Canon EOS 60D

Are Thunes Samsonsen

4. februar 2011, 17:00

Lagre artikkel

Innledning

Da Canon EOS 60D ble lansert var det mange som ble skuffet. Det fikk samme brikke som man hadde sett tidligere i Canon EOS 550D og Canon EOS 7D, manglet mikrojusteringsmuligheten av autofokusen som mange mener er essensiell men kun de færreste faktisk bruker, var laget i plast og ikke metall, og hadde i tillegg ikke like høy opptakshastighet som 50D. Surmulingen nådde i en periode store høyder.

Men hva var egentlig problemet? Canon har lenge manglet en naturlig modell over sin tresifrede serie, 450D/500D/550D. 50D lå litt for høyt til helt å passe inn. Det var liksom halvannet trinn på stigen før neste kamera, og det visste Canon, så etter å ha lansert 7D falt det dem naturlig å nedjustere etterfølgeren til 50D en tanke, for å gjøre mellomrommet mindre.

Egentlig er dette ganske smart, og som sagt så gjort, da 60D kom hadde det en del forbedringer i forhold til forgjengeren, men var samtidig på papiret litt mindre imponerende på enkelte områder.

Men alt er som kjent relativt, og i forhold til Canons tresifrede modeller har 60D ganske mye å by på. Nøyaktig hva skal vi se nøyere på i denne testen.

Ønsker du å hoppe rett til konklusjonen, med karakterer, pluss- og minuspunkter og en oppsummering av testen, så finner du den siden her.

Testens øvrige sider finner du her:

• Kamerahus, batteri, skjerm og søker
• Funksjoner, autofokus, hurtighet, betjening og brukervennlighet
• Bildekvalitet: Detaljgjengivelse
• Bildekvalitet: Bildestøy
• Bildekvalitet: Farger og dynamikk
• Oppsummering og konklusjon

Spesifikasjoner og priser på Canon EOS 60D finner du i produktguiden.

Som illustrasjonen til høyre viser, har Canon med 60D redusert størrelsen en del i forhold til 50D, og vekten er også redusert med 60 gram. Ikke all verden, men merkbart. Det har dog neppe spesielt mye å si på kameraets balanse. Vektmessig legger 60D seg omtrent midt mellom sine to hovedkonkurrenter, Nikon D7000 og Pentax K-5.

Selv om vi helt klart vil påstå at 60D er solid bygget, så er den ikke like solid som forgjengeren, 50D. I 60D har Canon brukt plast mange steder der de brukte lettmetall i 50D, og det merkes både på vekt og soliditetsfølelse, uten at det nødvendigvis betyr noe for hvor mye kameraet tåler. Plast gir som kjent litt etter og vil sprette tilbake til gammel form i tilfeller hvor samme ytre påvirkning vil bøye metall og lage en bulk. Er kraften større, vil imidlertid plast oftest sprekke, mens metall fremdeles "bare" vil bøyes.

Konklusjonen må være at 60D nok er byggekvalitetsmessig et halvt trinn ned fra 50D, men forskjellen er liten nok til at kun de alle færreste vil merke noe til den i praksis. Her går det nok mer på hva man føler seg komfortabel med, noe som kan være viktig for enkelte i noen situasjoner, men langt fra alle.

Værtettingen er imidlertid bra, og etter alle solemerker helt på høyde med Canons dyrere modeller, som 7D og 5D Mark II.

Selv om 60D er merkbart mindre, lettere og sannsynligvis litt mindre robust enn sin forgjenger, er det ikke noe pinglekamera av den grunn. Greit, det er nok litt rimeligere konstruert enn enkelte konkurrenter, men ikke på en slik måte at det innebærer noe vesentlig for de fleste, synes vi. Ergonomien er forbedret siden 50D, og selv om begge disse ligger godt i hånden, vil nok 60D passe flere hender av varierende størrelse enn 50D gjorde.

Designet av 60D er litt mer avrundet i kanter og hjørner enn 50D, og det plager oss svært lite. Kameraehuset til 60D virker svært godt tilpasset nisjen Canon synes å ha lagt det i.

Det er lite å trekke for i 60Ds batteriløsning. Der 50D hadde batterilukehengsler helt og holdent av plast, har 60D nå fått hengsler med en "akse" av metall. En forbedring, men batteriluken er fremdeles festet i kameraet med en slags klikkordning i hengslene, hvor vi aller helst skulle sett en litt mer sofistikert løsning, for eksempel som den vi finner på 5D Mark II.

Noe annet "negativt" finner vi ikke ved 60Ds batteriløsning. Kameraet bruker samme batteri som 7D og 5D Mark II, til glede for dem som har ett av de kameraene og vurderer en 60D som reservekamera, og som om ikke det var nok utnytter også 60D batteriene atskillig bedre enn begge disse kameraene. Etter CIPA-standarden, hvor halvparten av bildene tas med blits, yter 60D hele 1100 bilder per batterilading, og det er SVÆRT imponerende, spesielt med tanke på at 7D med samme batteri klarer 800 bilder! Toppscore blir det ikke, men 60D kommer svært, svært nært!

