En stor lillebror

Har arvet mye fra dobbelt så dyre kameraer.

Erik Faarlund

Lagre artikkel

Canon har oppgradert sin serie med mellomklassekameraer, og lagt inn en del snadder som vi tidligere bare har fått på dyrere modeller. Det gjør kameraet attraktivt for alle med et budsjett å holde seg til, og irriterer mange som har kjøpt de dyrere modellene. Men man får ikke alt fra de dyrere modellene allikevel.

Fysisk
Canon EOS 600D har fått meget god ergonomi til å være et så lite kamera. Byggekvaliteten kjennes også bra ut, selv om det fortsatt er mye plast i hengslene (og dermed antakelig også andre steder). Kameraet har blitt litt større og tyngre, og det skyldes i stor grad at det har fått vridbar skjerm. Skjermen har svært høy oppløsning og er klar og skarp i alle situasjoner. Informasjonen er bra. Søkeren er ikke den største på markedet, men samme størrelse som sammenliknbare kameraer. Informasjonen i søkeren er ganske utfyllende.

Batteriet gir seg etter 440 eksponeringer, som er for svakt. Her bør Canon skjerpe seg, og kamerakjøperne bør investere i ekstra batteri.

I bruk
Kameraet er godt spekket med funksjoner, og har arvet flere av dem fra EOS 7D. Blant annet kan vi nevne lysmåleren og blitssyringssystemet. Du kan nå styre blitser som ikke er fysisk koblet til kameraet, uten noe tilleggsutstyr. EOS 600D har ikke mindre enn tre ulike automatiske funksjoner, så selv om du vil ha det enkelt, får du valgmuligheter. Vi liker ikke implementeringen av den ene av disse, kreativ auto. Du kan ta opp video i Full-HD og koble til ekstern mikrofon, hvis du ønsker.

Den vanlige autofokusen er god, men ikke like rask som på dyrere modeller. Bruker du skjermvisning (live view), er autofokusen ulidelig treg. Her må Canon gjøre noe.
EOS 600D kan ta inntil 3,7 bilder pr. sekund. Men bufferen er liten, så med mindre du har et meget raskt minnekort, blir den fort full.

Les testene vår av EOS 7D og EOS 60D

Brukervennligheten er høy. Knapper fungerer meget bra, og det er mange tilpasningsmulgheter. Her er det lite å trekke.

Bildekvalitet
Bildekvaliteten er meget høy, men skiller seg lite fra både forgjengeren, EOS 550D og hovedkonkurrenten, Nikon D5100. Her er konkurransen hard, og resultatene gir ikke grunnlag for å velge det ene kameraet framfor det andre, basert på bildekvalitet. Vi liker at bildekvaliteten er fullt på høyden med de dyrere modellene.

Konklusjon
Kameraet har alt du forventer av et kamera i denne klassen, men det tilbyr også funksjoner vi tidligere bare har sett i dyrere modeller. Det gjør det meget attraktivt. Samtidig er det få feil som ødelegger noe særlig. Du gjør ikke feil om du kjøper dette kameaet.

En grundigere gjennomgang en denne siden finner du videre i testen:

• Kamerahus, batteri, skjerm og søker
• Funksjoner, autofokus, hurtighet, betjening og brukervennlighet
• Bildekvalitet: Detaljgjengivelse
• Bildekvalitet: Bildestøy
• Bildekvalitet: Farger og dynamikk
• Oppsummering og konklusjon

Ønsker du å hoppe rett til konklusjonen, med karakterer, pluss- og minuspunkter og en oppsummering av testen, så finner du den siden her.

Spesifikasjoner og priser på Canon EOS 600D finner du i produktguiden.

