Du må ikke rydde i ledningsrotet, men bevares som det hjelper
Slik ryddet Vegar i kabinettet sitt.
Teori
I løpet av våren har jeg tatt for meg flere sider ved PC-bygging, som hvordan jeg tenker når jeg skal velge prosessor og hvor kraftig strømforsyning du egentlig trenger.
Til slutt satt jeg faktisk igjen med en fullt fungerende PC. Som jo er en veldig bra ting.
Les hele serien:
- Del 1: Hvor vanskelig kan det være å bygge sin egen PC?
- Del 2: Kunsten å plukke prosessor, hovedkort og minne
- Del 3: Nå er prosessor, minne og hovedkort i hus
- Del 4: Du må selvfølgelig ha disker og en strømforsyning
- Del 5: – Alt du egentlig trenger er en stjernetrekker
Men det var fremdeles litt som manglet, nemlig innen det estetiske. For mens datamaskiner jeg ser på bilder – og ikke minst tar bilder av i de tilfellene jeg slipper unna kontortilværelsen – pleier å se veldig organiserte ut, har mine «hjemmesnekrede» datamaskiner en tendens til å bli oppfatta som lettere bomba.
For én gangs skyld hadde det jo vært greit å få litt orden i kabinettet.
Sånn sett er for øvrig ikke mitt valg av Mini-ITX og et lite kabinett det aller beste. Å ha rotet spredt over en større overflate virker unektelig mer ryddig enn å klemme inn alt på et såpass lite hovedkort.
Så hvis du skal konkurrere med noen om årets vakreste PC-bygg, vil det være mer fornuftig å gå for vanlig ATX-størrelse.
En strategi for kabelrotet
Med mindre du har en løsning der alt er integrert eller kan festes direkte på hovedkortet – som igjen har med plass å gjøre – kommer vi ikke unna kabler og ledninger.
Men du kan bli kvitt noen av disse ledningene ved å plukke alternative komponenter. Jeg tenker da på muligheten til å slippe et par ledninger ved å velge en SSD med M.2- eller mSATA-kontakt, ettersom du kan finne en slike på selv de minste nyere hovedkort.
Spørsmålet er bare om du klarer deg med en SSD, eller om du trenger kapasiteten til en harddisk i tillegg.
Men en liten SSD vil uansett bare være en del av løsningen. For vi må jo fremdeles ha strøm til hovedkortet, og mange kabinetter er dessuten utstyrt med et frontpanel med USB-porter og mulighet for å koble til lyd – så kabler må strekkes dit også.
Dessuten må det kobles til vifter. I tillegg til prosessorvifta er det normalt med et par kabinettvifter for å holde luftgjennomstrømmingen på et visst nivå.
Og hvis vi skal ha skikkelig spillytelse trenger vi strøm til grafikkortet også.
Kabler er derfor et nødvendig onde som i flertall har en tendens til å bli kabelrot. Det finnes to strategier for å hanskes med dette (for ikke å glemme at man også kan ignorere det). Enten kan vi lage orden i rotet, eller vi kan gjemme det bort.
Orden på ledningene
Å organisere kablelrotet kan gjøres så enkelt eller så avansert som du selv ønsker – her er det ingen fasit. Fordelene ved å gjøre dette, ved siden av at det altså ser langt bedre ut dersom du har et kabinett med vindu, er at du kan få bedre luftgjennomstrømming og gjør det enklere å jobbe i kabinettet om du skal sette inn eller ta ut komponenter senere.
Ulempen er at det tar tid å få orden på mylderet av kabler og ledninger. Det er ikke utenkelig at du faktisk vil bruke mer tid på dette enn du har gjort på resten av byggingen. Og hvis du skulle fjerne eller sette inn en ny komponent, kan det hende at du må tenke ledninger igjen også.
Derfor er det greit å huske på at det finnes flere typer fester.