Rent optisk er søkeren i 60D identisk med den i 50D, som igjen var identisk med den 40D var utstyrt med. Det begynner dermed å bli lenge siden den har fått noen fysisk oppgradering, og vi synes 100% søkerdekning burde vært på sin plass. Blant annet har både Pentax K-7 og K-5 det, samt Nikon D7000 og Canons egen 7D.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

I relativ søkerstørrelse kommer ikke 60D veldig høyt, og av våre sammenligningskameraer er det faktisk kun Canons egen 550D som har mindre søker. Greit nok at 7D nødvendigvis MÅ være bedre enn 60D på enkelte ting, men et entusiastkamera som 60D bør ha en større søker - aller helst med 100% dekning - når de fleste seriøse konkurrentene har det.

Man finner heldigvis godt med informasjon i søkeren, og vi kan ikke på stående fot finne noe som mangler her. Bildet ovenfor kan klikes for en større versjon, og der finner du informasjon om det meste av data som vises i søkeren.

Hva skjermen angår, er det heldigvis noe mer spennende å finne. For det første har Canon gitt 60D en 3" (7,6 cm) skjerm med 1 040 000 bildepunkter mot de "vanlige" 922 000, og for det andre har 60D fått en artikulert skjerm som er hengslet i venstre kant. Skjermen kan brettes ut 175 grader, og roteres 270 grader, så fleksibiliteten er på plass.

En ulempe med en hengslet skjerm er at konstruksjonen involverer flere deler enn en fastmontert en, og at flere av disse delene er bevegelige. I tillegg er det muligheter for å ødelegge skjermen dersom man tvinger den i en retning den ikke er ment til å gå. Da er man imidlertid teit og har bare seg selv å takke. Fordelene med en artikulert skjerm er mange. Ikke bare kan den klappes inntil kamerahuset og dermed fungere akkurat som en vanlig, fastmontert skjerm, men man kan også snu den slik at baksiden vender ut før man klapper den inntil kamerahuset. Da vil den ligge mer beskyttet til enn en vanlig skjerm, og man vil også slippe å bli fristet til å sjekke bildene på den til stadighet, noe som overraskende mange fotografer irriterer seg over. Vi er ikke uten videre enige, men ser at det kan være riktig for enkelte.

Foruten det gir en artikulert skjerm også i mange tilfeller enklere komposisjon under makrofotografering, fotografering på strak arm over menneskemengder, og så videre.

Fysisk holder altså skjermen på 60D absolutt mål, og hva den fylles med er også helt i orden. Nedenfor ser du informasjonen som kan vises under LiveView, for eksempel:

Med INFO-knappen kan man under vanlig skyting velge ulike former for informasjon på skjermen. Disse visningene er det fire av hvorav en er blank skjerm. Et trykk på INFO-knappen gir derfra visningen under, mens ett trykk til vil vise det innebygde vateret. Enda et trykk vil gi visningen du ser nedenfor om du fører muspekeren over bildet, og enda ett trykk sender deg tilbake til den blanke skjermen vi begynte med.

60D har også en LCD på toppen av kamerahuset, til høyre for prismehuset, hvor man finner en del informasjon om kameraets innstillinger og så videre. Mengden informasjon er ikke så verst, men noen småting er tatt bort i forhold til hva 50D hadde. For eksempel gjelder det om kameraet et satt til å ta RAW, JPG eller begge deler, samt hvilken JPG-kvalitet det er innstillt på.

Det er ikke funksjonslisten som er det mest imponerende ved 60D. Det har det mest nødvendige av fotofunksjoner, men mangler også en del. Ikke at det nødvendigvis er av det onde. Vi har på mange måter sett oss lei på alle de hyperavanserte kameraene som nesten koker kaffen din for deg, men som ikke er spesielt gode fotografiske verktøy, som tross alt er det et kamera SKAL være.

Slik er heldigvis ikke Canon EOS 60D. Greit, det mangler en del funksjoner som enkelte andre kameraer har, som for eksempel mikrojustering av autofokus, men til gjengjeld har det andre funksjoner som ikke er fullt så vanlige, som for eksempel innebygget trådløs fjernstyring av andre blitser. En annen fin detalj er muligheten for å gi bildene karakter der og da, i kameraet. 60D følger Adobes XMP-standard, og karakterene bør dermed være mulige å importere i de fleste seriøse bildebehandlingsprogrammer.

Men joda, NOEN "kaffekokerfunksjoner" finner vi jo selvsagt, men disse er ikke spesielt unike for verken 60D eller Canon, og tatt i betraktning 60Ds nye nisje, er det nok et større potensielt nedslagsfeslt for disse funksjonene enn det var med for eksempel 50D.

Elektronisk vater er også på plass, og man kan som vanlig velge hvor det skal vises, enten på skjermen eller i søkeren.

