Til hovedinnhold

HTPC trinn for trinn - del 5

Innledning

Jeg har tidligere uttrykt at fra og med denne artikkelen blir det mer HTPC-sentrert, og ikke så generelt som artikkel tre og fire, da maskinvaren ble montert og operativsystemet installert. Og det stemmer. Til dels. Jeg skrev vel også i forrige artikkel at det skulle handle om overklokking denne gangen, men av visse årsaker kommer ikke det før i neste artikkel, sammen med driveroppsett og stabilitet.

Så også denne artikkelen inneholder mye som enkelte sikkert vil anse som for elementært og "under deres verdighet". Likevel, siden artikkelserien tar sikte på å være en så komplett "kokebok" som mulig, hører det med. Ferdig med det. Så får jeg heller tåle den julingen og kjeften som måtte komme i forumet!

Den delen av akkurat denne artikkelen som kanskje er viktigst for sluttresultatet, handler om sikkerhetskopiering. For hvis jeg skal kunne oppfylle løftet mitt om 100 % stabilitet (med det vanlige unntaket for maskinvarefeil), må dette være gjort riktig. Det er ingen vei utenom. Og husk, dere som er så heldige å være gift eller samboer: WAF - Wife Acceptance Factor, på norsk "konefaktor", er i hovedsak avhengig av to ting: stabilitet og brukervennlighet. Hvis ikke disse er til stede, har det absolutt ingenting å si om PC-en ser ut som en CD-spiller fra NAD (!) eller et monster fra funkisperioden. De aller fleste koner, kjærester og samboere har ingen som helst toleranse for tekniske feil, uansett hva dataoperatørens forklaringen er.

Tilpasning av Windows 1

Ja vel, velkomstskjermen har gått over i skrivebordet, og dermed er vi framme med en hel rekke finjusteringer av operativsystemet, før noe annet skjer. Varselmeldinger og sånt er en stor plage, og det skal vi ikke ha noe av!

Stabilitet, hastighet og brukervennlighet er fine honnørord, men hvis ikke alt er lagt til rette for det, blir det ikke mer enn ord. Høyreklikk først på det lille skjoldet i nederste høyre hjørne. Det åpner automatisk sikkerhetssenteret hvis det er første oppstart, ellers må det velges fra menyen. Samtidig dukker gjerne den irriterende "Få en innføring i Windows XP"-boblen opp. Ærlig talt, jeg er enig i det Chuck Norris sa i en film: "Når jeg vil ha din hjelp, skal jeg banke den ut av deg!"


(Alle bilder i artikkelen kan åpnes i større versjoner)

Bak denne boblen ligger altså sikkerhetssenteret. Og i øyeblikket vil det være rød alarm og det som verre er Klikk på nederste venstre valg, "Endre hvordan Sikkerhetssenter varsler meg". Fjern avkryssingen på alle tre punkter, og klikk "OK". Her dukker gjerne den irriterende innføringsballongen opp igjen, men den gir seg etter et par omstarter, så den blåser vi i.

Klikk deretter på "Windows-brannmur" for å sette opp denne. Det burde ikke være nødvendig med noen tredjepartsbrannmur siden dette ikke først og fremst er en surfemaskin, og særlig siden det med denne maskinen hele tiden skal være både mulig og enkelt å komme tilbake til før noe skummelt har skjedd. Så den skal stå på "På (anbefales)", men kryss ikke av for "Ikke tillat unntak", for dette kan skape rot for automatiseringen.

Gå så til "Unntak" og ta bort "Fjernhjelp" som lovlig unntak, dette skal uansett ikke brukes. Fjern også avkrysningen for "Vis en melding når Windows-brannmuren blokkerer et program", siden det jo kan skje ved et tilfelle at en trojaner eller lignende prøver seg midt under en filmvisning.

Gå så til "Avansert" og fjern avkrysningene ved de nettverksportene som ikke skal være tilkoblet. Selv om det neppe gir merkbar prosessorbelastning, er det alltid greit å ha mest mulig til overs til det Windows egentlig skal drive med: medieavspilling.

Et "OK", og brannmuren er satt opp. Den vil trenge et nytt besøk igjen senere, men den tid, den sorg. Sikkerhetssenteret kan lukkes, og varselsikonet nede til høyre er borte.

Tilpasning av Windows 2

Neste skritt er skrivebordet. Høyreklikk på tomt skrivebord, og velg "Egenskaper". Klikk på arkfanen "Skrivebord", og der dukker det opp en knapp med "Tilpass skrivebord". Den får fram et vindu til, og her fjernes avkryssingen i "Kjør veiviseren for skrivebordsopprydding hver 60. dag", ellers vil den garantert forstyrre når det passer dårligst.

"OK", og til arkfanen "Skjermbeskytter". Den står på "Windows XP", men klikk på rullefeltet og velg "Ingen". "OK" igjen, og vi er tilbake på skrivebordet.

Så følger innstillinger som er tilgjengelige fra kontrollpanelet:

Klikk på startmenyen og "Kontrollpanel". Først og fremst: Få bort barnehagevarianten av kontrollpanel! Klikk på "Bytt til klassisk visning", det sparer mange museklikk senere. Dobbeltklikk på "System". Da kommer dette vinduet opp:

Den som har brukt Windows XP før, men ikke Service Pack 2, vil legge merke til at det er flyttet litt rundt på alternativene. Der "Enhetsbehandling" før sto, er det nå "Windows Update", mens "Enhetsbehandling" er flyttet til toppen. Velg arkfanen "Systemgjenoppretting", og klikk på "Slå av systemgjenoppretting".

