Nå er prosessor, minne og hovedkort i hus
PC-komponenter kan med fordel kjøpes på billigsalg.
Introduksjon og prosessorkjøp
Det er nå gått et par uker siden jeg startet å skrive om innkjøp av datadeler, og etter i det minste å ha forsøkt forklare litt av det som foregår oppi skallen min i forkant, er det nå på tide å se på de faktiske innkjøpene.
For i gammeldags «fjernsynskjøkkenånd» har jeg jukset litt – faktisk startet jeg med å handle deler for flere uker siden siden. Jeg skal forklare hvorfor, men først skal jeg begynne med å si noen ord om det å handle på nett kontra det å gå i butikken.
På nett eller i butikk?
Det virker kanskje logisk å kjøpe alle delene til datamaskinen på samme sted og til samme tid. Av og til er også dette innlysende, ettersom du i en fysisk butikk eksempelvis kan få hjelp til å finne komponenter som fungerer sammen, og er du heldig går det an å be om en litt mer ålreit pris på totalpakka også.
Samtidig er det slik at noen butikker også har sleipe selgere, eller nesten enda verre: uvitende selgere – som ikke har noen betenkeligheter med å prakke på deg dyrere utstyr enn det du egentlig trenger. Men så er jo også det en del av jobben deres.
Det betyr dog at du trenger kunnskap og vilje til å stå imot de mange fristelsene jeg nevnte i forrige del. Vet du ganske nøyaktig hva du skal ha, kan det derfor være en langt mer behagelig opplevelse å handle på nettet. Der vil du også ha større utvalg å plukke fra.
Mange datakomponenter er også gjerne hakket rimeligere når du handler fra en nettbutikk, men ikke glem å kalkulere inn fraktkostnadene dersom du kun bestiller en eller to ting.
En annen fin ting med å handle via internett er angreretten, som kort forklart gir deg mulighet til å angre på kjøpet i 14 dager etter at du har mottatt varen. Noe slikt har du egentlig ikke i butikken, men det skal jo sies at mange kjeder og butikker gir deg mulighet til heve et kjøp likevel.
Komponenter på tilbud
En annen god grunn til å handle varene over internett er at du relativt ofte kan finne en og annen PC-del på salg gjennom ukestilbud, shoppingtorsdag, fredagsgodt, superhelg, timesalg og så videre. Dette foregår med ujevne mellomrom gjennom hele året – og naturligvis på Black Friday – og det er ved slike anledninger at du kan gjøre et lite eller stort på en eller flere datakomponenter.
Jeg benytter meg gjerne av slike tilbud, som jeg da gjerne får nyss om på forumet og – interessant nok – gjennom reklamen på Tek.no. Teknisk sett er jeg jo egentlig Ekstra-medlem og kan skru av annonser, men jeg lar dem være på til dels på grunn av akkurat dette.
Intel Skylake for meg
Jeg bestemte meg ganske tidlig for at det skulle bli Intel Skylake i mitt neste PC-bygg, altså snakker vi om sokkel LGA 1151. Skylake kom i fjor høst og er Intels nyeste prosessorgenerasjon.
Broadwell-E er riktignok ikke så langt unna nå, men dette er Intels ekstremplattform for forbrukermarkedet. Både Broadwell-E og forgjengeren Haswell-E vil kunne by på råere ytelse, men med tilsvarende prislapp.
Regn med å måtte betale rundt 4000 kroner for den rimeligste prosessoren og i overkant av 2000 kroner for et passende hovedkort på disse plattformene. For øvrig har heller ikke prosessorene integrert grafikk, så her er du helt nødt til å ha et dedikert grafikkort i tillegg.
Et Skylake-bygg vil på sin side kunne komme på under 1500 kroner for prosessor og hovedkort sammenlagt.
Men det er da ikke det aller rimeligste jeg er ute etter. Da ville for øvrig for øvrig et bygg med AMD-prosessor vært vel så aktuelt.
Prosessor: et spørsmål om kraft og utholdenhet
Prosessorkjøp bør naturligvis baseres på hvor mye datamuskler du trenger, altså hva du har tenkt å bruke PC-en til. En Core i7-prosessor i en datamaskin som skal brukes til surfing, kontorprogrammer og medieavspilling er overkill – litt avhengig av andre forhold vil du egentlig kunne klare deg fint med en Celeron- eller Pentium-prosessor.
