Til hovedinnhold
Saken har annonselenker som gir VG inntekter. Redaksjonen prioriterer uavhengig av dette.Bytt

På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.

Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».

Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.

I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.

SamletestSuperzoom-kameraer

Lurt på hva som er forskjellen på et superzoom-kamera til 17 000 og et til 3000?

Det gjorde i alle fall vi. Så vi fant ut av det.

Samletest av superzoom-kameraer

Å anbefale noen ett kamera kan være overraskende vanskelig, for det kommer veldig an på hva du skal ta bilder av, hva slags budsjett du har, hvilke ambisjoner du har og ikke minst hvilke kvalitetskrav du har.

Med mindre du har en bunnløs bankkonto og kan kjøpe en 10-12 stykker, må du gjøre noen kompromisser et eller annet sted. I grove trekk går disse kompromissene et sted mellom pris, bærbarhet, bildekvalitet og funksjonalitet, og du kan rett og slett ikke få både i pose og sekk.

Men det betyr ikke at kameraprodusentene ikke forsøker å gi deg det likevel, og det er her superzoom-kameraene kommer inn.

Superzoom

Definisjonen på en superzoom står ikke hugget i sten eller skriblet i Dødehavsrullene, så vi har i denne omgang ganske enkelt valgt å definere det som kameraer uten utskiftbar optikk, med en forstørrelse i tele-enden med en effektiv brennvidde på minst 400 millimeter. Litt enklere forklart: Når du zoomer inn, blir motivet 8-10 ganger større enn hvordan det ser ut for det blotte øyet.

Bilder som dette krever lang brennvidde, og selv om de dyreste superzoom-kameraene er dyre, koster det mye mer å kjøpe et systemkamera med «tilsvarende» optikk. Sony RX10 III - 1/500s - f/4.0 - ISO 125. Behandlet fra råformat.

Videre kan man dele superzoomene inn i kategoriene «stor» og «kompakt», og i denne omgangen er det den første kategorien vi skal se på. Mer nøyaktig skal vi ta for oss fire kameraer i to tydelig forskjellige priskategorier:

Canon PowerShot SX540 HS og Nikon Coolpix B700, som begge koster mellom 3000 og 4000 kroner; og Panasonic Lumix DMC-FZ2000 og Sony Cyber-shot DSC RX10 III, som koster henholdsvis omtrent 12 000 og 17 000 kroner. Det er et tydelig «klasseskille» her som sikkert kan oppleves urettferdig, men det er en fordel med dette, siden det gir oss et godt inntrykk av hva du får i de ulike prisklassene.

Det er mange andre modeller på markedet også,
på neste side finner du priser og informasjon om fem andre kameraer som kan være verdt å se på »

Fra venstre, hvis du ikke ser det på bildet: Sony, Panasonic, Nikon og Canon.

Slik har vi testet

Vi har vurdert følgende kriterier: Bildekvalitet, brukeropplevelse, teknisk bildekvalitet, hvor gode bilder «kameraet tar» i automodus samt bruksegenskaper som skuddtakt og autofokus.

Vi har også i stor grad latt kameraene ta seg av det tekniske, for å se hvor gode valg det gjør i automodus. Velger kameraene for eksempel de skarpeste blenderåpningene? Eller rask nok lukkertid for brennvidden (altså «zoomen»)?

Under her skal du få en litt nedkortet versjon, men hvis du vil se nærmere på spesifikasjonene og andre litt mer tekniske detaljer, så finner du det på neste side »

Oppsummering

Vi går litt mer detaljert til verks på side 2, og under her skal du få våre anbefalinger, men først skal vi kjøre en kjapp oppsummering.

Sony RX10 III og Panasonic Lumix FZ2000 yter markant bedre enn de to mindre modellene, men koster også langt mer.