Dette er noe som ville vært i bruk på mange PC-er, men her skal det bort, både fordi det vil finnes sikkerhetskopier av alt, og fordi overvåkningen av og til kan slå inn og få DVD-bildet til å gjøre et lite "hopp". Klikk på "Bruk", og svar "Ja" på denne varselmeldingen:

Gå så videre til arkfanen "Automatiske oppdateringer". For selv om varselmeldingen er fjernet, vil den dukke opp igjen senere hvis vi ikke klikker på "Slå av Automatiske oppdateringer". Så klikk på den og deretter på "Bruk".

Tilpasning av Windows 3

Etter omstarten skal kontrollpanelet åpnes igjen, nå med "Strømalternativer". Velg at skjermen aldri skal slås av. "OK".

"Administrative verktøy" er neste stopp. Det åpner seg som et eget vindu:

Gå til "Datamaskinbehandling", og klikk på "Diskbehandling". Her vil det så langt bare være én definert partisjon, nemlig C, som er systempartisjonen. Høyreklikk på den delen av Disk 0 som står som "Utildelt", og velg "Ny partisjon " Veiviseren dukker opp, velg "Neste". Velg så "Utvidet partisjon" og "Neste".

Standardvalget vil være hele resten av harddisken, og det passer bra.

"Neste" og "Fullfør". Den nye partisjonen vil være grønn.

Høyreklikk den og velg "Ny logisk stasjon". "Neste" på første del av veiviseren, og også på neste skjermbilde. Så skal plassen tildeles. Det er masse plass, men ikke ta alt. Skriv inn 10 000. Det burde være passe, for denne skal nemlig ha en spesiell funksjon.

"Neste" fører til en skjerm for valg av stasjonsbokstav, og denne spesielle stasjonen pleier jeg selv alltid å la få bokstaven Z. "Neste".

Velg FAT32, siden denne må være tilgjengelig fra DOS, "Standard" og et navn som "Backup" eller "Imagedisk". Det er det siste jeg pleier å bruke. Dette skal nemlig bli en stasjon for den typen sikkerhetskopier som stabiliteten i denne maskinen er fullstendig avhengig av.

Tilpasning av Windows 4

Dermed blir det "Neste" og "Fullfør". Deretter begynner formateringen, som i dette tilfellet bare bør ta noen få minutter.

Neste skritt er å høyreklikke på den ledige plassen som er igjen og opprette enda en partisjon på akkurat samme måten, men denne gangen la den fylle opp all plassen som er igjen. Her skal film, musikk og alle dokumenter legges. Å ha dokumenter på systempartisjonen er nemlig ikke noe lurt trekk, og særlig ikke i dette tilfellet.

La gjerne denne partisjonen beholde stasjonsbokstaven som automatisk blir tildelt, her E (siden DVD-brenneren er D), og velg å formatere den i NTFS. Volumnavn kan for eksempel være "Mediefiler", "Film", "Musikk" eller lignende - jeg er en stor tilhenger av forklarende stasjonsnavn, bare de ikke heter noe med "Mine ". For der går grensen!

Å fullføre veiviseren som setter i gang denne formateringen, betyr en god del mer ventetid. Her blir det tid til flere cola og en hel pose bacongull (helst First Price - både billigere og bedre etter min mening!). Riktignok kan formateringen gjøres mye raskere ved å velge "hurtigformatering", men det er ikke å anbefale på en ny harddisk, for da vil ikke eventuelle feil bli oppdaget. Så jobben kan godt ta opptil en time.

Etterpå syns jeg det er lurt å høyreklikke på C-stasjonen og "Egenskaper", og gi den navnet "System". Og fjern også avkryssingen på "Øk søkehastigheten ved å indeksere denne disken", det er aktivitet av en type som kan skape problemer når prosessoren sliter med de aller mest brutale DVD-innstillingene.

"OK" fører så til et bekreftelsesvindu, og la den bruke endringer på C:\, undermapper og filer. "OK" igjen.

Det går en liten stund, så kommer det en klage på feil. Bare klikk på "Ignorer alle" og la den fortsette.

Gjenta deretter samme jobben for dokumentpartisjonen: Høyreklikk og velg egenskaper på E: for å velge bort indekseringen der også. Imagedisken er FAT32, ikke NTFS, og støtter derfor ikke indeksering. Så kan "Datamaskinbehandling" lukkes, og det er over til et mer kosmetisk punkt. Men hva ville verden vært uten kosmetikk? Iallfall mye kjedeligere å se på. En usminket Pamela er liksom ikke helt det samme for ikke å snakke om hvor "Homsepatruljen" ville vært uten alle "produktene" sine!

Oppgavelinjen og startmenyen

Høyreklikk et tomt sted på oppgavelinjen (den med "Start"-knappen for de som er heeelt ferske), og velg "Egenskaper". Kryss av for "Skjul oppgavelinjen automatisk", og fjern avkrysningen for "Skjul inaktive ikoner". Velg "Bruk".