I forrige del nevnte jeg at min nåværende «hovedprosessor» er en seks og et halvt år gammel Intel Core i5-750. Selv tilbake i 2009 gikk denne prosessoren for å høre til «mellomklassen», så påstanden om at dette faktisk kan holde selv i dag ble møtt med en viss skepsis.
Men denne CPU-en har altså holdt til mitt bruk. Så skal det riktignok sies at jeg heller ikke har noen skjerm med 144 Hz oppfriskningsrate å ta hensyn til, og jeg driver ikke spesielt mye med konvertering av filmer eller annet tjafs.
Men dette er uansett ved siden av selve poenget, som er at du ikke trenger å velge fra aller øverste hylle for å ha en datamaskin som kan tjenestegjøre i mange år.
Vidt bruk
Bruksområdene og kravene til ytelse vil endre seg med tiden. Nå vet vi ikke helt hva den fjerne fremtiden vil bringe, men vi kan se litt av hvilke trender og behov som kommer. I tillegg kan det være at du har spesifikke ønsker om bruk.
For min del er ett av kravene at min nye PC med tiden skal kunne gjøre tjeneste som en lydløs stue-PC. Det vil si at prosessoren ikke må bli for varm – maks 65 watt TDP.
Den må da også kunne gi meg 4K-oppløsning ved hjelp av kun den integrerte grafikkløsningen, og her er det ganske greit med Skylake: Samtlige prosessorer klarer å kjøre en oppløsning på opp til 4096 x 2304 piksler med 60 Hz oppfriskningsrate. Men da må selvfølgelig også hovedkortet støtte dette.
På Haswell og eldre plattformer måtte vi for øvrig ha en Core i3-prosessor for å få 4K-støtte med den integrerte grafikkløsningen.
Prosessoren må også takle spill. Hvis du uansett ikke har råd til et veldig godt grafikkort, vil du for øvrig også komme langt med en Intel Pentium for spilling. En Core i3 er bedre, men dyrere, og har i hovedsak tre fordeler sett mot en Pentium: Hyper-threading (parallellprosessering), instruksjonssettet AVX 2.0 (tenk «bedre» SSE) og noen prosessorteknologier som i første rekke er rettet mot businessmiljøet.
Av dette er det i hovedsak Hyper-threadingen som hjelper for spillytelse, men dette vil naturligvis aldri bli like effektivt som fire ekte prosessorkjerner. Sånn sett vil en Core i5 være enda bedre igjen. Core i5 kan også by på turbomodus og instruksjonssettet TSX-NI, som åpner for bedre muligheter til å fordele arbeidet over de tilgjengelige kjernene.
VR-klar?
En annen faktor er at jeg ønsker å ta høyde for virtuell virkelighet (VR), som jo i disse dager manifisterer seg i form av HTC Vive og Oculus Rift. Begge disse to lister en relativt oppgående Core i5 (eller tilsvarende AMD for HTC Vive) som minstekrav til CPU. Jeg ser for meg at jeg i hiver meg over et VR-sett i løpet av året, og da blir det naturligvis dumt å gå for en svakere prosessor.
Uheldigvis har en svekket krone hevet prisen på prosessorer – for noen år siden kunne du få en Core i5 til litt over 1500 kroner og en Core i7 noen hundrelapper over 2000 kroner. I dag må du vanligvis regne rundt 2000 kroner for en Core i5 og minst 3000 kroner for en Core i7.
Siden jeg ikke driver med videokonvertering eller andre oppgaver som krever tyngre kalkulasjoner, så jeg derfor at det var mulig å spare en tusenlapp ved å ikke gå for toppmodellen. Vi har jo også målinger som viser at en Core i7 ikke nødvendigvis gir merkbart høyere ytelse i spill, som sammen med VR trolig vil være det tyngste jeg skal bruke denne prosessoren til.
Således endte jeg opp med en sjettegenerasjons Intel Core i5 på handlelista mi, og så var det bare å holde øynene halvt oppe for aktuelle tilbudsmuligheter. Tilbudspriser på prosessorer er for øvrig ikke hverdagskost, så jeg ble meget positivt overrasket av å kunne plukke opp en Core i5-6500 til 1599 kroner under et timesalg tidligere i våres.
