Til hovedinnhold
ArtikkelPC-bygging, del 2

Kunsten å plukke prosessor, hovedkort og minne

Det handler ikke bare om å finne de riktige datakomponentene, du må også unngå fristelsene.

Introduksjon og prosessor

For et par uker siden startet jeg en ny artikkelserie om PC-bygging. Det er et gammelt tema, mye omtalt både her og ikke minst ellers på Internett. Det var strengt tatt også via verdensveven at jeg i min tid begynte å selvlæres om kunsten å sette sammen to datadeler – noe som med tiden også har blitt et slags levebrød.

Noen av dere har sikkert allerede lagt merke til at undertegnede skriver denne artikkelen i «jeg»-form. Det har med at jeg i første del av denne artikkelserien lovte å komme tilbake med hva jeg mente var «viktig, mindre viktig og irrelevant når det skal plukkes ny prosessor og hovedkort».

Noe som betyr at dette blir ganske så personlig (ja, jeg forventer dugelig med kritikk i kommentarfeltet), og siden mine meninger ikke nødvendigvis speiler resten av redaksjonens tenkte jeg det var best å droppe «vi»-formen denne gangen.

Med det ute av verden, la oss knekke i gang – vår neste PC vil ikke bygge seg selv.

Som nevnt i forrige artikkel er en datamaskin i sin enkleste form bygd opp av tre komponenter: hovedkort, prosessor og minne. Denne «grunnpakka» er også kjernen i småtasser som Raspberry Pi, selv om disse har alt integrert og loddet fast på hovedkortet.

I denne delen skal jeg konsentrere meg om akkurat disse tre tingene. Joda, også grafikkortet kan være en hovedkomponent, men i motsetning til de tre grunnpillarene er det ikke nødvendigvis et behov for et eget grafikkort – integrert grafikk finnes jo i dag i de aller fleste prosessorer.

Vi vil altså komme tilbake til akkurat den delen senere. Nå skal det først handle om reklamesjargong, så prosessorer.

Les hele serien:

Ikke la deg blende

Svært mange komponentfabrikanter liker å peke på at akkurat deres produkter har de egenskapene du tror du trenger. Især hovedkortprodusentene kjører på med farger, design og floskelbetegnelser som «military grade components», «studio grade sound», «24/7 durability» og «turbo LAN» for sine premiumprodukter.

På denne måten får de det til å høres ut som de rimeligere hovedkortene ikke bare vil yte dårligere, men også vil slite dersom de står på døgnet rundt. I tillegg står de muligens i fare for å falle fra hverandre eller eksplodere og brenne opp i et flammehav dersom du ser på dem i feil vinkel.

Her er det viktig å ikke la seg blende eller forlede. Jeg og mange andre har da hatt datamaskiner med «billigkomponenter» i 24/7-drift i årevis uten å oppleve nevneverdige problemer med funksjonalitet eller stabilitet.

Datamaskinen på jobben er visst eksepsjonelt utholdende, men det sier meg jo egentlig ikke så mye.

Joda, vilkårlige datakomponenter kan og vil ryke før eller siden, men med mindre du holder til i ekstreme miljøer – eller holder på med ekstreme aktiviteter – ser jeg neppe for meg at du vil merke noen faktisk forskjell på om hovedkortet ditt er utstyrt med «Ultra Durable» komponenter eller ikke.

Uansett er jo vi her til lands velsignet med fem års reklamasjonsrett på hovedkort og andre produkter som er ment å holde en stund.

Dette gjelder for øvrig ikke bare når jeg snakker om kvalitet, men også faktisk funksjonalitet. Du får ikke «breathtaking, crystal clear sound» i de gamle hodetelefonene dine av forgylte minijackutganger. Ellers kan vi vel si at LAN er LAN, USB er USB og HDMI er HDMI – gitt at vi snakker innenfor samme versjon.

sitat"Men uansett hvor overdrevet utstyrt hovedkortet er, vil du fremdeles suge like mye i Counter-Strike"

De forskjellige produsentene klarer gjerne riktignok å trylle frem tall og grafer som sier noe annet. Men uansett hvor overdrevet utstyrt hovedkortet er, vil du fremdeles suge like mye i Counter-Strike – problemet ligger et annet sted.

Jeg benekter altså ikke at det kan være en faktisk forskjell, men du bør alltid spørre deg selv om du fokuserer på de riktige egenskapene.

Hovedkortprodusentene er for øvrig ikke alene om å skryte på seg spesielle egenskaper for de dyrere modellene – det er bare å ta en kikk på hva som finnes av minnemoduler. Legger du i litt mer enn for de vanlige «value»-modellene får du nemlig gjerne farge, design, lys og kjøleribber på kjøpet.