Gå så til arkfanen "Start-meny" og klikk på "Tilpass". En HTPC har ikke særlig bruk for e-post, så fjern avkrysningen på "E-post" nederst på den første siden, og sett "Antall programmer på Start-menyen" til 0, for det er best å styre selv hva som dukker opp der med kommandoen "Fest til start-menyen".

Klikk så på arkfanen "Avansert" og fjern avkrysningen på "Merk nylig installerte programmer" og "List opp mine sist åpnede dokumenter", som begge burde være unødvendige her. I listen over "Elementer på Start-menyen" anbefaler jeg å fjerne avkrysningen på "Angi programtilgang og standardprogrammer", "Hjelp og støtte" og "Skrivere og telefakser". Så er det en del andre punkter som bør endres: "Kontrollpanel" - "Vis som en meny". "Min datamaskin" - "Vis som en meny". "Min musikk", "Mine dokumenter" og "Mine bilder" - "Ikke vis dette elementet". "Nettverkstilkoblinger" - "Ikke vis dette elementet".

Klikk så "OK" og "OK" igjen, og startmenyen er ferdig. Og jeg har alltid irritert meg over "barnehagesnakket" til Microsoft, så jeg pleier alltid å klikke på "Start"-knappen, høyreklikke på "Min datamaskin", velge "Gi nytt navn" og endre det til noe bedre, som "HTPC" eller "Datamaskin". Men det er bare en personlig irritasjonsmoment. Den som ikke henger seg opp i bagateller når det fins så mange trær, kan bare la det stå. Uansett, nå vil startmenyen være meget ryddig og ordentlig.

Fjerne Messenger

Er det noe som iallfall ikke har noe på en HTPC å gjøre, så er det ICQ, MS Messenger og lignende saker som kan finne på å dukke opp når som helst. Dessuten kan Messenger krasje når man holder på med noe helt annet, og å bli kastet ut av filmen pga. det er ingen fornøyelse. Tro meg, jeg har opplevd det én gang! Det fins et triks for å fjerne den. Klikk på Startmeny og "Kjør", og skriv inn denne linjen:

RunDll32 advpack.dll,LaunchINFSection %windir%\inf\msmsgs.inf,BLC.Remove

Dette fjerner Messenger totalt og fullstendig, etter at noen vinduer har flagret forbi.

Søkefunksjonen

Så kommer vi til søkefunksjonen, som er enda et utslag av det jeg avskyr mest med Windows: barnehagementaliteten. For et søkevindu vil uten tilpasning se ut som dette:

Og det er lite effektivt. Klikk på "Start"-knappen og "Søk", og så på "Endre innstillinger", nest nederst i det vinduet som er vist over. Klikk deretter i den nye menyen på "Endre søkeoppførselen for filer og mapper".

Så et klikk på "Avansert - Inneholder " fulgt av "OK".

Dette gir denne versjonen av søkebildet, som er mye bedre å gå ut fra, og også mye mer fleksibelt:

Siden det ikke er en ordentlig mastiff foretrekker jeg å fjerne den "søte" hunden (hvor la jeg nå insulinsprøyten?), noe som gjøres ved å klikke på "Endre innstillinger" igjen og denne gangen på "Uten en animert skjermfigur". Bikkja er iallfall lydig (lydigere enn visse firbeinte i dette huset ), så den snur rompa til og forsvinner, om ikke med halen mellom beina:

Etter at hunden har gått til hundehuset sitt (eller til de evige digitale jaktmarker, eller hvor nå animerte figurer går), er vinduet omsider slik iallfall jeg foretrekker det:

Da gjenstår bare én innstilling, som man kommer til ved å klikke på "Flere avanserte alternativer": Det bør søkes i skjulte filer og mapper, for hvis det er drivere og andre spesielle ting man leter etter, vil de filene gjerne bli oversett om det ikke gjøres.

Mappevisning og alternativer 1

Mappevisning og alternativer

Siden mus, tastatur og operativsystemets grensesnitt bare skal brukes til konfigurering og innstillinger, er det like greit å ha oppsettet så effektivt som mulig. Særlig hvis man bruker PC-en på en projektor med begrenset oppløsning (f.eks. 800x600), eller et vanlig fjernsyn, er det mye plass som sløses bort i standardinnstillingene. Se på dette bildet av et mappevindu med de utpakkede driverne til RAID/IDE-kontrollerne. Ikke særlig effektivt og ryddig, hva?

Først og fremst, klikk på ikonet øverst til høyre på knapperaden, og velg liste.

Det hele ser straks mer oversiktlig ut, ikke sant?

Neste skritt er sorteringen. "Vis", "Ordne ikoner etter" og "Type" gjør det ryddigere, siden programfiler, komprimerte filer og dokumentfiler er sortert for seg.

Klikk igjen på "Vis", så på "Verktøylinjer" og "Lås verktøylinjene", så de blir låst opp.

Dermed kan knapperaden flyttes opp, ved siden av menylinjen, og en linje er spart. Kjekt hvis man har liten skjermflate. Velg deretter igjen "Vis" og "Verktøylinjer", og klikk på "Tilpass".

Velg så iallfall å ha "Små ikoner". Er man vant til Windows-ikonene, vil det være like greit å velge "Ingen tekstetiketter", som sparer enda mer plass.