Hovedkort- og minnehandel
Hovedkort: Med fokus på funksjonalitet
Med en Skylake Core i5 i lomma kunne jeg nå vende tankene mot valg av hovedkort. Her så jeg opprinnelig for meg et med H170-brikkesettet, ettersom jeg uansett hverken har planer om overklokking eller kjøre flere grafikkort i CrossFireX/SLI, men dette var bare en rettesnor. Som nevnt bør du velge hovedkort basert på egenskaper og porter, ikke brikkesett.
Her er naturligvis overklokkere unntaket, ettersom det kun er Z170-brikkesettet som støtter dette.
Det viste seg snart at jeg hadde satt noen vanskelige krav. For det første skulle størrelsen helst være Mini-ITX, det gjør det enklere å finne et passende kabinett å ha i stua – for ikke å glemme at et lite hovedkort i ditto kabinett kan gjøre en «VR-rigg» ganske så portabel.
Det andre var at hovedkortet måtte ha DisplayPort 1.2 og/eller HDMI 2.0, som da begge kan gi meg 4K-oppløsning med 60 Hz oppfriskningsrate uten at jeg må ha et grafikkort i tillegg. Dette for bruk i en stillegående eller helt lydløs (stue-)PC.
Lite er godt, og med en M.2-kontakt kan SSD-en festes rett på hovedkortet. Kravet var at hovedkortet måtte klare M.2-SSD-er med 80 millimeters lengde (M.2-2280), som jo er størrelsen hvor vi finner de fleste og de raskeste SSD-ene.
Det hadde også vært flott om M.2-kontakten hadde fire PCIe 3.0-baner (PCI Gen3 x4) og NVM Express (NVMe). Siden hver PCIe 3.0-bane kan svelge unna omtrent én gigabyte per sekund i hver retning, vil en slik kunne takle selv dagens raskeste M.2-SSD-er.
USB 3.1 Gen 2 og/eller Type-C var egentlig ikke noe krav, men det hadde vært veldig kjekt. Som du forstår liker jeg å ha datautstyret mitt en stund, og selv om dette ikke er mye i bruk akkurat nå, kan det godt bli det om noen år. Med et Mini-ITX-hovedkort er det jo vanskelig å utvide funksjonaliteten med tilleggskort etter hvert.
Jeg kunne også tenke meg Thundebolt 3.0 av samme grunn som over, men det er for tiden svært lite utbredt.
Digital lydutgang hadde også vært stas. På min nåværende stue-PC har jeg et eksternt lydkort fordi hovedkortet ikke har digital lyd ut, og det hadde vært fint å kunne slippe dette når denne PC-en en dag overtar jobben.
Integrert trådløst nettverk hadde også vært veldig praktisk. Jeg sverger til kablede nett, men i en eventuell fremtid som omreisende VR-guru må jeg belage meg på at venner og familie i hovedsak er kabelløse. Alternativet er å dra med seg en kabelkveil eller satse på et eksternt trådløst nettverkskort i en USB-port.
Med alt dette i hodet prøvde jeg så å finne et passende hovedkort til drøye tusenlappen. Det var litt optimistisk, ettersom hovedkortene jeg da fant manglet DisplayPort og kun hadde HDMI 1.4. Så gikk jeg et stykke opp i pris og fant et kort med DisplayPort og det meste annet jeg var ute etter, men da med mangel på USB 3.1. Et lignende kort i samme prisklasse taklet ikke M.2-SSD-er på mer enn 60 millimeter.
Ettersom jeg da allerede var kommet et godt stykke opp i pris, valgte jeg å se hva enda noen hundrelapper kunne gi meg. Til to tusen kroner fant jeg noe som klaffet på nesten samtlige punkter: ASRock Fatal1ty Z170 Gaming-ITX/ac. HDMI 2.0, USB 3.1 Gen2 og Type-C, digital lydutgang, 802.11ac og M.2 til mine ønskede spesifikasjoner.
Hovedkortet lå litt over ønsket prisnivå, men med tanke på det jeg sparte på prosessoren så tok jeg meg råd til dette.
På dette kortet finner jeg også «Super Alloy», «Gaming Armor», Fatal1ty Mouse Port og en del annet som jeg ikke bryr meg en døyt om. Hadde jeg kunnet velge det bort for å senke prisen hadde jeg gjort det, men sånn virker dessverre ikke verden. Derfor betyr ofte høye og spesifikke krav også at vi må opp en pris når vi snakker om hovedkort.
