Test av Canon EOS 5D

Erik Faarlund

Publisert 14. november 2005

Denne testen er utført og skrevet av Per Inge Østmoen og Erik Faarlund

Før vi begynner å omtale selve kameraet, er det noen ting om må klargjøres. Dette er et nytt segment av digitalkameraer. Det er ikke et kamera som utelukkende er beregnet på proffene. Samtidig gjør den høye oppløsningen og den store sensoren det til et kamera som heller ikke er i klasse med for eksempel EOS 20D og dens konkurrenter. Kameraet er beregnet på proffer som ønsker et alternativ til 1Ds MkII, enten som et kamera nummer to, eller fordi 1Ds MkII er alt for dyr, og det er rettet mot entusiaster som ønsker seg fullformat.

I stor grad er forskjellene mellom EOS 5D og EOS 20D en funksjon av sensorstørrelsen og oppløsningen. Men disse tingene har store implikasjoner, særlig på bildekvaliteten. Som vanlig omtaler vi bildekvaliteten på en egen side i denne testen, men vi har også tatt med en side om hva det innebærer at man har fullformat i forhold til en mindre sensor. Det er flere momenter å tenke på enn mange er klar over.

I denne testen har vi valgt å ikke benytte karakterer. Kameraet er i en egen klasse, og det er lite som er direkte relevant å sammenlikne med. Dessuten føler vi at karakterer ikke kan yte dette kameraet rettferdighet, da det er såpass komplisert at du er nødt til å lese testen for å få et skikkelig inntrykk av kameraet. Vi påpeker positive og negative sider, som vil ha vidt forskjellig betydning for ulike brukere, og eventuelle karakterer vil derfor bare bli ”riktige” for de som vurderer på samme måte som oss.

EOS 5D er et "fullformats" digitalt speilreflekskamera, som ved introduksjonen ligger i det samme prisleiet som det tidligere D60 (22.7 x 15.1 mm sensor) gjorde da dette ble introdusert i Norge i 2002. Bare tre år senere har Canon altså gjort hva de lenge har varslet at de ville komme til å gjøre, nemlig å utvide tilbudet av digitalhus med en full 24 x 36 mm sensor til å omfatte også andre modeller enn toppserien. Tatt i betraktning det prisnivået vi har sett på fullformatskameraer, er det en fotografisk revolusjon vi har blitt vitne til. Men når de nå har kommet med et "rimelig" hus med stor bildebrikke, har de da kuttet i kvaliteten, for å presse prisen ned? Dette er viktig å bedømme, siden et kamerahus er noe mer enn en boks som tar bilder. Egenskaper som komponentkvalitet og holdbarhet over tid, er av betydning. Mange tenker kanskje at det ideelle kamerahuset er billigst mulig slik at man lett kan oppgradere/skifte, når neste modell kommer. Det er imidlertid mer komplisert enn som så, både med tanke på pålitelighet her og nå, og på bruksverdi over tid. Et kamerahus med god byggekvalitet og funksjonalitet bevarer i stor grad sin bruksverdi, selv om markedsverdien synker raskt. Også "foreldede" modeller som D30 (2.7 Mp, introdusert 2000) benyttes av enkelte den dag i dag, og skulle man senere gi bort eller selge kameraet, vil en solid byggekvalitet gi sin nye eier flere år med problemfri bruk. Og hvem vil med hånden på hjertet si at en billig hammer til hundrelappen er like god i bruk som en "proff" versjon? Slike ting betyr noe også når man fotograferer, og særlig dersom man er blant de som tar et stort antall bilder i løpet av et år. At EOS 5D henvender seg til de brukere som har en utpreget høy fotografisk aktivitet er helt klart.

Med en gang man tar et 5D i hånden er slektskapet til Canons mellomklassekameraer D30, D60, 10D og 20D åpenbart. Spesielt 20D har ofte vært markedsført som et "semiprofesjonelt" hus, og har en konstruksjon som ligger klart over nybegynnermodellene. Vi fant at 5D ligger på det samme nivået eller litt over. Produsenten oppgir for eksempel at lukkeren i 5D er beregnet til å skulle tåle 100 000 eksponeringer eller mer. Et slikt tall er kanskje ikke i seg selv det mest avgjørende, det vesentlige her er at delene i kameraet er konstruert for mer intens og/eller mer langvarig bruk enn de rimeligste modellene. Slike detaljer er merkbare. Fra utførelsen på ytre detaljer via av/på bryteren til speilmekanismen er det merkbar forskjell mellom de rimeligste modellserier og de mer påkostede, hvorav 5D er en typisk representant.