Fjerner man i tillegg tekstetikettene, blir det også plass til å ha adresselinjen på samme linje, iallfall hvis man høyreklikker inni adresselinjen og fjerner avkrysningen ved "Gå til"-knappen, som vel må være den mest unødvendige i hele Windows! For hvis man klikker på en stasjonsbokstav i listeboksen på adresselinjen, går vinduet automatisk dit, og hvis man skriver inn en adresse, bruker man da Enter!

Og etter å ha flyttet adresselinjen, ser vinduet sånn ut:

Mye ryddigere, ikke sant? De mer oppmerksomme vil se at det er en viss overlapping på menylinjene, og det har en enkel forklaring: Når nå linjene låses med "Vis", "Verktøylinjer" og "Lås verktøylinjene", tar de mindre plass enn når de er opplåst. Dermed er sluttresultatet sånn:

Det mest irriterende med dette er at det ikke går an å fjerne det tåpelige Windows-flagget oppe til høyre for å få enda mer plass. Men hva ville livet vært uten de små irritasjonene som får en til å glemme de større katastrofene?

Mappevisning og alternativer 2

Klikk så videre i samme mappevindu, nå på "Verktøy" og "Mappealternativer".

Det går på preferanser her også, men for min del er det mest effektivt å ha "Enkeltklikk for å åpne et element" under "Generelt", og de viste innstillingene under "Vis".

Husk iallfall på å klikke på "Bruk på alle mapper" øverst i "Vis", ellers vil man bare beholde visningsinnstillingene på denne ene mappen der det er gjort. Dette fører selvsagt til et nytt vindu i serien "Windows passer på deg, lille venn":

"Ikke vis skjulte filer eller mapper" kan være greit å ha der hvis andre skal bruke maskinen med mus/tastatur, men det er ellers best å ha "Vis skjulte filer eller mapper". Det samme gjelder "Skjul beskyttede operativsystemfiler", for det har en stygg bivirkning: Det blir umulig å tømme papirkurven hvis den er fjernet fra skrivebordet og det samtidig er haket av på dette alternativet! Jeg har vist det med haken på, men selv velger jeg å fjerne den haken på tross av den sterke advarselen som kommer hvis man klikker i ruten:

Da vil papirkurven dukke opp i rotkatalogen på hver partisjon som en delvis grå "Recycled", og man kan tømme den ved å høyreklikke og velge "Tøm papirkurven".

Og for de av deres som syns alt dette var pirkete tøv, så husk at det er de små detaljene som i stor grad avgjør hvor brukervennlig og stabilt et datasystem vil bli. Og litt mer tid på forberedelsene sparer som regel mye mer tid senere, så det, så!

Passord og Tweak UI

Jeg foretrekker alltid å ha et passord på enhver maskin, hovedsakelig fordi det er en stor fordel når det gjelder å dele filer med andre maskiner. Et eget, velfungerende passord (å velge navnet på hunden, fornavnet med liten bokstav eller initialene teller ikke!) som må brukes for å få slettet filer fra nettverket kan være en meget stor fordel hvis for eksempel barn har tilgang til å høre på musikk som ligger på den sentrale serveren. Ellers kan de "eksperimentere" litt for mye, har jeg hørt. Mine Mastiff-valper er ikke gamle nok til det ennå, men man vet aldri

Så inn på Kontrollpanelet igjen, og velg "Brukerkontoer". Klikk på den eneste vanlige kontoen som er der. Ikke "Administrator", siden denne allerede har passord hvis instruksjonene under installasjonen ble fulgt. Hos meg heter kontoen "Mastiff" (overraskelse!):

Klikk så på "Opprette et passord", og bruk fantasien. Det er som sagt håpløst å bruke eget navn, for eksempel med liten bokstav. Hvis det skal være noen vits i passord, er det to egenskaper som må være oppfylt: De skal være vanskelige å gjette for andre, og de skal være lette å skrive for en selv. Et veldig godt eksempel er det meget korte og kjappe passordet "s0L", som her er vist som eksempel (det ser dere vel på antallet prikker?):

Her er det altså et tall istedenfor o-en og stor L til slutt. Uhyre raskt å skrive, og likevel ikke noe som alle uten videre kan gjette. Hvis noen virkelig dyktige hackere går på med solid verktøy, kan alle passord knekkes, og det uten unntak. Det hele går bare ut på å finne noe som vil stoppe tilfeldige forsøk. Og ærlig talt, hvor stor sjanse er et det for at man får en superhacker på nakken? Ganske liten, hvis man da ikke lever i en actionfilm

Etter å ha klikket på "OK" eller trykket Enter, vil man få spørsmål om man vil gjøre filene og mappene private. Ingen vits, de er uansett lette å komme til, dessuten er vel ikke dette en maskin som skal inneholde private brev og lignende. Så bare svar "Nei", og vær ferdig. Forresten, dette med å gjøre filer og mapper private er uansett en elendig beskyttelse. Vil man holde filer helt private, er det bare to muligheter: å ta dem med seg, for eksempel på en USB-lagringsenhet, eller å kryptere dem. Windows later som om det er ganske sikkert, men som hippe hoppere sier: "Don't believe the hype!"

