HTPC trinn for trinn - del 1

Mastiff

Lagre artikkel

Innledning

Innimellom har jeg en tendens til å slenge litt med leppa - unnskyld, tastaturet. Jeg har mine meninger, og jeg er mer enn villig til å forfekte dem. Noen ganger fører det helt galt av sted, til ville flammekriger. Andre ganger fører det til noe godt. Denne gangen førte det meg i en retning jeg aldri hadde ventet - jeg ble skribent på Hardware.no! Om dette er noe godt eller helt galt, får dere vel heller avgjøre selv etter hvert. Selv syns jeg det er en fin utfordring, og det har også fått meg til å tenke litt rundt begreper og mye annet.

Resultatet av det hele blir iallfall en serie artikler som det er min (kanskje ikke så lite ubeskjedne) mening at skal kunne fungere som en "byggesettbeskrivelse" for den som vil bygge og sette opp sin egen HTPC med god bildekvalitet og noen interessante tilleggsfunksjoner, men med en ikke altfor høy pris. Jeg håper å kunne forklare dette på en slik måte at nærmest hvem som helst skal klare å sette sammen og ta i bruk en slik maskin uten å støte på de store problemene. Prislappen vil bli på fra 10 000 til 15 000 kroner, litt avhengig av hvilke tilleggskrav den enkelte stiller. Bildekvaliteten skal være den samme.

De fleste av dere har sikkert lest Øivinds artikler om hvordan han satte sammen det han kalte en HTPC. Uten å gå videre på polemikken her, er det vel ingen hemmelighet at jeg ikke er helt enig i begrepsbruken. Jeg ville foretrukket uttrykket "medie-PC" eller "stue-PC", av årsaker jeg kommer inn på senere i denne artikkelen. Det var da også den forumdebatten som satte i gang denne artikkelserien, for det var der øksa, i form av mine kanskje litt vel krasse kommentarer, falt. Men i og med at jeg nå skriver her, stiller jeg meg vel like lagelig til for hogg. Så jeg regner med noen klare tilbakemeldinger.

Siden det handler om beslektede emner, vil det måtte bli en del overlapping mellom Øivinds artikler og mine. Men mens hans artikler var nærmest en test av en ferdig sammensatt PC, ønsker jeg å gå mer i dybden for å satse på noe som er mer av en serie instruksjonsartikler. Jeg har også en litt annen innstilling til hva det endelige resultatet skal være, som dere etter hvert vil oppdage.

I denne første artikkelen blir det mye teori og lite praksis, for jeg syns det er viktig å få en oversikt over hvordan det hele startet, og hva som er grunnen til at det er noe poeng å drive med dette. Men jeg tror jeg skal begynne med noe enda mer grunnleggende, nemlig: Hva er en hjemmekino?

Velkommen, elever. Jeg er Mastiff og skal være deres lærer i hjemmekino-PC-ens ABC i dag. Sitt ned, legg bort mobiltelefonene og MP3-spillerne, og følg med!

Takk. Vi begynner med uttrykket hjemmekino. Det har, som de fleste sikkert har sett, gått inflasjon i begrepet. Elektronikkjeder og nettbutikker kaller alt hjemmekino hvis det bare har en skjerm, fem høyttalere og en DVD-spiller. Men ærlig talt: Skal begrepet i det hele tatt ha noe innhold og kunne skilles fra det man vanligvis kaller en TV-stue, vil jeg hevde at et forholdsvis enkelt kriterium må være oppfylt for at noe skal komme inn under begrepet: En hjemmekino skal kunne gjenskape kinofølelsen i ens eget hjem, både når det gjelder lyd og bilde.

Lyden er det ikke så vanskelig å få kinofølelse med. Man trenger ikke så voldsomme greier for å kunne overgå stort sett alt av kinoer, og det har en rent fysisk årsak: Lyd er jo luft i bevegelse, altså bølger, og en kino har et enormt rom som skal fylles med lydbølger. Mens en hjemmekino i de aller fleste tilfeller er et så pass lite rom at en helt grei receiver i klassen rundt 5000-10 000 kroner og et sett med høyttalere i samme klasse, aller helst kombinert med en aktiv basshøyttaler, såkalt subwoofer, vil gi god nok kinofølelse til å kunne godtas. De aller fleste kinoer i Norge har jo ikke særlig god lyd uansett, med noen få hederlige unntak, påstås det. Jeg har ikke opplevd dem.

