Samsung WB 1000

Øyvind Renberg

Publisert 14. september 2009

Da vi testet superzoomeren Samsung WB500 i sommer, synes vi mye stemte, med bra kamerahus, og et unikt zoomområde. Kameraet henvender seg til de som ønsker å utforske fotografiet litt dypere, og det synes WB1000 også å gjøre. Der WB500 med 240 mm teleobjektiv imøtekommer den litt spesialiserte fotografen, er WB1000 lagt opp som det ideelle allround-kameraet, med sjenerøs vidvinkel, litt ekstra tele, og med diverse automatikk med varierende grad av mulighet for egeninnstillinger. På toppen av dette får vi lukker- og blenderprioritet og helmanuell modus og hvitbalanse som vi kan justere selv. Det hele er pakket inn i et ikke så lite stilig kamerahus, med analoge måleskiver for batteri og minnekort, sånn for å gi litt underholdning på kjøpet. Samsung lover ganske mye, men vi håper WB1000 imponerer mer på bildesiden enn det WB500 gjorde.

Les hele testen her.

Med WB1000 ser Samsung tilbake i tid, med et retrostil som understrekes av to analoge måleskiver for batteri og minnekort på toppen. Det er litt klassisk motorsport over det også, og stilig synes vi. WB1000 er ikke blant de netteste kameraene, utført i metall og med en vekt på 186 gram. Kamerahuset måler 97 x 61 x 21 mm. Vi synes dette er en sympatisk størrelse, som gir ok plass til knapper og brytere, og nok å holde i under når man tar bilder. Skjermen er god, og med 24-120 mm objektiv er vi så langt meget fornøyd.

Med det vellet av automatiske og manuelle løsninger vi finner i WB1000, kan man ikke si annet enn at Samsung har gjort mye når det gjelder akkurat brukervennlighet. Har du tech-angst er det flere nivåer automatikk, og vil du være kreativ kan det meste stilles etter behov. Menyene er ikke av det mest intuitive vi har vært borti, men det er lagt inn norske forklaringer gjennomgående, som kan være greie påminnelser om hva som gjør hva.

Moderat fortegning og minimalt kromatisk feilbrytning til tross: Bildekvaliteten er ikke mer en middels. Også ved lav ISO preges bildene av klattete støyfjerning.

Samsung WB1000 er både stilig og som skapt for entusiasten som ønsker seg noe nett og hendig til å vikariere for speilrefleksen når den blir for tung. Etter litt bruk, ønsker vi at dette kameraet skal levere også på bildekvaliteten. Bilderesultatene er dessverre ikke helt på nivå, hverken blant de naturlige konkurrentene nederst i entusiastsjiktet, eller blant langt enklere kameraer. Bildene er helt brukbare, men man ønsker å kunne strippe dem for prosesseringseffektene som ligger som maleriske klatter på vei opp ISO-stigen. Her tror vi mulighet for etterjustering av råfiler hadde hjulpet.

Samsung bygger alt fra mikrobrikker, vaskemaskiner, fjernsyn og telefoner til skip og skyskrapere. Også på kamerafronten er de blant de største produsentene i verden, selv om de her nok ikke har samme troverdighet som de klassiske produsentene. Til det har de ikke holdt på lenge nok, og har heller ingen proffkameraer til å brøyte vei blant de mere seriøse fotografene. Uten den lange kamerahistorien føler de seg kanskje også friere til å tenke utradisjonelt hva angår tekniske løsninger og design. Et eksempel på dette det nylig lanserte ST550 som introduserer LCD både foran og bak på kamerahuset. Med WB1000 ser Samsung tilbake i tid, med et retrostil som understrekes av to analoge måleskiver for batteri og minnekort på toppen. Det er litt klassisk motorsport over det også, og stilig synes vi. Kameraet leveres i sølv og dyp, metallisk fiolett.

WB1000 er ikke blant de netteste kameraene, utført i metall og med en vekt på 186 gram. Kamerahuset måler 97 x 61 x 21 mm. Vi synes dette er en sympatisk størrelse, som gir ok plass til knapper og brytere, og nok å holde i under når man tar bilder. Med manuelle innstillinger retter WB1000 seg tross alt mot entusiaster, og for dem er vekt gjerne et pluss.