Sistnevnte har for øvrig liten praktisk betydning bortsett fra en tendens til å være i veien når de skal kombineres med tredjeparts prosessorkjøleløsninger.

Hos AMD og Intel går det som regel litt mer edruelig for seg, noe som muligens har med at disse ikke lenger konkurrerer spesielt hardt om de mest kjøpesterke kundene – i toppligaen er det som kjent Intel som gjelder. Men også her er det lett å la seg blende av fagre ord om hvor velsignet du blir med en dyr prosessor.

Du må derfor spørre deg selv om hvor ofte du egentlig trenger å være «on the absolute edge of computing technology and pushing the envelope of what’s possible»? Må du ha en ny og dyr Intel Core i7 for å bli en lykkelig databruker?

Prosessor: Å finne en balanse

Nå er det også prosessoren jeg kommer til å ta for meg først, og da kan jeg like godt starte med en beklagelse til dere AMD-tilhengere, for her blir det nok mest fokus på Intel. Som tidligere nevnt er det dette som for tiden er – og har vært det noen år – brorpartens foretrukne plattform.

Prosessorer er egentlig ganske like uavhengig av hva de koster.

Uansett er prosessorkjøp litt snodig, for når du for eksempel kjøper en bil eller et hus, får du som regel større hus eller kulere bil jo mer penger du legger i det. Prosessoren ser likedan ut enten du kjøper en til 500 kroner eller 5000 kroner – det er altså det du ikke ser som teller.

Det betyr at det kan være en fordel å kunne lese spesifikasjoner, noe som vil gi oss opplysninger om viktige ting som klokkefrekvens, antall kjerner, turbomodus og om det er støtte for flere tråder per kjerne (parallellprosessering). Men det kan også være smart å ta en kikk på slikt som instruksjonssett, teknologier og strømforbruk.

Dersom du ikke kan eller vil se på spesifikasjonene, finnes det en annen smart måte å bedømme hvor god en prosessor er: Se på prislappen. Når vi snakker om prosessorer av samme generasjon og fra samme produsent, er hverken AMD eller Intel korka nok til å selge en CPU til 1000 kroner som er bedre enn en til 2000 kroner.

Men det betyr heller ikke at prosessoren til 2000 kroner er dobbelt så bra – som med så mye annet her i livet får du mindre igjen for hver krone jo mer penger du legger i det. Så dersom du ikke har verdens beste budsjett, kan det være lurt å se litt på hva du faktisk kan få uten å plukke fra øverste hylle.

Klokkefrekvens: Gjennom datahistorien har det alltid vært et stort fokus på «hastigheten» eller klokkefrekvensen, både før og etter det store gigahertzkappløpet (Ekstra). Men selv om vi stort sett kan si at høyere klokkefrekvens innen samme prosessorgenerasjon og -familie betyr bedre ytelse, er det ikke alltid tilfelle.

Kjerner: En av grunnene til at vi ikke kan se oss blinde på klokkefrekvensen er at de fleste moderne prosessorer har flere kjerner – vi har faktisk vært borti en med atten kjerner. Når prosessoren kan fordele belastningen på flere kjerner vil den klare å få gjort mer selv om den har noe lavere klokkefrekvens enn en enkeltkjernet prosessor.

Men det er ikke nødvendigvis noen automatikk i det å bruke flere kjerner, det må støttes av både operativsystemet og av selve programmet eller spillet som kjøres. I tilfeller hvor det ikke er støtte for bruk av mange kjerner, kan faktisk en rimeligere prosessor være vel så bra eller bedre enn en dyrere prosessor med flere kjerner.

Turbo: Flere prosessorer støtter av denne grunnen turbomodus der klokkefrekvensen dynamisk vil økes over standardhastighet når forholdene ligger til rette for det – og med forhold mener vi tilgang på og forbruk av strøm, varmeutvikling og antall kjerner som er i bruk.

Slik kan en prosessor med relativt beskjeden standard klokkefrekvens virkelig sparke fra seg. Grunnmodellen av Apple Mac Mini med en tokjernet Intel Core i5-prosessor er et godt eksempel. Den er nemlig listet til å tikke av gårde på 1,4 GHz, men den kan klokke seg helt opp til 2,7 GHz ved enkeltkjernet drift og 2,4 GHz ved bruk av begge kjernene.

Slik kan akkurat denne prosessoren holde tritt med rimeligere tokjernede prosessorer med høyere klokkefrekvens – men som mangler turbomodus.

Fire kjerner + Hyper-threading = åtte «kjerner».