En annen liten digresjon: På 80- og 90-tallet kunne de fleste datateknikere i Norge komme seg inn på administrasjonskontoen til ganske mange mindre bedrifters servere rett og slett fordi passordet var "pils". Og årsaken var at dette var det passordet en svært vanlig servertype ble levert med, selvsagt med en streng beskjed om at man måtte endre passordet. Men det ble ofte ikke gjort. Og så snakkes det om at datasikkerheten nå er dårlig?

Når passordet er satt, kan vi gå videre. Microsofts programmerere har alltid hatt det litt morsomt på si og nærmest lagt inn bakdører til systemet, pluss enkelte nyttige tilleggsfunksjoner. De opplyser alltid om at det ikke er brukerstøtte for disse sakene, noe som gjør at det føles litt "uskikkelig" å installere det. Det er snakk om en del av det de kaller "Microsoft PowerToys", nærmere bestemt Tweak UI, som har vært med oss helt siden Windows 95. Last det ned her.

Installasjonen er helt standard, med "Neste", "I accept the terms in the license agreement", "Neste" og "Fullfør". Her er det en del nyttige innstillinger som kan gjøres. Det fins også tredjepartsprogramvare, som TweakXPNow og X-Teq Systems' X-Setup, men disse blir å overdrive, og dessuten er de vanskelige å bruke og lette å gjøre ugang med. Bare fyr opp Tweak UI.

Tweak UI forts.

Først enda et lite irritasjonsmoment: Windows' tendens til å sette "Snarvei til" på alt. Det blir for dumt. Så klikk på "Explorer", og bruk rullefeltet ned til "Prefix "Shortcut to" on new shortcuts". Fjern den avkrysningen (eller la være, det går igjen på personlige preferanser).

Det samme gjelder hvordan snarveier ser ut. Ved å klikke på plusset ved "Explorer" og velge "Shortcut" kan man endre den voldsomme pilen på dem til en liten, elegant pil ved å velge "Light arrow". Mye bedre!

Så ned til "Desktop", og fjern avkrysningen på "Papirkurv", for å få et rent skrivebord. For etter min mening skal ikke skrivebordet se ut som et Windows-skrivebord, med ikoner og rot, når man bruker PC-en i en hjemmekino. Da forsvinner "illusjonen" om at dette er en vanlig komponent i kinoen som ikke har noe med PC-er å gjøre.

Klikk deretter på plusset ved siden av "Logon". Jeg har passord på kontoen min på alle maskiner, men på en HTPC er det et lite spesielt fenomen: Den skal kunne starte opp uten at man må røre et tastatur. Så klikk på "Autologon", og sett et kryss i "Log on automatically at system startup".

Klikk så på "Set Password", og skriv inn passordet to ganger, fortrinnsvis med samme stavemåte

Og dermed er dette også ordnet. Da er det meste av Windows finpusset. Det gjenstår enkelte ting, men de kan være litt lettere å gjøre skade med, derfor skal det først drives litt "forsikringsvirksomhet".

Valg av sikkerhetskopieringsprogram


Valg av sikkerhetskopieringsprogram

For nå som det er brukt en del tid på å installere og deretter sette opp hele operativsystemet riktig, bør den første sikkerhetskopien tas. Og sikkerhetskopier er som tidligere nevnt et ledd i en av de viktigste faktorene i dette systemet. Det er disse som skal sørge for at det er helt ufarlig å eksperimentere med drivere, programvare og slikt, for PC-en kan alltid komme tilbake til forrige, stabile versjon.

Det er bare tull å stole på systemgjenoppretting, det kan i verste fall (og ifølge en viss klok herr Murphy skjer det alltid på det verste tidspunktet) føre til en eneste saus av forskjellige driverfiler, med medfølgende ustabilitet. Derfor holder det ikke med en vanlig sikkerhetskopieringsløsning.

Jeg har selv brukt PowerQuests DriveImage 2002 i flere år og kan av hele mitt hjerte anbefale programmet, men det er uheldigvis ikke i salg lenger, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene. Det er kommet to nye versjoner av DriveImage etter dette, den siste under Norton-navnet (altså Norton Ghost 9). Dessverre er disse nyere versjonene mye mer uhåndterlige, for de krever at man setter inn CD-platen når man skal foreta en tilbakeføring, og det er ikke akseptabelt i et system der aller det meste skal kunne fjernstyres. Dessuten begynner det å bli veldig dyrt. Men hvis noen har tilgang til denne eldre versjonen av DriveImage, så bruk for all del den! Hvis ikke, er det nok like greit å gi opp hele prosjektet. Så da sier vi takk for nå, hils hjem, og ha et hyggelig liv.

Nei da, ikke få panikk og ukontrollerte gråteanfall. Jeg har lett i de vidstrakte ødemarkene på Internett etter noe som kan erstatte PQDI uten dermed å koste skjorta. Det fins noen gratisprogrammer som påstår at de skal være et fungerende alternativ, om enn med en god del mer fikling, blant annet DrvImagerXP. Men det var dessverre ikke til å stole på. I enkelte tilfeller fungerte ikke den tilbakeførte sikkerhetskopien, og da er jo hele poenget borte. Jeg kastet selvsagt bort altfor mye tid på forsøkene på å få det til å fungere. I likhet med fjellenes klossmajor Severin Suveren er jeg nok ikke spesielt flink til å begrense tapet og snu i tide, men konklusjonen måtte til slutt bli at dette programmet rett og slett ikke er pålitelig med min sikkerhetskopieringsstrategi.