RAM: Gjør det billig
Med to av de tre påkrevde komponentene i boks, gjenstår bare Random Access Memory, altså systemminne. Skylake-plattformen støtter den nyeste teknologien, altså DDR4 SDRAM, som kan by på høyere hastigheter og lavere strømforbruk enn DDR3. Ulempen med DDR4 er at det også er dyrere, men det siste halve året har prisen falt betraktelig og er forhåpentligvis snart på DDR3-nivå.
For mitt bruk, der spilling og virtuell virkelighet ser ut til å bli de tyngste oppgavene for den blivende PC-en, ser jeg egentlig ikke for meg at jeg trenger mer enn 8 GB RAM. De aller fleste vil klare seg med dette – folk som surrer med virtuelle maskiner og særdeles krevende programvare som hederlige unntak.
Likevel bestemte jeg meg for å gå for 16 GB. Den største grunnen til dette er usikkerhet rundt hva som vil skje på VR-fronten – Oculus har listet «8 GB +» som anbefalt minnemengde til Rift. Nå tror jeg riktignok ikke at vi vil faktisk trenge mer enn dette de neste par årene, ettersom HTC jo sier «4 GB +» for sin Vive, men det er jo en liten mulighet for at Rift 2/Vive 2 vil trives bedre med mer RAM.
Jeg biter meg også merke i at 16 GB minne anbefales – men på langt nær et krav – for flere nye spill.
Med et større hovedkort ville jeg muligens ha gått for to minnemoduler à fire gigabyte og satt inn ytterligere to dersom jeg skulle trenge det (og prisene var enda lavere). Men én av ulempene med et hovedkort i Mini-ITX-størrelse er at det som regel kun har plass til to RAM-moduler.
Så dersom jeg kjøper 2 x 4 GB nå, må jeg i så fall kaste ut disse dersom jeg faktisk skulle trenge 2 x 8 GB litt senere. Det er dårlig butikk, så da flesker jeg like greit til med 16 GB RAM med en gang. Minne står for øvrig for en mindre andel av utgiftene når vi skal bygge en hel PC – det er ikke så veldig mange hundrelapper vi snakker om.
For DDR4 har hastigheten mindre å si. Joda, raskere er bedre, men for slikt som spilling og normalt enkel databruk vil det ikke ha noen praktisk betydning. At spill- og programvareutviklere oppgir anbefalt minnemengde – men ikke minnehastighet – bør få det til å ringe en bjelle.
Altså førte jeg opp to minnemoduler à 8 gigabyte på handlelista, med fokus på pris. Som nevnt unngår jeg helst også RAM-moduler med høye kjøleribber, ettersom disse fort kan komme i veien for tredjeparts kjøleløsninger.
RAM har en tendens til å dukke opp på salg, og det utnyttet jeg selvfølgelig. Det tok ikke lang tid før et sett med Crucial Ballistix Sport LT på 2400 MHz dukket opp som helgetilbud til 700 kroner. Strengt tatt sparte jeg ikke noe spesielt på dette, ettersom prisen da havnet på samme nivå som «billig-RAM» med stort sett de samme egenskapene, men det skader jo heller ikke med litt stil.
Hva med resten av datamaskinen?
For trekløveret prosessor, minne og hovedkort endte jeg opp med en totalpris på 4300 kroner, og dette er altså en allsidig datamaskin som jeg forventer å ha glede av i mange år.
Men selv om disse komponentene strengt tatt en er en fullt fungerende datamaskin, trenger vi jo litt mer for å få det hele i gang. Kabinett, strømforsyning, skjerm, mus, tastatur og noe å ha operativsystemet på – en kjapp SSD hadde ikke vært å forakte – må til for å få en komplett PC. Alt dette er dog strengt tatt systemuavhengig og kan rappes eller lånes fra en annen PC.
Med integrert grafikkdel i prosessoren må vi ikke ha et dedikert grafikkort, men til nyere spill og VR vil dette være et klart krav. Her skal vi dog ha litt is i magen, ettersom alt tyder på at både AMD og Nvidia snart kommer med en ny generasjon.
Et grafikkort er jo uansett noe som ikke tar mer enn et halvt minutt å bytte ut, så vi låner derfor gjerne fra en annen datamaskin i mellomtiden.
Det nærmer seg altså PC-bygging. Før det skal jeg komme med noen generelle handletips til det andre vi trenger også, men det må jeg ta i neste artikkel.
Gidder du ikke bygge selv?
TEST: MSI Nightblade X2 og Asus ROG G20CB >>>