Forsiden av kameraet underbygger det litt gammeldagse, seriøse tilsnittet, med gummiert, falsk lærgrep, og Schneider-objektivet innfattet i et diskret, metallisk blått utbygg. Det blå speiles i det blå lyset rundt av/på-knappen på toppen av kameraet. Grepet er kjærkomment, men kunne gjerne beveget seg enda lenger inn mot objektivet. Da ville kameraet ligget enda bedre i hånda.

Bak har skjermen herredømme. Den føles en tanke overdimensjonert, men det overrasker ikke at den har fått hovedrollen, etter all hypen rundt den nyintroduserte LED-teknologien hos Samsung. Alt av knapper og brytere sitter til høyre for skjerm, med zoomspak strategisk plassert øverst. Slik er det lett å zoome med tommel, mens pekefinger kan konsentrere seg om utløserknappen. Ved siden av zoomspaken har Samsung gitt kameraet et lite tommelgrep, som gir litt ekstra å holde i der skjerminnfatningen tenderer til å skyve tommelen ut. Under menyknappen er det montert kontrollhjul som vil gi effektivt manøvrering av kameraet, og som vi også finner i konkurrerende kameraer i entusiastklassen. Hjulet virker litt lealaust, og vi har lest om ett tilfelle der dette har løsnet, så en bør nok vise litt forsiktighet. Helt nederst sitter tilbakevisningsknapp og knapp for hurtigmeny.

Ellers virker WB1000 solid, med batteriluke i metall som lukkes med skyvelås. Samsung kjører med åpen løsning for USB-utgang. Dette gjør kameraet mer strømlinjeformet, men gir selvsagt også mindre beskyttelse mot støv og fukt. Stativfeste sitter nesten, men bare nesten, i bane med objektivets optiske akse, og er laget av plast.

Der Sony og Panasonic samarbeider med Carl Zeiss og Leica, er det en annen, høyt ansett tysker som leverer optikken til Samsungs mer eksklusive kameraer. Schneiderobjektivet som sitter i WB1000 gir Samsung troverdighet , men bør også påvirke bildekvaliteten positivt. Det er selvsagt flere faktorer som spiller inn på dette området, og vi ser ofte eksempler på kremoptikk som blir tapt på støyproduserende sensorer eller ugunstig prosessering i kameraet.

De optiske egenskapene ser vi på under avsnittet Bildekvalitet, men spesifikasjonene hos WB1000 er i alle fall lovende. 24 mm vidvinkel ligger helt i tetsjiktet og 120 mm tele er også bedre enn mange konkurrenter som også tilbyr vidvinkelzoom. Over åtte zoomtrinn reduseres maks blender fra 2,8 til 5,8, så ved vidvinkel er også tallene relativt gode. Optisk bildestabilisator bør også hjelpe til å låse motivet, der lysstyrken ikke holder.

I illustrasjonen til høyre får vi et inntrykk av hvor mye større utsnittet blir med 24, mot 28 mm vidvinkel hos Sony W290. Ganske betraktelig, ikke minst vertikalt. Bildet ble tatt ca 50 cm fra en 80 cm bred hylle. Bildene demonstrerer forøvrig også ulikheter i fortegning, der Samsung kommer bedre ut, og det med kortere brennvidde.

I Samsung WB1000 sitter det et Li-Ion batteri med en kapasitet på 260 bilder per oppladning. I dette selskapet er det akkurat gjennomsnittlig. Kameraet leveres med lader.

Så var det skjermen. WB1000 er i følge Samsung det første kompaktkamera med tre tommer LED skjerm, eller såkalt hVGA AMOLED (active-matrix organic light-emitting diode) skjerm. Oppløsningen er på 460 000 punkter. LED skal være mer lyssterk og kontrastrik enn LCD-skjermer. Teknologien er også mer strømsparende enn LCD. I målingene av batterikapasiteten virker ikke dette å ha gitt så veldig stor uttelling. Den er omtrent som hos WB500, og her bruker Samsung LCD. Edmund Schilevold utdyper LED-teknologien i sin test av Samsung nv24hd her.