Det som derimot er et vanskeligere kriterium å oppfylle, er bildet. For å få noe som ligner på kinofølelse, må man ha en viss størrelse på bildet. Riktignok må dette selvsagt ses i forhold til avstanden til skjermen eller lerretet, siden man jo ikke akkurat sitter oppe på scenen når man er på kino. Vel, de fleste gjør iallfall ikke det i edru tilstand (i parentes bemerket er skjenkeretten en av de mange fordelene med hjemmekino framfor vanlig kino. En annen er muligheten til å legge inn tissepauser - særlig i kombinasjon med førstnevnte fordel)! Men jeg vil uansett protestere på at medierom/TV-stuer med en mindre skjerm enn 40 tommer på noen måte kan kalles for hjemmekino. Kanskje brutalt, men likevel. Det som er mindre, kaller jeg en TV-stue eller et medierom (litt avhengig av øvrig bruk) med surroundanlegg.

Ja vel, da har vi fått på plass hva jeg mener med en hjemmekino. Så til neste spørsmål: Hva er en hjemmekino-PC?

Som sagt ble jeg rotet inn i dette av en ellers utmerket artikkelserie av Øivind Dahle her på nettstedet, nærmere bestemt del to av serien. I forumet protesterte jeg altså vilt på oppsettet ut fra at PC-en ble presentert som en HTPC. Etter min mening er den nemlig ikke det, og jeg skal forklare dere hvorfor.

For meg er en HTPC, som altså står for Home Theater Personal Computer, altså en hjemmekino-PC, bygd opp med ett hovedmål for øyet (bokstavlig talt for øyet!): Å få best mulig bildekvalitet for de pengene man har til rådighet.

Det betyr i øyeblikket, og har de siste to årene betydd, bruk av etterprosessering med ffdshow, noe som så avgjort krever sin prosessor. Man har altså forlatt den smale sti hvis man prioriterer støynivå, utseende eller sekundære (men nyttige) funksjoner, som opptak av fjernsynsprogrammer, framfor bildekvaliteten. For eksempel ved å velge et skjermkort som ikke gir optimal bildekvalitet, men at man velger det fordi det er vifteløst. Hvis det gjør meg til fundamentalist, får det heller være. Jeg er ikke det på så mange andre områder. Pragmatiker er nok en bedre beskrivelse på meg. Men tilbake til temaet.

Det er selvsagt helt i orden at en HTPC også er i stand til å utføre andre oppgaver. Dette prosjektet skal gi maskinen gode muligheter til det, og jeg kommer tilbake til det senere i serien. I dette perspektivet har det ikke noe å si, så lenge ikke disse bifunksjonene går ut over hovedfunksjonen: best mulig bilde for pengene. En Hummer vil alltid være en terrengbil, uansett om den bare kjøres fra børsen og opp til Holmenkollåsen (jeg aner ikke hvorfor, men jeg er bare så glad i å bruke bilder fra bilverdenen ), så en HTPC vil være en HTPC selv om den i øyeblikket ikke brukes som signalkilde for film i en hjemmekino. Men hvis den som hovedregel faktisk ikke brukes i en hjemmekino, blir det verre Logikk kan være en plagsom disiplin! Det enkleste er kanskje å si at den skal være konstruert og satt opp på en slik måte at den er best egnet til å fungere som hjemmekino-PC?

Den første gangen jeg hørte uttrykket HTPC var rundt årtusenskiftet. Det høres jo så mye mer imponerende ut å si det enn "for fem år siden"! Det var på nåværende AVSforum, som da brukte sitt fulle navn AV Science Forum, der jeg først ble medlem i august 2000, men av årsaker jeg ikke husker måtte nyregistrere meg i juli 2001 (så det er sagt, i tilfelle noen sjekker ansienniteten min ).

Det hersker en viss uenighet om hvem som først brukte HTPC-uttrykket, men det er en del veteraner som mener at Christy Warren, en velkjent videofil som da skrev for The Perfect Vision, var den som skapte det i sine utallige innlegg i diverse nyhetsgrupper for audio og video, da hun stadig snakket om sin hjemmekino og PC, og etter hvert koblet ordene sammen.

Det er iallfall forholdsvis klart at uttrykket oppsto en gang mellom juni og oktober 1998 i forbindelse med 3DFusions DVD-kort, som var basert på brikken Mpact2 fra Chromatic Research. Brikken hadde kommet ut samme vår, og dens forløper, Mpact1, hadde vært den aller første muligheten til å vise DVD på PC-en. Men fordi den ikke holdt høy nok kvalitet, slo den aldri igjennom.