Mange funksjoner er bortgjemt langt nede i menyer og undermenyer, og dette kan lett bli plagsomt for enkelte, men bruker man dem ofte er det ikke vanskelig å legge en snarvei i "My Menu", en egendefinert meny hvor man kan putte nær sagt hva man vil. De fleste speilreflekser fra Canon har nå denne funksjonen, og de fleste som oppgraderer fra et Canon-kamera bør være kjent med den nå.

Som de fleste andre nyere speilreflekser har også 60D mulighet for videoopptak. På dette området kan 60D tilby mer eller mindre det samme som 550D og 7D, men i likhet med 5D Mark II kan men på 60D kontrollere lydnivået, noe blant andre 7D ikke gir deg muligheten til. Den artikulerte skjermen er spesielt nyttig under videoopptak, men som nevnt under autofokus vil fokusering under filming være både bråkete, tregt og lite behagelig å se på. Det første problemet kan bøtes på ved å koble en ekstern mikrofon i 60Ds minijack-kontakt for slikt, noe som også gjør at man kan ta opp lyd i stereo. Den innebygde mikrofonen tilbyr kun mono.

Canon EOS 550D har 9 fokuspunkter, hvorav ett er av kryss-typen. Canon EOS 7D på sin side har 19, alle av kryss-typen. 60D plasserer seg pent i midten her, med ni fokussensorer av kryss-typen, fordelt som på bildet nedenfor. Dette er ikke vesentlig forandret siden 40D, og er i og for seg godt nok, selv om vi selvsagt kunne tenke oss noen heftige forbedringer også her. Den viktigste fokusrelaterte forandringen fra 50D er imidlertid at 60D ikke har fått mulighet for mikrojustering av fokus. Det er ikke en funksjon de fleste noensinne vil få behov for, og feilfokusering vil som vanlig være reklamasjonsgrunn overfor forhandleren uansett, men noen vil nok savne det, men dette er i alle hovedsak brukere som vil være best tjent med å oppgradere til 7D i stedet for 60D.

Autofokusen fungerer imidlertid godt i praksis, med de fleste objektiver med noenlunde lysstyrke. Jo lavere lysstyrke på objektivet, og jo mindre lys tilgjengelig, jo mindre presis og rask vil autofokusen naturlig nok være.

Vanlig autofokus for stillbilder er det ikke så mye mer å si om i 60D, men den har jo i tillegg LiveView og kontrastbasert autofokus der. Det vil, si, som alle andre slike løsninger, kanskje med unntak av Sonys, er den temmelitg dårlig. fasebasert autofokus, som er den raske vanlige typen som vi omtalte ovenfor, er i stand til å finne ut av hvilken vei korrekt fokus ligger, uten å prøve seg frem. Det er derimot ikke kontrastbasert autofokus, som dermed er nødt til å prøve seg litt frem begge veier, før den klarer å finne ut hvordan korrekt fokus skal oppnås. På grunn av dette er den ikke bare treg og vil lett begynne å "jakte" etter fokus, men den vil heller ikke klare å se at bildet allerede ER i fokus, og vil da defokusere for så å lete etter korrekt fokus igjen. Dette tar tid og er både irriterende og unødvendig, og gjør hele autofokus-muligheten i LiveView praktisk talt ubrukelig.

Og det er ikke bare i LiveView dette er et problem. Som vi omtalte i testen av Nikon D7000 er dette også et problem når man filmer, og dersom nøyaktig fokus som ikke hopper veggimellom på jakt etter fokus er kritisk, bør man nødvendigvis benytte en eller annen form for manuell fokus, eventuelt en av disse.

I likhet med Nikon D7000 bråker også her fokusmotoren som et treskeverk når man fokuserer under videoopptak, og essensielt ødelegger lyden på videoopptaket. Ekstern mikrofon eller manuell fokus er LANGT å foretrekke.

Hastigheten er ett av de områdene hvor Canon har nedjustert 60D i forhold til 50D mest. Sistnevnte skulle etter spesifikasjonene kunne klare opp til 6,3 bilder i sekundet, noe det kom nært opp til å klare i vår test. 50D var minimalt tregere enn sin egen forgjenger 40D, som var spesifisert til 6,5 bilder i sekundet, men som også hadde 2/3 så mange piksler å prosessere per bilde. 60D har på sin side 20% flere piksler enn forgjengeren, men en spesifisert hastighet som er på "bare" 5,3 bilder per sekund. Et godt stykke tregere, altså, men holder det det de lover?

På full pupp i 30 sekunder klarte 60D å ta 79 JPG-bilder, og av disse var 46 i løpet av de første 10 sekundene. Reell hastighet blir altså etter våre målinger 4,6 bilder per sekund. ser vi nøyere på målingene våre, var 60Ds opptakshastighet på JPG aldri over 5 bilder per sekund, men kom nært i begynnelsen av testen. Vår målte topphastighet klarte det å holde i 12 sekunder, før hastigheten datt ned til ca 1,3 bilder per sekund. Hvor lenge topphastigheten holdes og hva slags hastighet kameraet klarer når bufferen er full, vil imidlertid avhenge mye av hvor raskt minnekort man bruker, noe som praktisk talt ikke påvirker resultatene før den tid.