Undertegnedes egen konklusjon er «go big or go home». De to store kameraene, Sony RX10 III og Panasonic Lumix FZ2000, gir en betydelig bedre brukeropplevelse takket være en mye bedre betjening (flere knapper, lettere å finne funksjonene vi leter etter), store, gode elektroniske søkere, fleksible skjermer, raskere skuddtakt og fokus. I tillegg til at større bildebrikker og bedre, mer lyssterk optikk resulterer i merkbart bedre teknisk kvalitet på bildene.

Et praktisk eksempel er da vi tok kameraene med til ulveinnhegningen i Namsskogan Familiepark. Ulvene har et nokså stort område å bevege seg i, er forholdsvis sky og holdt seg mye innimellom trærne. De var ute i åpent terreng stort sett bare for å bevege seg fra en «skog» til en annen, og kunne være borte i flere minutter om gangen. Så for å få gode bilder her må kameraet være raskt å skru på, zoom-mekanismen må være kjapp, autofokusen pålitelig og skuddtakten bør være rask.

Kameraene fra Sony og Panasonic; RX10 III og FZ2000, gjorde det mye enklere å få brukbare bilder under disse forholdene. Laber skuddtakt, mindre presis autofokus og dårligere skjermer (mer «blackout» mellom bildene), og en automatisk valgt lukkertid som tidvis var for kort for den valgte zoomen (gir bevegelsesuskarphet) resulterte i langt færre brukbare bilder fra de mindre modellene.

Bildestøy? Bevegelsesuskarphet? Fokusfeil? Eller en kombinasjon av alle? Spesielt skarpt er det i alle fall ikke. Hvorfor valgte kameraet blender f/8 og lukker 1/125s, og ikke en større blender og raskere lukker? Nikon B700 - 1/125s - f/8.0 - ISO 400.

Problemet med at kameraene noen ganger velger en for lang lukkertid gjaldt ikke bare de små, men det blir mer merkbart der på grunn av de lengre brennviddene (de har 2-3 ganger så mye zoom). I alle tilfeller kan man selvsagt komme rundt ved å sette lukkertiden selv, gitt at man er komfortabel med å gå ut av automodus, men da går også ISO-en opp, noe som igjen merkes mye bedre med hos de mindre modellene.

Sånn sett føler vi egentlig ikke at vi fikk veldig mye igjen for den lengre brennvidden. Joda, den lot oss få et nærbilde av hodet til den drikkende bjørnen, istedet for en helfigur, men prisen er svakere optisk kvalitet, høyere risiko for bevegelsesuskarphet og mer bildestøy på grunn av små bildebrikker og lite lyssterk optikk. Er rekkevidden verdt det? De store kameraenes bedre tekniske kvalitet tåler dessuten beskjæring i ettertid (digital zooming i bildet) mye bedre, så vi tror ikke det vil være veldig ofte at du tenker at 5-600 millimeter ikke var nok.

Best i test

Sony Cyber-shot RX10 III

RX10 III gir oss den beste bildekvaliteten, med en kombinasjon av (forholdsvis) stor bildebrikke og (igjen, forholdsvis) lyssterk optikk, som i tillegg til å gi oss litt mer rekkevidde enn nærmeste konkurrent Panasonic FZ2000, også er jevnt over skarpere. Overlatt omtrent helt til seg selv, i full auto, er RX10 III også det kameraet som har klart seg best, og trenger mindre manuell hjelp enn FZ2000.

Med mange programmerbare knapper og dedikerte kontrollhjul er bruksegenskapene gode, og det er enkelt for mer viderekomne fotografer å ta kontroll over kameraet, med rask tilgang til selvvalgte funksjoner. Dette krever dog at man må bruke mer tid på å bli kjent med dette kameraet enn for eksempel den noe mer oversiktlige konkurrenten fra Panasonic.

Kameraet har Sonys gamle menysystem, som med sine svært mange valgmuligheter kan oppleves både litt uoversiktlig og overveldende i starten. Men hvis du bruker tid på det, og setter opp de funksjonene du trenger (og husker hvor du har satt dem; aka «hvor plasserte jeg ISO-en igjen?») vil dette bli et kamera som kravstore brukere kan navigere raskt og effektivt i.