Hvor mye bedre skjermen til WB1000 tåler sollys enn de som sitter i konkurrerende modeller, er vanskelig å si uten å ha flere kameraer å sammenligne med. Undertagnede hadde forøvrig Sony W290 tilgjengelig, og der de to skjermene er ca like lyssterke, synes LED-skjermen til Samsung i alle fall å gi et mer behagelig bilde med mindre støy under opptak. Ute i dagslys led ikke gjengivelsen like mye under sola, enn hos konkurrenten fra Sony. Med høyere oppløsning lar også skjermen deg zoome lenger inn på bildet under opptak. WB1000 har ikke søker.

Samsung WB1000 er et kompaktkamera som byr på mange, manuelle muligheter, rettet mot entusiasten som kanskje ønsker noe nett og hendig til å vikariere for speilrefleksen når den blir for tung. I likhet med for eksempel Panasonic FX500 som vi har med i denne testen, har WB1000 både lukker- og blenderpioritet og helmanuell innstilling slik at du kan stille blender og lukker uavhengig av hverandre. Panasonic FX150 og Canon 980IS kan også nevnes, hvis du vurderer et manuelt kompaktkamera, men disse er også noe dyrere enn Samsung WB1000. I tillegg til valg av blender- og lukker, lar Samsung oss stille hvitballansen både etter Kelvin-temperaturer, eller definere hvitpunktet helt manuelt. Fokus kan du kan justeres manuelt, og ønsker du å flytte fokuspunktet har du også mulighet til det her - selv om dette er trege prosesser. I User - brukermodus - kan du stille inn og lagre bildeparametre, måle- og fokusmetode, og på lang vei skreddersy kameraet etter egen smak. Som et hvert kompaktkamera med respekt for seg selv får vi både helautomatikk, smart automatikk og sceneinnstillinger, 13 sådan.

Når det gjelder blender, så begrenses denne i forhold til hvilken brennvidde man jobber i. Mest fleksibilitet får man i vidvinkel, der blender kan justeres over tolv trinn fra 2,8 til 7,2. Ved tele spenner det fra blender 5,8 til 7,5 over tre trinn.

Begrensninger til tross, så virker det som Schneider-objektivet som sitter i Samsung WB1000 faktisk har ekte blender, noe som ikke er en selvfølge i så kompakte kameraer som dette. Kameraprodusenter har for vane å erstatte blender med et digital ND filter som begrenser lyset, i stedet for fysiske blendergardiner. Et eksempel er Canon Ixus 980IS, som i motsetning til sin dyrere storesøster Canon G10, ikke gir noen forandring i dybdeskarphet ved justering av blender. Uten, faller også muligheten til å justere dybdeskarphet bort - og dermed noe av poenget - moroa - med blender bort.

Vi satte opp et stilleben (beklager støtende innhold) for å se hvilken løsning Samsung hadde gitt WB1000. Uten å ha skrudd kameraet fra hverandre, indikerer resultatene at det sitter ekte blender i dette kameraet. Bildene er tatt ved vidvinkel og blender 2,8 og 7,2. Utsnittene demonstrerer en liten, men typisk endring av fokus. Ved å føre musepila over de grønne tallene, ser vi skarpt i midten og mer slørete foran og bak i motivet ved minst blendertall, og skarphet i hele bilderommet ved det største blendertallet.

f2.8 f7.2

f2.8 f7.2

Bildestabilisering

Optisk bildestabilisator er alltid et pluss, og vil for mange være en viktig faktor i valg av små kameraer som på grunn av størrelse er spesielt følsomme for risting. Med Samsung WB1000 holdt vi oss til såkalt OIS, det vil si stabilisering av linseelement eller sensor (Samsung oppgir ikke hvilke). På modusrattet ligger også en egen DUAL IS-innstilling, der kameraet aktiviserer både optisk og digital bildestabilisering. I tillegg til linse-eller sensorjustering pumpes også ISO opp, med påfølgende støyreduksjon. Ikke å anbefale hvis du ønsker å bevare mest mulig av detaljer i bildet.

De følgende motivet ble fotografert håndholdt, med og uten optisk bildestabilisering ved lengste brennvidde, 100 ISO og 1/8 lukker. Og det ser jo ut til å fungere bra.

Stryk musepila over med/uten bildestabilisator og se forskjellen.

Med/uten bildestabilisator

Makro

Samsung oppgir 5 cm i vidvinkel og 40 cm i tele som beste nærgrense i makro. Vi fikk til 3,5 og 35 cm, noe som er helt ok.

