Nikon D300

Erik Faarlund

Publisert 21. april 2008

I høst slapp Nikon ny versjon av sin entusiastmodell, som helt naturlig fikk navnet D300. Forgjengeren, D200, var svært populær, men hadde likevel rom for forbedring. Da D300 ble sluppet, fikk vi et kamera med spesifikasjoner godt over det vi hadde forventet. Her hadde Nikon virkelig flesket til.

Samtidig med D300 lanserte Nikon også proff-kameraet D3 til over 40 000 kroner, og det som overrasket oss, var hvor mye av D3 som også fantes i D300.

Dette kameraet har ikke så mange konkurrenter i markedet. Prismessig blir nok Olympus E3 det nærmeste. Canon EOS 40D blir et nivå under, mens 5D blir et annet segment, siden det er fullformat.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

D300 er utvendig svært lik forgjengeren D200, og designmessig et svært typisk Nikon-kamera. Det er bygget i metall, belagt med gummi, og har en del værtettinger. Det er gjennomført høy kvalitet på alle utvendige deler, med unntak av batterilokket.

Batterikapasiteten er formidabel med 1000 bilder pr. lading. Dette er helt på linje med proff-kameraer med langt større eller flere batterier.

Søkeren er stor og lys, og inneholer den informasjonen du trenger. Skjermen på 7,6cm (3 tommer) med full VGA-oppløsning (920 000 punkter) gir et svært klart og skarpt bilde som gjør det enklere å vurdere skarphet på bilder, samt å kompnoere bilder ved hjelp av live view. Dessverre er implementeringen av live view ikke helt på høyden.

Kameraet har så godt som alle funksjoner du kan ønske deg, og i alle fall alt som må regnes som vesentlig. Autofokusen er rask og pålitelig, med unntak av ved bruk av live view, der den er komplisert og treg.

Kameraer er kjapt på alle områder, og gir god respons, som gjør at du slipper å vente på kameraet.

Er du en avansert bruker, vil du fort vende deg til betjeningen av kameraet, og ha et verktøy der du føler du selv har kontrollen. Er du nybegynner, kan det hele virke overveldende, men siden dette er et avansert kamera, er det helt riktig av nikon å gjøre slik de har gjort. Et par pussigheter finnes også på dette kameraet, men alt det vesentlige fungerer slik det skal.

D300 skårer høyt på alle områder innen bildekvalitet. Det er enten øverst eller helt i toppen. Særlig vil vi trekke fra støyegenskapene, som tidligere har vært svakere enn ønsket. D300 er helt i toppen også der. Det dynamiske omfanget er det beste vi noen gang har målt.

Alt i alt er dette et kamera med en fantastisk kvalitet, lassevis med funksjoner,

I stor grad er D300 konstruert slik som D200. Det er små forskjeller i design og byggekvalitet, så dette huset tåler en god del juling. Det er bygd i en magnesiumlegering, og belagt med gummi for beskyttelse og bedre grep. Det er også værtettinger, som hindrer mye fukt og støv i å komme inn i kameraet. Det er ikke vanntett slik som Olympus E3, men for annet enn ekstrem bruk, bør det holde. Batteriluka er fortsatt ikke tettet.

Kameraet gir et svært solid inntrykk, og størrelsen og vekten forsterker dette inntrykket. Den eneste utvendige komponenten som ikke er helt på høyden, er batteriluka. Vi påpeker alltid dette på nikonkameraene, i håp om at Nikon en dag vil gjøre noe med det. Den er hengslet med to tynne plastpinner, som ser ut som de lett kan brekke. Batteriet har ingen egen lås, så hvis lokket ryker, får du ikke brukt kameraet. Vi kan ikke forstå hvorfor Nikon ikke bruker tre kroner og femti øre på å bedre dette.

Alle knapper, brytere og hjul føles godt bygd. De har nok motstand til at du ikke endrer på innstillingene ved en feil, men ikke så mye at de blir vanskelige å bruke. Unntaket er kanskje bryteren for valg av fokusmetode. Den er plassert på forsiden av kameraet, nær objektivet, og er lett å komme borti ved en feil. Hvis du gjør det, er det mest sannsynlig at innstillingen endres til kontinuerlig fokus, noe som kan være uheldig. Her burde Single fokus vært plassert sånn at det ble valget hvis du kom borti bryteren ved en feil.