Selv om skuddtakten er ganske tett på Panasonic, taper Sony terreng når vi slår over til kontinuerlig autofokus. Da går skuddtakten nemlig ned til rundt 3-4 bilder i sekundet, mot Panasonic FZ2000 sine 7-8 bilder i sekundet. Til gjengjeld opplevde vi autofokusen til Sony som noe mer presis, så det går nok litt opp i opp på dette punktet.

Men så koster det jo flesk også, da.

Tett på til en (litt) hyggeligere pris

Panasonic Lumix DMC-FZ2000

Det er nesten 5000 kroner å spare på å gå ned til FZ2000, og til tross for prisforskjellen har Panasonic-en noen fordeler ovenfor Sony.

Først og fremst synes vi at selve brukeropplevelsen er mye bedre her. Her er det nok av programmerbare muligheter for brukere med mer avanserte behov, men siden knappene er merket med «standardfunksjonen» er det mye mer oversiktlig for dem med mer «vanlige» behov. Et tre-trinns innebygget ND-filter og knapper på objektivet for svært rolige zoom-bevegelser, gjør kameraet dessuten bedre egnet for avansert videobruk.

I likhet med Sonys kamera, er den elektroniske søkeren her svært god, og i tillegg får vi en helt fleksibel skjerm med god berøringsfunksjon. Dette gir oss en del ekstra fleksibilitet, og som kan være veldig fint når du jobber med kameraet på stativ, eller på litt vanskelige steder; som hvis du henger litt ut over tigerburet i dyrehagen (anbefales kun hvis buret er høyere enn tigeren kan hoppe).

Litt kortere brennvidde (mindre zoom), noe svakere optisk kvalitet, og en mindre presis kontinuerlig autofokus trekker dog ned. Dette er særlig verdt å ha i bakhodet hvis du skal ta bilder med litt fart og spenning, som dyr i bevegelse eller sportsaktiviteter med venner og familie.

Delt sisteplass

P1110842.

Når vi ser på de to mindre kameraene, er det vanskelig å velge ett av dem foran det andre. Det er selvsagt håpløst urettferdig å sette dem opp mot såpass mye dyrere kameraer som de to over, men vi synes på en måte at de taper testen likevel.

Vi synes nemlig ikke de har funksjonaliteten eller den tekniske bildekvaliteten som burde gått sammen med de store zoomene. Optikken ikke særlig skarp, de små bildebrikkene er veldig utsatt for støy i dårlige lysforhold eller ved raske lukkertider, og i automodus bommer begge ofte på lukkertiden satt mot zoomen, slik at vi har fått mange bilder som er bare nesten skarpe på grunn litt bevegelsesuskarphet.

Prisen er jo langt hyggeligere, og hvis du kan leve med at bildekvaliteten er omtrent som en smarttelefon, bare med svært stor zoom, kan det være du blir fornøyd her.

Canon PowerShot SX540 HS

Kameraet fra Canon har hverken fleksibel skjerm eller elektronisk søker, men vant over Nikon ved innhegningen til ulvene på grunn av en raskere skuddtakt i kombinasjon med kontinuerlig autofokus; 5 brukbare bilder i sekundet mot Nikons svake 1,3.

Siden kameraet ikke byr på noe råformat, ikke har noen programmerbare knapper, en svært forenklet meny og bare ett kontrollhjul, kommer det nok raskt til kort for brukere med mer avanserte krav.

Men hvis du bare planlegger å bruke det i auto-modus uansett fungerer det nok helt fint, og da er det også en fordel at kameraet har et eget, lett tilgjengelig sportsmodus for motiver som beveger seg.

Nikon Coolpix B700

Nikon drar fordel av en noe mer avansert betjening og støtte for råformat, og kan sånn sett være et bedre alternativ for litt mer avanserte brukere.