Canons tresifrede EOS-serie har hele tiden vært rimelige kameraer beregnet på de som vil ha et kompakt og rimelig alternativ. Det har gått på bekostning av byggekvalitet og ergonomi. Med EOS 600D synes vi Canon har tatt et steg i riktig retning, og kameraet ligger nå godt i hånden, selv i min ganske store hånd. Vi testet også på personer med små hender, og de likte også den nye størrelsen bedre. Følelsen av billig plastikk har også blitt omtrent borte. Nå har det aldri vært billig plastikk i disse. Kameraene har alltid vært ganske så solide, men de har ikke nødvendigvis gitt inntrykk av det tidligere. Det er fortsatt mye plast i hengsler og dersom du skal utsette kameraet ditt for omfattende bruk, mye skifting av minnekort, batteri, batterigrep og slikt, vil vi nok anbefale å gå opp en klasse.

Knappene er ganske mange – 20 i tallet. De er store, tydelig merket og gir god respons. Plasseringen er også logisk nok til at man ganske fort kan finne dem uten å måtte se etter.

EOS 600D ser veldig ut som forgjengeren, og det har de samme målene og samme vekt. Men på ett område skiller det seg ut. Det har fått vridbar skjerm på baksiden.
Kombinasjonen av grepet, knappene og skjermen gir kameraet meget god ergonomi.

Kameraet har blitt litt større enn forgjengeren. Dette er nok hovedsakelig for å gi plass til den vrdibare skjermen, som trenger både henglse og større ramme rundt. Den er også tykkere. Den økte størrelsen har nok bidratt til å bedre grepet på kameraet. Dermed har også vekten økt. Nedenfor ser du sammenlikning med andre modeller.

Batteriet er av typen LP-E8 og gir 1120mAh på 7,2V. Det skal holde til 440 bilder i følge Canon. Det er samme batteri og samme kapasitet som EOS 550D. Det er ikke spesielt imponerende. For eksempel klarer Nikon D5100 50% flere bilder på et svakere batteri (under samme testforhold). Vi anbefaler at du kjøper med et ekstra batteri til kameraet.

Batteriet melder ganske nøyaktig om gjenværende kapasitet, og det følger med batterilader, så du kan lade ett batteri mens du bruker et annet.

Søkeren er den samme som i forgjengeren, og litt mindre enn i de dyrere modellene. Den dekker 95% av søkefeltet har en forstørrelse på 0,87.

Nedenfor ser du en sammenlikning av søkerstørrelse. Prosenttallene er søkerdekning multiplisert med forstørrrelsesgrad, dividert med brikkestørrelse.

Søkeren gir deg informasjon om lukkertid, blender, eksponeringskompensasjon og iso-verdi. Bruker du Auot-iso, får du opp iso-verdien kameraet velger. Du får også indikasjon når fokus er oppnådd og eksponeringsverdiene er satt. Til slutt er det et tall som forteller hvor mange bilder det er plass til i bufferen, slik at du kan holde et øye med hvor lange serier du kan ta.

Skjermern har svært høy oppløsning med 1 040 000 punkter. Dette er det høyeste du finner på noe kamera i dag. Skjermen er vridbar og hengslet på venstre side. Det gjør det mye lettere å bruke kameraet til makrofotografering, på konserter eller andre steder der du holder kameraet i rare vinkler. Skjermen kan brettes ut 175 grader, og roteres 270 grader, så du også kan ta selvportretter hvis du skulle ønske det.

Informasjonen på skjermen er upåklagelig. Her finner du informasjon om lysåling, seriebildefunksjon, autofokusinnstillinger, bildekvalitet, gjestående batterikapasitet, plass på minnekortet, valgt program og ellers det du finner i søkeren.

