gå fra håndholdt til flyvende? Les vår guide på hvordan du kan bygge din egen drone (Tek Ekstra)»

På kameraet

Hvordan du velger dette kan variere litt fra kamera til kamera, men ofte er det en knapp eller et menyvalg som heter «S» for «shutter», «SP» for «shutter priority», eller «Tv» for «Time value». På noen nyere «retromodeller» har lukkertiden et eget kontrollhjul som du kan sette i «A» for «auto». Foto: Kristoffer Møllevik

For å kunne jobbe med lukkertiden må du ha et kamera som lar deg stille den inn. Hvis du har et speilreflekskamera, eller et speilløst systemkamera kan du nesten garantert gjøre det. Stadig flere kompakte kameraer kommer også med mulighet for å gjøre manuelle innstillinger, hvis du vil sjekke om ditt er ett av dem, eller hvis du vil finne den beste prisen på et, kan du gå inn på Prisguide.no sine fotosider, og under «Filter» hake av valgene for «Eksponeringsmodus».

Hvis manuell eksponering er nytt for deg kan det være at det letteste er å bruke «Lukkerprioritetsmodus» i starten, da velger du hvor rask lukkeren skal være, mens kameraet stiller blenderåpningen slik at bildet blir riktig eksponert. Hvordan du velger dette kan variere litt fra kamera til kamera, men ofte er det en knapp eller et menyvalg som heter «S» for «shutter», «SP» for «shutter priority», eller «Tv» for «Time value».

Blender og dybdeskarphet

Blenderen er «lysåpningen»

Der lukkeren styrer hvor lenge lyset slippes inn til kameraet, styrer blenderen hvor mye lys som kommer på en gang. En vanlig sammenligning her er en vannslange, der bildebrikken er en bøtte som må fylles med vann: Lukkertiden er tiden vannslangen er åpen, mens blenderåpningen er tykkelsen på slangen. En tykk slange kan fylle bøtta raskere enn en tynn slange, så fremt vi ser for oss at trykket er det samme. Så når vi tar bilder med stor blenderåpning kan lukkertiden være kort, mens når vi tar bilder med liten blenderåpning må lukkertiden være lengre for å slippe inn samme mengde lys.

To ulike brennvidder og to ulike blenderåpninger: Fra venstre: Nikon 28mm f/2.8 og Nikon 50mm f/1.4. Foto: Kristoffer Møllevik

Størrelsen på blenderåpningen angis som et f-nummer, som er en utregning av lysåpningen delt på brennvidden. Det kan virke litt bakvendt til å begynne med, men se på det som en brøk, så er det enklere. For eksempel så er f/1.4 er en stor blenderåpning som slipper inn mye lys, mens f/22 er en liten blenderåpning som slipper inn lite lys.

Vanlige blendertall er f/1.4 - f/2.0 - f/2.8 - f/4.0 - f/5.6 - f/8.0 - f/11 - f/16 - f/22

Hvert av disse blendertallene halverer mengden lys som slippes inn i kameraet. For eksempel slipper f/2.0 inn halvparten så mye lys som f/1.4, og dobbelt så mye lys som f/2.8. Når vi halverer, eller dobler mengden lys i kameraet, sier vi at vi har redusert lysmengden med ett «stopp». Siden hvert av blendertallene vi listet opp over representerer ett stopp, kalles de noen ganger «ekte blendertall». En del kameraer/objektiver lar deg også justere blenderen med tredjedels-stopp, da ser blenderskalaen gjerne slik ut:

f/1.4 - f/1.6 - f/1.8 - f/2.0 - f/2.2 - f/2.5 - f/2.8 - f/3.2 - f/3.5 - f/4.0 - f/4.5 - f/5.0 - f/5.6 - f/6.3 - f/7.1 - f/8.0 - f/9 - f/10 - f/11 - f/13 - f/14 - f/16 - f/18 - f/20 - f/22

Du trenger ikke kunne alle disse tallene i hodet, det viktigste er at du vet at jo høyere blendertallet er, jo mindre lys slippes gjennom. Når blendertallet dobles reduseres lysmengden fire ganger, så det kan være mye lys å hente på å gå ned fra for eksempel f/5.6 til f/2.8, eller f/2.8 til f/1.4.

Store blenderåpninger kan være en av flere ting som gjør at noen objektiver er svindyre i forhold til andre, tilsynelatende like objektiver. Det kan du lese mer om her »

Blenderen påvikrer dybdeskarpheten

I tillegg til å justere hvor mye lys som slippes inn i kameraet, er blenderen en veldig viktig faktor for dybdeskarpheten, altså hvor mye av bildet ditt som er i fokus. Dette er et kjempeviktig når du tar bilder, fordi det er et veldig effektivt virkemiddel for å kontrollere hvilke deler av bildet du ønsker at skal få oppmerksomhet.