Vær dog obs på at den elektroniske søkeren er så liten og lyssvak at den er omtrent ubrukelig, og sportsmodusen er veldig svak siden kameraet her brenner av fem bilder på et halvt sekund, med låst autofokus, og må så stoppe for å bearbeide bildene. Var du litt rask på avtrekkeren rett før den håpefulles straffespark? Synd, trist, leit; bedre lykke neste gang.

Med litt manuell kontroll blir det bedre, men alternativet er en svak skuddtakt på to-tre bilder i sekundet. Hvor ble det av mellomtingen?

Men hvis de dyrere superzoomene er uaktuelle, bør du også spørre deg om du virkelig trenger denne store zoomen. Kanskje klarer du deg med den mer lyssterke normalzoomen du får sammen med en mye større bildebrikke, i et såkalt entusiastkompaktkamera.

Joda, du kommer ikke like tett på motiver du ikke kan gå nærme (dyreliv, sportsutøvere og slikt), men du vil får glede av bedre bildekvalitet i svakt lys hver gang du skal bruke det innendørs. Det er verdt å tenke gjennom, i alle fall.

I så fall ville vi sett nærmere på Canon G7X II, Canon G9 X II, Sony RX100-serien (III, IV og V), og for de spesielt interesserte; Fujifilms X100F .

Du kan også finne flere kameratester her »

annonse
Panasonic Lumix DMC-FZ2000I samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no

Litt flere detaljer

Under her utdyper vi litt mer det vi har sett på i denne testen.

Spesifikasjoner

Vi har ikke kapasitet til å teste absolutt alt som er på markedet, men har valgt ut en nyere modell hver fra de fire produsentene som har superzoom-kameraer på det norske markedet. Med «nyere» mener vi ikke eldre enn 2016.

Vi inkluderer også de andre modellene vi har sett på i spesifikasjonstabellen under. Kameraene vi har testet er markert med fet skrift.

MerkeCanon PowerShot SX540 HSCanon PowerShot G3 XSony Cyber-shot DSC RX10 IIISony Cyber-shot DSC RX10 IINikon Coolpix P900Nikon Coolipix B700Panasonic Lumix DMC-FZ2000Panasonic Lumix DMC-FZ82Panasonic Lumix DMC-FZ1000
Pris*:3150,-7890,-16 986,-14 694,-5288,-3986,-12 222,-3390,-6290,-
Bildebrikke:1/23" (28,07mm²)1" (116,16 mm²)1" (116,16 mm²)1" (116,16 mm²)1/23" (28,07mm²)1/23" (28,07mm²)1" (116,16 mm²)1/23" (28,07mm²)1/23" (28,07mm²)
Oppløsning:5184 x 3888 (20 MP)5472 x 3648 (20 MP)5472 x 3648 (20 MP)5472 x 3648 (20 MP)4608 x 3456 (16 MP)5184 x 3888 (20 MP)5472 x 3648 (20 MP)4896 x 3672 (18 MP)4000 x 3000 (12 MP)
Blender:3.4 - 6.52.8 - 5.62.4 - 42.82.8 - 6.53.3 - 6.52.8 - 4.52.8 - 5.92.8 - 4.0
Effektiv brennvidde:24- 1200 mm24 - 600 mm24 - 600 mm24 - 200 mm24 - 2000 mm24 - 1440 mm24 - 480 mm20 - 1200 mm25 - 600 mm
Optisk zoom:50×25×25×8.3×83.3×60×20×60×24×
Fleksibel skjerm:ByttOpp/nedOpp/nedOpp/nedOpp/ned og til sidenOpp/ned og til sidenOpp/ned og til sidenByttOpp/ned og til siden
Berøringsskjerm:ByttKrysse avByttByttByttByttKrysse avKrysse avKrysse av
Søker:ByttEkstraElektronisk, 2 359 296 ptElektronisk, 2 359 296 ptElektronisk, 921 000 ptElektronisk, 921 000 ptElektronisk, 2 360 000 ptElektronisk, 1 166 000 ptElektronisk, 1 440 000 pt
Bildestabilisering:Krysse avKrysse avKrysse avKrysse avKrysse avKrysse avKrysse avKrysse avKrysse av
Hastighet, bildeserie JPEG/råformat:9fps (JPG) Ikke testet14/9Ikke testetIkke testet 9/1,212/12 Ikke testetIkke testet
Buffer, maks hastighet, råformat:11 (JPG) Ikke testet28Ikke testetIkke testet 1835 Ikke testetIkke testet
RAW-støtte:ByttKrysse avKrysse avKrysse avByttByttKrysse avKrysse avKrysse av
Værtett:ByttKrysse avByttByttByttByttByttByttBytt
Batteri (CIPA):205300420400360350350330380
Vekt (gram):4427331051813899565915616691
Annet:--GPS--