En ulempe med en hengslet skjerm er at konstruksjonen involverer flere deler enn en fastmontert en, og at flere av disse delene er bevegelige. I tillegg er det muligheter for å ødelegge skjermen dersom man tvinger den i en retning den ikke er ment til å gå. Særlig utsatt kan den være når den er satt som på bildet over. Fordelene med en artikulert skjerm er mange. Ikke bare kan den klappes inntil kamerahuset og dermed fungere akkurat som en vanlig, fastmontert skjerm, men man kan også snu den slik at baksiden vender ut før man klapper den inntil kamerahuset. Da vil den ligge mer beskyttet til enn en vanlig skjerm, og man vil også slippe å bli fristet til å sjekke bildene på den til stadighet, noe som overraskende mange fotografer irriterer seg over. Vi er ikke uten videre enige, men ser at det kan være riktig for enkelte.

Fysisk holder altså skjermen på 600D absolutt mål, og hva den fylles med er også helt i orden.

Her er det litt av hvert å ta av. Uten å gå i detalj, kan vi slå fast at kameraet har alle vanlige funksjoner du finner på et speilreflekskamera – her er det manuelle, halvautomatiske og helautomatiske. Det er motivprogrammer, skjermvisning og videoopptak i Full HD.

I tillegg til alle de kjente funksjonene på programhjulet finner vi et par stykker som ikke alle har vært borti før. Det ene er et ikon som viser at blitsen er slått av. Litt pussig å ha en egen funksjon for det, kanskje, men det er kort fortalt en fullautomatisk funksjon der blitsen ikke brukes. Egentlig ganske smart.

Den andre heter CA (Creative Auto) og gir deg visse muligheter til å sette noen innstillinger selv. Som vi har påpekt tidligere, er innstillingene her noe forvirrende. Det gir kanskje brukeren mulighet til å endre noen innstillinger uten at det blir for mye å gå seg bort i. Men framstillingen av disse mulighetene er såpass dårlig at vi er redd mange brukere blir forvirret allikevel. Her kan det gjøres en langt bedre jobb.

EOS 600D gir deg mulighet for å automatisk lyse opp mørke områder i kontrastrike motiver, og du kan også få fjernet vignettering (optisk effekt som gjør at hjørnene i bildet blir mørkere enn midten).

Canon har i mange år tilbudt noe som heter bildestiler, der du kan sette fargemetning, kontrast, fargetone og slikt. Dette er innstillinger som blir værende, så er det spesielle motiver du ofte fotograferer kan bildestilene være fine. I tillegg har du nå muligheten til å tilpasse motivprogrammene noe. Dessverre glemmer kameraet disse innstillingene hvis du endrer program eller slår av kameraet, så de må settes hver gang du skal bruke dem. Det gjør innstillingsmulighetene i praksis ubrukelige i de aller fleste tilfeller. Veldig intuitive er heller ikke disse.

For oss som eier et Canon EOS 7D, og har betalt i dyre dommer for det, er det litt ille å se at lillebror, EOS 600D, får en del av de mest interessante funksjonene. For eksempel har det fått blitssyringssystemet til EOS 7D, så nå kan kameraet fyre av eksterne blitser som ikke er koblet til kameraet. Det betyr at du for eksempel kan lyse opp et portrett både med innebygd blits, og med ekstern blits som du holder i hånden på siden, for å få jevnere lys. Dette er en funksjon som er enkel å bruke, men som gir svært profesjonelle resultater. Du finner også omtrent samme lysmålesystem som på EOS 7D.

Video
I likhet med alle EOS-kameraer de siste årene, kan også 600D ta opp video i Full-HD med inntil 30 bilder pr. sekund. Du har også støtte for 24 bilder hvis du ønsker det. Det er utgang for ekstern mikrofon og du kan ikke bruke autofokus mens du filmer, men du kan ta et stillbilde. Det gir et lite klikk og et kort opphold i filmen.

Autofokusen i EOS 600D har 9 fokuspunkter, der punktet i midten er en såkalt kryssensor som er følsom for bevegelser både horisontalt og vertikalt og fungerer som dette på ned til blender f/5.6. Du kan velge hvilket fokuspunkt kameraet skal bruke, eller du kan la kameraet velge for deg. Det er egen knapp for dette, så det er lett å gjøre uten å ta kameraet fra øyet, eller du kan gjøre det på skjermen hvis du syne det er lettere.