Mpact2 ga forbrukerne den første muligheten til å få et ekte progressivt bilde av høy kvalitet fra en DVD uten å ty til Faroudja og lignende linjedoblere og -firedoblere (det som nå kalles skalere fordi de kan sende ut bildet i flere oppløsninger), som da gjerne kostet mangfoldige titusener.

Et eksempel på en linjedobler

Allerede på den tiden var det enighet om hva en HTPC handler om, nemlig best mulig bilde for pengene. Svært mange nektet å godta at en i forhold til disse linjedoblerne uhyre billig PC var i stand til å konkurrere på bildekvalitet, men det var faktisk tilfelle.

3Dfusion ga ett år senere ut 3DFusion DiVA, men dette ble, på tross av høyere bildekvalitet, aldri den samme suksessen som det en viss konkurrent, til da mest kjent for sine lydkort, kom med.

Det store gjennombruddet til PC-basert DVD-avspilling for massemarkedet hadde nemlig dukket opp da Creative kom med sin første Encore-pakke i juli 1998. For dekoderkortet i Creatives utgave, DXR2 (for Dynamic eXtended Resolution), hadde noe Mpact2 manglet: Full støtte for digital lyd. Kortet kunne enten dekode lyden (til Dolby stereo, som er tokanals, men ved hjelp av fasevending og andre triks gir lyd til front-, bak- og senterhøyttalere) eller videreføre digitalsignalet til en forsterker, surroundprosessor eller receiver, som så sto for dekoding av Dolby Digital, den gang kalt AC3 (der alle kanalene ligger atskilt i det digitale signalet). Og dette var virkelig et stort gjennombrudd.

Mot slutten av 1999 kom Creative med settet som ble kalt Encore 6X. Som navnet tilsier, inneholdt det en DVD-spiller med seksdobbel hastighet, og i tillegg fulgte det med et kort de kalte DXR3, med en brikke som var konstruert av Sigma Designs. I deres egen utgave het dette kortet RealMagic Hollywood+. Det var et nytt framskritt når det gjaldt bildekvalitet, men det var også det siste populære kortet med maskinvaredekoding av DVD-video. For på det tidspunktet hadde PC-prosessorene kommet opp på et ytelsesnivå som gjorde at dekodingen kunne gjøres i programvare.

Noe av det første som dukket opp, var ATIs løsning fra Ravisent, som tidligere hadde gått under navnet Quadrant International og produserte sitt eget maskinvarekort, Cinemaster. Dette kortet ble aldri noen storselger i klasse med Encore-pakkene, men Cinemaster-DVD-dekoderen ble en av markedslederne. Etter hvert dukket Intervideo opp med sin WinDVD og Cyberlink med sin PowerDVD, og med tiden kom det flere. Av disse har det stort sett alltid vært PowerDVD som har hatt dårligst bildekvalitet.

Med programvaredekodingen kom også skjermkort med "DVD-akselerasjon", en slags delvis maskinvaredekoding. NVIDIA, ATI og Matrox var de tre store konkurrentene en stund, men da Radeon-serien kom, dro ATI fra på DVD-kvaliteten. Det var Cinemaster fra Sonic, tidligere Ravisent, som var det beste valget for disse kortene helt fram til WinDVD 5 kom. Matrox ble mer og mer et kort for kontorbruk, med sin egne DVD-filtre uten like høy bildekvalitet, mens NVIDIAs GeForce-brikker ble saken for dataspillerne, og det fulgte gjerne med en kopi av forrige versjon av PowerDVD eller WinDVD.

ATI forble kongen på haugen en god stund, med sine ulike Radeon-varianter. NVIDIAs GeForce-kort var ikke i stand til å konkurrere på bildekvaliteten, men plutselig slo det ned en bombe i HTPC-miljøene: GeForce 6800 og 6600. Et forvarsel hadde kommet med GeForce 5900, men det var GeForce 6-serien som for alvor snudde kampen fullstendig. I øyeblikket er det vel ingen som kjøper et ATI-kort for å få best mulig bilde på DVD, men dette kan jo fort snu seg igjen.

Som en liten kuriositet har vi saken på bildet nedenfor. For det kom faktisk en gang en ferdig HTPC-løsning fra Phillips som het DVX 8000 Multimedia Receiver (en liten oversikt over den for spesielt interesserte finner dere her). Dette var noe så sjeldent som en receiver med innebygd DVD-spiller og en PC som kunne brukes som linjedobler, til surfing og andre PC-sysler.