Kameraet er stort, men ikke så stort som proff-modellene. Det gjør at det stort sett passer nedi vanlige kameravesker, og det er greit å håndtere selv om du ikke driver med styrketrening. Dersom du vil ha det større, er det vertikalgrep å få kjøpt.

Det måler 14,7x11,3x7,4cm og veier 795g uten batteri og minnekort. Fullt utrustet med rem, batteri minnekort er vekta 966g (uten objektiv). Det er med andre ord et ganske stort kamera, og du kjenner godt vekten når du holder det. Men ved bruk, føles det stødig og godt. Selv har jeg ganske store hender, og synes kameraet ligger svært godt i høyrehånden. Vårt testpanel med små hender synes det er litt stort, og har problemer med å nå AE-L/AF-L-knappen på baksiden, så hvis du har små hender, prøv å holde i et kamera før du kjøper.

I testen av D200 påpekte vi at X-sync- og snorutløserkontakter hadde deksler som lett forsvant. Disse er nå byttet ut med gummideksler som er festet til kamerahuset. D300 er også utstyrt med HDMI-kontakt for å vise bilder på digital-TV eller prosjektor. Du kan også bruke den i kombinasjon med live view, og da vil du se søkerbildet på en ekstern skjerm. Ganske nyttig ved fjernstyring av kameraet.

Sensor

Som nevnt har Nikon holdt seg til DX-formatet hva gjelder sensorstørrelse. Dette er en størrelse som er ca 1,5x mindre enn fullformat i begge retninger – nærmere bestemt 23,7 x 15,6mm. Det har vært uendelige diskusjoner om hva som er det beste formatet. Hvis vi sammenlikner med fullformatsensor, slik som på Nikon D3, kan vi nevne noen av fordelene og ulempene. Hvordan du vektlegger disse, og dermed hva som er best for deg, kan ikke vi avgjøre.

Den egentlige eneste forskjellen, er at en fullformatsensor er større – ca dobbelt så stor i areal. Det betyr at du kan ha høyere oppløsning og/eller større piksler, som igjen gir mindre støy, og mulighet for høyere dynamisk omfang, samt noe mindre problem med diffraksjon.

En mindre sensor vil ofte ha mindre piksler, som står tettere. Det gir en teleeffekt, slik at du kan klare deg med kortere teleobjektiver enn du hadde måttet med en fullformatsensor.

Dersom du bruker optikk tilpasset fullformatsensor, så vil et kamera med mindre sensor kun benytte den midterste delen av objektivet, der det yter best. Det vil gi mindre uskarphet i kantene, mindre kromatisk aberrasjon og mindre vignettering. Nå lager objektivprodusentene optikk tilpasset den reduserte sensorstørrelsen, og ved bruk av slik optikk vil du ikke få disse fordelene i samme grad.

Gitt at sensorene har den samme oppløsningen, slik tilfelle er med D3 og D300, så vil D300 kreve mer av objektivet, da de 12 megapikslene skal gjengis av et mindre areal på objektivet.

For nærmere beskrivelse av forskjellene mellom ulike sensorstørrelser, se kapitlet om dette i testen av Canon EOS 5D.

D300 bruker det samme batteriet som D200, nemlig et Nikon EN-EL3e på 1500mAh og 7,4V. Likevel klarer D300, med større skjerm, omtrent tre ganger så mange bilder på en lading. Batteriet har innebygd måler, som ganske nøyaktig kan rapportere til kameraet hvor mye strøm som er igjen. Det har også en identifikator som forteller kameraet at det er et originalt batteri, som hindrer deg i å bruke tredjepartsbatterier. Nikon selv hevder at dette er for å forhindre at du bruker batterier som kan skade kameraet. Vi hevder at det er for at de skal tjene mer penger på å selge batterier.

Tidligere har ikke Nikon oppgitt CIPA-tall for batterikapasiteten, og derfor har det vært vanskelig å sammenlikne med andre kameraer. Nå har de fått opp kapasiteten betraktelig, og velger derfor å offentliggjøre disse tallene. D300 er oppgitt til å klare 1000 bilder på en lading, som er intet mindre enn imponerende. Det er ingen sammenliknbare kameraer som klarer dette på ett batteri.