Skrur vi på blitsen er flaskehalsen en annen, nemlig hvor mye blitsen lades ut per blink, og hvor rask den er til å lade seg opp igjen. Det er dermed svært vanskelig å måle slikt objektivt, men diagrammet over bør gi en god pekepinn.

60D klarte seg svært bra på vår blitsmåling, med en jevn hastighet på ca 2,3 bilder i sekundet i hele måleperioden, det vil si 30 sekunder.

I RAW-opptak uten blits gjør imidlertid ikke 60D det like skarpt og klarer 20 bilder på ti sekunder, eller 34 på 30 sekunder. Topphastigheten på rundt 5 bilder i sekundet klarer det å holde de første tre sekundene, men deretter går tempoet ned til mer sedate 0,7 bilder per sekund. Det er riktig nok betydelig mer enn modellen under, det vil si 550D, og 60D tørker også gulvet med Nikon D7000 på dette punktet, hovedsaklig på grunn av at sistnevnte har alt for liten buffer. Selve tempoet de første to sekundene, er imidlertid omtrent likt for både 60D og D7000. 50D, på sin side, klarte 28 på ti sekunder, og 7D dro i fra med hele 34. Pentax K-7 legger seg på omtrent samme nivå som 60D, med 21.

Alt i alt er hastigheten til 60D bra, men merkbart dårligere enn modellen den skal erstatte. Sannsynligvis er dette helt bevisst gjort av Canon, i et forsøk på å dytte 50D-oppgradererne hele veien til 7D i stedet for 60D. Nikon D7000 er et lite hakk raskere, men hemmes av en knøttliten buffer i forhold, og 60D redder seg inn igjen en del på grunn av en forholdsvis stor en. Selv om 60D ikke er like rask som 50D, så er kameraet fremdeles raskere enn en del av konkurrentene, men det som tidligere var en av X0D-seriens store trekkplastre er nå blitt temmelig ordinært, og det smaker ikke helt bra.

Betjeningen av 60D er fysisk stort sett bra og, det ligger godt i hånden, men på grunn av at skjermen er hengslet i venstre kant av kameraet er det en del knapper, hjul og brytere som er flyttet over på høydre side. Faktisk finner vi hele 21 ulike kontrolleringsdingser til høyre for søkeren, noe som er i overkant mye. Det fører naturlig nok til at det blir kamp om plassen for de ulike funksjonene, noe som igjen fører til at plasseringen ikke blir optimal for alle sammen. At Canon har valgt å gi hver knapp én funksjon og ikke to som før, gjør også sitt for å legge sten til byrden. Akkurat dette grepet har vi imidlertid en viss forståelse for. 60D har nærmet seg nybegynnernisjen i forhold til 50D og forgjengerne, og det må nødvendigvis også ha følger for betjeningen. Det de har gjort her er kanskje ikke en god idé i et semiproffkamera, men for avanserte nybegynnere er det absolutt på sin plass. Det er bare synd at man må veksle betjeningskomfort mot brukervennlighet på denne måten.

Det er flere brytere og slikt vi har litt blandede følelser omkring. Vi er temmelig ambivalente til at modusbryteren nå har fått en låseknapp i midten, som må trykkes ned for at man skal få skiftet opptaksmodus. Dette er greit for å unngå å vådeskifte til et annet modus, men samtidig tar det ekstra tid og vil potensielt være fiklere med votter eller småfrosne fingre. Det vi synes er en bedre løsning her er en lås som låser bare noen modi og ikke andre. For eksempel kan man ta det for gitt at en bruker som setter kameret i det egendefinerte moduset (C) kanskje ikke skifter modus i farten like mye som andre, og at C-moduset dermed kan få en lås. Et kamera som dette bør også ha en slags lås mellom de mer avanserte modiene og serien av motivprogrammer, i tillegg til at det kunne vært praktisk med en lås INN i enkelte modi og UT av andre, eller en kombinasjon. Det er ikke vanskelig, og kameraer hadde slike brytere for over 30 år siden.

Et siste betjeningeproblem med modusvelgeren er at den ikke kan vris helt rundt. Skal man fra C til filmmodus må man altså dreie bryteren noe slikt som 340 grader, i stedet for de 20 gradene eller så som faktisk skiller de to rent fysisk.

Andre brytere vi sliter litt med er av-/på-bryteren, som sitter på vesntre side. Som vanlig skulle vi ønske oss en bryter som kan flippes over uten å ta øyet fra kameraet , men dersom det er umulig synes vi i det minste at vi kan forlange at vi slipper å skifte grep dersom vi skal fotografere i en fei og oppdager at vi har glemt å slå kameraet på. Bryteren lå tidligere nede ved tommelhjulet på baksiden, men når Canon nå har flyttet den opp til venstre side, ved siden av søkeren og rett nedenfor modusvelgeren, synes vi de har gjort en halvdårlig løsning enda dårligere.