Som hos de aller fleste kompaktkameraer viser også WB1000 en viss fortegning, og det overrasker ikke heller spesielt, med tanke på det relativt store zoomorådet vi står overfor her. Ser vi på bildene tatt av rutenettplansjen vår, virker likevel ikke fortegningen så ille. Litt pute i tele og litt tønne i vidvinkel.

vidvinkel vs tele

Video

Samsung WB1000 kan spille inn video i 320x240 oppløsning med 15, 30 eller 60 bilder i sekundet, 640x480 med 30 eller 15 bilder i sekundet og to kvaliteter HD-oppløsning i 1280x720 oppløsning, også da med 15 eller 30 bilder i sekundet. Ved HD beskjæres utsnittet oppe og nede til panoramaformat, og opptaket begrenses til 20 minutter. Vi har testet en del kompaktkameraer med HD video i det siste, og vi har ennå ikke blitt helt overbevist av resultatene. Mikrofonene i disse kameraene er stort sett heller ikke mye å skryte av. Men vi gir alle en fair sjanse, og til å sammenligne resultatene fra WB1000 tar vi med eksempler fra Sony W290, Casio EX-S12 og Canon Ixus 100IS. Videoene ble skutt i vidvinkel, det vil si 24 mm for Samsung, 36 mm for Casio, 33 mm for Canon og 28 mm for Sony.

Vi minner om at komprimeringen som må til for opplasting til akams sider reduserer kvaliteten for samtlige videosnutter, men kvaliteten reduseres i alle fall likt for alle tre. Det må også påpekes at været var betydelig gråere da vi testet Sony W290, og enda færre kontraster da vi testet Samsung WB1000, enn Canon og Casio - og bedre lys vil gi bedre bilde.

Alle opptakene virker forøvrig litt hakkete i bilenes horisontale bevegelser. Casio har blassest gjengivelse av dette motivet, mens Canon produserer det mest mettede, og kanskje mest appellerende bildet. Lyden er heller ikke verst hos Canon. Sony W290 virker på sin side å ha best mikrofon, med klarere og kraftigere (men også litt metallisk) lydgjengivelse av motorveien i Bjørvika. Detaljgjengivelsen er ganske bra hos Samsung, men helhetsinntrykket trekkes ned av overeksponerte himmelen. Opptaket ble gjort med matrisemåling, og med punktmåling bleket himmelen enda mer ut. Lyden er ullen og ganske svak.

Samsung WB1000 responderer litt under gjennomsnittet etter tvungen defokusering i vidvinkel. Stilt til tele sakker alle kameraene, men trenden fortsetter med Samsung nest sist ut.

I oppstartstid nærmer Samsung seg teten i dette feltet med drøye halvannet sekund fra du trykker på powerknappen til det første bildet er tatt.

Utløserforsinkelse er tiden det tar for et allerede fokusert kamera fra utløseren trykkes helt ned, til bildet er tatt. Uten blits blir dette null for alle kameraene her - det vil si, Samsung havnet på umerkelige 00.06 sekunder gjennomsnittlig. Med blits aktivert tar det derimot litt mer tid å respondere for alle, og Samsung ligger omtrent midt i hopen med ca en tredjedels sekund fra du trykker utløseren ned, til blits og bilde fyres av.

Her tester vi hvor mange bilder av høyeste jpg-kvalitet kameraet klarer i løpet av 10 sekunder, stilt på enkeltbilde slik at vi må trykke utløseren ned på nytt for hvert bilde. WB1000 ligger på gjennomsnittet med fem fire på ti sekunder. Kameraet klarer forøvrig 12 bilder på 30 sekunder.

Med blits aktivert rekker Samsung til tre eksponeringer. På de neste tyve sekundene fikk vi tatt fem til.

Samsung kommer rimelig bra ut her, med over fire megabyte bilder overført til datamaskinen per sekund.

Med det vellet av automatiske og manuelle løsninger vi finner i WB1000, kan man ikke si annet enn at Samsung har gjort mye når det gjelder akkurat brukervennlighet. Har du tech-angst er det flere nivåer automatikk, og vil du være kreativ kan det meste stilles etter behov. Menyene er ikke av det mest intuitive vi har vært borti, men det er lagt inn norske forklaringer gjennomgående, som kan være greie påminnelser om hva som gjør hva.