Søkeren er stor og lys, og inneholder det meste av det vi trenger av informasjon når vi tar bilder. Du finner lysmålemetode, eksponering, ISO-verdi, plass i bufferet, eksponeringskompensasjon og fokusindikator.

Når speilet vipper opp, mens du tar bilde, blir naturligvis søkeren svart. Når du har et kamera som kan ta bilder i raske serier er det viktig at black-out-tiden er kortest mulig. På D300, er denne imponerende kort. Selv på 6 bilder/sekund, er det ikke sjenerende lenge ved korte lukkertider.

Søkerbildet dekker ikke 100% av det som blir fotograftert. Dette er standard for alle kameraer som koster under 25 000 kroner, og er sjelden et problem, annet enn for oss som tester. Bruker du live view, får du 100% dekning.

Skjermen på dette kameraet er noe av det beste vi har sett. Ikke bare er den stor – 7,6cm ( 3 tommer), men den har en oppløsning på 922 000 punkter (640x480 piksler). Ingen skjerm på et digitalkamera har i skrivende stund høyere oppløsning, og oppløsningen gjør det lettere å vurdere skarphet, samt få et ordentlig inntrykk av bildet. I motsetning til på tidligere modeller har ikke Nikon inkludert det tradisjonelle plastdekselet foran skjermen, men det er å få som ekstrautstyr. Generelt ser du bildet på skjermen bedre uten dette dekselet.

Kameraet har en live view-funksjon med stort potensial. Dessverre er det svært klønete implementert. Da D300 ble lansert, var det det første kameraet på markedet som kunne fokusere med speilet oppe. Altså ved hjelp av kontrastfokus rett på bildebrikken. Med den høye oppløsningen på skjermen får du et skarpere bilde, og alt ligger egentlig til rette for en svært brukbare live view.

Problemet er måten du aktiverer det på. Du må først inn i menyen og velge om det skal brukes på stativ eller ikke. Kun det første alternativet gir deg muligheten til å bruke kontrastfokus. Deretter må du velge om du vil ha seriebildefunksjon eller ikke. Når det er valgt, kan du aktivere live view fra hjulet på venstre side av blitsen, der du normalt velger seriebilder, selvutløser, speillås og så videre. Hvis du har valgt å ikke ha seriebilder, og så plutselig ønsker det, må du altså inn i menyen og endre innstillinger der. Hadde Nikon i stedet lagt live view på en knapp, kunne man endret dette med det nevnte hjulet, noe som hadde vært mye raskere.

Hvis du ikke bruker kameraet på stativ, vil D300 slippe ned speil og lukker, fokusere og vippe dem opp igjen. Dersom fokus ikke oppnås vil den ikke ta bilder. Men siden lyden av speil og lukker er den samme når kameraet fokuserer, som når du tar bilder, er det ikke alltid like lett å vite om bildet har blitt tatt eller ikke.

Her har Nikon store muligheter til å gjøre forbedringer. Slik det er nå, er live view pinlig lite gjennomtenkt og lite brukervennlig. Men kanskje kan dette endres i firmware, så vi får håpe Nikon ser problemet, og gjør noe med snarest.

Dette kameraet mangler omtrent ingen ting. Her finner du funksjoner du bruker, funksjoner du har hørt om, som du sjelden bruker, og funksjoner du aldri har hørt om, men som er svært velkomne.

Det er nesten ikke den ting du ikke kan stille inn til eget behov, og en egen meny kan spesialtilpasses.

Nikon har implementert en del funksjoner som opprinnelig kommer fra kompaktkameraene, som D-lighting (for å lyse opp skyggeområder), fjerning av røde øyne og så videre. Vi sitter her og vrir hjernen for å prøve å komme på noe vi ønsker oss, eller hendige funksjoner som andre tilbyr, som ikke finnes på D300, og her er en veldig kort ønskeliste til neste versjon:

• ISO-prioritert eksponering (rett og slett en rask måte å endre ISO-verdi i P-modus).
• Mulighet for å korrigere vignettering og fortegning i kameraet, ved at det får informasjon om verdier for dette fra objektivene.