Tommelhjulet på baksiden er blitt mindre i forhold til det på 50D og 7D, men har til gjengjeld fått en åtteveis bryter i midten, i tillegg til den vanlige SET-knappen. Ideelt skulle vi nok ønske hjulet kunne forbli like stort som før, men på grunn av den nevnte plassmangelen har vi en viss forståelse for valget. Det blir litt mer kinkig å betjene på grunn av den mindre størrelsen, men ikke så veldig. Da er det at dreiehjulet kun er profilert på flatsiden og ikke på kanten, et større problem, og det burde ikke koste mange ørene å få gjort noe med det heller. Uten profilert kant er det praktisk talt ikke grep på det med mindre man tar tommelen litt ut fra kamerahuset, noe som fører til at man må holde det på en annen måte.

Nå tror du sikkert at 60D er en katastrofe å betjene, men det er det ikke. Det har nærmet seg et lavere segment enn serien hadde før, og det gjør at det har fått litt enklere og billigere løsninger enn før, men ingen av dem er katastrofale, og i menyene er det faktisk en god del forbedringer å spore.

Det er nemlig ganske tydelig at Canon med 60D har prioritert brukervennlighet fremfor en del andre ting. Selv om 60D ikke er et nybegynnerkamera som syr puter under armene på brukerne og gir veiledning i ett og alt, så ER det et kamera med en merkbart lavere kunnskapsterskel enn demn tosifrede serien fra Canon tidligere har hatt. Menysystemet er blant de beste på markedet, og menyene er forholdsvis enkle å navigere rundt i. Litt for mange funksjoner er begravd i menysystemet, men den egendefinerte menyen gjør mye for å rette opp dette.

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert eller mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gang kom ut av det.

Dersom det er mulig råder vi generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig. Store minnekort og harddisker er billig for tiden, og blir bare billigere, så kostnadene med slikt er ikke noe motargument.

NB!
Dersom du leser denne testen og ser hovedkortbilder fra Pentax K-5 og Olympus E-5 i stedet for plassholderbilder, bør du være klar over at disse bildene ikke er tatt med i vurderingen slik den fremstilles i teksten. Disse bildene foreligger ikke i skrivende stund, men vil bli automatisk satt inn på et senere tidspunkt, slik at den enkelte leser selv kan få vurdere resultatene.

På grunn av nye testrutiner og -plansjer, vil ikke hovedkortbildene som er brukt i denne artikkelen være direkte sammenlignbare med tilsvarende bilder fra en del eldre tester, men alle hovedkortbildene i denne testen er innbyrdes sammenlignbare. De er alle tatt med samme innstillinger under helt identiske forhold, men det vil likevel være små forskjeller i eksponering og utsnitt, da vi nødvendigvis må bruke ulike objektiver og ikke alle kameraer utnytter det tilgjengelige lyset på samme måte.

Vi ser klare likheter mellom filene fra 60D og filene fra 50D. Den overdrevne mykheten i 40Ds JPG-filer er borte, og JPG-filene fra både 50D og 60D ser atskillig bedre ut. Råfilene er imidlertid fremdeles de beste, og JPG-filene fra 60D, og i mindre grad også 50D, bærer preg av en oppskarping og kontrastøkning som nok har vært litt overdreven for vårt testmotiv.

Selv om D7000 har litt lavere oppløsning, vil vi fremdeles påstå at JPG-filene fra det er bedre enn filene fra 60D. Samtidig er sistnevnte filer atskillig bedre enn de fra 550D, som har en nesten lik men litt eldre versjon av den samme sensorbrikken. I alle disse kameraene kan imidlertid JPG-behandlingen fininstilles og justeres på alle mulige måter, så det er ikke spesielt vanskelig å få bedre filer enn dette ut av kameraet. Alt det krever er et representativt testmotiv og litt tålmodighet. Denne sammenligningen vil dermed ikke være noe annet enn et lite blikk på hva man får ut av standardinnstillingene.

Da er det mer interessant å se på hva vi kan få ut av råfilene, selv om heller ikke disse er individuelt justert og optimalisert. De er derimot behandlet på akkurat samme måte i Adobe Camera RAW, og vil uten unntak gi bedre bildekvalitet enn JPG-filene rett fra kameraet.

Bildekvaliteten i RAW er god, og kan definitivt hevde seg i toppen av crop-kameraer, men vi synes likevel at Nikon D7000 stikker av med det lengste strået her, og det ser ikke ut til at Canon EOS 60D får særlig uttelling for sine to ekstra megapiksler.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 16 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 18 megapiksler.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Også i målingene ser vi at 60D sin høyere oppløsning til tross ikke klarer å matche D7000. En MTF50(corr) på 2461 er bra det, men det er omtrent like mye under D7000s resultat som det er over 50D sitt. Likevel, det holder til utskrifter i plakatstørrelse i god kvalitet, så vi kan ikke kalle det annet enn godt, selv om det 60D ikke får så god uttelling av sine megapiksler som vi helst skulle sett at det gjorde.