Ikke vann- og støvtett
Når EOS 5D likevel introduseres til en betydelig rimeligere pris enn tidligere fullformatskameraer, er det opplagt at man må ha spart inn på noe. Én ting er huset. Selv om dette er mye mer solid laget enn på nybegynnermodellene, er det likevel ikke så ekstremt solid bygget som toppserien, og det er heller ikke vanntett. Mangelen på vanntetthet er en svakhet – strengt tatt den eneste egentlige mekaniske svakheten vi kunne finne på kameraet. Tidligere, da kameraer var filmbaserte og til dels manuelle, var ikke tetning mot vann et behov. I dag når kameraene ikke bare har elektronisk lukker og blender, men dertil er helelektroniske og digitale er det helt sentralt at vann holdes ute fra kretskort, ledninger og kontakter. Selv om det er mange som kan fortelle at kameraet deres fungerte helt fint i øsende regn, vil gjentatt vanninntrengning over lang tid føre til at disse sårbare komponentene rett og slett korroderer i stykker. Derfor vil vi anføre det som et minus i margen at Canon ikke har utstyrt et ellers så velbygget kamerahus med vannsikring. Dette er naturlig nok et prisspørsmål. Dersom et kamera skal være sikret mot vann er det ikke nok å slenge på noen pakninger her og der, hele konstruksjonen ville måtte endres med en litt høyere pris til følge. EOS 5D er altså ikke kameraet man helst fotograferer med i snødrev eller i slagregn, og kjøpere bør være oppmerksomme på behovet for å beskytte det mot inntrengning av fuktighet.

Canon har også foretatt endringer i sensorens konstruksjon. På 20D er denne dekket av tre glassplater for infrarødfiltrering, fasekorrigering av lyset og lavpassfilter. Foran sensoren i 5D brukes kun én glassplate som ivaretar samtlige av funksjonene. Selv om man har foretatt en forenkling av oppbygningen kan nok endringen tolkes som en forbedring når 5D-bildebrikken bruker en glassplate fremfor tre, ettersom en rekke lag med glass potensielt medfører øket tendens til forstyrrelser pga. ulik brytningsindeks ("lyshastighet") i glasset.

Det ser i det hele tatt ut som om innsparingene på 5D i forhold til toppmodellen har skjedd uten andre ofre enn en noe enklere byggekvalitet som fortsatt er solid.

På mange måter kan totalsummen av egenskaper i 5D sies å være en helt riktig prioritering, med en gjennomtenkt balansegang mellom egenskapene. En billigere konstruksjon med lavere spesifisert lukker/speil ville, med fullformatsbrikke, likevel vært såpass dyr at de som vil ha billigkamera heller ville satse på modellene med 1.6x utsnittfaktor (engelsk: "crop factor"). De som legger vekt på høy kvalitet i alle ledd ønsker seg en mekanikk som i 20D eller bedre, og det er nok i første rekke blant disse at fullformatet har størst appell. Samtidig ville vannsikring medført en høyere pris, med risiko for at mange potensielle kjøpere ville rygge tilbake og i stedet valgt et kamera med mindre sensor, og fare for kannibalisering av de dyrere modellene.

Hva vi her har for oss, er et kamera for fotografer som ikke trenger/vil betale for direkte ekstrem soliditet, høy opptakshastighet og vannsikring. For yrkesfotografer vil 5D være et utmerket kamera nr. 2, eller endog kunne primærkameraet dersom fotograferingen i det vesentlige foregår innendørs eller under pene værforhold. Til brylluper og i fotoateliéret bør 5D være midt i blinken hvis egenskapene forøvrig fyller kravene. For den meget krevende amatøren som ønsker fullformat tilbyr 5D høy bildekvalitet og solid konstruksjon til en pris som riktignok ikke er lav, men som tross alt kan tolereres av langt flere kjøpere, i forhold til de profesjonelle modellene.

Størrelse og vekt
Kameraets vekt er like under 900 gram inkludert batteri, men uten objektiv. Dette betyr at 5D ikke på noen måte er noen stor vekt å ta med seg, samtidig som det heller ikke er for lett. Når det gjelder vekten, er det en tendens til at mange fotoamatører på nybegynnernivå helst vil ha et så lett kamera som mulig, og det mest ekstreme lettvektskameraet er naturlig nok de små kompaktmodellene. Selv om et meget lett kamera nok er behagelig å bære med seg, er det faktisk slik at en litt tyngre modell er mer stødig når man fotograferer. Dette er grunnen til at profesjonelle fotografer og erfarne amatører oftere vil ha kameraer som har litt vekt. Også her finner 5D sin målgruppe meget presist, vil vi tro.

Lagring og tilkoblinger
Kameraet lagrer bildene på et type I eller type II CF-kort. Vi kjenner ikke til at det er noen begrensning på størrelsen som kan benyttes, og det er mulig å bruke Microdrive. Et 2 GB kort vil kunne romme ca 350 bilder i beste JPEG-kvalitet, eller ca 100 bilder i RAW+JPEG (best kvalitet). Dette kommer litt an på motivene som fotograferes og ISO-verdien som brukes.