Parallellprosessering: Kjent som Hyper-threading på intelsk, her kan to prosesstråder kjøre samtidig på samme kjerne. I praksis ender vi da opp med to logiske kjerner per fysiske kjerne. Forvirret? Det eneste du trenger å tenke på er at en prosessorkjerne med parallellprosessering oppfattes som to kjerner av datamaskinen.

På en slik CPU med fire kjerner tror altså PC-en at den har åtte kjerner å jobbe med, og fordeler arbeidet deretter. Dette er ikke like effektivt som det ville vært å ha åtte ekte kjerner, men det er bedre enn bare fire kjerner.

Instruksjonssett og teknologier: En annen måte prosessorprodusentene holder spennet i vareutvalget på er ved hjelp av forskjellige prosessorfamilier innen samme generasjon. Intels Skylake-prosessorer finnes eksempelvis i varianter fra den rimelige Celeron-familien via Pentium til Core i3, Core i5 og Core i7.

Ved å sammenligne modeller fra de forskjellige familiene kan vi se de store forskjellene. Cache – prosessorens interne bufferminne – øker etter hvert som vi går oppover i gradene, og det samme gjelder for antall kjerner, høyeste klokkefrekvens, turbomodus og Hyper-threading.

Men vi ser at det er andre forskjeller også. Fra Core i3 og oppover får vi inn AVX 2.0-instruksjonssettet, mens slikt som Intels teknologi TSX-NI kun finnes på Core i5 og i7.

Hva som ligger i disse og andre teknologier som finnes og ikke finnes på de forskjellige prosessorene blir for mye å gå inn på her. Men det som er vel så interessant er at de forskjellige prosessorfamiliene faktisk har en god del til felles, og flere av forskjellene er teknologier rettet mot bedrifter.

Nettopp derfor kan en billig Pentium ganske enkelt være et veldig bra kjøp for deg og meg.

Strømforbruk: Ikke mange som kjøper prosessor til et PC-byggeprosjekt tenker for mye på at prosessoren også skal ha strøm og at den utvikler varme. Men det gjør den jo, og da kan det være lurt å tenke litt på hva den skal brukes til og hvor den skal plasseres – inkludert hva vi snakker om av kabinett og kjøleløsninger.

Nok et eksempel fra Intel Skylake: Overklokkbare Core i5-6600K koster bare et par hundrelapper mer enn Core i5-6600. Med basefrekvens på henholdsvis 3,5 og 3,3 GHz, virker K-modellen som et selvsagt kjøp, uansett om du skal overklokke eller ikke.

Skal du bygge noe ekstra stillegående? Sjekk prosessorens strømforbruk.

Men dette er ikke så sikkert. K-prosessoren har lavere turbomodus enn standardmodellen, så når i5-6600 setter inn turboen har den nøyaktig samme klokkefrekvens som den K-merkede modellen – så lenge den får nok strøm og god nok kjøling, vel å merke.

Og nå kommer poenget med strømforbruket: K-modellen har en TDP på 91 watt, mot 65 watt hos i5-6600. Det betyr at den overklokkbare prosessoren på papiret trenger en bedre kjøleløsning, noe som kan utelukke visse aktuelle eller passive kjøleløsninger.

Men dette er selvfølgelig bare et eksempel, og har du faktisk planer om å overklokke faller det meste av dette tankeeksperimentet i fisk.

En ting jeg ikke har snakket om her er arkitekturen, som jo er den interne prosessordesignen. Her skjer det forbedringer fra generasjon til generasjon, som ganske enkelt betyr at en ny CPU er bedre enn en gammel CPU til samme pris. Det sier seg selv.

Mitt fokus

Nå har jeg skrevet en god del om prosessorer, men ikke så mye om hva jeg selv legger vekt på. Det er fordi emnet kan være litt vanskelig, ettersom prosessorhandel aldri har vært noen nøyaktig vitenskap. Men min ærlige mening skal du få likevel.

Jeg er av natur gnien. Jeg bruker ikke et rødt øre med mindre jeg mener jeg får noe igjen for det, og derfor ser jeg på en miks av forskjellige egenskaper – teknologier, klokkefrekvens, kjerner, turbo eller ikke – og prøver å finne en balanse. Det er også kjent som «mest for pengene»-taktikken, for som jeg har vært inne på, får du i praksis mindre igjen for hver krone jo dyrere prosessor du kjøper.

En Intel Core i5 fra 2009 holder fremdeles koken.

I min «hoveddatamaskin» hjemme, altså den jeg bruker til spill og sprell, har jeg – hold deg fast – en Intel Core i5 750 på 2,67 GHz. Den kom på markedet høsten 2009, noe som betyr at den er seks og et halvt år gammel. Jeg ser fremdeles ikke det store poenget i å bytte.