Akkurat dette er det for øvrig vi ser på i diagrammet nedenfor, og også det tyder på at 60D ikke utnytter oppløsningen sin like godt som konkurrentene. Jo høyere man går i megapikselantall, jo større økning må til for å få en prosentvis god økning i utnyttelse, og det er noe vi ser helt klare tendenser til her.

På sinekart-bildene nedenfor kan du selv visuelt undersøke dette, og etter vår mening ser vi mye av det samme her. D7000 er fremdeles best, tross megapikselantallet, tett fulgt av 7D. 60D kommer ligevel bedre ut av det enn forgjengeren 50D, og slår også en del eldre kameraer som Nikon D90, Pentax K-7 og Sony A550, for å nevne noen. Canons egen 550D gjør det her overraskende bra, noe som understreker hvor godt kjøp nettopp det kameraet kan være.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

NB!
Dersom du leser denne testen og ser hovedkortbilder fra Pentax K-5 og Olympus E-5 i stedet for plassholderbilder, bør du være klar over at disse bildene ikke er tatt med i vurderingen slik den fremstilles i teksten. Disse bildene foreligger ikke i skrivende stund, men vil bli automatisk satt inn på et senere tidspunkt, slik at den enkelte leser selv kan få vurdere resultatene.

På 200 ISO er det ikke noe støy å spore, og vi ser igrunnen omtrent det samme som på 100 ISO, nemlig at D7000 har mer å by på enn 60D. Bildekvaliteten er så absolutt god, men 50D er ikke langt bak, og 550D gjør det også svært skarpt, bokstavlig talt. I alle fall på lav ISO er neppe bildekvaliteten alene noen fornuftig grunn til å oppgradere fra noen av de to sistnevnte kameraene, akkurat som at D7000 ikke er så langt foran at dette alene er verdt noe systembytte for de fleste.

På 400 ISo begynner vi å se tendenser til støy, men detaljnivået er fremdeles svært bra. 60D synes her å få bedre uttelling for sin økte oppløsning i forhold til 50D, men D7000 holder følge, og vel så det.

Både 60D og 50D begynner nå å miste detaljer, men langt ifra på et kritisk nivå. D7000 gjør det et hakk bedre, takket være både litt større bildebrikke og litt færre megapiksler, men om forskjellen vil være merkbar i praksis kan diskuteres.

Her begynner 60D å slite, og forskjellen opp til Nikon D7000 vokser, selv om det er tydelig støy (eller fjerning av den, mht JPG-filene) i bildene fra alle sammenligningskameraene.

Støyen er påtagelig, og her begynner 50Ds alder å vise. 60D, 550D og ikke minst D7000 drar i fra og kan vise til detaljer som 50D har mistet. Forskjellen mellom D7000 og 60D kan synes mindre enn før, men er fremdeles til stede. D7000 har her begynt å slite med fargene, og 60D (og 55D) benytter muligheten til å ta igjen mye av forspranget.

Dette ser direkte grisete ut, uansett kamera, og bilder tatt med 6400 ISO vil nok kun være brukbare i praksis dersom man skviser ned størrelsen en del. D7000 redder noen detaljer med å bli blasst i fargene, mens 60D ser ut til å ha litt småproblemer med eksponeringen. Mye detaljer går her tapt, men vi kan fremdeles skimte noe flere detaljer på D7000-bildet enn på tilsvarende fra 60D.

Dette er IKKE pent! Skal man få brukbare bilder av dette må en del innsats legges til, og det kommer selv da mye an på bruken av bildet. Både 50D og D7000 sliter her alvorlig med fargene, og 60D kommer heller ikke her helt opp til D7000s detaljnivå, selv om det ikke er mye om og gjøre.

I likhet med D7000 har imidlertid 60D en støy som er svært, svært jevn. Faktisk så jevn at den potensielt kan utnyttes som en effekt, omtrent bsom man gjorde det med filmkorn i "gamle dager". Dette så vi først på D7000, og selv om 60Ds støykurve bølger seg litt mer og således kan betraktes som noe mer ujevn, er også den svært jevn i betydingen innbyrdes forhold mellom de ulike fargene, samt luminansstøy. Effekten er at det er langt enklere å fjerne støy i etterbehandlingen enn det var for eksempel med 50D (se kurven!).