Det som derimot har vist seg å fungere bra, både når det gjelder pålitelighet og ikke minst brukervennlighet, er et såkalt shareware-program som jeg fant etter en del snusing. Det vil si at man får en viss prøvetid (her 45 dager) før man er nødt til å betale for det. Programmet heter "Image for Windows" og kan lastes ned her (på knappen "Download" et stykke nede på siden, naturlig nok). Det er heller ikke dyrt, en full lisens koster 27 dollar, altså mindre enn 200 kroner. Og det er det uten tvil verd! Så last det ned til en annen maskin, brenn det inn på en CD eller bruk en USB-enhet, og kopier det til partisjonen Z. For du har vel ikke jukset og lagt inn nettverksdrivere før alt annet er satt opp? Jeg er selv veldig glad i å bruke små USB-minneenheter. De er billige og kan stappes i hvilken som helst PC som kjører Windows XP uten å trenge drivere, og de er dessuten lette å putte i lomma.

Sikkerhetskopiering - første fase 1

Sikkerhetskopiering - første fase

Installasjonen av dette programmet er så enkel som den kan være. Pakk ut den komprimerte zip-filen ved hjelp av et dertil egnet program. Hvis det ikke er installert på den aktuelle PC-en, kan også Windows XP ta seg av slikt, og et dobbeltklikk på filen vil åpne et vindu med en mulighet på venstre side: "Pakk ut alle filer". Hvis man prøver å kjøre setup.exe direkte fra zip-filen, vil Windows uansett anbefale at filene pakkes ut først.

Utpakkingsveiviseren begynner med et "Neste"-klikk, og deretter kommer valget av katalog. Hos meg har jeg lagt zip-filen på Z, altså sikkerhetskopipartisjonen, og det anbefalte valget er derfor "Z:\imagew", der siste del er navnet på zip-filen.

Deretter kommer dette vinduet, hvor det alt er avkrysset på "Vis utpakkede filer", og det er jo like greit.

Et klikk på "Fullfør", og filen "setup.exe" åpenbarer seg for ens (forhåpentligvis blide) åsyn, sammen med noen andre. Den er nå plassert i en egen katalog og ses ikke fra inni zip-filen.

Et klikk på den, og "Next" er valget på det første som åpner seg. Det neste er den vanlige lisensavtalen, som vi som vanlig leser nøye igjennom, eventuelt med ordbok for å forstå advokatsnakket Nei, ærlig talt, jeg lurer på om det fins en eneste databruker i verden som har lest en hel lisensavtale!

"Next", og installasjonskatalogen blir foreslått. Heldigvis er dette programmet intelligent nok til ikke å gå ut fra at man har en engelsk versjon av XP, som en del shareware- og gratisprogrammer gjør. Så bare behold katalogen.

Det samme gjelder vel startmenyvalgene. Det er lettere å rydde opp i sånt senere.

Men her skal "Create a desktop icon" bort, for sånt skal ikke rote til det ryddige grensesnittet!

Til slutt kommer vinduet med "Install"-knappen, så trykk på den. Etter installasjonen, som tar få sekunder, programmet er ikke akkurat stort med sine 1,9 megabyte, kommer denne:

Så klikk på "Finish" og få den store belønningen i form av et nytt vindu!

Den som ikke allerede har vært og betalt en lisens, må klikke "Continue". Og hovedvinduet i programmet dukker opp. Enklere kan det vel ikke bli?

Sikkerhetskopiering - første fase 2

Til en forandring er det ikke noe som absolutt må endres under innstillingene, og den er allerede satt opp til "Backup", så bare klikk "Next". Det fører til valg av partisjon som skal sikkerhetskopieres, og i dette tilfellet er det den som er betegnet som "(C:) System", altså den øverste. Det er jo ikke koblet mer enn én harddisk til ennå.

Neste "Next" fører til valg av plassering. I tillegg er det tre avkrysningsalternativer, men de kan bare stå som de står. Med en egen partisjon til sikkerhetskopier er det bare å klikke på "Browse", siden "File" allerede er merket.

Det fører til et vanlig lagringsvindu, som vil stå på "Mine dokumenter", og å sikkerhetskopiere en partisjon til seg selv er ikke akkurat noe sjakktrekk. Så klikk på listeboksen over filvinduet og velg "Z:", altså imagedisken. Der vil det antakeligvis bare ligge katalogen med installasjonsfilene til "Image for Windows", og jeg velger å legge min sikkerhetskopi på rotkatalogen i Z, med navnet "HTPC1".

Et klikk på "Lagre" fører tilbake til forrige vindu, men nå er det lagt inn katalog- og filnavn i feltet under harddiskene.

Så da er det bare å klikke "Finish" og forberede seg på syting og klaging! "Til laks åt alla kan ingen gjera" heter det jo så vakkert - noen må bli ørret og hyse, og "Image for Windows" blir grettent når ikke det får eksklusiv tilgang til den partisjonen det skal lage sikkerhetskopi av.