Og selv om det er stadig flere programmer og spill som støtter mer enn fire kjerner, tror jeg at dette kommer til å være godt nok til det aller meste i flere år til.

Men fire kjerner er heller ikke noe gospel. I mitt forrige bygg valgte jeg en relativt rask Pentium, og for det den kostet sparker den ganske så bra rumpe. Planen var å kjøpe en dyrere CPU etter hvert, men igjen så jeg ikke poenget eller behovet. Som det gjerne er, savner du ikke noe du aldri har hatt.

Så etter å ha analysert mine egne kjøpsvaner har jeg funnet ut at jeg vil ha en prosessor med enten kort eller langt liv. Det ene alternativet blir da en virkelig rimelig CPU, som da uten store økonomiske kvaler kan byttes ut med en dyrere modell dersom jeg etter hvert skulle ønske eller behøve bedre prosessorytelse.

Det andre, og mer sikre alternativet er å finne den gyldne middelvei, og med det mener jeg en prosessor som er noe bedre enn gjennomsnittlig – med andre ord god nok til å holde ut plattformens livsløp.

Med mindre du vet helt hva du skal gå for, tror jeg ikke det er noe smart valg å plukke en prosessor som er litt under midt på treet. Der vil du allerede ha betalt såpass mye at det er vanskelig å forsvare en oppgradering etter kort tid, slik du kan gjøre dersom du skulle gått for en «el cheapo»-prosessor fra nederste hylle.

Hvis du kan øke prisen en smule, slik at du kan avansere til en prosessorfamilie høyere på rangstigen, tenker du i riktige baner. Å øke prisen for å gå opp et par hundre megahertz i klokkefrekvens innen samme familie, spesielt dersom alt annet er likt, er ikke noe stort poeng.

Jeg ser for øvrig ikke noe stort poeng i å bla opp for toppmodellene med mindre du vet at du trenger alle kreftene – og da snakker vi ikke om spilling. Hvis ytelsebehovet er såpass ekstremt burde du kanskje uansett se på Haswell-E eller den kommende Broadwell-E i stedet.

Hovedkort

Hovedkort: Med fokus på det som teller

På første side var jeg inne på at hovedkortprodusentene liker å «spamme» oss med overdreven sjargong og uhemmet selvskryt. Dette gjør det lett å navigere feil og fokusere på uviktige egenskaper – eller egenskaper som du faktisk aldri vil få bruk for.

Med tanke på at et rimeligere hovedkort ellers kan by på de samme brikkesettene og samme kompatibiliteten, virker det kanskje umiddelbart som om det bare er å styre klar av de mer påkostede modellene.

Uheldigvis er det ikke alltid så enkelt, for av og til er det slik at vi ikke kommer utenom toppmodellene for å finne de egenskapene vi vil ha. Derfor er det viktig å ha en viss formening om hva som teller også.

Jeg skal derfor gå gjennom det som er av størst betydning for meg. Merk at underliggende råd er ment for en gjennomsnittlig databygger – en ekstremtoverklokker og andre med helt spesielle behov vil og bør prioritere annerledes. De dette gjelder vet veldig godt hvem de er, hva de trenger og hva de vil ha. Så er det sagt.

Tommelfingerregelen er uansett at dersom du lurer på om du trenger det eller ikke, så trenger du det mest trolig ikke.

Nettverk

Trenger du to LAN-kontakter på hovedkortet? Trolig ikke. Men digital lydutgang kan være kjekt.

LAN- eller Ethernet-kontakten kommer meg bekjent kun i gigabit-versjon nå til dags, i hvert fall på normale hovedkort. Raspberry Pi er vel den eneste datamaskinen jeg kjenner fra nyere tid som kun har 10/100 megabit kablet nettverk.

Noen hovedkort har to LAN-porter. Dette kan umiddelbart virke som noe som er kjekt å ha, men hvis du ikke allerede nå har en plan for hva du skal gjøre med den ekstra porten, trenger du den ikke.

Windows takler det meste av nettverksadaptere, men Linux-brukere bør passe litt på – dette operativsystemet er kjent for være litt kresent. Er Linux din greie, kan du unngå litt hodepine ved å plukke et hovedkort med kjent nettverkskompatibilitet.

USB 3.1 og USB Type-C

I disse dager begynner disse nye USB-standardene virkelig å dukke opp på markedet, eksempelvis hos den eksterne harddisken Seagate Innov8.

