Til hovedinnhold
Artikkel

Slik knakk de koden for digitalt utlån av bøker

– Jeg skjønner ikke hvorfor ingen har tenkt på dette før nå, forteller CERNs bibliotekar.

Varg Aamo, Hardware.no

Hardware.no/Genève: Mens norske politikere diskuterer videre om elektroniske biblioteker i det hele tatt bør finnes, har CERN for lengst tatt steget ut i en ny, digitalisert verden. Ved den enorme forskningsinstitusjonen i Sveits har biblioteksbesøkende i årevis hatt mulighet til å låne bøker som flere titalls andre brukere allerede har til låns.

Særlig for alle som har studert i Norge kan dette høres litt utopisk ut. Bare å tenke seg muligheten til å kunne gå på et universitetsbibliotek, og låne pensumbøkene man trenger der uten at alt er utlånt, kan nok virke lettere søkt for mange. På CERN har man imidlertid fått det til, bortsett fra at det først og fremst er partikkelfysikere, programmerere og ingeniører som kan dele på de samme bøkene.

Mens vi var på besøk stoppet vi også innom biblioteket, og slo av en prat med bibliotekar og Scientific Information Officer Jens Vigen, en av CERNs nordmenn, for å lære mer om hvordan ett enslig bibliotek på CERN har klart å få til denne bragden – og hvordan det hele kom i stand.

Slipper DRM-beskyttelse

Med ansvar for å forvalte store deler av institusjonens kunnskap er det kanskje ikke så rart at Vigen også kjenner CERNs historiske irrganger godt – men forklaringen på hvordan man fikk på plass digitalt utlån av bøker starter faktisk temmelig nærme hans daglige arbeidsplass. Vi må imidlertid spole enda litt lengre tilbake først, fordi skal du låne ut bøker digitalt må du først ha noen digitale bøker.

Vigen har full oversikt over det som skjer på CERN-biblioteket, og forklarer mer enn gjerne hvordan de har grepet fatt i digitalisering.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

– Nå har jo de fleste forlagene store prosjekter på gang hvor de digitaliserer alt de har gitt ut, og de aller fleste bøkene vi har digitalt, har vi rett og slett bare kjøpt digitalt fra forlagene. Når det gjelder dyre vitenskapelige tidsskrifter har de allerede gjort det for lenge siden. Dette begynte allerede tilbake i 1996, og for tidsskrifter var det ganske opplagt. Men for bøker var det littegrann mer komplisert, forklarer han.

Vitenskapelige tidsskrifter en nemlig svært kostbare saker å abonnere på, men innholdet består av det som i praksis er ganske enkelt håndterbare små enheter – nemlig artikler.

– Men nå har de altså satt i gang virkelig store programmer for å digitalisere bøker også. Det som vi har sett, og som har vært veldig bra, er at flere av de store forlagene har valgt å gjøre disse bokpakkene tilgjengelige for biblioteker uten å ha DRM, altså digital rettighetsstyring, på filene sine, sier Vigen, og utdyper:

– Da er det ikke sånn at hvis du laster ned en bok, så fordamper den fra datamaskinen din to uker etterpå eller noe sånt noe. Istedet får du nå lastet ned hele boka i virkelig fine PDF-filer, hvor du kan søke i den, du kan skrive ut og kopiere i vei, og det er skikkelig bra.

Men selv om altså forlagene og tidsskriftene har drevet digitalisering en stund, har også CERN begynt å få litt erfaring med temaet selv – selv om de stort sett setter ut arbeidet med å gjøre det. Deres eget tidsskrift, CERN Courier, skal nemlig bringes over i et elektronisk format, og det er ikke bare enkelt å få til – med førti års arkivmateriale å skanne inn.