Kameraet har USB 2.0, som benyttes til overføring til PC, eller tilkobling direkte til skriver. Det er også analog A/V-utgang, for tilkobling til TV. Kameraet har lysbildefunksjon til dette formålet. I tillegg er det kontakt for elektronisk snorutløser og ekstern blitskontakt.

I likehet med de fleste andre semi-profesjonelle kameraer blir man ikke blendet av et stort antall funksjoner. Det legges vekt på at kameraet skal gjøre det du ønsker at det skal gjøre, men uten å ta fra deg kontrollen over hva som skjer. Det betyr at Canon blant annet har tatt bort alle motivprogrammene som de har på de rimeligere kameraene. Det er med andre ord forventet at du selv skal vite hvilke innstillinger som er best til de ulike typene motiver. Derfor stusser vi litt over av de har valgt å beholde den helautomatiske funksjonen, der kameraet overtar den fullstendige styringen av kameraet, og ikke gir deg noen mulighet til å velge innstillinger selv, og effektivt reduserer kameraet til et Point-and-shoot. Litt merkelig på et kamera til 25 000 kroner.

En annen funksjon de har valgt å ta bort, er den innebygde blitsen. Filosofien til Canon er antakelig at brukere som er avanserte nok til å kunne utnytte dette kameraet, har uansett en ekstern blits, og de trengte plassen til det store pentaprismet. Vi synes det litt synd, for det skader ikke å ha blitsen der, og selv om den ikke kan måle seg med en ordentlig blits, så er den ofte nyttig når du enten ikke drar med deg den eksterne blitsen, eller hvis du bare trenger en enkel kompensasjonsblits.

Men Canon klarer ikke å være konsekvente i sitt valg av funksjoner på dette kameraet. I tillegg til å beholde full automatikk, har de også inkludert en knapp for direkteutskrift til skriver. Vi tviler sterkt på at det overhodet er noen brukere av dette kameraet som ikke ønsker å flytte bildene over til en datamaskin, og i det minste se på dem der, før de skriver dem ut. Vi antar også at omtrent alle ønsker å gjøre en eller annen form for etterbehandling på bildene. Derfor ser vi ikke hensikten med denne knappen. Men selvfølgelig – det skader ikke å ha den der. Det bare virker som det ikke er noen helhetlig tanke bak valg av funksjoner.

Med unntak av mangelen på intern blits, har kameraet alt det en fotograf forventer av manuelle og automatiske innstillinger. Også på dette området er kameraet svært likt 20D. En forbedring, som mange vil sette pris på, er punktmåling, som Canon bare har hatt på de profesjonelle modellene sine tidligere. Punktmåling er en funksjon som blir satt pris på av omhyggelig arbeidende fotografer som ønsker mest mulig nøyaktig lysmåling av vanskelige motiver. De har også lagt inn mulighet for å få histogram for alle tre RGB-kanalene hvis man ønsker.

Kameraet har naturligvis vanlig eksponeringsbrakettering. Det har også brakettering for hvitbalanse, der du har avanserte muligheter for å velge hvilke verdier som skal brukes på de ulike eksponeringene.

Kameraet har 21 egendefinerte funksjoner, som du kan bruke til å sette hvordan man bruker noen av knappene, og hvordan en del av funksjonene blir innstilt. Her, så langt ned i menyene man kan komme, har også Canon gjemt funksjonen for speillås. For oss som tester kameraer, og for alle som ønsker optimal skarphet på bildene sine i en del spesielle opptakssituasjoner, er det en svært nyttig funksjon, men den er helt feil plassert. Den har heller ingenting blant de egendefinerte funksjonene å gjøre. Men resten av de egendefinerte funksjonene gjør at du kan tilpasse kameraet til dine egne ønsker og arbeidsmåter. Det gjør kameraet fleksibelt, og du kan få en ergonomi som er bedre tilpasset akkurat deg.

En spennende ny funksjon er det Canon kaller bildestiler. Det er noen ferdig definerte stiler, med ulike innstillinger for skarphet, kontrast fargemetning og fargetone. Det er også mulighet for tre egendefinerte stiler, slik at du kan tilpasse dem til eget behov, og til ulike forhold. Du kan også endre på de forhåndsdefinerte stilene.

En annen funksjon, som er litt i samme gate, er det Canon kaller Custom Mode. Du kan sette alle innstillinger du ønsker i kameraet, og så kan du lagre dem. Deretter kan du når som helst hente tilbake de innstillingene. Svært nyttig hvis du ofte fotograferer under like forhold, for eksempel i et studio, der du alltid har samme mengden lys, samme hvitbalanse og så videre. Du slipper å sette alle innstillingene på nytt for hver gang. Vi skulle ønske at det var mer enn ett sett med innstillinger som kunne lagres på denne måten.