I tillegg kan vi nevne at kameraet ikke har nybegynnerfunksjoner slik som fullautomatisk modus der kameraet overtar styringen helt, eller motivprogrammer. Det er heller ikke noe man ønsker seg på et slikt kamera. De som trenger slike programmer, trenger ikke et så avansert kamera som D300.

Som du forstår, er listen over funksjoner alt for lang til å begynne å liste opp. Listen over mangler var mye kortere, så vi nøyer oss med den. Kort og godt kan vi si at dette kameraet har alt du trenger og litt til.

D300 har hele 51 fokuspunkter, men det du kan velge å begrense det til 21, 9 eller 1. Hvis du bruker kontinuerlig fokus, og har valgt et fokuspunkt manuelt, vil kameraet følge hovedmotivet, selv om det glir litt utenfor fokuspunktet. Med D- eller G-objektiver, vil kameraet kunne detektere ansikter, og dermed forbedre fokusen på disse.

Det er svært vanskelig å tallfeste autofokushastigheten på et speilreflekskamera, siden det kommer svært mye an på objektivet. Denne gangen hadde vi ikke noe fancy objektiv å teste med, og brukte 18-70mm som lenge var kit-objektiv på nikon-kameraer. Der er ikke det raskeste på fokusen og resultatene våre skyldes nok i stor grad dette. Vi tror derfor ikke det er veldig sammenliknbart med andre målinger vi har gjort.

Resultatet ble at det tok ca ett sekund å fokusere. Dette er tregere enn veldig mye annet vi har testet, men ta altså resultatet med en klype salt, da det i stor grad skyldes objektivet. I daglig bruk var autofokusen responsiv og god, og traff der den skulle. Under testing opplevde vi noen ganger at autofokusen jaget fram og tilbake i dårlig lys.

Bruker du live view, kan du velge mellom vanlig autofokus og kontrastfokus. Begge fungerer mindre godt enn autofokusen uten bruk av live view. Enten må speilet vippes ned og opp igjen, eller så må du bruke den langsomme kontrastfokusen. Men det er få kameraer i dag som har muligheten med kontrastfokus, så Nikon skal ha ære for å ha implementert det. Vi gleder oss til den løsningen blir raskere.

Vi kan ikke påstå annet enn at D300 er kjapt. Det er lite eller ingenting å si på hastigheten på alle de områdene vi måler og vurderer. Hvis vi skulle peke på noe, må det være seriebildehastigheten ved bruk av RAW. Den går ned fra 6 bilder pr. sekund som er oppgitt topphastighet, til 3 bilder pr. sekund. Til gjengjeld klarer den å holde den farten så lenge det er plass på minnekortet, hvis bare minnekortet ditt er raskt nok.

Alternativt kunne Nikon gitt D300 en hastighet på 6 bilder pr. sekund så lenge det var plass i bufferet, for så å sette ned hastigheten. Personlig ville vi foretrukket det siste.

Måler vi oppstartstiden – tiden det tar fra vi slår på kameraet, til første bilde er tatt, får vi 0,2 sekunder, som er helt i toppen, og så raskt at brukeren vil være flaskehalsen.

Hvis vi måler hvor mange bilder kameraet klarer på 10 sekunder, får vi et tall langt over noe vi har sett tidligere. D300 er rett og slett lynkjapt på dette området. Den forrige rekorden var på 34 bilder, uten bruk av seriebildefunksjon. Den ble holdt av Canon EOS 40D. D300 klarer 32% mer, og når 45 bilder. Det betyr i praksis at du kan ta bilder med kameraet omtrent så raskt som du rekker å trykke ned utløseren.

Slår vi på seriebildefunksjonen, klarer vi 58 bilder på 10 sekunder, som er svært tett opp til de oppgitte 6 bilder pr. sekund. Dette blir slått av Canon EOS 40D, som klarer 62, men forskjellene er så små at det blir kun akademisk.

Hvis vi tar bilder i RAW, går hastigheten dramatisk ned, men på grunn av den raske responsen, klarer kameraet også her mer enn alle andre. 27 bilder på 10 sekunder er ikke dårlig. Så selv om vi kunne ønske oss bruk av bufferet de første sekundene, blir sluttresultatet imponerende.