Ferdig HTPC fra Phillips: DVX 8000

DVX 8000 hadde en 233 MHz Pentium MMX-prosessor, 32 megabyte minne, harddisk på 3,1 gigabyte, diskettstasjon og modem. Operativsystemet var Windows 95. Denne saken ble hyllet som et gjennombrudd og et varsel om ting som skulle komme, men vi vet jo alle hvor feil det ble.

En løsning der receiveren er bygd sammen med PC-en er rett og slett ubrukelig av den enkle årsaken at PC-ene har en voldsomt mye raskere utviklingstakt enn receiverne. En fem år gammel receiver kan fungere helt greit i en hjemmekino (min Onkyo 939 er fra 1999, og jeg har ingen spesielle ønsker om å bytte den ut med den første), mens en fem år gammel PC knapt er brukbar på barnerommet. Iallfall ikke hvis barnet er kommet lenger enn til Josefine- og Barbie-spill!

For min egen del var bakgrunnen hovedsakelig praktisk, og ikke begrunnet i ekstrem bildekvalitet: Min første projektor var en ganske primitiv, men på den tiden helt grei, amerikansk SharpVision H37U LCD-projektor med en oppløsning på 800x600. Jeg kjøpte den billig i USA i 1999 og tok den med meg tilbake til Norge. Den hadde mye bedre bildekvalitet enn alt annet som var tilgjengelig for en med min (ganske slunkne) lommebok på den tiden, men ulempen var at den selvsagt bare tok amerikanske NTSC-signaler. Derfor kjøpte jeg også med meg en rimelig boks som konverterte PAL-signaler til NTSC, men det viste seg at bildet fra den gjorde en PAL-DVD plagsomt mye dårligere enn en NTSC-DVD. Og å kjøpe en konverteringsboks i proffklassen var selvsagt ikke aktuelt, det ville kostet dobbelt så mye som projektoren. Det var riktignok laserdisker jeg hadde mest av da, men jeg forsto jo at DVD var framtiden.

Så dumpet løsningen ned ved et tilfelle: Jeg kjøpte det første DVD-settet fra Creative, Encore, og oppdaget at det kunne tvinges til å gi NTSC-signal også på PAL-filmer ved hjelp av et lite shareware-program, Remote Selector, som opprinnelig var lagd for å kjøre sonefritt! Dermed var løsningen klar.

Jeg flyttet PC-en til kinoen og fikk et bilde som var mye bedre på NTSC enn det som kom fra min daværende DVD-spiller, og samtidig ble PAL-filmene nesten like gode. Det var problemer med teksten på PAL-filmer, siden den nederste linjen falt ut, men jeg var fornøyd. Og det var min første HTPC - en Celeron på 466 MHz og med 128 megabyte minne. En ganske kraftig maskin på den tiden

Etter hvert oppgraderte jeg til Encore med DXR-3, og dette ga meg hele teksten i bildet. Settet brukte som nevnt et kort som tilsvarte det samtidige Hollywood-kortet, og med det begynte det som nå er en heltidshobby for enkelte: tweaking, eller finjustering. For ved å bruke Hollywood-driverne istedenfor Creatives drivere var det mulig å få enkelte fordeler, som jeg faktisk ikke er i stand til å huske hva var. Men det var iallfall verdt det. Deretter fulgte min første PC-fjernstyring, den norske Anir fra Animax (de lager nå bare en spesiell mus), som Remote Selector støttet, og snøballen rullet videre.

En HTPC er ikke den perfekte løsningen hvis man bare ser på ren bildekvalitet, uten å ta hensyn til pris. En god DVD-spiller og en skaler av høy kvalitet, som for eksempel Crystalio, vil gi et merkbart bedre bilde enn noen HTPC-løsning:

Skaler fra Crystalio

Men da er man oppe i en pris på mellom 30 og 40 000 kroner, og ikke alle har råd til noe slikt. Dessuten må man ha en projektor av høy kvalitet for å få det store utbyttet av dette.

Det er her snakk om et økonomisk prinsipp som på norsk kalles avtakende grensenytte, og det kan lett illustreres med et eksempel fra høyttalernes verden: Det vil som regel være en enorm forskjell på et høyttalerpar til 1000 kroner og et til 10 000 kroner. Det vil normalt sett også være solid forskjell på et høyttalerpar til 10 000 og 20 000. Men jo høyere man kommer, jo mindre lydforbedring får man for sine 10 000 ekstra kroner.