Uheldigvis er det mye forvirring ute og går her – USB Type-C er kun en ny (og vendbar) kontakt, og har egentlig ingenting med USB 3.1 å gjøre. USB 3.1 SuperSpeed+ er en ny spesifikasjon som gir en teoretisk båndbredde på 10 Gbit/s – det doble av USB 3.0. Samtidig er det i markedføringsøyemed lov å kalle det som i praksis er USB 3.0 for USB 3.1 Gen 1. Kun USB 3.1 Gen 2 kan skilte med 10 Gbit/s.

For å gjøre forvirringen total finner du USB 3.1 også i standard A- og B-kontakter i tillegg til hos nye USB Type-C. Det er dog ingen automatikk i dette, så du vil kunne ha USB-C også med USB 3.0 eller USB 2.0.

Ønsker du å være «fremoverlent» kan det altså være greit å plukke et hovedkort med USB 3.1 og/eller USB type-C. Hva du egentlig skal med det på en stasjonær PC er en annet spørsmål – i skrivende stund kan jeg bare komme på eksterne SSD-er som klarer å utnytte denne økte båndbredden.

Her er det bare et spørsmål om hva fremtiden vil bringe, og ikke minst om du vil ha byttet hovedkort før dette da blir aktuelt å ta i bruk. Vi frykter det siste, med mindre du da shopper inn en ekstern SSD med USB 3.1 også.

En annen teknologi som bruker USB Type-C er Thunderbolt 3.0. Men dette finnes i skrivende stund bare på en håndfull overprisede hovedkort, og akkurat som med USB 3.1 Gen 2 er det vanskelig å se for seg hva det skal brukes til.

Lyd

Alle moderne hovedkort jeg kjenner til har et integrert lydkort. Noen hovedkort har et ganske fjongt lydkort også – men har du noe i den andre enden som kan utnytte den «fantastisk gode» lyden?

Dersom du skal koble til et relativt bra lydanlegg anbefaler jeg et hovedkort med optisk lydutgang. Er dog dette det eneste som står mellom et passende hovedkort og deg, husk at du også kan koble til et godt lydkort eller DAC over USB. Og nei, du trenger ikke USB 3.1 for dette.

PCI Express (PCIe)

PCI Express er den vanligste databussen i moderne datamaskiner, og kan sammenlignes med en «motorvei» der data flyttes mellom datamaskinens RAM/CPU og enheter som grafikkort og nettverkskort.

PCIe har nylig kommet i en ny og forbedret utgave: PCIe 3.0, der båndbredden faktisk er doblet fra forgjengeren PCIe 2.0. Men det betyr ikke nødvendigvis at du absolutt trenger den nyeste standarden.

SLI: Gøy, men hverken fornuftig eller rimelig.

De som vil ha mest glede av PCI 3.0 er i første omgang folk som skal kjøre oppsett med flere grafikkort og de raskeste SSD-ene med PCIe-grensesnitt. Skal du kun bruke ett grafikkort er det ikke skrivende stund den helt store store forskjellen fra PCIe 2.0 i praksis så lenge du får bruke alle de seksten PCI-banene.

Nittini prosent vil klare seg fint med kun ett grafikkort. Jeg vet at SLI/CrossFireX – altså benytte to eller flere grafikkort i tandem – vil friste mange, og kanskje du planlegger å kjøpe et sekundært grafikkort når det ene du har nå begynner å dra litt på åra.

Men når den tiden kommer vil det trolig være mer attraktivt å heller kjøpe et nytt grafikkort med ytelse tilsvarende ditt tenkte flerkortsoppsett, da med bonus av lavere strømforbruk, mindre varme og siste skrik i grafikkortteknologi.

SATA Express

SATA Express er SATAs arvtager. Dette er i praksis en kontakt som takler både SATA- og PCIe-standarden. Det er jo vel og bra, men vi vet fremdeles ikke om en eneste harddisk eller SSD i handelen som faktisk støtter SATA Express.

For vanlige harddisker er for øvrig SATA Express ganske bortkastet, ettersom de uansett ikke er raske nok til å kunne utnytte båndbredden.

M.2 og mSATA

En av grunnene til at vi ikke har sett noen SSD-er med SATA Express er M.2-kontakten. Denne støtter nemlig også både SATA og PCIe – ja faktisk byr den med sine fire PCIe-baner på dobbel båndbredde av SATA Express.

Skal du ha en ekstra kjapp SSD i din PC, er altså en M.2-SSD veien å gå. Derfor mener jeg et nytt hovedkort bør ha en eller flere M.2-kontakter. Disse SSD-ene tar også mindre plass enn vanlige 2,5-tommers SSD-er.

SSD-er med SATA-, M.2- og mSATA-kontakt.