Autofokushastighet er noe av det som skiller de dyrere modellene fra de rimeligere. Det betyr ikke at autofokusen er treg på noen måte, men det betyr at dersom du har behov for å følge raske motiver i bevegelse, så er det ikke sikkert at EOS 600D er kameraet for deg. Det er ikke et kamera for sportsfotografering. Sammenlikner man med EOS 7D, er det veldig mye vanskeligere å få skarpe bilder av motiver i stor fart. Ved lav fart er det stort sett ikke noe problem.

Autofokusen er presis og treffer stort sett alltid der den skal (men dette avhenger også av kalibreringen av kameraet og objektivet).

En ting vi sliter med er autofokusen ved bruk av skjermvisning (live view). Den er rett og slett ekstremt langsom. Vi vet ikke hva Canon driver med her, for sammenlikner vi med Nikon D5100, blir EOS 600D forbikjørt med en langside. Sammenlikner vi med Panasonics nyere hybridkameraer, kommer EOS 600D så vidt ut av startgropa. Dette er meget svakt, og antakelig grunnen til at du ikke får autofokus når du tar opp video.

På EOS 7D er det noe bedre, men heller ikke den imponerer. Vi kan dermed konkludere med at det ikke er et valg Canon har tatt for å skille modellene fra hverandre, men at de rett og slett ikke kan bedre. For den vanlige bruker gjør det videoopptak mye vanskeligere. I tillegg kan det by på problemer ved skjermvisning. Riktignok kan du velge å bruke den vanlige fokusmetoden (fasedetektering) også ved skjermvisning. Da vipper kameraet speilet ned igjen et øyeblikk, slik at lys kommer til den vanlige autofokussensoren og skjermen blir svart. Straks etter vippes speilet opp igjen, og du har et velfokusert bilde på skjermen. Dette tar kortere tid, men bråker mer. Det er synd at det skal være nødvendig når konkurrentene gjør det så mye bedre.

På dette området har det skjedd lite siden forrige versjon. Seriebildehastigheten er den samme, bufferstørrelsen er den samme, oppstartstid er den samme, i det hele tatt har ikke Canon lagt seg i selen for å endre dette. Det er sannsynlig at noen på hovedkontoret har vedtatt at dette er hastigheten kameraet skal ligge på, for ikke å konkurrere med EOS 60D. Særlig siden 60D var noe langsommere enn sin forgjenger, var det vanskelig å gjøre 600D raskere uten å komme for nær.

Oppstartstiden på dagens speilreflekskameraer er så kort at du aldri må vente. I vår test fikk vi startet kameraet og tatt det første bildet på ca 0,3 sekunder. Det betyr at i alle situasjoner er det kameraet som venter på deg.

Seriebildehastigheten ser man tydelige forskjeller på når man beveger seg opp i prisklassene, og de rimeligere modellene, slik som EOS 600D er ikke spesielt imponerende på dette området. Canon oppgir 3,7 bilder pr. sekund. Vi rakk 32 på 10 sekunder, som ikke er så helt ille. Vi tester under andre forhold enn Canon når de oppgir makshastighet. Derfor blir det litt forskjellig resultat.

Dersom du bruker et raskt minnekort, vil du kunne holde denne hastigheten kontinuerlig på JPG. Det betyr at du kan ta så lange serier du ønsker. Dette er det ingen andre som kan skilte med nå. Men det krever altså mye av minnekortet. Har du et litt tregere minnekort, blir bufferen full veldig fort. SD-kort har hastighetsklasser, og disse spesifiserer minimumshastighet. Det betyr at et kort med høyeste hastighetsklasse kan likevel være ganske tregt, dersom maksimumshastighet ikke er så mye høyere enn minimumshastighet. Du kan derfor ikke bare gå etter hastighetsklasse, men også sjekke makshastighet når du kjøper minnekort til dette kameraet.