For kablene må festes i noe og av noe. Det ligger i ledningenes natur – ingen makt i verden kan fortelle en frittstående/-hengende/-liggende ledning akkurat hvor den skal gjøre av seg eller hva den skal surre seg inn i. Så dersom du ønsker en viss kontroll, må de holdes på plass.
Tre ekstra festlige muligheter
Det finnes naturligvis flere måter å bunte sammen et par ledninger og feste dem til kabinettet på. Egentlig er det bare å ta en tur på din lokale bygg-, bil- og boligsjappe og kikke litt i hyllene. Strikk, teip, borrelås, kabelstrømper, kabelholdere, krympeslanger og så videre – det er nok å velge i.
Husk bare at jo mer forseggjort du gjør det, jo mer tid og penger tar det. Og desto mindre artig er det å gjøre det på nytt fordi du plutselig ønsker å bytte en kabinettvifte.
De tre tingene jeg vil peke på er buntebånd, også kjent som strips, borrelås og de plastinnbundne ståltrådbitene ingen ser ut til å kunne navnet på. Etter innspill fra våre Facebook-følgere og diskusjoner internt i redaksjonen har vi endt opp med å kalle disse for «tvinnere», så vet du det.
Uansett, både buntebånd, borrelåsbånd og tvinnere kan brukes til å både samle flere ledninger og feste dem til kabinettet – i hvert fall dersom kabinettet ditt er utstyrt med hull eller festebøyler ment for dette.
Dessuten er de relativt rimelige, enkle å bruke og i hvert fall buntebånd kommer i flere farger.
Fordelen med buntebånd er at disse er mer solide og lettere å feste, men så er du også avhengig av en saks eller tang for å klippe av enden – eller for å løsne ledningene igjen. Med mindre du da spanderer på deg buntebånd som kan løsnes igjen.
Borrelås kan være genialt, spesielt om du får tak i noen som er smale nok slik at du enkelt kan feste dem til kabinettet også. Men skal du bare ha noe til å bunte sammen ledningene vil ikke bredden ha så mye å si.
Tvinnerne, som du sikkert har noen av liggende i kjøkkenskuffen, er den enklere varianten. De ser ikke like stilige ut, men kan benytte seg av mindre festepunkter og kan brukes om og om igjen.
Selv om du kun har tenkt å bruke buntebånd vil det likevel være en fordel å gjøre et prøveoppsett med tvinnere først, ettersom du da ikke trenger å klippe opp noe dersom du bunter det litt feil første gangen.
Gjem det unna
Å bunte og feste ledninger er vel og bra, men det er ikke knekkende likegyldig akkurat hvor du gjør det. Dersom du er opptatt av estetikk, vil du eksempelvis ha så lite ledninger som mulig på kryss og tvers av hovedkortet og andre komponenter.
Her kommer heldigvis moderne kabinettkonstruksjon oss til redningen. I hvert fall har litt mer forseggjorte og gjennomtenkte modeller gjort plass til kabler på baksiden av plata hovedkortet er festet til, så her er det helt legitimt å ha litt rot uten at det synes.
I hvert fall så lenge du ikke fjerner sidedøra.
Strategien blir da å ta hver enkelt ledning fra hovedkortet og føre den – i den grad det lar seg gjøre – så direkte som mulig til «baksiden».
Eller omvendt. Poenget er uansett å ha så lite kabler som mulig på steder det er mulig å se.
Hvis du da er som meg og tenker «ute av syne, ute av sinn», er det helt greit. Er du et petimeter med utpreget ordenssans som går amok med buntebåndskrukka er det helt ok det også. Det viktigste er at du blir fornøyd selv, og ikke minst får ting såpass på plass at du klarer å få på sidedøra igjen. Ettersom de største kablene gjerne er ganske store og stive kan det være smart å i hvert fall få festet disse.
Praksis
I praksis
Det finnes ingen fasit på hvordan du skal strekke og feste ledningene – det vil være forskjellig fra bygg til bygg, datamaskin til datamaskin og person til person. Især vil det være avhengig av kabinett og hovedkort.