På D200 klagde vi over ladetiden på den innebygde blitsen. Den er forbedret, og det er ingenting å utsette på den. Vi har ikke gjort formelle målinger, men kan bare konstatere at til det man bruker den interne blitsen til, på et kamera som dette, vil du ikke ha noen problemer med hastigheten.

Utløserforsinkelsen målte vi til ca 0,07 sekunder. Dette er også et godt resultat, men på så kortet tider, er feilmarginene relativt store. Vi kan uansett fastslå at heller ikke på det området er kameraet noen sinke.

Til slutt tar vi en kikk på overføringshastigheten til PC. Her er det også anstendige resultater, selv om det ikke helt kan måle seg med Sony A700, som distanserer konkurrentene fullstendig.

Når du kobler kameraet direkte til PC, dukker det ikke opp som en stasjon, men som et kamera. Da får du ikke overført RAW-bilder, kun JPG, som er litt pussig på et såpass dyrt kamer. Bruker du programvaren som følger med kan du også overføre RAW, men da er du bundet til den programvaren. Det beste er kanskje å bruke en kortleser, for da står du fritt til å velge.

Brukervennlighet kommer veldig an på brukeren. Gi D300 til en nybegynner, og han vil være fortapt i alle knapper, menyer og muligheter. Gi det til en erfaren bruker, og han vil elske at alt er tilgjengelig, når han bare får det inn i fingrene.

Det tar litt tid å bli fortrolig med kameraet (med mindre man har hatt Nikon-kameraer før), men når man har lært seg det, er kameraet svært godt å bruke.

Et unntak er den tidligere nevnte live-view-funksjonen som er dårlig implementert. En annen er speillåsen som ligger på det samme hjulet. Det kan ikke kombineres med selvutløser, og dermed må du ha snorutløser for å få glede av det. Unødvendig, da speillåsen hadde vært svært funksjonell sammen med selvutløseren.

Den store skjermen gjør det lettere å vurdere bildene, og lettere å navigere i menyer. Live view gjør det lettere å fotografere i vanskelig vinkler og et par knapper har fått ny posisjon i forhold til D200. Det gjør at kameraet har tatt et steg opp hva gjelder brukervennlighet siden forrige versjon.

Mye er likt fra D200, på godt og vondt. Noen av funksjonene er implementert på en lite intuitiv måte. Faktisk såpass at du må lese i bruksanvisningen både en og to ganger før du lærer hvordan det skal gjøres. En slik funksjon er formatering av minnekortet. Du kan gjøre det i menyene, men hvis du vil gjøre det ved hjelp av knappene, må du først trykke inn MODE- og slette-knappen samtidig i et par sekunder, og når det blinker ”for” i displayet, må du slippe knappene og trykke på dem en gang til. Hvis du trykker på disse knappene i feil rekkefølge, skjer det ingen ting. Hvis du ikke har lest bruksanvisningen ordentlig, så vil du tro at kameraet formaterer kortet første gang når det blinker ”for”. Dette er en unødvendig tungvindt, og lite intuitiv måte å gjøre det på.

En ting som er litt pussig er at noen hjul går ”feil vei. Skal du for eksempel legge inn over- eller undereksponering, gjør du det ved å holde nede en knapp, og vri på et hjul. For overeksponering, vrir du hjulet mot venstre og for undereksponering vrir du det mot høyre. Det intuitive er at overeksponering ligger til høyre på skalaen. Derfor er det lett for å stille motsatt av det du hadde tenkt. Særlig siden innstilling av ISO-verdi går riktig vei. Da er det inkonsistent, og vanskeligere å vende seg til hvilken vei man skal vri.

Som nevnt tidligere har kameraet svært mange innstillingsmuligheter. De fleste av disse finner du i menyen til kameraet. Denne menyen er meget omfattende – så omfattende at det er lett å gå seg bort, og vanskelig å finne det man er ute etter. Men her har Nikon gjort noe lurt. Det er et eget menyvalg med en meny du selv kan tilpasse med de funksjonene du bruker ofte, så du slipper å rote i de vanlige menyene.

Bortsett fra dette, så synes vi at menyene var litt rotete. Det var ikke umiddelbart noen logikk i hvor du fant de ulike innstillingene, og vi har brukt mye tid de siste ukene på å lete etter innstillinger i menyene. Men etter hvert finner du de funksjonene du bruker mest, og da kan du altså legge dem på en egen meny.