Hvis vi tar bilder i raw, blir bufferstørrelsen mye viktigere, og der er nok ikke 600D helt på topp. Bufferen blir full allerede etter 6 bilder, og deretter går hastigheten dramatisk ned, så vi bare rekker å ta 11 bilder på 10 sekunder.

Hvis vi sammenlikner dette med Nikon D5100, så har den en oppgitt hastighet på 4 bilder pr. sekund. Likevel klarte den ikke stort flere bilder på 10 sekunder fordi bufferen ble full. Men bufferen er større, og dermed klarer den flere bilder i raw. Den klarer seg derfor også bedre med et langsommere minnekort. Det hadde ikke kostet Canon mye å sette inn en større buffer. Minne er ikke spesielt dyrt.

Da vi testet EOS 550D, var vi ikke imponert over hastigheten. Tiden har gått, og hastigheten er den samme. Vi er ikke spesielt imponert nå heller. En større buffer hadde gjort ganske mye.

På andre områder enn seriebilder er hastigheten upåklagelig. Du må ikke vente på menyer, og du kan fortsette å jobbe med kameraet mens den tømmer bufferen til minnekortet.

Som relativt erfaren speilrefleksbruker, savner jeg flere hjul jeg kan bruke til å endre innstillinger med. For nybegynnere, er det ikke sikkert dette er et savn, da flere hjul øker muligheten for å endre innstillinger ved en feil. Vi vil derfor ikke trekke for dette. Til gjengjeld har kameraet tydelige, store knapper med god respons. Det gjør bruken av dem lettere. Det gjør det mulig å endre innstillinger uten å ta kameraet fra øyet eller å håndtere det med hansker.

Dersom du vil ha det brukervennlig, har 600D flere funksjoner som hjelper deg. Standardfunksjonen, som Canon kaller ”Grønn bølge”, over tar styringen av omtrent alt, og gjør at du ikke får utnyttet kameraet i veldig stor grad, og du har ingen kontroll selv. Men den fungerer bra til nettopp dette.

Dersom du vil ha litt mer kontroll, men ønsker hjelp underveis, finnes det en funksjon som heter CA (Creative Auto), som vi omtalte under funksjoner. Denne kunne vært veldig bra. Dessverre er teksten på skjerme til dels forvirrende. For eksempel står det “Standard setting”. Hva betyr det? Standard setting av hva da? Hvis du går inn på den (noe som ikke er intuitivt hvordan du gjør), får du vite at det dreier seg om “shoot by ambience selection”. Skjønner du ikke hva det betyr? Da bytter vi til norsk: Fotografer med atmosfærevalg. Ble det lettere nå? Ikke? Neivel. Pussig at en funksjon for nybegynnere skal være så vanskelig, eller hva. Denne funksjonen har vi kritisert for nettopp dette på alle kameraer som har den. Det er vel på tide at Canon setter seg ned med en nybegynner for å finne ut hva de trenger. Dette funker dårlig. Men så er det bare en ekstrafunksjon som man enkelt kan velge å la være å bruke, så det er ikke så alvorlig. Bare lite gjennomtenkt.

Kameraet har også de vanlige motivprogrammene, slik som portrett, sport, landskap og så videre. Et motivprogram vi savner er ”Snø”, der kameraet både tar hensyn til at det er for mye hvitt, uvanlig hvitbalanse og til dels svært harde kontraster. Dette er vanskelig å styre selv for en nybegynner, og en funksjon som er så enkel at selv billige kompaktkameraer har det.

Les vår guide om å ta bilder i snøen.