Når man er oppe i 100 000 kroner, må man kanskje fordoble prisen for å få merkbart bedre lydkvalitet, hvis det i hele tatt er mulig. I så høye prisklasser går det som regel mer på rene preferanser når det gjelder lyden, mange kan like for eksempel et høyttalerpar til 10 000 bedre enn et til 200 000 fordi det første har en klangbalanse som tiltaler akkurat dem mer.

Så jo dyrere ting blir, jo mindre er forskjellene. Og med et høyttalerpar til 20 000 vil man kunne få mye mer enn 1/5 av bruksverdien til et høyttalerpar som koster fem ganger så mye, 100 000.

Altså: Med en PC til i overkant av 10 000, som den jeg skal sette opp i denne artikkelserien, vil man for mellom en tredjedel og en fjerdedel av det en skaler koster få en mye større andel av ytelsene, altså bruksverdien, til skaleren. Så bildekvalitet for pengene er altså det jeg vil anse som den viktigste årsaken.

Den neste er fleksibiliteten: En HTPC kan oppgraderes kontinuerlig uten at det blir altfor dyrt, så når det dukker opp ny teknologi som er overlegen den gamle, er det bare å installere en ny versjon av DVD-programvaren, et nytt skjermkort og så videre. Da gratisprogrammet ffdshow dukket opp, ble det for eksempel et ganske solid framskritt for bildekvaliteten, og jeg skal da også vie en artikkel i denne serien til problemfri installasjon og finjustering av ffdshow, så de aller fleste burde få mest mulig ut av dette.

Ut over dette har en HTPC en del funksjoner som en skaler ikke er i stand til å levere. Blant dem er integrert automatisering svært viktig for meg. Uten å bruke PC i systemet mitt ville det vært uhåndterlig for kone og barn, men slik det er satt opp, kan nærmest hvem som helst bruke kinoen. Og selvsagt kan man også utnytte rene PC-funksjoner, som nettsurfing og spill. Ja da, jeg vet at spill er et stygt ord for mange hjemmekinofantaster, men det er vanvittig morsomt når demonene i Doom 3 er to meter høye, og man hører dem trampe så hele rommet rister! Og med et lite triks kan man unngå rot og trøbbel i kinooppsettet, som enkelte spill og programmer kan føre til

For det første: Hvis man har en skjerm eller projektor som ikke har VGA-inngang eller en digitalvideoinngang, men bare RGB-scart, S-Video eller kompositt, bør man ikke bruke en HTPC som signalkilde. Årsaken til dette er dels at S-Video- og komposittutgangene fra et skjermkort ikke er av like god kvalitet som tilsvarende utganger fra en vanlig DVD-spiller.

Enda viktigere er at en HTPC i slike tilfeller som regel vil gi dårligere bildekvalitet, iallfall sett ut fra prisen, enn en DVD-spiller til 500 kroner fra matbutikken. Så vidt jeg vet, fins det ikke en eneste DVD-spiller på markedet som ikke har RGB-scart, og denne typen kontakt blir støttet av de aller fleste TV-er som er i bruk i dag. Dermed gir DVD-spilleren bedre bildekvalitet til en brøkdel av prisen.

I tillegg fins det jo som kjent flere DVD-spillere som også kan kjøre både MP3-CD-er og DivX/XviD, så dette vil nok være en bedre løsning i et slikt tilfelle. Men hvis man ønsker de ekstrafunksjonene en HTPC kan gi, er det selvsagt ikke noe i veien for å prøve seg.

For det andre: Hvis man har total PC-fobi, er det neppe særlig lurt. Men en som har total PC-fobi vil neppe lese denne artikkelen uansett, så den tror jeg vi forbigår i stillhet!

Og for det tredje: Hvis man vil ha det beste og har råd til å betale for det. Da fins det som sagt skalerløsninger på markedet som vil overgå enhver HTPC. Men da har man også råd til å betale noen til å lese artikler på nettet, så dermed forbigår vi også den gruppen i stillhet. Noen som har hørt Øystein Sundes "Folk til slikt"?

Det fløy noen ord forbi her om RGB, kompositt og så videre, så en liten forklaring på signaltypene er kanskje på sin plass. Her er de, i rekkefølge fra beste type til dårligste, med visse forbehold:

DVI

Den digitale videooverføringen i en DVI-kobling består rett og slett av nuller og ettall, som alle digitale signaler. Hvis signalet går gjennom en slik kabel fra en PC og til en digital projektor (inkludert bakprojeksjonsfjernsyn med LCD- eller DLP-teknikk - altså at en prosjektør sitter inni et TV-kabinett og viser bildet på skjermen fra inni kabinettet), en LCD-TV eller en plasmaskjerm, holder signalet seg i det digitale domenet. Dermed er det ingen konverteringer mellom digitalt og analogt og altså en heldigital signalkjede fra fil/DVD til skjerm. Jeg sier ikke dermed at en digital løsning er den beste, det er ennå ikke skapt digitale prosjektører som kan måle seg med de beste analoge trerørsprosjektørene, og heller ikke flatskjermfjernsyn som kan overgå de beste bilderørsfjernsynene.