Canon EOS 60D / Canon EOS 50D / Nikon D7000 / Nikon D90 / Pentax K-7 / Sony A550

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med kameraet satt på automatisk hvitbalanse, med andre ord det som avgjort er mest brukt blant folk flest, og deretter måle differansen mellom bildenes hvitbalanse og det vi på forhånd vet at våre dagslyslamper gir. Vi må likevel gjøre oppmerksom på at dette er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

60Ds autohvitbalanse er meget bra, og med unntak av et lite avvik på 1600 ISO, svært jevn, selv på maksimal ISO. Avviket på 1600 ISO ser drastisk ut på vår kurve, men i praksis vil det knapt være merkbart.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO     100: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 /                      / Pentax K-7
ISO     200: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550 / Pentax K-7
ISO     400: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550 / Pentax K-7
ISO     800: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550 / Pentax K-7
ISO   1600: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550 / Pentax K-7
ISO   3200: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550 / Pentax K-7
ISO   6400: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550 / Pentax K-7
ISO 12800: Canon 60D / Canon 50D / Canon 550D / Nikon D7000 / Sony A550

Gråtoner (20-23)
Hvitt og svart (19 og 24)
Alle disse er blant de beste vi har sett. De er svært nøyaktige, og varierer lite selv ved høye ISO-verdier. 60D viser seg her å være langt bedre enn 50D, og slår også de fleste andre med komfortabel margin.

Hudtoner (1-2)
Det samme gjelder hudtoner, og også her er 60D svært, svært bra, med unntak av 1600 ISO som "bare" er bra.

Blått, grønt og rødt (13-15)
På RGB er ikke 60D like suveren som på andre farger, men grønt og rødt gir vi godkjent, mens blått er litt lengre unna idealfargen enn vi liker.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Cyan er bedre enn de andre her, men også gult og magenta er godkjent.

Annet
Alt i alt har 60D noe av det beste av fargegjengivelse vi har sett, og spesielt på høy ISO. Fargegjengivelsen er konsistent og forutsigbar, i tillegg til god over hele fjøla, og dette er et område hvor 60D virkelig får vise hva det kan!

Dynamikkomfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamikkomfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamikkomfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamikkomfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

60D har bra dynamikkomfang, men legger seg markant under Nikon D7000. Nikon har lenge vært kongen på haugen når det gjelder dette, og dagens test er tydeligvis ikke indikasjon på noen endring her. På lav kvalitet legger 60D seg ikke overraskende mellom 7D og 550D, akkurat der det hører hjemme. I praksis er disse resultatene verken spesielt gode eller spesielt dårlige.

På høy kvalitet er bildet mye det samme, bortsett fra at det her er 50D som regjerer, og ikke D7000. Også her er 60D mellom 7D og 550D, stort sett, og heller ikke her er resultatene spesielt spennende verken i negativ eller positiv retning. Dersom høy bildekvalitet og maksimalt dynamikkomfang er viktig for deg, bør du med 60D nok holde deg til så lav ISO-verdi som mulig, og i alle fall ikke over 1600.

Mindre og lettere enn forgjengeren, men heller ikke like solid.

Fantastisk god batteriytelse, det beste vi hittil har sett med denne typen batteri!

En svært god skjerm, som i tillegg er hengslet og justerbar, og som mer enn veier opp for en heller ordinær søker.

Litt tynt på funksjonsfronten, men har det det skal ha.

Helt grei autofokus som gjør det den skal.

Raskt nok for de fleste i målgruppen, men småtregt i forhold til forgjengeren.

En god del småkeitete løsninger i betjeningen, men godt menysystem veier litt opp.

Svært bra bildekvalitet, men ikke klasseledende. Alene er ikke bildekvaliteten noen grunn til å oppgradere fra 50D eller 550D.

Canon er kjent for å lage gode kameraer generelt, og speilreflekser spesielt. Vi kan ikke huske sist vi så et direkte dårlig speilrefleks fra Canon, men det gjelder også mange andre produsenter, så hva skiller Canon EOS 60D fra mengden?

60Ds forgjenger var et svært godt kamera, og å etterfølge det er litt som å hoppe etter Wirkola, men med 60D har Canon elegant unngått hele problemet. Selv om 60D på mange vis er en forbedring over 50D, er det ikke i samme nisje, men henvender seg heller til de litt mindre avanserte brukerne. Det er fremdeles ikke noe nybegynnerkamera som sådan, men det er heller ikke et like avansert entusiastkamera som forgjengeren var.

Byggekvalitet og ergonomi
60D ligger godt i hånden og har en behagelig baalanse som gjør det lett å holde kameraet stille mens man fotograferer. Det er ikke like solid bygget som forgjengeren, men bør likevel tåle nok juling til å gi mye fotoglede i årene som kommer for en person som tar normalt godt vare på tingene sine. Norske forhold bør ikke være noe problem, selv i Bergen, for Canon har ikke spart på pakningene som skal beskytte kameraet mot fukt og støv. På dette området er 60D på høyde med kameraer som koster tre ganger så mye. I tillegg kan skjermen snus inntil kamerahuset slik at den ligger beskyttet til, dersom man skulle ha behov for å ta noen ekstra forholdsregler.