En annen liten kontakt med ditto små SSD-er er mSATA (Mini-SATA), men denne er på vei ut ettersom den jo ikke kan by på noe mer enn SATA-hastighet. Så dersom jeg skulle plukket et nytt hovedkort med enten M.2 eller mSATA, ville jeg så avgjort velge det med M.2.

HDMI og DisplayPort

Mange moderne prosessorer har en integrert grafikkdel, noe som gjør at du ikke trenger et dedikert grafikkort – med mindre du da skal bruke datamaskinen til spilling. Sånn sett vil en skjermutgang kunne være viktig for noen og uvesentlig for andre.

Min innstilling til dette er at en PC bør kunne ta mange roller, slik at en datamaskin som brukes til spilling i dag vil kunne benyttes som stue-PC i morgen. Derfor legger jeg personlig litt vekt på integrert grafikk, og ønsker da naturligvis et hovedkort som sammen med den riktige prosessoren også kan by på 4K-oppløsning med minst 60 Hz oppfriskningsrate.

Altså kan det være en god ide å gå for et hovedkort med DisplayPort 1.2 (eventuelt nyere versjon) eller HDMI 2.0 – som begge også kan overføre lyddata i samme kabel, noe som kan være kjekt dersom du ikke har et separat lydanlegg.

Men som nevnt vil ikke støtte for integrert grafikk være like aktuelt for alle. Er du klar på at datamaskinen alltid vil brukes samme med et dedikert grafikkort, er det ikke noe å bry seg om.

Brikkesett

Jeg må skrive noen ord om brikkesett også – noen av egenskapene som nevnt over, samt visse prosessorteknologier som nevnt på forrige side, er nemlig kun tilgjengelige sammen med gitte brikkesett, som altså er elektronikken på hovedkortet som lar alle de forskjellige delene snakke sammen.

Holder vi oss i Skylake-verdenen, finnes det faktisk seks brikkesett: Q170, Q150, B150 med fokus på bedriftsegenskaper, mens Z170, H170, H110 i større grad er ment for folk flest. Av alle disse er Z170 det eneste brikkesettet som støtter overklokking med K-merkede prosessorer.

Stort sett bør du velge hovedkort basert på egenskaper og porter, og ikke se deg blind på hvilket brikkesett hovedkortet har. Overklokkere er et unntak til dette, og jeg ville også gått for Z170 dersom jeg skulle kjøre SLI/CrossFireX.

Størrelse

Ikke mange tenker på hovedkortstørrelse, men dette er noe jeg faktisk legger stor vekt på. Som du kanskje vet finnes det store hovedkort, det finnes mellomstore hovedkort og det finnes små hovedkort. Store hovedkort er ikke nødvendigvis bedre enn små hovedkort – de tar de samme prosessorene, den samme typen RAM og byr stort sett på den samme ytelsen og de samme egenskapene.

Det kan se litt snodig ut med Mini-ITX i et kabinett ment for vanlige ATX-hovedkort, men da har man i det minste god plass.

Selv har jeg de siste årene fått en virkelig forkjærlighet for Mini-ITX-hovedkort. Et såpass lite kort ser litt snålt ut dersom du putter det inn i et vanlig kabinett, men det lager til gjengjeld godt med plass for andre ting i kabinettet – eksempelvis vannkjøling.

Det virkelig fine med Mini-ITX-størrelsen er nok likevel at du ikke trenger et stort kabinett. Drar du ofte på LAN? Da vil en tass som Lian Li PC-TU100 eller lignende kunne klare brasene.

Vi skal heller ikke glemme at små hovedkort i passende kabinetter er gull dersom du skal ha en datamaskin i stua uten at kona blir sur.

Joda, det ER noen ulemper med Mini-ITX sett mot et vanlig ATX-hovedkort. På grunn av størrelsen er det ikke plass til mer enn to RAM-moduler, det er kun ett PCIe-spor og som regel er ATX-kortene bedre utstyrt når det kommer til slikt som antall SATA- og M.2-kontakter.

Men basert på praktisk erfaring er det klart at dette ikke trenger være et problem:

Disker: De fleste klarer seg med to harddisker – eller faktisk kanskje helt uten harddisker, det er jo SSD som er greia nå. Operativsystemet slenger du på en mSATA- eller M.2-pinne, mens resten av filene kan puttes i en 2,5-tommers SSD eller gammeldags harddisk (HDD).

Om du går for SSD eller HDD kommer helt an på hvor mange filer du har og hvor mye penger du har. Skulle du mot formodning ha bruk for enda mer plass, anbefaler jeg en intern eller ekstern harddisk, eventuelt en NAS.