Kabinetter med flere muligheter for fester og skjuling av ledninger vil ofte være å foretrekke, men disse koster også gjerne litt mer.
Akkurat der er er det en god del å like ved Manta-kabinettet fra NZXT. Det er godt med åpninger rundt hovedkortet, mens strømforsyningen og dennes kabelsalat i tillegg er skjult.
Apropos strømforsyning, så kan det ofte lønne seg å starte med den aller mest uhåndterlige kabelen, som da er den tjukke 24-pinners hovedstrømkabelen fra strømforsyningen til hovedkortet. En god nummer to er CPU-strømkabelen som typisk kobles til mot toppen av hovedkortet.
Har du et trangt kabinett eller lite hovedkort – og da især om du har en stor og plasskrevende prosessorkjøler – kan det for øvrig lønne seg å starte med å fjerne både denne og eventuelle grafikkort. Dette vil både gi deg mer plass til å jobbe og lar deg se etter steder å skjule ledninger.
En problematisk strømkabel
Som du kan se av bildet over, peker hovedstrømkontakten med sine 24 pinner rett opp. Hadde den i stedet pekt ut mot siden, kunne jeg i stedet trukket kabelen rett ut bak den hvite «NZXT.»-merkede plata mellom diskene og hovedkortet.
Men kontakten pekende rett opp ble hovedstrømkabelen ganske enkelt for tykk og stiv til å festes slik – i hvert fall uten at jeg skulle blitt dypt bekymret for hvor lenge den kontakten ville holde – så jeg endte opp med å spandere på meg en forlenger.
Nå er det selvfølgelig langt fra ideelt å putte ytterligere tretti centimeter med ledning inn i dette lille kabinettet, men siden hovedstrømledningen ikke er modulær på denne strømforsyningen kunne jeg ikke akkurat bytte den ut den heller.
I større kabinetter kan det være at du faktisk må ha en slik forlenger for at resultatet skal bli så godt som mulig. Denne typen kabler kan du også få i forskjellige farger, noe som er en fordel når i hvert fall deler av kabelen må synes.
Uansett ser forlengerne som regel bedre ut og er mer fleksible enn de runde originalkabelene. Mine små bekymringer for press på hovedkortkontakten gjør likevel at jeg lar kabelen stikke flere centimeter inn i kabinettet før den gjør en U-sving og forsvinner ut.
Det er en løsning jeg ikke er helt fornøyd med, men ettersom både USB-kabelen og de to SATA-kablene må gjøre den samme snuoperasjonen kommer jeg ikke helt unna dette uansett.
Et alternativ ville vært å fjerne/flytte harddisken på 2,5 tommer og strukket ledningene ut gjennom det hullet i stedet. Dette kunne muligens tatt seg litt bedre ut, og ville i hvert fall ikke vært negativt for luftgjennomstrømmingen. Men denne plassen er jeg ikke villig til å ofre, og grunnen til det kommer jeg tilbake til i neste og siste del.
Med fasaden i sånn omtrentlig orden er det i det minste mulig å opprettholde et visst inntrykk av å være en relativt ryddig person. Men alt har en bakside, og den kan godt se slik ut:
Men dette vil naturligvis lage problemer når jeg skal ha på sidepanelet, så her må jeg rydde litt opp. Ettersom jeg ikke er helt ferdig (som nevnt, det kommer en del til), bruker jeg nå bare tvinnere til å holde ting sånn omtrentlig samlet og på plass.
Det skal innrømmes at kabinettet ikke ser spesielt stilig ut fra akkurat denne siden, men når sidepanelet kommer på plass, er det jo ingen som ser det...
I hvert fall ikke dersom jeg i tillegg snur datamaskinen og skrur ned lyset. Og lys – ja det er nettopp det jeg skal fikle litt med i siste del av denne artikkelserien.
Kjenner du til diskenes mange grensesnitt?
En kort guide til SATA, PCIe og M.2 >>>