Alle de fotografiske funksjonene som du bruker til daglig er tilgjengelige på knapper, så det er ikke så ofte du trenger å gå inn i menyen. Når du har lært deg hvor knappene ligger, og hva de gjør, har du alle nødvendige funksjoner lett tilgjengelig der og da. Terskelen for å lære seg dette er nok noe høyere enn på mange andre kameraer, men det er bare som forventet, siden kameraet også har flere funksjoner enn de fleste andre. Knapper, brytere og hjul fungerer godt, og det er stort sett fornuftig lagt opp, slik at man kan endre innstillinger på en rask og intuitiv måte.

Alle bildene er tatt med Nikon 50mm f/1.4, på 1/5 sek på blender f5.6 og 200 ISO, noe som skulle tilsi best mulig bildekvalitet.

Først ser vi på hovedkortet. Her er et utsnitt fra midten av bildet fra en rekke kameraer. De optimale resultatene får vi fra RAW-bildene, så øverste og nederste linje er viktig å se på.

Her ser vi at D300 (i midten på de to nederste radene) gjør det svært godt. Kanskje best av alle, selv om forskjellene til Canon 40D og Panasonic L10 er små.

Nikon sine RAW-bilder trenger ofte litt ekstra oppskarping for å komme til sin rett. Problemet med å sammenlikne bilder direkte, er at de ofte er litt ulikt skarpet opp. Men la oss likevel gjøre et forsøk på å optimalisere disse siste tre bildene. Nedenfor ser du resultatet.

Panasonic trengte ikke mer oppskarping, mens Canon og Nikon ble litt skarpere. Nikon D300 kommer her best ut av de tre.

Et lite punkt om oppløsning: Siden Panasonic L10 tar bilder i 4:3-format, passer bildet bedre til vårt hovedkortmotiv. Canon og Nikon bruker 3:2-format, og da blir det litt luft på sidene. Det betyr at Panasonic får utnyttet sine 10 megapiksler bedre enn Canon. Derfor blir utsnittet fra L10 mer likt utsnittet fra D300, som har 12 megapiksler. EOS 40D stiller derfor med et lite handicap, mens L10 og D300 blir sammenliknbare i oppløsning.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3-sensor (Panasonic/Olympus) på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

D300 målte vi til en MTF50 (corr) på 2165, noe som skulle tilsi at et bilde fra dette kameraet fint kan skrives ut i A2-format i vår valgte kvalitet. Dette er svært bra, og får kun konkurranse fra Panasonic L10.

Ser vi på kantgjengivelsen ser vi det også der. Selv om Canon EOS 40D ikke er langt unna, er det bare Panasonic L10 som kan matche Nikon på dette området. Bildene fra Panasonic L10 kom ganske kraftig oppskarpet rett ut av kameraet, og det vil ha noe å si. Vi er ikke tilhenger av for mye oppskarping i RAW-bildene. Det gir fotografen mindre å jobbe med. Uansett må vi si oss svært fornøyde med resultatene fra D300.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

Stemmer så tallene overens med hva vi faktisk kan se på testbildene? Nedenfor kan du se utsnitt(100%) av linjediagrammet på vår testplansje, fotografert med ulike kameraer. Før musen over for å forstørre bildet til 200%.

Ser vi nøye etter, så ser vi at alt er flott forbi 26. Rundt 27 dukker moiré opp. Moiréen er et resultat av signalbehandlingen, og slår særlig inn på denne litt spesielle typen motiver, men kan også forekomme ved andre mønstre som kan forekomme litt mer naturlig.

Dette resultatet er ikke dårlig, men ikke fullt så bra som målingene over skulle tilsi. Det er i samme gate som mengden av speilreflekskameraene er i dag.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet. Slik er det, ganske enkelt, men Sony har tatt konsekvensen av dette og utviklet en ny og interessant teknologi som implementerer en totrinns "rensking" av signalet - en gang før det analoge signalet blir digitalisert, og en gang etterpå. Lovende teknologi, men hvordan ser resultatet ut i praksis?