RGB-HV

RGB-scart

Bildet over viser overføringer av typen RGB-HV og RGB-scart. Faktisk går det i bunn og grunn bare fem ulike bildesignaler i en dataskjermkabel, selv om det er mange flere pinner i VGA-kontakten, som dere kan se til venstre på bildet. Noen projektører (og de fleste dataskjermer) tar vanlig VGA-plugg, andre krever en kabel av den typen som er vist her, altså med en VGA-plugg i PC-enden og fem BNC-plugger i prosjektørene. Signalene er de tre primærfargene, altså rødt, grønt og blått, og i tillegg kommer horisontalt og vertikalt synkroniseringssignal.

Hvis man har en analog projektor (altså en trerørs CRT-prosjektør) eller en analog bilderørsskjerm (dataskjerm eller annet), vil dette være det beste signalet en PC kan levere, for da er jo ikke heldigital overføring mulig. Dette signalet er av omtrent samme kvalitet som RGB-scart, som er avbildet nedenfor. Problemet her er at RGB-HV-signalet ikke uten videre er kompatibelt med RGB-scart, som de fleste analoge fjernsyn trenger for å yte sitt beste. Riktignok fins det enkelte TV-modeller med VGA-inngang, men dette er mer unntaket enn regelen.

Å konvertere mellom PC-ens RGB-HV og RGB-scart går an, men det er ikke lett. Man kan bruke spesielle skjermkortinnstillinger ved hjelp av programmet PowerStrip og lodde overgangskabelen selv, men dette kan skade både skjermkort og fjernsyn og er så avgjort for viderekommende. Derfor vil jeg ikke komme inn på det her. Det fins beskrivelser ute på nettet, men jeg tør ikke legge kobling til det engang av frykt for saksanlegg De spesielt interesserte finner det nok på sin yndlingssøkemotor. Det må jo selvsagt legges til at hvis man lykkes med dette, har man plutselig alle HTPC-ens store fordeler sammen med det beste bildet en vanlig TV kan gi!

I komponentoverføring (også kalt YpbPr eller YCbCr - denne er ikke avbildet) er fargesignalene og luminans (lystetthet) atskilt, med Y = luminans, eller svart og hvit informasjon og synkronisering i den ene kabelen, mens de to andre sender fargeforskjellene. Det er enda mer teknisk, men da går det iallfall over min forstand! Overføringen består enkelt og greit av tre kabler med phonoplugger eller BNC-plugger, og som regel brukes kabler av høyere kvalitet. For NTSC skal komponent gi like godt bilde som RGB-HV, mens for PAL er RGB-HV/RGB-scart best. Derfor er mange fjernsyn i USA levert med komponent, mens det ikke er så vanlig her. Dette henger sammen med at NTSC har et mer ustabilt fargespekter ("Never Twice the Same Color" er ganske presist uttrykt). ATI leverer en liten sak som konverterer VGA-signalet til komponent, men jeg vet ikke noe om kvaliteten, da jeg aldri har prøvd denne.

S-video

S-video har også svart/hvitt-signalet separat på én kabel, mens fargeforskjellene sendes i en enkelt kabel, ikke to. Det er altså to separate signaler som overføres, ikke ett. S-video er som regel en bedre overføring enn den neste, kompositt, men det fins ett unntak: Hvis man har et godt kamfilter (ikke spør ) i TV-en, vil den neste og vanligvis dårligere overføringstypen faktisk være bedre. Det må man rett og slett sjekke selv ved å koble til både S-video og kompositt og se hva som blir best. Inn til et TV-kort til en PC (altså fra en satellittuner eller lignende) vil kompositt nesten alltid være bedre enn S-video.

Kompositt

En komposittoverføring består av en eneste kabel, som regel med phonoplugg, og teoretisk sett er dette den dårligste formen siden både svart/hvitt og fargesignal sendes i samme kabel. Standardfargen på en komposittplugg er gul, de røde og hvite på bildet over er til lyd.