For de mer avanserte brukerne, er det mulig å bytte mattskive, og det er svært enkelt. Mattskiven løsnes med et enkelt fingergrep, og festes igjen like lett så hvis du har behov for å benytte ulike mattskiver, er det en takknemlig jobb å bytte.

Kameraet har en egendefinert funksjon (C.Fn.2) for å fjerne støy ved lange lukkertider. Det gjør det ved å ta et bilde nr. to med lukkeren igjen, for å finne støymønsteret som dannes i sensoren, samt eventuelle døde eller varme piksler som den så trekker fra det første bildet. Det gjør at det tar en del ekstra tid med slik støyfjerning.

Bildene nedenfor er utsnitt av to bilder som er tatt på ISO 3200, 5 sekunders lukkertid, med denne støyfjerningsfunksjonen henholdsvis av og på.

Til vår overraskelse, ser det ut som det er mer støy på bildet der støyfjerningen er benyttet. Vi kan ikke forklare hvorfor, men gjentok forsøket flere ganger, for å være sikker på at vi ikke gjorde en feil. Hvis dette resultatet er konsistent, lurer vi litt på hva Canon har gjort av testing før de implementerte denne funksjonen.

Er det så noe som mangler av funksjoner? Det vil det jo alltid være. Det første som slår oss, er en form for forsegling av sensoren for å løse støvproblemet, som blir større jo større sensoren er.

Canon har lagt inn en sperre, slik at autofokusen slutter å fungere hvis største blender er mindre enn f/5.6. Dette er fordi autofokusen da blir treg og til dels upålitelig. På noen modeller har de tilbudt autofokus ned til blender 8, med kun det midterste fokuspunktet aktivt. Dette er en stor fordel, da det muliggjør bruk av telekonvertere med også de lange teleobjektivene som ikke er de aller mest lyssterke og kostbare utgavene.

Det er ingen funksjon for intervallopptak. Det må du benytte ekstrautstyr for å få tilgang til. Mulighet for multieksponeringer kunne også vært interessant å ha, men dette kan gjøres mer kontrollert i ettertid i et bildebehandlingsprogram, så det er ingen stor mangel.

Vi vet at mange har etterlyst øyestyrt fokus, slik Canon hadde på mange av de analoge kameraene sine. Vi kjenner ikke grunnen til at Canon ikke tilbyr dette på noen av de digitale kameraene, men det kan være de ”sparer det til senere”. En grunn må det jo være for å oppgradere neste gang også.

En av de virkelig store fordelene ved 5D framfor alle kameraer med mindre sensor, er søkeren. Når man har brukt kameraer med APS-C-sensor eller mindre, får man ikke mindre enn en aha-opplevelse når man ser i søkeren på 5D. Den er meget stor og lys, og sammenliknet med 20D, er det nesten som en annen verden. Den store sensoren gjør at man må ha et stort speil, som naturlig gir en stor søker. Hvis du aldri har brukt analogt kamera, eller fullformat digitalkamera, så tenker du ikke på det, men straks man tar en kikk i søkeren på 5D, så får man ”et nytt syn på verden”.

Dessverre dekker ikke skjermen mer enn ca 95% loddrett og vannrett. Det betyr at hvis du skal ha et helt nøyaktig utsnitt, kan det bli vanskelig, hvis du ikke kan beskjære på datamaskinen etterpå. Dette gjelder for alle speilreflekskameraer som ikke er i aller øverste klasse.

Informasjonen i søkeren er ikke overveldende. Du ser eksponeringsinformasjon og antall bilder det er plass til i minnebufferet. En forbedring fra de rimeligere modellene er at hvis du trykker på knappen for å endre ISO-verdi, så vises ISO-verdien i søkeren.

Søkeren har diopterjustering, så du enkelt kan stille det inn til dine egne øyne.

Paradoksalt nok, har speilreflekskameraer hatt en tendens til å ha mindre skjerm en små kompaktkameraer. Det gjør de fleste produsentene nå noe med, og EOS 5D har fått 2,5 tommer LCD-skjerm med oppløsning på 230 000 piksler. Det gjør skjermen langt mer behagelig å bruke enn på tidligere modeller, der skjermen var halvparten så stor.

Informasjonen på skjermen er den samme som på EOS 20D. Du kan velge mellom minimal informasjon (eksponering og filnavn), full informasjon (de aller fleste innstillinger av betydning for bildet), eller ingen informasjon, for å se bildet bedre.

Etter at bildet er tatt, dukker det nesten umiddelbart opp på skjermen, og hvis du ønsker å bla gjennom bilder du har tatt, går det raskt å bla. I tillegg er det en funksjon der du kan bla 10 eller 100 bilder av gangen, eller du kan bla deg fram dag for dag.