Brukerveiledningen synes vi derimot var litt tynn, og det ved flere anledninger måtte vi ut på nettet for å finne ut av enkelte spesifikasjoner. Undertegnedes kjepphest gjelder for WB1000 som for flere av dens konkurrenter: Ikke skru av selvutløser mellom hvert eksponering!

Vi har med et litt vidt spekter av sammenligningsmodeller, for å dekke de tre nøkkelaspektene som Samsung WB1000 tilbyr: Vidvinkel, HD video og manuell kontroll. Casio EX-S12, Sony W290 og Ixus 100IS tilbyr HD alle som en, og ligger forøvrig på 12 megapiksler. Panasonic Lumix FX500 representerer den manuelle konkurransen - og vidvinkel, et felt Panasonic har tyngde i. FX-500 er eneste kamera med ti megapiksler her, resten ligger på tolv. Fujifilm F100fd har som WB1000 et stort zoomspenn med vidvinkel, og leverer dessuten stødige bilderesultater. Let the battle commence!

Bilder tatt med Samsung WB1000 kan beskues her.

Vi starter med utsnittene fra sinekartet. Ved 100 ISO klarer alle kameraene å skille linjene nesten ned til 23-24, men her tetner allerede Samsung allerede til. Bortsett fra Canon Ixus 100IS, seiler konkurrentene faktisk et godt stykke lenger ned, med en liten edge til Casio og Fujifilm. Med ti megapiksler leverer FX500 relativt skarpt, og med lite grums og moaré.

Ved 1600 ISO er jevner resultatene seg ut, men der Casio, Panasonic og Fujifilm viser antydning til tegning forbi 20-tallet, går det fra vondt til verre fra Sony, via Canon, til Samsung.

Skarphet handler om kameraets evne til å gjengi detaljer, og overgangene mellom dem. I begge tilfeller vil mindre og tettere detaljer kreve mer av kameraet. Resultatene påvirkes blant annet av objektivkvalitet, sensortype og prosessering internt i kamera. Derfor måles kameraene under identiske lysforhold.

Ser vi på resultatkurven for MTF50 (corr) er tallet justert (i rødt) for mer realistisk oppskarping. Imatest måler antall horisontale linjer per tomme for utskrift med en viss detaljrikdom. De fleste fotoskrivere klarer for eksempel ikke å gjengi mer enn ca 150 linjer. I våre tester bruker vi 100 linjer per tomme som standard og refererer i kvalitetsskalaen til største utskriftsmulighet i den kvaliteten.

Sony W290 skal på papiret altså være i stand til å levere pene utskrifter i ca A2-størrelse, og her gir det såvidt beste plassering.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

I neste bildeserie vises hovedkortet i sin helhet i kolonnen til venstre. Her får vi et mer realistisk blikk på kameraets egenskaper i forhold til skarphet og oppløsning. Trykk på det venstre bildet for å se det i 100% størrelse. I midten og til høyre ser vi 100% utsnitt av hovedkortets senter og nedre, venstre hjørne, som illustrerer både skarphet og detaljgjengivelse. Bildene er tatt ved ISO 100 og ca midt i zoomfeltet.

Midt i motivet gjør Samsung WB1000 det greit, men bærer preg av kornetheten fra sinekartutsnittet vi så på lenger opp. Fargene er mettede og heller mot det varme. I hjørnet er resultatet der imot ikke spesielt bra, slappest ytelse her. Både midt i motivet og i hjørnet ser resultatet fra EX-S12 bra ut. Rett ut fra kamera gjør Ixus 100IS det også ok, mens hjørneutsnittet vil trenge litt etterarbeid for å komme opp mot de Casio, Panasonic og Fujifilm.

De følgende utsnittene viser hovedkortet fotografert ved ISO 400, 800 og 1600. Her ser vi ulik grad av støyrens, og ulik evne til å bevare detaljer. Fujifilm takler høy ISO best. Det vil si - resultatene ser mer kornete ut, men bevarer også mer detaljer, enn for eksempel Casio eller Canon - for å ikke glemme Samsung som produserer nesten maleriske resultater. I dette tilfellet virker ikke den effekten spesielt flatterende. Dette er verdt å huske på ved bruk av Samsungs såkalte doble bildestabilisering, der risting korrigeres med automatisk høyning av ISO.