Bærbarhet og andre ytre egenskaper

To av kameraene, RX10 III og FZ2000, er utstyrt med betydelig større bildebrikker enn de to andre, noe som gir et tydelig utslag på størrelsen på selve kameraet, og ikke minst optikken. Til tross for at de har mye mindre zoom.

Der de to mindre lett får plass i en håndveske eller enkel ryggsekk, vil de to større snarere kreve en dedikert kameraveske/-sekk. Og med en vekt på rundt kiloen (dobbelt så tunge som de to andre) vil de mye raskere oppleves som ubehagelige å gå med rundt halsen.

Med tre kontrollringer på objektivet, og tre på selve kroppen og en mengde programmerbare knapper, får vi de mest avanserte mulighetene hos Sony.
Men Panasonic er ikke noen sinke, og drar særlig fordel av en helt fleksibel skjerm med god berøringsløsning.

Til gjengjeld skal du få tilbake i bildekvalitet. Om det stemmer i praksis, så vel som i teorien, skal vi se på straks. Men hvis det gjør det, ofrer du betydelig bærbarhet for bildekvaliteten.

Ellers er ingen av kameraene værtette, som vil si at de ikke tåler mange regndråpene, noe som er spesielt synd for de to største kameraene. Spesielt Sony RX10 III hadde vi egentlig forventet værtetting fra, for hvis vi bruker 17 000 kroner på et kamera, er det surt å måtte pakke det vekk bare fordi det kommer en liten regnskur.

Ellers har alle fleksibel skjerm og elektronisk søker, utenom Canon SX540 HS, som har ingen av delene. Det er til gjengjeld det billigste kameraet, men med Nikon B700 får vi begge deler for drøyt 800 kroner mer.

Kameraet fra Nikon kommer også i sort. Heldigvis.
Canon-kameraet er blant de enklere modellene, og passer sånn sett godt for brukere som ikke krever så mye avanserte funksjoner.

En fleksibel skjerm er veldig fin å ha når du skal fotografere fra perspektiver som er høyere eller lavere enn din øyehøyde, som for eksempel hvis du skal ta bilder av små barn, kjæledyr, blomster eller andre ting som er nærmere bakken.

Søkeren er delvis en smakssak, da den for mange bidrar til en subjektiv bedre brukeropplevelse. Men den gir også en helt objektiv fordel, siden hodet er en veldig stødig kroppsdel, og veldig fint å stabilisere et kamera mot. Og på de lange brennviddene («zoom») disse kameraene byr på, har stabiliteten mye å si når du fotograferer håndholdt.

Teknisk bildekvalitet - Optikk

Mange vil kanskje synes dette er en litt kjedelig bit, så vi skal forsøke å være litt effektive her. Vi har testa alle kameraene på ulike brennvidder, tilsvarende som omtrent 24, 50, 100, 200, 400 og 600 millimeter.

Vi har testa hver brennvidde med størst mulig blender (den er litt variabel), blender f/5.6 og blender f/8. For å unngå uklarheter som kan oppstå på lang avstand, når det kommer mye luft mellom kameraet og motivet, har vi testa på et mindre motiv (et gammelt hovedkort) på relativt korte avstander.