I likhet med EOS 20D, er det en skjerm på oversiden av kameraet, som gir informasjon om kameraets innstillinger. Den inneholder den mest relevante informasjonen, men vi kunne godt tenkt oss enda mer detaljert informasjon. Dersom du for eksempel endrer på en egendefinert funksjon, står det bare C.Fn i displayet. Ingen informasjon om hva det er som er satt. Displayet har bakgrunnsbelysning, som du kan skru på for å se displayet i dårlig lys.

Batteriet i EOS 5D er et litium-ion-batteri med betegnelsen BP511A. Det er kompatibelt med D30, D60, 10D, 300D og 20D, så vel som til Powershot Gx-serien. Følgen er at det formodentlig vil være lett å skaffe batteriet i fremtiden, og at batterier fra alle disse Canon-modellene kan brukes om hverandre. Tredjepartsbatterier er også lette å få tak i. Batteriet gir 7,4V og 1390mAh.

I batteritesten vår, holdt batteriet til 6020 eksponeringer. Dette er noe mindre enn på 20D, og årsaken er opplagt. Kameraet har større skjerm og større sensor og større datamengder som skal behandles. Da vi testet 20D, tok vi halvparten av bildene med blits. Det lar seg ikke gjøre med 5D, og forskjellen mellom de to kameraene blir dermed større enn tallene i seg selv skulle indikere. Likevel er vi imponert over hvor lenge batteriet holder, når vi tar datamengder og sensorstørrelse i betraktning. Vær oppmerksom på at dette er en test som gir et annet resultat enn du antakelig vil få i virkeligheten. Tallene er derfor sammenliknbare med tall fra samme test for andre kameraer, men ikke baser deg på at du får 6000 bilder ut av ett batteri.

Batterikapasitet

Autofokushastigheten er omtrent som på EOS 20D. Det vil si at den vil være rask nok for de aller fleste, og det blir hastigheten på fokusmotoren i objektivet som avgjør. Vi viser ingen graf for dette, da kameraene er testet med ulike objektiver, og det dermed er umulig å si noe om den faktoren kameraet bidrar med. Men vi testet EOS 5D og EOS 20D ved siden av hverandre, med samme objektiv, og fikk identiske resultater.

Vi hadde aldri problemer med autofokusen. Den var presis under alle forhold, selv i kraftig regn, der vi merket at 20D slet noen ganger.

Autofokusen er oppgitt til å fungere ned til -0,5 EV. Vi målte det til ca 0 EV. Autofokusen blir naturligvis tregere under så mørke forhold, men vi opplevde ikke at den ble upresis. Det er ingen innebygd hjelpelampe til autofokusen, men en Canon Speedlite-blits kan brukes til dette formålet, ved behov.

I tillegg til vanlig autofokus, har du intelligent følgefokus, som Canon kaller AI Servo. Det er også en funksjon for å la kameraet velge om det skal bruke følgefokus eller ikke (AI Focus). Dessuten er det naturligvis mulig å fokusere manuelt.

Kameraet har 9 fokuspunkter, fordelt på et relativt begrenset område rundt midten av søkeren. Du kan enkelt velge om du vil bruke ett, eller alle fokuspunktene. Canons toppmodeller har, til sammenlikning, 45 punkter fordelt over et større område, noe som er å foretrekke. I tillegg til de 9 fokuspunktene, er det seks skjulte punkter, som ligger rundt det midterste fokuspunktet. De hjelper det midterste fokuspunktet ved følgefokus, dersom motivet kommer for langt ut fra midten til at senterpunktet kan benyttes.

; Dette kameraet vil oppleves som noe tregere enn EOS 20D. Årsaken er at det er større datamengder som skal håndteres. Det gjør at hastigheten på seriebildefunksjonen har gått ned fra 5 til 3 bilder pr. sekund, og hvis du fotograferer med RAW + JPEG i beste kvalitet, vil det ta lengre tid å tømme bufferet. Men å bla seg gjennom bildene på minnebrikken, går minst like fort.

Oppstartstiden er redusert ytterligere i forhold til 20D, og nå tar det et kvart sekund fra du skrur på kameraet, til det første bildet er tatt. Det er så fort at du ikke merker noen forsinkelse. Du vil bruke vesentlig lengre tid på å flytte fingeren fra strømbryteren og opp til utløseren. Når kameraet er i hvilemodus, tar det tilsvarende tid.

Utløserforsinkelsen er omtrent så lang tid det tar å vippe opp speilet. Vi målte det til 3 hundredeler, men her er feilmarginene store.

Vi fotograferte kontinuerlig i ett minutt, både med JPEG i beste kvalitet, og i RAW. Det er sjelden man fotograferer sammenhengende så lenge, men vi ser da når bufferen blir full. EOS 20D fikk kritikk for å ha liten buffer. Til gjengjeld var kameraet svært raskt så lenge det var plass i bufferen. Med EOS 5D er det heller motsatt. Det tar ikke bilder like fort, men til gjengjeld er bufferen mye større, så det tar lengre tid før den blir full.