Konvertering skjer med svært lite kvalitetstap fra det digitale RGB-formatet, som bildet på en DVD ligger i, og til RGB-HV, RGB-scart eller komponentsignal. Men skal man konvertere fra et av RGB-formatene til S-video eller kompositt, blir kvalitetstapet mye større. Derfor bør man altså som hovedregel holde seg til en vanlig DVD-spiller til en vanlig TV.

Jeg har lest det samme så mange ganger på diverse forum: "En PC er så ustabil. Det blir bare trøbbel. De er vanskelige å styre. Og så er de vanskelige å sette opp." Egentlig er alt dette bare ett problem: En velfungerende HTCP er virkelig vanskelig å sette opp uten forhåndskunnskaper. Og da snakker jeg ikke om rene datakunnskaper, for en HTPC er et helt annet dyr enn for eksempel en mest mulig brutal spill-PC, en PC til bruk på kontoret eller en server. Det er det ingen tvil om. Men hvis den først er satt opp på riktig måte, faller de andre problemene bort.

Og det er der jeg vil prøve å være til hjelp, siden jeg har lang erfaring med å sette opp, automatisere og bruke disse "ustabile udyrene". En riktig oppsatt, moderne HTPC fins nemlig ikke ustabil. Det er flere år siden (før Windows XP ankom kinoen) at noen her i huset har gått glipp av en filmkveld eller fått den utsatt med mer enn noen få minutter på grunn av PC-problemer.

Med en HTPC som er satt opp på min måte, kan alle problemer løses på noen få minutter. Det kan jeg faktisk love! Et unntak er jo selvsagt et rent maskinvareproblem. Et ødelagt skjermkort, en svidd prosessor eller lignende er det vanskelig å gardere seg mot, men det er svært sjeldent på moderne PC-er med komponenter fra de kjente produsentene.

Hvis først sakene har vært gjennomtestet etter monteringen, er det sjelden at noe svikter. Selvsagt kan man gjøre en grov tabbe, som å henge en harddisk opp i for svak gummistrikk som ryker, glemme å holde PC-en noenlunde fri for støv og lignende. Men et lite minimum av vedlikehold vil i de aller fleste tilfeller sikre at en PC er i fullt brukbar stand i mange flere år enn den egentlig har bruksverdi. De fleste av mine tidligere HTPC-er ligger faktisk i deler her hjemme. Så vidt jeg husker, er en DVD-spiller og en harddisk det eneste som er ødelagt. Men disse hadde da også vært i bruk i senere PC-er og har nok gått sine tilmålte kilometer.

Når det gjelder styringen, går også det på oppsettet og ingenting annet. Det blir minst to egne artikler om automatiseringen senere i denne artikkelserien. Naturlig nok bruker jeg min egen kino som utgangspunkt. Den kan dere se på nettsiden min. Unnskyld designen på nettsiden - jeg har satset på innhold, ikke utseende (omtrent som å si at "den du skal på blindtreff med, har veldig fin personlighet"!).

Å slå på kinoen min skjer med en eneste knapp på multifjernkontrollen i stua eller den som ligger nede i kinoen, eventuelt med et trykk på coveret til DVD-filmen på stuas NetRemote-PC eller på lomme-PC-en. Da slås Barco-projektoren på, det motoriserte lerretet kommer ned, og HTPC-en starter skjermspareren. I tillegg blir receiveren slått på og deretter skrudd opp til passe høyt nivå, slik at de tre første taktene av Star Wars-temaet kan spilles høyt nok til at jeg hører oppe i stua at kommandoen er mottatt. Deretter blir forsterkeren slått av, og kinoen står slik i en halvtimes tid. CRT-projektorer har nemlig et behov for en viss oppvarming for å gi et godt bilde.

Etter denne ventetiden følger ett knappetrykk til. PC-en slår da på igjen forsterkeren, justerer den til normalt filmvolum, slår på rekkene med spotlights i taket, slår av skjermspareren og åpner ZoomPlayer. Dermed er det bare å sette en DVD i spilleren i PC-en, som står på naborommet, eller i den eksterne SCSI-spilleren i selve kinoen (som jeg sjelden bruker selv fordi den bråker litt).

Det eneste man trenger til resten av styringen, er en fjernkontroll med ti knapper som koster 69 kroner på Biltema. Og dette er med såpass avanserte funksjoner som med ett trykk å heve bildet til toppen av lerretet. Det gjør jeg fordi de to bakerste stolene, som er plassert på det som for meg er helt riktig avstand fra det 250 cm brede lerretet, står på en plattform. Derfor er det mest behagelig å se på et bilde som henger like oppunder taket. Deretter følger lerretet automatisk etter opp til akkurat riktig høyde, så nederste del av g-er og andre lave bokstaver i teksten akkurat kommer fram. Det ser derfor ut som om bildet henger i luften, siden det er mattsvarte gardiner på baksiden av lerretet.