Utover dette har kameraet det du forventer av et kamera. Alle manuelle muligheter i tillegg til full automatikk er på plass. Det har mange små detaljer som gjør kameraet brukbart for mer avanserte brukere, slik som speillås, nedblendingsknapp og mulighet for å over-/undereksponere med inntil 5 trinn. Du kan til en viss grad velge funksjon på enkelte knapper, og du har en egendefinert meny der du kan legge de funksjonene du bruker mest. Hvis vi skal henge oss opp i noe med knappene, må det være knappen “Disp” som ikke gjør annet enn å skru av eller på skjermen. Det kan være praktisk noen ganger, men i og med at du kan vri skjermen blir det mindre viktig. Jeg kunne godt tenke meg at knappen kunne brukes til noe annet. Det hadde vært fint om Canon lot oss tilordne en annen funksjon til den hvis vi ønsket.

Hvis du vil, kan du få opp alle relevante innstillinger på skjermen, og navigere deg fram til de innstillingene du vil endre. Da slipper du å bla deg gjennom lange menyer, eller trykke på knapper du ikke nødvendigvis er kjent med. Greit før du blir kjent med kameraet, men ingen rask måte å gjøre det på. Men det gjør også at mye informasjon er tilgjengelig hele tiden.

Alt i alt er vi meget fornøyd med hvordan Canon har løst utfordringene med betjening og brukervennlighet.

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert eller mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gang kom ut av det.

Dersom det er mulig råder vi generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig. Store minnekort og harddisker er billig for tiden, og blir bare billigere, så kostnadene med slikt er ikke noe motargument.

Vi ser klare likheter mellom filene fra 600D og filene fra 60D. Men det er langt mer oppskarping på JPG-bildet fra 600D. Ellers er det svært lik detaljgjengivelse, og det er også å forvente med essensielt den samme bildebrikken.

Det kom veldig bløte jpg-bilder ut av EOS 550D. Det har Canon gjort noe med, og nå synes vi de har fått for mye oppskarping. Selv om D7000 har litt lavere oppløsning, vil vi fremdeles påstå at JPG-filene fra det er bedre enn filene fra 600D. Samtidig er sistnevnte filer atskillig bedre enn de fra 550D, som har en nesten lik men litt eldre versjon av den samme sensorbrikken. I alle disse kameraene kan imidlertid JPG-behandlingen fininstilles og justeres på alle mulige måter, så det er ikke spesielt vanskelig å få bedre filer enn dette ut av kameraet. Alt det krever er et representativt testmotiv og litt tålmodighet. Denne sammenligningen vil dermed ikke være noe annet enn et lite blikk på hva man får ut av standardinnstillingene.

Da er det mer interessant å se på hva vi kan få ut av råfilene, selv om heller ikke disse er individuelt justert og optimalisert. De er derimot behandlet på akkurat samme måte i Adobe Camera RAW, og vil uten unntak gi bedre bildekvalitet enn JPG-filene rett fra kameraet.

Bildekvaliteten i RAW er god, og kan definitivt hevde seg i toppen av crop-kameraer, men vi synes likevel at Nikon D7000 stikker av med det lengste strået her. Det er jo også et dyrere kamera, og vi ser at 600D gjør det noe bedre enn Nikon D5100. Så selv om kameraet kanskje ikke får fullt utbytte av de ekstra to megapikslene, gjør den det meget bra til å være et kamera i denne prisklassen.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 16 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 18 megapiksler.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

EOS 600D gjør det meget skarpt her, med en MTF som er høyere enn langt dyrere kameraer. Likevel må det se seg slått av sin argeste konkurrent, Nikon D5100, som har et helt fantastisk resultat her.

Når vi sammenlikner MTF-resultatene med oppløsningen, kan vi få et inntrykk av hvor godt kameraet utnytter pikslene sine. Her gjør også 600D det svært bra, og nest best i sammenlikningen. Siden D5100 hadde høyere MTF-verdi og lavere oppløsning får den det høyeste resultatet vi har målt.

På sinekart-bildene nedenfor kan du selv visuelt undersøke dette. Her er det flere kameraer som gjør det bedre enn EOS 600D - noe skal man jo ha igjen for å kjøpe dyrere kamera. 600D gjør det omtrent som Nikon D5100, og slutter på rundt 30, som må regnes som et meget bra resultat.