Vi klarte dermed 122 bilder på ett minutt. 22 av disse ble tatt på de første 10 sekundene. Vi benytter ikke seriebildefunksjonen til denne testen.

Antall bilder på 10 sekunder - JPEG

Som det framgår av grafen, er dette litt mindre enn EOS 20D. Det er også mindre enn Nikon D70s. Men når vi tar bilder i RAW-format, ser bildet annerledes ut. Det er fordi det krever mer av bufferen. Her klarte 5D hele 20 bilder, som er suverent mye bedre enn alle andre kameraer vi har testet, og et resultat som passer til et kamera som retter seg mot brukere som i større grad benytter RAW-formatet.

Antall bilder på 10 sekunder - RAW

Bufferet på EOS 5D skal kunne ta 60 bilder i beste JPEG-kvalitet, 17 bilder i RAW og 12 bilder i RAW+JPEG (beste kvalitet). Vår måling ga henholdsvis 73, 21 og 14 bilder med et Sandisk Extreme III 2GB kort. Kameraet lagrer fortløpende, så minnekortet vil ha en del å si for hvor fort bufferet blir fullt. Det bestemmes også av hvilken ISO-verdi du bruker, og hvor mye bildene kan komprimeres før lagring. Men våre resultater lå altså over det Canon oppgir.

Tilsvarende tall for EOS 20D var 25, 6 og 4. Bufferet på 5D er altså økt dramatisk i forhold til 20D. Det er derfor heller ikke rart at det tok 20 sekunder å skrive innholdet i bufferet til minnekortet. På 20D var tiden 11 sekunder, selv om datamengden var under en tredel.
Dette betyr at selv om 5D på en del områder virker langsommere enn 20D, så er den i virkeligheten raskere på flere områder.

Filoverføringshastigheten fra kameraet til en datamaskin, målte vi til 1,7 MB/s. Det er en relativt gjennomsnittlig hastighet. Men Canon har lagt et par svært rare begrensinger på denne tilkoblingen. For det første, trenger den en egen driver. Du kan med andre ord ikke bare koble kameraet til en hvilken som helst datamaskin. For det andre, og viktigere, så fungerer den ikke som en vanlig disk. Canon har valgt, selv på et halvprofesjonelt kamera, å kun støtte JPEG i overføringen fra kameraet til datamaskin. Så hvis du har fotografert i RAW-format, så får du ikke overført filene dine på denne måten. Vi klarer ikke å se noen som helst logisk grunn for at du ikke skal kunne overføre alle filene dine direkte til datamaskinen. Vi anbefaler derfor sterkt å kjøpe en kortleser, så du faktisk får mulighet til å overføre bildene til en datamaskin.

Kameraet er generelt svært greit i bruk, når man først har vendt seg til det. Vi savner litt mer informasjon i søkeren, så man slipper å ta øyet bort fra søkeren i så mange tilfeller som man må nå. Canon har lagt inn informasjon om ISO-verdi i søkeren, sånn at man kan endre på den, uten å ta øyet vekk fra søkeren. Det er et pluss. Men vi skulle gjerne sett at de gjorde tilsvarende for hvitbalanse og AF-metode i tillegg.

Alle funksjoner du bruker mye er lett tilgjengelige på knapper, med unntak av speillås, som er gjemt svært langt vekk, og på et meget ulogisk sted.

Et faremoment med dette kameraet, og alle andre digitale amatørmodeller fra Canon, er at hvis du åpner luken til CF-kortet, så slås kameraet automatisk av. Dersom kameraet skriver til kortet når du gjør dette, vil du miste data. Det er fort gjort hvis du jobber under press, og vi synes det er helt utrolig at Canon enda ikke har gjort noe med dette.

Canon har lagt inn en rekke funksjoner for at du skal kunne tilbasse kameraet til eget bruk og egne ønsker. Det gjør at det blir svært fleksibelt, og det er en stor fordel å kunne tilpasse kameraet til brukeren i stedet for at brukeren må tilpasse seg kameraet.

Vi kan gjennom egenerfaring bekrefte at dette er solide greier. Under transport av 5D fikk vi en ufrivillig falltest fra brysthøyde og ned i asfalten, der kameraet bare fikk noen nærmest kosmetiske skader.

Link til galleriet:

Det er litt mer krevende å vurdere bildekvalitet på et speilreflekskamera enn det er på et kompaktkamera, og noe av årsaken til det er at objektivets egenskaper må skilles fra kameraets egenskaper.

Vi fikk låne et EF 24-105 F/4 L IS USM objektiv av Canon, men det ble tilbakekalt, og vil kunne derfor ikke bruke det i testen. Vi har i stedet hovedsakelig benyttet EF 35mm f/1.4L og 100mm f/2.8 Macro til testbildene. Dette er fordi de er usedvanlig skarpe objektiver, som er nødvendig for å utnytte den høye oppløsningen og den store sensoren.