– CERN Courier ble opprettet i 1959, og var vel en gang i tiden som et slags husmagasin for CERN – men har i dag blitt nærmest som «sladrespalten» for partikkelfysikk på globalt nivå, og om jeg ikke tar feil gikk det på nett i 1999. Så alt fra den gang og frem til i dag har vi digitalt, men nå ønsker vi å digitalisere årene fra 1959 frem til 1999. Det har vi akkurat nå hatt ute på anbud, og selskapet som får jobben skal først ta tidsskriftene og skanne dem. Så, når algoritmene deres merker at de finner en artikkel, så skjønner programmet at «aha, her er en artikkel. Her er tittelen på artikkelen, og her er forfatteren, og dette her er sammendraget», forklarer Vigen.

Når programmene forstår disse forskjellene, ender de ferdige digitale kopiene med å komme med komplette sett av det som kalles metadata, eller bibliografiske data. Disse leveres i et maskinlesbart format, slik at både biblioteket kan sortere alt innholdet, og brukerne kan søke fritt i katalogen – både i fulltekst og på en mengde nøkkelord, og helt ned på artikkelnivå.

Det startet med en hvalfangerskute

Selv om det i dag finnes et marked for digitalisering av papirbasert innhold, og forlagene er i full sving med å få sine egne bøker over på harddisker og lesebrett, var det ikke slik den gang CERN staket ut en ny kurs for hvordan bibliotekdrift kan gjøres. Vigen forteller at det ikke engang fantes noen god modell for hvordan man skulle forholde seg til digitale bøker den gangen de startet med dette – og at de måtte drive skikkelig nybrottsarbeid før det i det hele tatt kunne bli mulig.

– Med en bok er det jo ganske greit – biblioteket kjøper den, setter den på hyllen, noen kommer og låner den. Så er den borte, og man må vente til den kommer tilbake før nestemann kan ha den. Men da e-bøkene kom, så var det ikke noen modell for hvordan biblioteker skulle forholde seg til det, fordi alle som begynte med digitale bøker hadde bare sluttbrukeren i tankene da de begynte, forklarer han.

Selv om en mengde bøker fortsatt er digitalisert inneholder CERN-biblioteket fortsatt papirbøker i rikt monn.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

– Dette her må ha vært rundt år 2000, da vi skulle vi begynne å eksperimentere litt med digitale bøker. Den gang kjøpte vi inn en bok, enda den egentlig ikke var beregnet på biblioteksbruk som sådan. Men vi kjøpte den inn, og den fungerte ikke i det hele tatt, den boken, fastslår han lattermildt.

Så biblioteket skrev til de som sto bak boken; en digital bokhandel med base i Australia, som de forhandlet en del frem og tilbake med. Tilfeldigvis var disse bokhandlerne på vei til den årlige bokmessen i Frankfurt, og foreslo at de kunne stikke innom CERN mens de nå først var i Europa – og det var alle involverte skjønt enige at var en god idé.

CERN var trolig blant de aller første i verden som tok i bruk en fungerende modell for digitalt utlån.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

– Da de kom hit, så viste det seg at dette her var et familiedrevet selskap – hvor kona var etterkommer av norske hvalfangere som hadde drevet hvalfangst i Antarktis. De hadde strandet i Australia og aldri kommet seg derifra igjen, så hun snakket jo norsk selv om hun bare var seks år da hun kom til Australia. Vi fikk i alle fall veldig god kontakt, og ble enige om at vi måtte få på plass en modell for digitale bøker for biblioteker, forteller Vigen.

– Så de satte meg i kontakt med sine spesialister på dét, og utfordringen var som følger: Vi har ikke lyst til å bruke penger på bøker som vi ikke vet at kommer til å bli brukt, som er et problem med papirbøker – det kan nemlig ta for lang tid fra noen får lyst til å lese noe til de har boken tilgjengelig, hvis den ikke er på hyllen med en gang. Så vi kjøper inn bøker sånn «i tilfelle», men det er på ingen måte alltid i tide. Men med digitale bøker kan det gjøres helt annerledes, sier han.

Helautomatisk i de fleste ledd

Modellen de kom frem til var egentlig såre enkel. Biblioteket laster inn alle de de bibliografiske dataene for alle digitale bøker som er tilgjengelige i sitt system, og betaler i utgangspunktet ingenting for det. Da kan brukerne søke i disse, uten å ane at biblioteket ennå ikke har kjøpt disse bøkene.