Men det er faktisk ikke så farlig, for denne første sikkerhetskopien har en helt spesiell funksjon og trenger ikke være helt riktig på midlertidige filer, vekslefil og andre foranderlige ting, så bare klikk på "Ignorer", og svar "Ja" i dette vinduet:

Dermed begynner det hele, og siden partisjonen ikke er så veldig stor, tar ikke selve sikkerhetskopien så lang tid. Et par minutter med dette vinduet:

Og så "Validation", altså bekreftelse av sikkerhetskopien, som tar en god del kortere tid:

Til slutt kommer bekreftelsen på at sikkerhetskopien er tatt, og alt er fryd og glede. Klikk på "Close".

Og slå av datamaskinen.

Sikkerhetskopiering - andre fase

For nå som dette er gjort, skal andre fase i stabilitetsstrategien settes ut i livet: Tilbakeføring av sikkerhetskopien, men nå til den andre harddisken! Poenget med det hele er nemlig at man lett kan rote til hovedpartisjonen under en runde med drivertester, eller hva det måtte være, og det er selvsagt akkurat da noen i familien plutselig kommer (eller noen kompiser plutselig ringer, hvis man ennå ikke har anskaffet seg fast vedheng) og sier: "Kan vi ikke se en film?" Eller kanskje man har planlagt en filmaften, og så viser det seg at det har skjedd noe rart med installasjonen. Full panikk ville da vært den normale reaksjonen for den som har et vanlig oppsett, gjerne iblandet en liten dose hysteri og et par desiliter raseri. Dette kan riktignok være minst like underholdende for andre tilskuere som en gjennomsnittlig film, men for kinoeieren er det ikke akkurat en opptur. For ikke å snakke om at man vil få høre det om og om igjen

Og det å ha et slikt reservesystem gjør at man også kan kjøre for eksempel spill der, så ikke disse installerer noen DirectX-filer som skaper rot i kinooppsettet. Det er ganske vanlig at spill legger til sånt, og det skal vi ikke ha noe av! Dessuten går det jo også an å ha det som et oppsett for vanlig databruk, mulighetene er store.

Det er her forsikringen kommer inn: Har man har en full installasjon av siste fungerende oppsett på den andre harddisken, er det bare å velge datamaskinens oppstartmenyen og starte fra denne. Med andre ord: Et fungerende oppsett er aldri mer enn én omstart unna! Den der er sleip, hva? For den som er overtroisk (noe jeg egentlig ikke er, men likevel ) kan man jo si at den før nevnte herr Murphys lov her har sin omvendte funksjon: Når absolutt alt av forholdsregler er tatt, vil ikke noe gå galt! Selv syns jeg bare det er en enkel og grei forsikring.

En annen ting er dessuten at et forsøk på tilbakeføringen absolutt bør gjøres før neste skritt, for bare ved å tilbakeføre en sikkerhetskopi er det mulig å vite hundre prosent sikkert at sikkerhetskopieringen har vært vellykket. Og det er få ting som har ført til så mange velvalgte sørlandske uttrykk i det Mastiffske hjem (og her snakker jeg ikke om den klassiske Sørlands-varianten "e kan'kje sei at e lier dette no' særli'" - her er det uttrykk som ville fått en bryggesjauer fra Olufs hjembygd Rallkattlia til å rødme!) som en sikkerhetskopi som av en eller annen grunn ikke fungerer når den virkelig trengs. Da har Murphy fått det siste ordet likevel, og det er må vel være toppen av nederlag å bomme når nesten alle forholdsregler er tatt.

Harddisk nummer to skal altså nå tilbake på samme IDE-port som harddisk nummer én for å være tilgjengelig uten at driverne er lastet, altså tilgjengelig for oppstart. Dette gjelder fremdeles Asus-hovedkortet, for mange andre hovedkort har et annet oppsett, så det er to eller tre tilgjengelige vanlige IDE-porter på kortet. Dermed vil ikke DVD-brenneren være tilgjengelig i øyeblikket. Den trengs da heller ikke til neste skritt.

Tilbakeføring til reservesystemet 1

Tilbakeføring til reservesystemet

Tilbake i Windows, med to harddisker, skal "Image for Windows" startes igjen, og denne gangen er det "Restore" som er valget før "Next".

Også her er det behov for en tur innom "Browse", nå for å finne sikkerhetskopien som skal tilbakeføres.

Men programmet husker hvor forrige sikkerhetskopi ble lagt, så det er bare å klikke på denne, dermed er den klar.

"Next" fører så til valg av partisjon for tilbakeføringen, og nå er det kommet en harddisk til, betegnet "HD1". For av en eller annen grunn kom dataenes bestefedre til at vi burde kalle første harddisk 0, andre harddisk 1, og så videre. Ikke vet jeg hvorfor, det er et av livets store og dype filosofiske mysterier, sammen med hvorfor kamikazepiloter brukte hjelm. Eller noe sånt. Iallfall, bare klikk på denne partisjonen, og klikk på "Finish". Tilbakeføringen tar bare noen få minutter.

Hvis alt går som det skal, er dette det siste bildet for denne gang, så bare klikk på "Close" her.

For at den nye partisjonen skal være synlig for Windows, trengs det en omstart. Og deretter er det en liten sak som må ordnes. For at et operativsystem skal kunne starte opp fra en partisjon, må den være det som kalles aktiv (med visse unntak for oppstartstyringsprogrammer, såkalte "boot managers"). Så åpne "Kontrollpanel", "Administrative verktøy" og "Datamaskinbehandling", og klikk på "Diskbehandling", akkurat som da de to partisjonene på den første harddisken ble opprettet. Høyreklikk på den nye partisjonen, og velg "Merk partisjonen som aktiv".