På grunn av måten skjermen er festet på har Canon vært nødt til å flytte en del knapper over til kameraets høyre side, noe som igjen fører til at det blir litt kamp om plassen der. Det betyr at ikke alle knapper og brytere er optimalt plassert, og man kan bli nødt til å skifte grep for å gjøre enkelte justeringer.

Skjerm og søker
Søkeren er helt grei, men skiller seg ikke ut fra mengden på noe vis, verken positivt eller negativt. Det gjør derimot skjermen. Ikke bare er den like stor som de fleste andre er, den har i tillegg litt høyere oppløsning enn det som er vanlig, og sist men ikke minst er den hengslet i kameraets venstre kant. Skjermen kan vippes ut opp til 175 grader og roteres 270 grader, noe som er praktisk når man skal fotografere fra uortodokse synsvinkler.

Hastighet, autofokus og batterilevetid
I forhold til forgjengeren har Canon med 60D spart litt på turboen, men det er likevel godt med trøkk i motoren til 60D. Hva autofokusen angår så er den temmelig lik som før, og mer enn bra nok for de fleste. Det vil si, den vanlige autofokusen. Komponerer man bildet på skjermen i stedet for søkeren kan man velge å bruke en kontrastbasert autofokus, på samme måte som de fleste kompaktkameraer har, og denne er både treg og ustabil. Dette er ikke unikt for Canon, for det samme er tilfelle for nesten alle andre kameraer med tilsvarende funksjon, men det bør likevel påpekes at denne ikke er bra under videoopptak. Den bråker som et treskeverk på opptaket, leter frem og tilbake selv om bildet egentlig allerede ER i fokus, og bruker lang tid på å finne fokus. Vi anbefaler manuell fokus og/eller ekstern mikrofon dersom du kjøper 60D med videoopptak i tankene.

Batterilevetiden på 60D imponerer imidlertid stort! Hele 1100 bilder per batterilading skal det klare, dersom man tar halvparten av bildene med blits. I praksis vil de aller fleste ta færre blitsbilder enn dette, og de fleste av oss vil dermed kunne forvente langt flere bilder på ett enkelt batteri. Skal du på langtur til primitive strøk vil nok et ekstrabatteri likevel komme godt med, men med denne batteriytelsen er det langt fra noe skrikende behov.

Bildekvalitet
Lenge etter at kameraet er kastet og knust eller glemt på loftet, skal du fremdeles ha glede av bildene du tok med det, og det viktigste ved kameraet er dermed bildekvaliteten. 60D har omtrent samme bildebrikke som kameraene under og over seg i rekken, det vil si henholdsvis Canon EOS 550D og Canon EOS 7D, så de helt store forskjellene i bildekvalitet er det ikke i forhold til disse kameraene. Gjengivelsen av detaljer er god, noe som ikke er direkte uvanlig i dagens produkter, men 60D får ikke like stor uttelling for sine megapiksler som verken forgjengeren 50D eller konkurrerende kameraer fra andre produsenter.

Det som derimot er 60Ds styrke på bildekvaliteten er dets svært gode fargegjengivelse. Det varierer selvsagt noe fra farge til farge, men i det store og hele er både fargegjengivelse og autohvitbalanse noe 60D virkelig kan!

Canon EOS 60D fremstår som en godt avrundet pakke, selv om det har mistet semiproff-stempelet som hang ved forgjengeren. Det har blitt mer folkelig enn 50D noensinne var, og selv om det ikke utkonkurrerer tilsvarende modeller fra andre produsenter på samme måte som 50D gjorde, er det så absolutt et kapabelt kamera, og endelig har alle dem som har vokst fra sitt første speilrefleks en naturlig oppgraderingsmulighet. Som vanlig er det viktig å ikke kjøpe uten å først orientere seg grundig om egne behov og hva produktet kan tilby, men gjør man det er nok 60D et høyst aktuelt alternativ, men kanskje ikke for dem som for et år siden vurderte 50D. De bør heller se på Canon EOS 7D.

Passer for:

• Brukere som har hatt sitt første speilrefleks men ønsker å skifte over til Canon.
• Brukere som skal oppgradere fra Canon EOS 1000D, 450D, eller tidligere modeller.
• Brukere som skal oppgradere fra 40D eller tidligere modeller.
• Brukere som skal oppgradere fra Canon EOS 550D eller tidligere modeller av andre grunner enn bildekvalitet.
• Brukere som skal på langtur og trenger et godt og allsidig kamera med fremragende batterikapasitet.

Passer ikke for:

• Brukere som skal ha sitt første speilreflekskamera.
• Brukere som skal oppgradere fra 550D eller 50D hovedsaklig for bedre bildekvalitet.
• Brukere som trenger hastighet, byggekvalitet eller funksjonsutvalg på proffnivå. Sats da heller på Canon EOS 7D.

Les også

Canon slipper spesialkamera

3. april 2012

Canon EOS 600D

13. mai 2011

Akam oppdaterer speilreflekstester

28. feb. 2011