– La oss så si at en av våre fysikere finner en bok, klikker på den, og før vi har betalt noe får han lov til å bla gratis i denne digitale boken i ti minutter. Så sier systemet at biblioteket ikke eier denne boken, og spør om du likevel har lyst til å fortsette å lese, forklarer bibliotekaren.

Titlene vi finner i hyllene strekker seg fra fuzzylogikk via kvantemekanikk til trådløse nettverk for «dummies».Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Hvis denne fysikeren da svarer ja har biblioteket satt opp systemet slik at de leier boken i en uke, noe som skjer helt umiddelbart. Dette står i stor kontrast til hvordan det fungerte tidligere, hvor biblioteket måtte kontaktet et annet bibliotek som hadde den boken, ventet i flere dager før boken kom frem, og håndtert både pakker og forsendelser inn og ut.

– Hele prosessen skjer uten at det er noen bibliotekar er innblandet i det hele tatt. Vi har nemlig satt opp systemet sånn at hvis leieprisen ikke er veldig høy, så er det ikke verdt at en bibliotekar skal komme inn og vurdere om dette er lurt å bruke penger på. Men hvis det er en skikkelig dyr bok, og leieprisen er over 100 sveitsiske franc, så er det en bibliotekar som får en e-post, og må vurdere – bør vi la denne personen få leie denne boken, eller kanskje vi har lyst til å kjøpe den hvis den er veldig viktig, sier Vigen.

Hvis en bok som biblioteket ikke ennå har kjøpt viser seg å være svært populær, inneholder modellen selvfølgelig også et system for å håndtere dette. Fjerde gang det kommer noen og låner den samme boken, kjøpes den nemlig inn helt automatisk. Igjen er det ingen bibliotekar inne i bildet, og i det øyeblikket vi eier en boka har de lov til å bruke den 225 dager i året uten å betale noe ekstra.

Alle kan låne samtidig

– Prinsippet er at e-boka skal ikke koste noe mer enn den vanlige boka. Disse 225 dagene kommer inn i bildet gjennom forhandlinger med forlagene, fordi en vanlig biblioteksbok vil kunne brukes så ofte. Biblioteket er jo stengt på søndager, så tar det litt tid frem og tilbake med fysiske bøker, så jeg synes dette er en god modell, slår Vigen fast.

I praksis fungerer dette slik at hvis det er et foredrag i auditoriet utenfor biblioteket, og hundre mennesker har lyst til å se en bok om temaet for foredraget etterpå, så kan alle sammen låne denne e-boken samtidig. Da blir også hundre utlånsdager brukt opp i én smell, og dagen etter er to hundre dager oppbrukt. Dette legger systemet merke til, og sender en melding om at boken nesten er oppbrukt til bibliotekarene – som så kan velge å kjøpe en ny digital utgave.

– Da kan vi gjøre det, og når vi kommer til 1. januar neste år nullstiller alt seg, og da har vi nye 225 dager på hver kopi. Og dette her er en modell jeg er veldig stolt av, men det som er det rare er at det har tatt over 10 år før denne modellen her har blitt oppdaget av flere, og først nå begynner bibliotekarer å snakke om at det er brukerne som skal drive innkjøpet – for det er brukerne selv som vet hva de vil ha, ikke sant? Og det er den modellen som alle kommer med etterhvert, mener han.

– Men jeg tror faktisk jeg tør å si at vi var først ute, at det var oss, her på CERN, og denne norsk-ættedde bokhandleren i Australia. Det tror jeg vi kan si, og det er jo ganske artig, avslutter Vigen.

CERNs nettsider kan du lese hele dokumentet som la grunnlaget for den innovative utlånsmodellen.

Rundt CERNs bibliotek har informasjonsstruktur alltid vært i fokus:
To små trapper unna viste Vigen oss webbens fødested »

Mer om
annonse