RAM: Nesten ingen trenger plass til åtte minnemoduler. I dag er åtte gigabyte RAM et fornuftig utgangspunkt og en mengde de aller fleste vil klare seg fint med. Med to minnemoduler på 16 GB får du plass til 32 GB på et Mini-ITX-hovedkort, og da er dette overkill. Unntaket er dere som kjører virtuelle maskiner og spesielle programmer – men dere vet hva dere trenger.

En annen ting med plass til kun to minnemoduler er at du må klare deg med doble minnekanaler, mens noen oppsett kan by på fire kanaler og større båndbredde. Det er dog svært liten forskjell i praksis, og fire minnekanaler blir uansett kun støttet av noen få hovedkort og prosessorer. Nye Intel Skylake støtter for eksempel kun doble minnekanaler.

PCIe-spor: Den kanskje største ulempen med Mini-ITX er det ene PCIe-sporet, som ofte brukes av grafikkortet. Dette fører til at det ikke er plass til andre PCIe-utvidelsekort, som igjen betyr at alle egenskapene du mener er viktig må være integrert på hovedkortet.

Med et ekstra PCIe-spor eller to åpner du for slikt som å utvide med Thunderbolt 3.0 i ettertid, eller kanskje en rå SSD. I tillegg har vi altså dette med med mulighet for SLI/CrossFireX.

Med dette i tankene må vi selvsagt nevne microATX, en hovedkortstørrelse som er et supert kompromiss. Et slikt er stort nok til flere PCIe-kort, men samtidig er det lite nok til at du kan gå litt ned på kabinettstørrelsen.

RAM og oppsummering

Minne: (Kanskje) mindre å si enn du tror

Innen hovedkort er det som vi så på forrige side mange mange ting å ta stilling til. Når vi kommer til datamaskinens minne blir det langt enklere, og dette er dessuten en komponent som lett lar seg bytte ut eller erstatte dersom du har gjort et bomkjøp. Når det er sagt, er målet selvsagt å unngå bomkjøp i det hele tatt. Derfor velger jeg å skrive litt om RAM også.

Det eneste som er virkelig kritisk er at minneteknologien – og minnets fysiske størrelse – er riktig i forhold til hovedkortet. Har du valgt et hovedkort som krever DDR4 SDRAM, også kjent som «double data rate fourth generation synchronous dynamic random-access memory», kan du ikke bruke DDR3 SDRAM i stedet. Eller omvendt.

En annen viktig ting er størrelsen. En vanlig minnemodul, også kjent som DIMM (dual in-line memory module) er det du finner i de fleste vanlige stasjonære PC-er. I tillegg finnes det en fysisk mindre variant kalt SO-DIMM (small outline DIMM) ment for bærbare PC-er og ekstra kompakte stasjonære datamaskiner.

Vanlig DIMM øverst, SO-DIMM nederst.

DDR3 og DDR4 er de to mest utbredte minneteknologiene akkurat nå. DDR4 er den nyeste og brukes på hovedkort til Intels Haswell-E/Broadwell-E- og Skylake-prosessorer.

En variant av DDR3 er DDR3L, der L står for «Low Voltage». DDR3L-minnemoduler takler lavere spenning enn vanlig DDR3: 1,35 volt mot 1,5 volt. Som regel kan DDR3L-RAM brukes i alle DDR3-oppsett, men hovedkortet må støtte DDR3L-minne for at det skal kunne kjøre på 1,35 volt.

Frekvens og hastighet

Ellers er det et par andre ting som er verdt å få med seg angående minne, hvorav det første er frekvensen minnet er ment å kjøres på. Her er tommelfingerregelen at jo høyere frekvens, jo bedre ytelse.

En annen ting som bør nevnes er det som på engelsk kalles «CAS Latency», som sier noe om hvor mange klokkefrekvenser man må vente før forespurte data leses fra minnet. CAS Latency oppgis gjerne som CL og pleier å nevnes i minnets spesifikasjoner i tillegg til frekvens. Her er et lavere tall bedre, RAM med CL14 er altså å foretrekke over RAM med CL15.

Grunnen til at jeg i det hele tatt tar med frekvens og «timings» er at dette er noe jeg titter litt på når jeg skal handle RAM. Men det aller viktigste er prisen. Minnefrekvensen har ikke nødvendigvis så stor innvirkning på systemytelsen, så jeg ender som regel opp med å kjøpe relativ rimelig RAM – eller litt dyrere RAM dersom det er på tilbud.