Ser vi på ISO 1600, klarer de fleste kameraer seg bra i dag. Unntaket er kanskje Panasonic L10, som kommer dårligere ut, og som heller ikke har høyere ISO-verdier enn 1600. Nikon D300 gjør det bedre enn de fleste her, og vi kan ikke si annet enn at vi er imponerte.

3200 ISO:

Skrur vi opp verdien et hakk til, og tar bildene på ISO 3200, må vi bytte ut Panasonic L10 og Canon EOS 400D med andre kameraer som har så høy ISO-verdi. Det er fortsatt flere kameraer som klarer seg bra, mens Sony A700 mister grepet. De kameaene vi byttet ut ville nok heller ikke gjort det bra på ISO 3200, det er derfor de ikke tilbyr denne verdien.

Vi har sammenliknet med blant annet D200, og vi ser en klar forbedring til D300. Likevel må den nok se seg slått av EOS 5D, som er eldre, men har større bildebrikke.

Tidligere har vi ikke vært overveldet over støyegenskapene til Nikon, men det er helt klart at de har funnet på noe lurt med D300, for disse bildene er faktisk brukbare på ISO 3200.

6400 ISO:

Til slutt tar vi med ISO 6400, fordi kameraet tilbyr dette. Det er ikke lenger pent å se på, men kan fungere i nødstilfeller. Sammenliknet med annet vi har sett på denne ISO-verdien, så kan vi vel egentlig ikke klage, bare informere om at man bør være forsiktig når man bruker slike ekstreme verdier.

Nedenfor ser du støygrafer for en rekke kameraer. De viser den målte støyen i bildene for de ulike fargekanalene og for luminans-støy (gul linje). Disse grafene kan avvike en del fra det man observerer, siden måten støyen opptrer på kan ha mye å si for hvordan vår hjerne registrerer den. Det må også nevnes at man kan kjøre en kraftig støyfjerning, og dermed skåre godt på denne grafen, men da forsvinner også detaljer, som manuell inspeksjon, slik som over, vil avsløre.

Du kan se de forskjellige testbildene ved å føre muspilen over merkelappene over bildet. Du kan også klikke på dem for å åpne hvert bilde i et nytt vindu.

Nikon D300 Pentax K10D Fuji S5 Pro Nikon D200
Sony A700 Canon 5D Canon 40D Canon 30D Canon 400D

Du kan se at D200 tilsynelatende har mindre støy enn D300. Det er fordi det kjørt mye kraftigere støyfjerning på D200, og dermed forsvinner det mer detaljer. D300 derimot har støy som ikke er så sjenerende å se på, og kan dermed fjerne mindre av den, og beholde flere detaljer.

Vi har gjort alle støymålinger på D300 med standarinnstillinger påslått. Bildeeksemplene er tatt fra RAW-bildene der kun moderat støyfjerning er gjort i kameraet. Ved å eksperimentere med å endre støyfjerningen i kameraet, får kan du få mer eller mindre støy, og tilsvarende mengde detaljer. Etter å ha eksperimentert med dette, har vi kommet til at normal støyfjerning, som er standard, er det beste i de aller fleste tilfeller.

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

Nedenfor ser du hvitbalansefeil på D300 sammenliknet med en del andre kameraer. Negative tall viser for lav fargetemperatur. Positive tall viser for høy.

Nikon D300 gjør det svært bra, sammenliknet med de aller fleste andre. Kun Panasonic L10 gjør det bedre. Fotograferer du i RAW, kan du alltid justere dette i etterkant, men en godt resultat rett ut av kameraet er likevel å foretrekke.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til D300 i forhold til andre kameraer, på manuell hvitbalanse. Firkantene representerer her korrekt farge, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO 100: Nikon D300 Sony A700 Nikon D200 Canon EOS 40D
ISO 200: Nikon D300 Sony A700 Nikon D200 Canon EOS 40D
ISO 400: Nikon D300 Sony A700 Nikon D200 Canon EOS 40D
ISO 800: Nikon D300 Sony A700 Nikon D200 Canon EOS 40D
ISO 1600: Nikon D300 Sony A700 Nikon D200 Canon EOS 40D
ISO 3200: Nikon D300 Sony A700 Nikon D200 Canon EOS 40D
ISO 6400: Nikon D300 Sony A700

I likhet med canon EOS 40D trekker D300 mot gult. Avvikene er ganske konstante over de ulike ISO-verdiene, og holder seg ganske godt, helt opp til ISO 6400. Avvikene er ikke spesielt store, og bør ikke by på problemer. Er helt korrekt fargegjengivelse viktig, fotografer i RAW, så du kan justere i etterkant.