Det første problemet oppstod allerede med oppløsningskartet vårt. Oppløsningskartet kan måle detaljgjengivelser ned til 2000 linjer pr. tomme. Dette klarte EOS 5D uten problemer, og da var det fortsatt en del å gå på. Ikke det at EOS 20D ligger så langt etter, for den klarer også ca 2000 linjer pr. tomme, men da er det ikke mer å gå på.

Så gikk vi over på hovedkortet. Siden vi bruker svært god optikk i disse testene, og det er den samme optikken som brukes på både 5D og 20D, så er det sensoren som gjør forskjellen. På grunn av den høyere oppløsningen på sensoren, er det derfor ikke annet å forvente enn at 5D kan gjengi detaljer bedre enn 20D.

Ser vi på hjørnet av hovedkortet, er det fortsatt mer detaljer å se på 5D, men forskjellen er mindre. Årsaken til det er at 5D benytter hele bildesirkelen, og så de ytterste delene, der objektivet er dårligst. Denne delen blir ikke brukt på 20D, og man får derfor skarpere hjørner. Med et svakere objektiv enn vi brukte, ville det ikke vært umulig at 20D gjenga detaljene bedre enn 5D i hjørnet av bildet.

Disse resultatene var helt som forventet. Men en ting vi lurte på var om 5D var bedre enn 20D, piksel for piksel? Hva om vi tok et bilde med hvert kamera, der detaljene besto av like mange piksler? Hvilket ville da komme best ut. Det er ikke helt enkelt å ta to slike bilder, men etter hvert kom vi ganske nær. Som du ser av bildene nedenfor, som er forstørret opp til 200% for lettere så se forskjellene, så er 5D skarpere.

Dette kan ikke skyldes optikken, da det er det samme objektivet som er brukt, og det kan ikke skyldes oppløsningen, for detaljene består av like mange piksler. Den eneste muligheten er derfor at EOS 5D klarer å utnytte hver piksel bedre. Dette skyldes bedre signalhåndtering i sensoren. Alle disse bildene er tatt i RAW-format, og utsnittet er fra midten av bildet.

Canon EOS 5D har den aller laveste pikseltettheten av alle Canons nåværende kameraer. Det gjør at vi kan forvente mindre støy fra den, enn det vi kan fra andre. Når det også er en nyere modell, vil alt annet være en skuffelse. Det er ingen sak å fjerne støy fra et bilde, men det fjerner også detaljer. Siden EOS 5D hadde så god detaljgjengivelse i forhold til 20D, kunne det hinte om at det var gjort mindre aggressiv støyfjerning.

Målingene våre viser at på lave ISO-verdier, så er det lite eller ingen forskjell. Jo høyere opp du kommer, jo større blir forskjellen, og på de høyeste verdiene, er det nesten et helt blendertrinn i forskjell på EOS 5D og EOS 20D. Det betyr at det støynivået du har på EOS 20D på ISO 1600, er omtrent likt det støynivået du har på EOS 5D på ISO 3200.

ISO-verdiene på EOS 5D går som standard fra 100-1600, i tredels trinn. Det finnes en funksjon for å utvide skalaen, så du også får tilgang til ISO 50 og ISO 3200. ISO 50 og ISO 100 har ingen forskjeller i støynivå som vi kan registrere. Det betyr at ISO 50 i praksis fungerer som et ND-filter, for å ta bort lys hvis det blir for mye.

Fargegjengivelsen på de to kameraene er så godt som identiske, og svært nært til virkeligheten. Men i EOS 5D er det utvidete muligheter for å sette bildestiler som justerer fargemetning og tone, slik at du kan endre på dette slik du ønsker.

Eksponering

Så langt vi har kunnet bringe på det rene, eksponerer kameraet bra under de aller fleste forhold. I motiver der halvparten er relativt mørk, og den andre halvparten relativt lys, så er det ikke gitt at kameraet vet hva du ønsker riktig eksponert. I slike tilfeller kan man måle lyset et annet sted, eller bruke punktmåling. Det ideelle i slike tilfeller er å bruke stativ, og ta to bilder der du eksponerer etter forgrunn, henholdsvis bakgrunn, og går hjem og lager ett bilde av det, som er korrekt eksponert for begge deler.

Hvitbalanse

Hvitbalansen kan settes på en rekke forskjellige måter. Det er naturligvis en automatisk modus, og en god del ferdigdefinerte innstillinger. I tillegg kan du måle den manuelt, eller du kan sette fargetemperaturen direkte. Det er, som sagt, også mulighet for hvitbalansebraketering. Den automatiske hvitbalansen fungerer bra under normale forhold, men i vanskelig lys får den problemer. Dette bildet er tatt på 1/12 sekund, håndholdt, i en dårlig belyst stue, med en halogenlampe som hovedlyskilde. Som du ser, har bildet blitt alt for gult. Fotograferer du i RAW-format, kan du endre dette i etterkant, og da slipper du hele problematikken. Bruker du JPEG, bør du være litt forsiktig når det er halogenlamper eller lysrør som viktigste lyskilde.