På neste side ser vi nærmere på bildestøy.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

På 200 ISO er det ikke noe støy å spore, og vi ser igrunnen omtrent det samme som på 100 ISO.

400 ISO:

På 400 ISo begynner vi å se tendenser til støy i raw-bildene, men detaljnivået er fremdeles svært bra. 600D synes her å få bedre uttelling for sin økte oppløsning i forhold til D51000 i JPG-bildene.

800 ISO:

EOS 600D holde seg imponerende bra, og det er usedvanlig lite tap av detaljer. I raw er det litt støy. Det ser man også på D5100, men der har JPG-bildet blitt mindre skarpt. ivå.

Her begynner ser vi det samme som på ISO 800, men i litt sterkere grad. 600D begynner også å miste litt mer detaljer i JPG-bildet.

Støyen er tydelig nå, men det er fortsatt mye detaljer igjen. 600D gjør det minst like bra som dyrere modeller, og Olympus E-5 har fått nok, ser vi. Den har mindre bildebrikke enn de andre modellene, og utfordringene med det, ser vi her. 600D har litt mer detaljer enn D5100, men ikke mer enn vi kan forvente ut fra høyere oppløsning. Selv om vi skulle forvente mindre forskjeller når ISO-verdiene ble høyere, i og med at Nikons modeller har større piksler (litt færre piksler på litt større brikke)

Dette ser direkte grisete ut, uansett kamera, men bilder tatt med 6400 ISO vil nok være brukbare i praksis dersom man skviser ned størrelsen en del. Bruker du det til visning på skjerm, uten å beskjære, er det ingen problemer med å bruke denne ISO-verdien. Det er fortsatt mye detaljer igjen i raw-bildene, til tross for støyen. I JPG-bildene har produsentene fjernet det meste av støyen, og da forsvinner detaljene også. Feltet holder seg ganske godt samlet, med unntak av Olympus E-5 som er akterutseilt.

Ok, dett er ikke det peneste vi har sett. Men så er det ikke noen tøyse-ISO-verdi vi snakker om heller. Faktisk, er bildene helt brukbare på skjerm. Du mister noe detaljer, og ser litt støy, men disse ISO-verdiene er uansett ment for de anledningene der en blits vil ødelegge bildet, eller du ellers ikke vil få tatt det i det hele tatt.

Hvis du lurer på om du kan bruke bilder tatt på denne ISO-verdien, så kan du ta en kikk på nedenstående bilde. Det er utsnitt fra samme bildet som over, tatt med EOS 600D på ISO 12800. Så har vi gjort litt rask støyfjerning og redusert størrelsen til 2560 pikslers bredde, for å emulere visning på det beste som er av skjermer i dag. Nedenfor er et utsnitt av dette, tatt for å få plass på spaltebredden vår.

Ja, det er støy der. Men du verden så mye detaljer der er allikevel. Jeg vil hevde at dette absolutt er brukbart til "hjemmebruk". Når du ser grevlingen i skogkanten i skumringen, får kan du få et bra bilde av den til skjermbruk eller små utskrifter.

På neste side tar vi en kikk på farger og dynamikk.

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med kameraet satt på automatisk hvitbalanse, med andre ord det som avgjort er mest brukt blant folk flest, og deretter måle differansen mellom bildenes hvitbalanse og det vi på forhånd vet at våre dagslyslamper gir. Vi må likevel gjøre oppmerksom på at dette er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

600Ds autohvitbalanse er meget bra, og ligger innenfor 85 Kelvin fra det korrekte på alle ISO-verdier. Det er så nært at ingen vil kunne se det. Det er kun målbart. Det er også det beste resultatet vi har fått.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen. Vi har bare gjengitt på ISO 100, da det er svært likt på de andre ISO-verdiene. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

Gråtoner (20-23)
Hvitt og svart (19 og 24)
Alle disse er blant de beste vi har sett. De er svært nøyaktige, og varierer lite selv ved høye ISO-verdier. 600D viser seg her å være langt bedre enn det aller meste annet.