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 Kelvin, som vi fotograferter og analyserer.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet, og hvor mye detaljer det kan gjengi i svært mørke og svært lyse områder. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Dynamisk omfang henger dermed i stor grad sammen med støy, og vi kan derfor forvente gode resultater for D300. Likevel imponerer kameraet ved å klare mer enn forventet, og mer enn alle andre i enkelte tilfeller. D300 skårer best på ISO 200 - lav kvalitet. ISO 200 er bildebrikkens egentlige følsomhet, og det ser vi tydelig på grafen øverst. Et dynamisk omfang på 12,6 er formidabelt. Det slår til og med Fuji S5 Pro, som er laget spesielt med tanke på dynamisk omfang. Det slår også Canon EOS 1D MK III til 35 000 kroner!

Alt i alt har D300 svært høy bildekvalitet. Det skårer konsistent helt i toppen på alle måleparametrene våre. Vi har ikke hatt noe kamera til test som har klart dette tidligere. Vi gir D300 fire og en halv stjerne på bildekvalitet. Grunnen til at den ikke får fem, er at den karakteren er forbeholdt resultater som det ikke er behov eller mulighet for å forbedre, og siden vi alltid ønsker oss høyere bildekvalitet, får vi vente på D400 før vi deler ut toppkarakteren.

Solid konstruert, og gir en god følelse. Litt stort for de med små hender, men for andre ligger det meget godt i hendene, og plassering av knapper og hjul er gjennomtenkt. Litt svakt batterilokk

Meget høy batterikapasitet. God batterimåler. Kan ikke bruke tredjepartsbatterier.

Stor og lys søker med all informasjonen du trenger. Meget skarp og klar skjerm på 3 tommer. Dålig implementering av live view.

Dette kameraet har alt du trenger og litt til. Vi måtte lete for å finne funksjoner vi kunne ønsket oss, som ikke var der.

Rask og presis autofokus unntatt ved bruk av live view. Pluss for konstrastfokus ved bruk av live view

Svært raskt på alle områder. Dette kameraet sparker virkelig ifra. Lite eller ingenting å trekke.

Fleksibelt og brukervennlig kamera med mange muligheter. Svært bra for erfarne brukere. Kan virke forvirrende for nybegynnere. Menyene kan være litt uovesiktelige, men store tilpasningsmuligheter, og veletablert, velfungerende grensesnitt.

Her ble vi virkelig imponert. Bildekvaliteten var svært høy på alle områdene vi målte og vurderte. Særlig ble vi positivt overrasket over den høye kvaliteten på høye ISO-verdier, samt et dynamisk omfang som slår alt vi tidligere har sett.

Nikon D300 er i sin klasse et suverent kamera. Konkurrentene må langt opp i det profesjonelle markedet for å finne noe som matcher. For første gang har vi testet et kamera der det er svært lite å trekk. Kameraet gjør rett og slett jobben, og mengden irritasjonsmomenter var meget lav. Kameraet skåret høyt på alle områder, uten unntak, og vi kan ikke gjøre annet enn å anbefale det på det sterkeste.

Det eneste vi stusser litt på, er om ikke Nikon ødelegger for salget av D3, som er deres angrep på proffmarkedet. Nikon D3 får også svært høye skussmål rundt omkring, men hvis du ikke trenger et fullformatkamera, solid som en panservogn, så vil mange heller satse på D300 til en tredel av prisen, og med det aller meste av funksjonene og mulighetene. Vi tror at Nikon taper en del salg av D3 på å ha et så heftig entusiastkamera. Til gjengjeld taper nok Canon og de andre også en del, og det er jo først og fremst det som er Nikon satser på.

Les også

Nikon-modeller på vei ut?

Fjernkontroll for D90/D300

Canon EOS 50D

GPS-kamera på vei

Ny firmware for Nikon D300

Olympus E-3

Mer om D3 og D300

Test av Nikon D200