Når vi tester kameraer på hovedkortet setter vi objektivene midt i zoomfeltet for å få et noenlunde likt sammenligningsgrunnlag. Erfaringsmessig yter også kameraene best der. Unntakene dukker opp. Med Canon Ixus 100IS fikk vi for eksempel best resultater i vidvinkel. Vi erfarer også at kompaktkameraer ofte leverer skarpere bilder ved største blender, og den sammenfaller også med vidvinkel. Samsung WB1000 leverer skarpest midt i bildet, midt i zomfeltet, med blender 5,1, mens hjørne og senter av bildet blir skarpest - stilt til vidvinkel - med blender 5,6. Ved tele er det blender f5,8 som gjelder.

Vi har varierende lyskvalitet i de følgende utsnittene, fra solskinn til overskyet og flatere lys, og ulike årstider. Sammenligningsgrunnlaget blir derfor ikke så nøytralt som i studio. Da vi var ute med Samsung WB1000 hadde vi grått og kontrastløst vær, og det påvirker resultatene, som er ulne og lave på detaljer. Bildet er også overeksponert, noe vi også så under videotestingen. Denne gangen brukte vi punktmåling midt på rådhusveggen og da ofres himmelen helt for bygningsmassen. Vi synes Canon Ixus 100IS og EX-S12 leverer nokså likt hva angår skarphet. Sony W290 leverer absolutt skarpest her, mens utsnittene fra Panasonic FX500 og Fujifilm også er brukbare.

I utsnittet av balkongen, hentet lengre ned på bildets venstre utkant, ser det litt bedre ut for Samsung, og det legger seg omtrent på nivå med Canon Ixus 100IS. Sony W290 er likevel i en klasse for seg.

I disse utsnittene plukket sentralt i bildet, jevner resultatene seg litt ut. Canon og Samsung gir et dunklere inntrykk, men det henger også sammen med gråværet vi hadde da vi hadde med disse ut.

For å zoome litt ut tar vi med noen litt større, 100% senterutsnitt av vestbanen. Bildene ble tatt omtrent midt i zoomområdet med blender 5,1. Altså en blender dette kameraet trives med på denne brennvidden. Ved 100 ISO synes vi resultatet greit, mens den maleriske, klattete effekten tiltar ganske kraftig fra ISO 400 og oppover.

WB1000 100 ISO WB1000 400 ISO WB1000 800 ISO WB1000 1600 ISO

Til sammenligning tar vi med de samme utsnittene fra Sony W290. Taklingen av høy ISO er omtrent like bra - eller dårlig - som Samsung hos WB1000, men ved ISO 1000 virker gjengivelsen mer naturlig.

W290 100 ISO W290 400 ISO W290 800 ISO W290 1600 ISO

Så ser vi på hvitbalanseprestasjonene til denne Samsungmodellen. Først ser vi på manuell hvitbalanse testet under de nokså kjølige dagslyslampene. Her kunne vi stille kameraet til den eksakte Kelvintemperaturen til dagslyslampene, det vil si 5600 grader. Her presterer Samsung et godt stykke under gjennomsnittet.

I det neste diagrammet ser vi nærmere på fargegjengivelsen til Samsung ved manuell hvitbalanse. Firkantene representerer korrekt farge, plassert i sRGB-fargerommet, og sirklene angir slik kameraet gjengir samme farge. Linjene mellom de to viser uoverensstemmelsen. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre indikerer fargerommets grenser.

I test av automatisk hvitballanse - der det teller mest til hverdags - utsetter vi fargekartet for en blanding av dagslyslamper, halogenpærer og varmt tempererte lysrør. Kanskje ikke den mest normale lyssituasjonen, men skal det testes, så er det greit å se ytterpunktet. Her jevner endrer rangeringen seg, og vi ser at WB1000 leverer blant de bedre resultatene.

I denne grafen ser vi resultatet fra test av bildestøy ved ulike ISO-verdier. Den gule linjen representerer luminansstøy, mens de andre fargene representerer kameraets fargefrekvenser RGB = Rødt, Grønt, Blått. For kameraene med mulighet for 3200 ISO, blir kurven fra ISO 1600 brattere.