Vi er ganske sikker på hvilket av glassene øyet ditt automatisk søker til. 70mm, 1/80s - f/4.5 - ISO 100. Foto: Kristoffer Møllevik

Hva ønsker du at publikum skal se på? Hva er det egentlig du har tatt bilde av? Er motivet ditt en større helhet, for eksempel et landskapsbilde, eller en gate i byen du har besøkt? Eller er det en person, en fugl, en blomst eller noe som du ønsker å separere fra bakgrunnen?

Når vi har liten dybdeskarphet kommer det som er bak og det som er foran motivet ditt ut av fokus. Hvor mye som kommer ut av fokus kommer an på hvilken blenderåpning og brennvidde du bruker, og hvor langt du er fra motivet ditt.

En stor blenderåpning (lavt blendertall) gir liten dybdeskarphet, mens en liten blenderåpning (høty blendertall) gir stor dybdeskarphet.

På bildet under kan du se forskjellen på et bilde tatt med blender f/2.0 og f/16. 23mm - 1/340s - f/2.0 - ISO 200 og 1/60s - f/16 - ISO 2000.

340s-f2,0-ISO 200
60s-f16-ISO 2000

Lav dybdeskarphet gir ofte veldig pene resultater når vi vil isolere motivet vårt. En ellers potensielt forstyrrende bakgrunn «dras ut» og blir et myk og behagelig, slik at den ikke tar oppmerksomhet fra det vi vil at publikum skal se på.

1/100s - f/2.2 - ISO 2500. Foto: Kristoffer Møllevik

Men alt med måte, og det er ikke alltid at vi ønsker lav dybdeskarphet. Noen ganger trenger vi høy dybdeskarphet, noen ganger «akkurat passelig». Bildet til høyre er et eksempel på et bilde med for lav dybdeskarphet. Bakgrunnen er myk og fin, men siden den ene personen er nærmere kameraet enn den andre, er det bare en av dem som er i fokus. Det er delvis på grunn av den store blenderåpningen på f/2.2, og på grunn av at undertegnede sto nokså nært personene.

Dybdeskarpheten er mindre når fokuspunktet er nært kameraet, og blir større når jo lengre unna fokuspunktet er. Når vi legger verdiene fra bildet til høyre inn i en dybdeskarphetskalkulator (som for eksempel DoFMaster.com), og gjetter at personen i fokus var 1 meter fra kameraet, får vi til svar at dybdeskarpheten strekker seg fra 9 cm bak fokuspunktet til 7,7 cm foran, og dekker til sammen 16,7 cm. Hadde avstanden til fokuspunktet vært 2 meter ville dybdeskarphet dekket omtrent 70 cm. Med en blender på f/9.0 kunne vi fått en nesten tilsvarende dybdeskarphet uten å flytte oss, men da hadde vi bare sluppet inn 1/16 så mye lys, og da måtte vi kompensere for det med lengre lukkertid og/eller høyere ISO.

Når vi tar landskapsbilder ønsker vi vanligvis høy dybdeskarphet slik at hele landskapet blir skarpt. 1/200s - f/6.3 - ISO 100. Foto: Kristoffer Møllevik

Denne økningen av dybdeskarphet følger ikke en lineær kurve, men øker jo lengre unna fokuspunktet er. Derfor er ikke lav dybdeskarphet et problem med bildet til høyre, til tross for at blenderåpningen er nokså «midt på treet», fordi fokuspunktet ligger langt nok vekk fra kameraet, slik at dybdeskarpheten strekker seg uendelig.

Den minste avstanden fra kameraet til fokuspunktet for at du skal oppnå uendelig dybdeskarphet kalles hyperfokalavstand, og varierer med blenderåpning og brennvidde. Når blenderåpningen blir mindre kommer hyperfokalavstanden nærmere, men når brennvidden øker, øker også hyperfokalavstanden.

Har du hørt om «Nifty Fifty» eller «Shorty Forty»? Mange Canon-objektiver har morsomme kallenavn. Hvilket tror du har tilnavnet Hand Granade? »

Også brennvidden og bildebrikken påvirker dybdeskarpheten

Vi skal ikke gå for mye inn i det tekniske bak begrepet «brennvidde» her og nå, men i praksis beskriver det hvor mye tele («zoomet inn») eller vidvinkel («zoomet ut») objektivet («linsa») er.