Hver gang filmen settes på pause, blir lyset i taket slått på. Når den startes igjen, slås lyset av. Og hvis noen ringer under en forestilling, blir filmen satt på pause, lyset kommer på, og informasjon om hvem som ringer, med nummer, navn og til og med adresse, dukker opp på lerretet. Jeg kan ikke huske å ha sett noen skalere med de funksjonene

Lydkvaliteten er noe jeg bevisst velger ikke å legge så mye vekt på i denne serien, siden de aller fleste bruker en receiver eller forsterker med innebygd Dolby Digital- og/eller DTS-dekoding. Da vil ikke lyden variere merkbart, uansett hvilket lydkort man bruker, bare det er i stand til å gjennomføre det rene digitale signalet.

Enkelte mener å kunne høre forskjell fra lydkort til lydkort også i slike tilfeller. Da må det i så fall enten være snakk om et anlegg i en prisklasse jeg aldri har vært så heldig å få høre på, og da vil eieren helt sikkert velge andre og dyrere løsninger enn HTPC som signalkilde uansett, eller så er det forskjeller de mener å høre, men ikke kan plukke ut i en ekte dobbel blindtest (det vil si at verken den som lytter eller den som veksler mellom lydkildene, vet hva som er hva).

Jeg har selv aldri vært særlig glad i den voodooen som så ofte omgir spesielt "hifi-mafiaen". Å høre forskjell på høyttalere kan hvem som helst klare. Når det gjelder forsterkere, er det som regel mindre forskjeller, men de er der uten tvil. Jeg sier heller ikke at man ikke hører forskjell på høyttalerkabler, også der de alle har stor nok diameter til å slippe igjennom signalet. Det har jeg selv hørt, om enn så vidt det er, på mitt eget kinoanlegg. Og det er ikke "high-end", men heller øvre mellomklasse, med en Onkyo 939-receiver, Mirage OM-høyttalere og en Zachary-subwoofer. Analoge signalkabler går jeg også med på at det skal være mulig å høre forskjell på, ettersom ganske mange sier at de kan høre det på sine hifi-anlegg. Det har jeg derimot aldri klart på mitt utstyr.

Derimot er det veldig merkbar forskjell på kabler, særlig ved RGB-HV, når det gjelder å overføre bilde fra signalkilde til prosjektør. Jeg byttet kabel på min Barco, fra billigste kvalitet med fem BNC til BNC og til en mye bedre såkalt Port 3-kabel (som ligner på en serieportkabel) og fikk overraskende stor forbedring.

Men jeg setter meg på bakbeina når noen prøver å si at de er i stand til å høre forskjellen på to kabler som kun har som oppgave å føre igjennom et digitalt signal. Det nekter jeg å godta! Der går det etter min mening bare på én ting: At kablene er i stand til å overføre signalet uten at det kommer pauser i lyden.

Det samme gjelder lydkortene, og det er årsaken til hele denne utblåsningen. For hvis de kan sende signalet ut til receiveren for dekoding uten at det kommer avbrudd i lyden, vil signalet i så høy grad være det samme som kommer fra DVD-en at det ikke skal være mulig å høre forskjell. Jeg skal ikke se helt bort fra at man med et anlegg i den ekstreme toppklassen er i stand til å høre en liten forskjell, men noe særlig mindre tror jeg ikke på. Og dermed har jeg vel lagd et nytt ris til min egen bak i kommentarforumet

Vel, det mest teoretiske er unnagjort. Neste artikkel skal handle om utvelgelsen av riktig maskinvare.

Deretter vil jeg i en rekke artikler gå i detalj på installasjon av maskinvare, operativsystem (med en del kjekke triks som gjør det spesielt egnet for HTPC-bruk), programvare, konfigurasjon, ffdshow, Girder, NetRemote, multisonelyd og så videre.

Forhåpentligvis har ikke alle falt av lasset allerede så nå kan klassen ta frikvarter!

Les også

Vi bygger HTPC - del 4

10. feb. 2005

Vi bygger HTPC - del 3

1. feb. 2005

Vi bygger HTPC - del 2

16. jan. 2005

Vi bygger HTPC - del 1

9. jan. 2005