Hudtoner (1-2)
Det samme gjelder hudtoner, og også her er 600D svært, svært bra.

Blått, grønt og rødt (13-15)
På RGB er ikke 600D like suveren som på andre farger, men grønt og rødt gir vi godkjent, mens blått er ikke helt der vi vil ha den.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Disse fargene er også meget godt gjengitt. Den gule er den minst presise.

Annet
Alt i alt har 600D noe av det beste av fargegjengivelse vi har sett, og spesielt på høy ISO. Fargegjengivelsen er konsistent og forutsigbar, i tillegg til god over hele fjøla, og dette er et område hvor Kameraet virkelig får vise hva det kan!

Dynamikkomfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamikkomfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet, og hvor store kontrastforskjeller kameraet kan gjengi. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamikkomfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamikkomfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

600D har bra dynamikkomfang, men er ikke alene om det, og legger seg midt i feltet. Ny konge på haugen er Nikon D5100. Nikon har alltid vært svært gode på dette og overrasker sånn sett ikke.

På høy kvalitet er bildet mye det samme, bortsett fra at EOS 600D faller fort nedover når ISO-verdiene øker. Det er rett og slett fordi støynivået kommer over det som er vår toleransegrense. Verdiene på høye ISO-verdier gjenspeiler sånn sett i større grad støynivået i raw-filene enn reelt dynamisk omfang.

Hvis vi skal oppsummere bildekvaliteten, må vel konklusjonen bli at den er svært imponerende, men ikke bedre enn på Nikon D5100. En slik konkurranse må vi kalle dødt løp, evt. seier til begge to, da vi aldri har sett så bra resultat fra så billige kameraer tidligere. Men vurderer du for eksempel EOS 550D i stedet, så ikke la bildekvaliteten være avgjørende, for den er nesten helt identisk.

Lite, men funkjsonelt kamerahus. Bra byggekvalitet og god ergonomi.

Svak batterikapasitet. Her gjør konkurrentene det mye bedre.

Utmerket, vridbar skjerm med høy oppløsning og mye informasjon. Litt liten søker, men godt med info også der.

Her har du det meste du forventer og en del til. Avanserte funksjoner arvet fra EOS 7D. God videofunksjon og lysmåler.

Ikke rask, men presis. Fungerer i like dårlig lys som øynene dine, omtrent. Kontrastfokus når du bruker skjermvisning er alt for treg og du har ikke autofokus når du filmer.

Rask oppstart, ikke rask seriebildefunksjon og liten buffer.

Her er det meste på stell. Dette fungerer for kameraets målgruppe.

Mye detaljer og bra kontroll på støy. God fargegjengivelse. Dynamikkomfang omtrent midt på treet.

Når vi har kommet helt hit, har du vel allerede skjønt hva vi mener om kameraet. Det er en rimelig modell, til under 6000 kroner. Det betyr at du ikke kan forvente all verden. Men Canon har gjort sine prioriteringer riktig. De har ikke spart inn på bildekvaliteten. Den er fullt på høyde med dobbelt så dyre modeller. De har derimot kuttet ned på ting som hastighet, som for nybegynnere ikke er det viktigste. Så har de puttet inn noe funksjoner som du vanligvis bare finner blant ”de store gutta”. Det gjør kameraet lett å selge, og det gjør det lett for oss å anbefale. Ingen store svakheter, men vi forventer høyere hastighet på kontrastbasert autofokus i neste modell.

Les også

Lomos nyeste med ultra-vidvinkel

23. mai 2011

Ny firmware til Canon EOS 600D

19. mai 2011

Canon EOS 60D

4. feb. 2011

Canon EOS 7D

13. nov. 2009