Når brennvidden blir lengre, blir dybdeskarpheten mindre. Vidvinkel-objektiver har som hovedregel høyere dybdeskarphet enn tele-objektiver. Dybdeskarpheten vi får med en brennvidde på 50mm og blender f/1.4, er omtrent den samme som vi får med blender f/2.8 på 70mm. Og hvis vi bruker samme blenderåpning, men bare zoomer inn til en lengre brennvidde, blir dybdeskarpheten mindre. Omvendt hvis vi zoomer ut; da blir den større.

70mm til høyre, 200mm til venstre.

Fullformat, 70mm - 0,5s - f_5.6 - ISO 10042
Fullformat, 200mm 0,5s - f_5.6 - ISO 10043

Men dette har ikke så stor påvirkning på dybdeskarpheten hvis vi skal komponere bildet likt etter å ha zoomet inn eller ut. Hvis vi for eksempel zoomet inn for å få lavere dybdeskarphet, må vi flytte oss lengre vekk fra motivet for å kompensere for zoomingen. Da blir avstanden mellom kameraet og fokuspunktet større, dermed blir også dybdeskarpheten større. Så i realiteten blir ikke forskjellen så stor. Men siden det å zoome inn komprimerer bakgrunnen kan det likevel være at dybdeskarpheten oppleves mindre; når vi zoomer inn sier vi at vi «trekker bildet sammen», og bakgrunnen kommer tilsynelatende nærmere motivet. Teknisk sett kommer ikke denne effekten av brennvidden, men av avstanden mellom kameraet og motivet, men i praksis oppnår vi den når vi zoomer inn. Siden vi endrer den bakgrunnens relative størrelse i forhold til motivet når vi går lengre unna og zoomer inn, blir det ufokuserte bakgrunnsområdet større i bildet, og det kan oppleves som mer ut av fokus.

Siden det er den reelle brennvidden som påvirker dybdeskarpheten, gjør dette i praksis at også størrelsen på bildebrikken får noe å si. På en 35mm fullformatsbrikke regnes en brennvidde på 50mm som et normalperspektiv. Men hvis vi monterer det samme 50mm objektivet på en APS-C bildebrikke, som er mindre, blir den effektive brennvidden større. Da kan vi gange den reelle brennvidden med 1,5 eller 1,6, og finne ut at den effektive brennvidden da blir omtrent 75mm, som er litt tettere enn normalperspektivet. Hvis vi skulle hatt en effektiv brennvidde på 50mm med en APS-C bildebrikke, måtte den reelle brennvidden blitt mindre, dermed blir også dybdeskarpheten større. Så fremt blenderåpningen er den samme.

ISO og oppsummering

Det siste parameteret: ISO

Selv om det høres litt gresk ut, er ISO-en i grunn ganske enkel å forklare. ISO står for «International Organization for Standardization», som er en organisasjon som – helt riktig– utvikler internasjonale standarder, deriblant et system som gir uttrykk for hvor lyssensitivt kameraet er. ISO-skalaen starter som regel på 100, på noen kameraer går den opp til ISO 51 200, og unntaksvis høyere.

For å si det enkelt: Jo høyere ISO-verdi, desto mer lyssensitivt er kameraet. Som vi var inne på på side 1, oversetter kameraets bildebrikke lys til et elektrisk signal. Når bildebrikken får nok lys, blir signalet sterkt nok til at bildet blir riktig eksponert. Men hvis bildebrikken ikke får nok lys, må kameraet forsterke signalet, og det kan vi gjøre ved å stille opp ISO-en.

De «vanlige» ISO-trinnene er 100, 200, 400, 800, 1600, 3200 og 6400. Fra hver av disse trinnene dobles bildebrikkens lyssensitivitet. Så hvis vi for eksempel tar et «riktig» eksponert bilde med innstillingene 1/100s - f/5.6 - ISO 200, kan vi halvere lukkertiden hvis vi dobler ISO-en. Eller dersom vi for eksempel er på 1/60s - f/8 - ISO 1600, kan vi få ISO-en ned på 400 dersom vi firedobler blenderåpningen og går ned til 1/60s - f/4 - ISO 400.

Vi skal ikke gå for mye inn på det som skjer inne i kameraet når du skrur opp ISO-en, men for å forenkle det kan det sammenlignes med å skru opp volumet på stereoanlegget ditt. For samtidig som du forsterker musikken, forsterker du også de uønskede, elektroniske forstyrrelsene som lager støy. Begrepet «bildestøy» kommer fra dette; at elektriske forstyrrelser lager uønskede lyder i høyttalere.