Samsung WB1000 Canon Ixus 100IS Panasonic FX500 Casio EX-S12 Sony W290 Fujifilm F100fd

Vi tester dynamisk omfang ved å måle hvor mange gråvalører kameraet klarer å gjengi på en 41-trinns graderingsplansje (1/3 EV per trinn), fra nesten sort til nesten hvitt. Under måling av dynamisk omfang påvirker bildestøy resultatet i mørke områder. For å få et mest mulig korrekt resultat måler vi med to ulike toleransegrenser for støy. På den følgende plansjen vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn). I begge tilfeller ligger WB1000 under gjennomsnittet.

Samsung WB1000 Canon Ixus 100IS Panasonic FX500 Casio EX-S12 Sony W290 Fujifilm F100fd

Kromatisk feilbrytning skyldes en ujevn fargebrytning av lyset i linsen, der lilla ofte er vanskeligst å kontrollere. Dette oppstår gjerne ved vidvinkel, der lysets brytningsvinkel er på sitt mest ekstreme, og i skarpe overganger mellom lys og mørke.

Her retter Samsung litt på inntrykket. For selv om kornetheten så absolutt vedvarer, er det knapt tegn til fargeskjær i disse utsnittene. Til sammenligning tar vi med de samme utsnittene tatt med Casio EX-S12 og Canon Ixus 100IS (nederst). Nå er det vanskelig å vite om fraværet av kromatisk feilbrytning skyldes prosessering. Råfiler kunne i så fall avdekket det. Men slik det står, uten rå-mulighet, er dette imponerende, med tanke på den relativt sett ekstreme brennvidden dette bildet er tatt med.

Solid, men med et litt vinglete kontrollhjul. Analoge måleskiver med visere gir assosiasjon til både 60-tallet og motorsport. Stilig.

24-120 gir klasseledende vidvinkel, og i tillegg litt å zoome med til avstandsfoto. Lysstyrke på 2,8 i vidvinkel er heller ikke verst.

Helt middels kapasitet på 260 bilder per oppladning.

Lyssterk skjerm, 7,6 cm (tre tommer) som bruker LED-teknologi. behagelig bilde med god oppløsning (460 000 punkter).

Samsung WB1000 er et kompaktkamera med mange manuelle muligheter, rettet mot entusiasten som kanskje ønsker noe nett og hendig til å vikariere for speilrefleksen når den blir for tung. Har både lukker- og blenderpioritet og helmanuell innstilling. Hvitbalanse kan stilles etter Kelvintemperaturer, mens ekte blender gjør det mulig å kontrollere dybdeskarphet, i alle fall til en viss grad. Råformat ville vært naturlig for dette kameraet, men mangler.

Ikke det sterkeste punktet hos WB1000.

I oppstart, utløserforsinkelse og hastighet på enkeltskudd ligger Samsung WB1000 helt gjennomsnitlig an.

Med det vellet av automatiske og manuelle løsninger vi finner i WB1000, kan man ikke si annet enn at Samsung har gjort mye når det gjelder akkurat brukervennlighet. Har du tech-angst er det flere nivåer automatikk, og vil du være kreativ kan det meste stilles etter behov.

Moderat fortegning og minimalt kromatisk feilbrytning til tross: Bildekvaliteten er ikke mer en middels. Også ved lav ISO preges bildene av klattete støyfjerning. Her tror vi mulighet for etterjustering av råfiler hadde hjulpet.

Samsung WB1000 er både stilig, stort sett robust, og med et stort spekter manuelle og halvautomatiske innstillingsmuligheter. Kameraet er som skapt for entusiasten som ønsker seg noe nett og hendig til å vikariere for speilrefleksen når den blir for tung. I alle fall på papiret. Og etter litt bruk, ønsker vi at dette kameraet skal levere også på bildekvaliteten. Med ypperlig vidvinkel, kontrollhjul, bildestabilisator og god skjerm, nærmer dette seg det ideelle kompaktkameraet.

Bilderesultatene er dessverre ikke helt på nivå, hverken blant de naturlige konkurrentene nederst i entusiastsjiktet, eller blant langt enklere kameraer. Bildene er helt brukbare, men man ønsker å kunne strippe dem for prosesseringseffektene som ligger som maleriske klatter på vei opp ISO-stigen. En råfil ville kanskje ha gitt oss denne muligheten.