Dermed blir "(Aktiv)" lagt til etter "OK" på denne partisjonen. Og tilbakeføringen er fullført.

Tilbakeføring til reservesystemet 2

Så "no vert det spanande", som Sølve Grotmol pleide å si, iallfall ifølge KLM. For nå skal PC-en startes på nytt, nå med frenetisk trykking på "F8" så snart BIOS-vinduet dukker opp. Da vil det stå "Boot selection Popup menu has been selected" sånn omtrent midt på skjermen, og den blå oppstartsmenyen, som vi også var innom i forrige artikkel, dukker opp. Bruk pil ned og velg den nederste harddisken av de to som vil være oppført der. Enter fører til en oppstart, og denne gangen skal det være det nykopierte reservesystemet som fyres opp. Etter omstarten vil Windows oppdage at det befinner seg på en ny harddisk (det må da være en overraskelse - bli flyttet sånn uten videre!), og denne blir automatisk installert. Dette vinduet dukker opp:

Og som alltid er det bedre med 3-4 omstarter for mye enn én for lite, så velg "Ja." Og husk igjen å trykke på "F8" for å gå via oppstartmenyen og inn i reserveoppsettet. Denne gangen bør alt være toppers, megakult, sløyt, fett og schpa, eller hva det nå heter med dagens slang. (Ja da, jeg vet at "sløyt" tilhører en annen generasjon!) Ta for sikkerhets skyld en tur innom "Kontrollpanel", "Administrative verktøy" og "Datamaskinbehandling" og "Diskbehandling" igjen. Det skal se sånn ut:

For å forklare litt: Den partisjonen som med det originale oppsettet var systempartisjonen C, altså den første partisjonen, er nå blitt til D, mens den partisjonen som sikkerhetskopien ble tilbakeført til, nå er systempartisjonen C. Alt har gått som det skulle. Jeg har ikke opplevd problemer med "Image for Windows", men jeg fikk det flere ganger med gratisprogrammet, og det var årsaken til at jeg dumpet det. Hvis det mot formodning skulle ha skjedd noe galt, har nemlig ikke første partisjon på andre harddisk bokstaven C, men en annen bokstav. Den første partisjonen på første harddisk vil da være C, og det vil stå "Sidevekslingsfil" på den. Men det er lite sannsynlig med "Image for Windows", det virker som et veldig solid produkt.

Et lite triks for å skille mellom reservepartisjonen og den originale: Høyreklikk på tomt skrivebord, velg "Egenskaper" og gå til arkfanen "Skrivebord". Plukk der ut et annet bakgrunnsbilde til reserven, eller kjør eventuelt uten bakgrunnsbilde. Dermed er det ikke mulig å ta feil. For hvis alt er likt, blir det for lett å bomme.

Og hva er så neste skritt? Jo da, dere gjettet det: en sikkerhetskopi til! Nei, det er faktisk ikke ren og skjær paranoia som ligger bak. Husk på det vinduet som kom da sikkerhetskopien ble tatt, om at partisjonen ikke kunne låses, og som da bare ble oversett. Årsaken til det var at det da ble tatt sikkerhetskopi av den partisjonen som var i bruk. Men nå kan det tas sikkerhetskopi av den samme partisjonen, altså hovedoppsettet, uten at den er i bruk. Dermed er det garantert at sikkerhetskopien er tvers igjennom sunn og frisk. Det er avgjørende for å slippe trøbbel, så glem det ikke!

Tid man "sparer" på å hoppe over sikkerhetskopier, kan man angre grovt på senere, med tidligere nevnte kraftuttrykk som resultat! I mine 20 år og vel så det med datamaskiner har jeg ennå ikke angret på at jeg har tatt en sikkerhetskopi for mye, men jeg har flere ganger angret på den sikkerhetskopien jeg burde tatt. Det tar tross alt ikke mange minuttene, siden det ikke ligger så mye på harddisken.

Avslutning

Avslutning

Det ble som sagt flere grunnleggende ting også i denne artikkelen enn jeg egentlig hadde beregnet, men nå har jeg også dekket det meste av grunnoppsettet. Jeg må nok dessverre innrømme at tidsplanen min (som hovedsakelig var intern og forsiktig uttrykt i forumet) ikke holder.

Jeg hadde egentlig ingen anelse om hvor mye tid det ville kreve å lage en artikkelserie som gikk ut på bygge opp en PC fra grunnen av, på en slik måte at alle kunne klare det. Enkelte må kanskje smøre seg med litt mer tålmodighet (eller kanskje med fiolett, hvis de allerede ligger rundt frysepunktet), men hvis målet med denne serien virkelig skal bli oppfylt fullt ut, blir det én artikkel til med mer generelt oppsett.

For neste gang skal det handle om det følgende: Driverne, tilpasning av tjenester, overklokking og stabilitetskontroll. Men etter det lover jeg at det blir full fokus på den rene HTPC-delen i et par artikler. Og deretter hopper vi elegant (med minst tre ganger 19,5 i stil) over til tilleggsfunksjoner, som automatisering, multisonelyd, TV-kort med opptak og så videre. Heng med!

I mellomtiden setter vi over til VM i venting i Dortmunde Wartehalle. Er du der, Sølve?

annonse