På bildene fremstår denne støyen som «bildekorn» med feil lysnivå (luminans) eller farger (chroma). Når vi tar bilder i JPEG vil kameraet ofte forsøke å kompansere for dette med støyreduksjon før det ferdige bildet genereres, og på høye ISO-verdier vil dette gå ut over skarpheten i bildet. Derfor ønsker vi som hovedregel å holde ISO-en så lav som mulig. Hvor mye det har å si i praksis kommer an på hva du tenker at sluttbruken til bildet er. Hvis bildet skal brukes på nett, uten at du trenger å bruke full oppløsning, kan vi gå høyere opp i ISO-skalaen før støyen blir problematisk. I bildesammenligningen over kan du se hvordan ulike ISO-verdier ser ut når bildet er skalert ned til 1000 piksler. I bildesammenligningen under kan du se et utsnitt fra samme bilde, slik det ville sett ut hvis vi skulle brukt bildet i full oppløsning.

På kameraet

Hvor du finner ISO-instillingene varierer litt fra kamera til kamera. Noen har en egen, dedikert knapp til det, noen har en knapp du selv kan tildele til ISO, på noen modeller må du inn i hurtigmenyen og på andre må du inn i hovedmenyen. Når det er lite lys tilgjengelig kan auto-ISO være en veldig grei funksjon å bruke, da kan du velge en så stor blenderåpning som mulig, og så lang lukkertid som du kan bruke, og så velger kameraet så lav ISO-som mulig, samtidig som det passer på at eksponeringen blir riktig.

Kort oppsummert

Rask lukkertid slipper inn lite lys og «fryser» bevegelser. En lang lukkertid slipper inn mer lys, men ting som beveger seg i bildet blir uskarpe. Les mer om dette på side 1.

En stor blenderåpning slipper inn mye lys, men gir liten dybdeskarphet. En liten blenderåpning slipper inn lite lys, men gir stor dybdeskarphet. Les mer om dette på side 2.

Lav ISO gir mindre bildestøy, men da trenger bildebrikken mer lys. Høy ISO gir mer bildestøy, men lar oss bruke raskere lukkertid og/eller mindre blenderåpning.

Det finnes ikke «én rett innstilling» for lukkertid, blenderåpning og ISO; det finnes bare ulike måter å bruke det på for å oppnå forskjellige uttrykk i bildet. Det kommer også veldig ann på hvor mye lys som er tilgjengelig.

Noen ganger har ikke lukkertiden noe å si; det er kanskje dybdeskarpheten vi trenger å kontrollere, og da kan vi stille blenderen dit vi vil ha den og sette en lav ISO, og lukkeren på auto. Andre ganger, når det er mer fart og bevegelse trenger vi kanskje rask lukkertid, uten at blenderen betyr noe, og da velger vi lukkertiden vi trenger, lav ISO, og velger automatisk blender. Når vi vil ha full kontroll velger vi «Manuell», men da går det litt mer tid til å justere kamerainstillingene hvis lyset i bildet forandrer seg.

Hvis du ikke er vant med å kontrollere blender og lukker selv, anbefaler vi at du begynner med én om gangen, og setter de andre elementene i eksponeringstrekanten i auto. På vårt bildeforum «Bildekritikken» kan du også se mange flotte bilder som våre dedikerte forumbrukere deler med hverandre, og se hvordan de har brukt lukkeren, blenderen og ISO-en, og hvilken effekt det har hatt på bildet. Bare velg et bilde du vil se nærmere på, og trykk på «Exif»-knappen.

Kunne du tenke deg å jobbe som fotograf på heltid? Kanskje naturfotograf? Du bør lese denne artikkelen før du sender søknad til BBC i alle fall: Slik lager de BBCs nye og spektakulære naturserie (Tek Ekstra) »

Les også
13 ting du må ha, bør ha, eller som bare er kjekt å ha
Les også
Vidvinkel er for landskap og boligannonser, mens tele er for sport, fugler og kjendiser. Eller?
Les også
Her er de beste tipsene fra en av Norges dyktigste naturfotografer
Les også
Vi tok en prat med en av landets beste naturfotografer
Les også
Dette bør du se etter før du skal kjøpe nytt kamera
Les også
Fotohjelp i vintermørket
Les også
Slik virker et kamera
Les også
Slik bruker du et systemkamera
Les også
Slik tar du spektakulære bilder av lynet
Les også
Slik unngår du kornete bilder
annonse