Men det er ikke alltid like enkelt, for med visse oppsett har minnehastigheten mer å si enn med andre. AMDs APU-er med integrert grafikk vil eksempelvis kunne dra ganske god nytte av raskere RAM, mens høyere minnefrekvens har lite å si for spillytelsen hos et Intel-oppsett med DDR4 SDRAM.

Høyere minnehastigheter krever ofte mer strøm, som igjen betyr mer varme. Høye varmespredere på DIMM-ene har en tendens til å komme i veien.

Uansett er det som regel ikke noe stort poeng i gå for det raskeste og dyreste minnet du får tak i. Mitt utgangspunkt er å sikte meg inn på de rimeligste minnemodulene jeg får tak i, og deretter se hvor mye jeg må ut med for raskere RAM. Dersom det ikke er så mye penger – og hovedkortet støtter den økte minnehastigheten – kan jeg godt gå litt opp i pris.

Finnes det flere aktuelle alternativer til omtrent samme pris, kan det være lurt å gå for minnemodulene med lavest CAS Latency.

En siste ting å merke seg er at raskere (og gjerne dyrere) minne ofte krever at hovedkortet er i stand til å dytte mer volt inn i minnemodulene. Det betyr ikke bare økt strømforbruk, men også mer varme og komponentslitasje. Går du for minnemoduler med høyere frekvens, er det å foretrekke at disse kan kjøres på standard voltspenning.

Er du fersk på dette med RAM, kan det også være smart å sjekke hjemmesidene til hovedkortprodusenten, ettersom disse vanligvis lister opp kompatibelt minne for hvert hovedkort. Men minne som ikke er listet, trenger nødvendigvis ikke være inkompatibelt – det kan være at det bare ikke har blitt testet.

Oppgradere, sa du?

Mye av det jeg har tenkt i denne artikkelen går ut i fra intensjonen om et «rent» og helt nytt bygg, men det finnes også mange som tar med seg en eller flere komponenter fra sin forrige datamaskin. Dette kan være RAM, en SSD, harddisk, lydkort, grafikkort eller noe annet.

Gjenbruk av komponenter på denne måten vil naturligvis bidra til å spare penger, men det krever også at det er plass og støtte for den medtagne teknologien. Dette må du da ta hensyn til, og er spesielt viktig ved valg av hovedkort. Ønsker du eksempelvis å benytte din gamle SSD med mSATA-grensesnitt, er det en dårlig idé å hanke inn et hovedkort med kun M.2-kontakt.

Som vi har vært inne på får du heller ikke brukt DDR3-minnet ditt i et hovedkort ment for DDR4. Dette er viktig å få med seg dersom du ønsker å oppgradere til Intels Skylake-plattform, som jo opprinnelig er ment å brukes med DDR4. Men det finnes også flere hovedkort for Skylake som tar DDR3- og DDR3L-RAM.

Kort oppsummering

Over disse tre sidene har jeg drodlet rundt det jeg personlig mener er viktige ting å vite og ta hensyn til når det skal handles prosessor, hovedkort og RAM. Det ble en smule mer enn jeg hadde regnet med da jeg begynte å skrive.

Så hva har jeg egentlig prøvd å formidle? Vel, det kan komprimeres ned til dette:

  • Prosessor, hovedkort og minne må passe sammen og være i tråd med dine behov.
  • Ikke bit blindt på «reklamen», altså produsentenes skrytespråk.
  • Du trenger ikke det dyreste datautstyret for å bli fornøyd med PC-en.
  • Jo mer penger du legger i en komponent, jo mindre får du per krone.
  • Prosessor: Les og sammenlign spesifikasjoner. Se på prisen – hvilke modeller gir mye for pengene, og hvor mye må du ut med for en merkbart bedre CPU?
  • Hovedkort: Må ha egenskaper som er viktig for deg. Et lite hovedkort gir større utvalg i kabinetter og plassering. Tenk langsiktig.
  • Minne: Se an plattformen, men billig RAM er som regel bra nok.

Synes du det blir for mye informasjon å forholde seg til, eller mener det er vanskelig å ta et bevisst valg, husk at det finnes mye hjelp å få, både på diverse nettfora og i butikkene. Kanskje du har en kompis som kan gi deg noen tips? Flere databutikker på nett selger også «oppgraderingspakker» med prosessor, hovedkort og minne som garantert passer sammen.

Jeg stopper for øvrig ikke med dette – denne delen har jo i hovedsak dreid seg om teorien. I neste del skal jeg ta for meg noen faktiske eksempler rundt tankeprosessen ved komponentvalg. Eller som det også kan sies: Jeg skal kjøpe PC-deler.

Hvorfor ikke går for en bærbar, sier du?
10 grunner til å velge stasjonær PC>>>

annonse