Litt kort fortalt: Vi ser en ganske tydelig klassedeling her, der de store, mer kostbare kameraene fra Sony og Panasonic nokså tydelig ligger et hakk over de to andre. Men kameraet fra Nikon klarer å rette opp mye med digital oppskarping, og JPEG-ene oppleves ofte skarpere enn de fra Panasonic-kameraet.

Dette forandrer seg dog i råformat, der det blir tydelig at uten digital etterbehandling er rekkefølgen nokså forutsigbar (fra best til dårligst) Sony, Panasonic, Nikon og Canon. Canon gir oss riktignok ikke råbilder, men når vi sammenligner JPEG-er er detaljene stort sett hakket mykere enn hos Nikon.

400mm f8 sony lumix nikon.
400mm f56

Kvalitetsforskjellen på kameraet fra Sony og det fra Panasonic utjevnes i stor grad med den interne oppskarpingen, så fremt vi ser nokså midt i bildet. Men Panasonic-kameraet har større kvalitetstap ut mot sidene.

Ellers er den optiske kvaliteten best i den mer moderate delen av «zoomen» hos alle, altså mellom 50 og 200 millimeter, og blir noe dårligere desto lengre ut i «ekstremitetene» vi kommer.

I vidvinkel-enden er forskjellen på de to dyrere og de to rimeligere kameraene større enn i på de mer moderate brennviddene, og generelt ser kameraet fra Sony ut til å ha minst kvalitetstap utover både vidvinkel- og tele-enden av zoomen.

«Praktisk bildekvalitet» - Hvor god fotograf er kameraet?

Vi tipper at de fleste som er i markedet for et superzoom-kamera, kommer til å bruke det i automodus. Det er enkelt, og hvis du ikke kan grunnleggende fototeori, eller bare ikke er så interessert, er sjansen for å få teknisk riktig eksponerte bilder større. Altså at bildene blir så lyse eller mørke som de skal.

Men hvor godt klarer kameraet denne jobben? Kommer det til å eksponere riktig hvis du tar bilde av en person foran et vindu? Velger det stor blender for myk bakgrunn til portretter? Eller rask lukkertid for unngå bevegelsesuskarphet når motivet beveger seg? Her har kameraene fått prøve seg i automodus, eller de dedikerte scenemodusene der det passet best. Du kan klikke på kameranavnene under hvert bilde for å se de ulike bildene i full oppløsning.

Skuddtakt og autofokus - Hvordan fungerer de til sport, dyr, fart og spenning?

Når vi ser på skuddtakten er det ganske tett mellom de to dyrere kameraene, og best ut kommer Panasonic FZ2000. Med låst autofokus klarer det å ta omtrent 12 bilder i sekundet, både råformat og JPEG, i serier på opp til 35 råbilder (163 i JPEG) før kameraet trenger litt «betenkningstid» - det som kalles «bufferen». Med kontinuerlig («aktiv») autofokus går farten ned til åtte bilder i sekundet, som fortsatt er bra.

Sony ligger hakk i hel med en skuddtakt på 14 bilder i sekundet for JPEG og ni for råformat, med en buffer som ikke ligger langt bak Panasonics. Men når vi tester den kontinuerlige autofokusen her, faller skuddtakten betydelig, ned til svake 2,5-3 bilder i sekundet. Dette er godt i underkant av hva som trengs i en sports- eller annen «fartssituasjon», så her går det et klart poeng til Panasonic.

En kjapp skuddtakt gjør det enklere å fange «det riktige øyeblikket» der komposisjon, lys og motivet er på sitt beste.

De to mindre kameraene havner tydelig bakpå her også. Vi vil si at Canon gjør det best, da det klarer åtte-ni bilder i sekundet med låst autofokus, opp til 11 bilder, og rundt fem bilder i sekundet med kontinuerlig autofokus. Det siste ser den ut å klare omtrent så lenge batteriet og minnekortet holder; vi gikk i alle fall lei etter rundt 180 bilder og gadd ikke teste mer.

Det er verdt å merke seg at selv om at kameraet fra Nikon har en god skuddtakt på ni bilder i sekundet (JPEG), klarer ikke kameraet mer enn fem bilder i en slik serie, så du må beregne «avtrykksøyeblikket» godt. For å få en lengre bildeserie må vi ned til en mer skuffende skuddtakt på i underkant av 3 bilder i sekundet.

Autofokus

Her har vi kjørt en nokså enkel test, hvor hvert kamera har fått prøvd seg på undertegnedes DJI Phantom 4, i forholdsvis rolig fart, men med en liten akselerasjon. En sånn mellomvanskelig test. Kameraene er testet i automodus, eller sportsmodus for dem som har det, på en brennvidde som tilsvarer omtrent 400 millimeter.

Igjen er det kameraet fra Sony som kommer best ifra det, og uten å gjøre noe annet enn å sette det i sportsmodus og velge kontinuerlig autofokus, er det bare tre av 21 bilder som ikke treffer på fokus.

Sony-kameraet treffer best og klarte seg helt «på egen hånd». 1/1000s - f/4.0 - ISO 400. Behandlet fra råformat.

Panasonic-kameraet klarer seg også bra, men trenger litt mer manuell oppmerksomhet. Det har ikke noe egen sportsmodus, så vi må velge både kontinuerlig autofokus og rask skuddtakt med knappene for akkurat det. Det trenger dessuten at vi peker ut motivet det skal følge på forhånd (Sony trengte ikke det), men treffer da på nesten alle bildene.

Kameraet legger seg dog på en relativt treg lukker (under 1/500s) og stor blenderåpning (f/4.5), antakeligvis for å holde ISO-en nede, men det hadde vært bedre om det heller hadde lagt seg på blender f/5.6 og en lukkertid på 1/500 eller mer, siden ISO-en har mye å gå på i dette tilfellet.

Panasonic-en treffer også godt, men krever litt mer manuell «hjelp» fra oss. 1/320s - 4.5 - ISO 125. Behandlet fra råformat.

Hos kameraet fra Canon er treffprosenten litt nærmere 50/50. Kameraets sportsmodus velger en rask lukkertid på 1/1250s, og optikken er ikke mer lyssterk enn at f/5.6 er største blenderåpning. Dette presser ISO-en opp i 800, noe som resulterer i mye bildestøy med den lille bildebrikken, og bildene blir ikke spesielt skarpe. Men de burde fungere greit til mindre formater, så lenge du ikke skal zoome inn i dem etterpå.

Canon-kameraet sliter mer med ISO-en, noe som synes godt hvis man åpner bildet i fullskjermsvisning. 1/1250s - f/5.6 - ISO 800. JPEG fra kameraet.

Nikon-kameraet tar en tydelig jumboplass her. I sportsmodus velger det den raskeste skuddtakten, som ikke fungerer med kontinuerlig autofokus. Noe som bare resulterte i 5 uskarpe bilder. Og selv da vi brukte halvautomatiske innstillinger (lukkerprioritet) og selv skrudde på kontinuerlig autofokus, fikk vi ikke ett skarpt bilde. Den lille elektroniske søkeren, og relativt lang «søkerstopp» mellom hvert bilde gjorde også at det var veldig vanskelig å holde motivet midt i bildet gjennom serien.

Nikon tar jumboplassen, stryker helt på den automatiske løsningen og klarer ikke å gi oss ett skarpt bilde i fokus når vi går over på halvautomatiske innstillinger. 1/500s - f/5.6 - ISO 200. JPEG fra kameraet.

Anbefalingene finner du på side 1 »

Og du finner flere kameratester her »

annonse
Panasonic Lumix DMC-FZ2000I samarbeid med vår kommersielle partnerPrisjakt.no

Eier du noen av produktene i samletesten?

Hjelp andre ved å skrive en anmeldelse

annonse