Alt i alt er det vel nær ingenting å si på bildekvaliteten på dette kameraet. Det er det beste på noe kamera vi har testet. Som du kan lese om på neste side, er det en del faktorer ved den store sensoren som ikke bidrar positivt til bildekvaliteten, slik som vignettering, uskarpe hjørner og kromatisk aberrasjon. Dersom du bruker fullformatsoptikk på et kamera med mindre sensor, vil du unngå mye av dette. Dersom du derimot bruker optikk laget for den reduserte sensorstørrelsen, vil du antakelig se mange av de samme fenomenene, og kanskje i enda større grad.

Det er egenskaper ved bildekvaliteten vi ikke har testet. Vi har blant annet ingen test av dynamisk omfang. Mye tyder på at det dynamiske omfanget er marginalt bedre enn på 20D, men vi har ikke instrumentene som skal til for å kunne si noe sikkert, eller måle det på en realistisk måte. Vi har derfor valgt å utelate det. Mange andre parametere er egenskaper ved optikken, og omtales derfor heller ikke her.

På neste side vil dere finne informasjon om hva sensorstørrelsen har å si for bildekvaliteten, og noen av egenskapene i optikken vil bli tatt opp der.

Den enkeltegenskapen ved EOS 5D som mer enn noen annen gjør det til noe mer enn et "vanlig" digitalt speilreflekshus er selvfølgelig den store bildebrikken på "fullformat" 24 x 36 mm.

Bare et lite antall digitale speilrefleksmodeller har hatt en fullformatssensor. Årsaken er den høye prisen på silisiummaterialet som brukes, kombinert med det forhold at jo større sensoren skal være, desto høyere andel av brikkene passerer ikke kvalitetskontrollen. På grunn av disse forholdene vil en fullformatsensor være mange ganger så kostbar i produksjon som en mindre sensor som eksempelvis 22.5 x 15.5 mm, som er størrelsen på brikken i et EOS 20D, eller 8.8 x 6.6 mm, som er sensorstørrelsen i kompaktkameraet Nikon Coolpix 8800.

Teknisk sett, har fullformatsensorer utvilsomme fortrinn fremfor mindre utgaver, selv om det større sensorarealet samtidig også medfører at man bruker større deler av glasset i objektivene. Poenget her er at speilrefleksobjektiver er laget for å tegne ut en såkalt bildesirkel, dvs. tilsvarende det flateinnholdet som utgjøres av filmen eller digitalsensoren. Hvis bildesirkelen som objektivet kan tegne ut er større enn bildebrikkens størrelse, vil følgen bli at de aller ytterste delene av linseelementene ikke brukes. Disse partiene er også de optisk sett svakeste på grunn av kuleflateavvik og andre feil som aldri helt kan elimineres i optikk. Hvis kameraets sensorstørrelse derimot tilsvarer den flaten objektivet er i stand til å tegne ut, vil hele eller størsteparten av glasset utnyttes i bildedannelsen. Dermed vil feilene i optikken også bli mer synlige, og dette betyr at objektiver, og da i første rekke vidvinkelobjektiver, som skal brukes med fullformatssensorer må ha høyere kvalitet for å gi gode resultater. Samtidig har en digital sensor andre fysiske karakteristika, som i visse tilfeller hevdes å være mer krevende for optikken enn film. Dette er mulig, men fotografiske tester utført med fullformat digital viser at det er optikkens kvalitet som er helt avgjørende. Vidvinkelobjektiver av lav eller middels kvalitet brukt på fullformat gir vignettering, dvs. lysavfall i hjørnene slik de også gjør på film, mens tilsvarende optikk av høy kvalitet brukt på samme sensor gir meget gode resultater. Følgen er like fullt at det stilles høyere krav til vidvinkeloptikk for å få gode resultater på fullformat. Rent praktisk betyr dette at flere eldre objektivkonstruksjoner vil måtte forbedres for at de skal kunne yte godt på fullformatssensorer, og at den som kjøper et digitalt speilreflekskamera med en slik sensor må være spesielt nøye med objektivvalget.

Pikselstørrelse
Bortsett fra ovennevnte, har en 24 x 36 mm bildebrikke, som allerede nevnt, sterke sider som vanskelig eller slett ikke kan realiseres i de mindre. Det er ikke brikkestørrelsen i seg selv som er det viktige, men pikseloppløsningen kombinert med sensorens areal. For å forstå dette, må man tenke på sensorens oppbygning med et stort antall lysfølsomme dioder som er plassert nede i "brønner" på sensoroverflaten. Et stort antall megapiksler på en liten sensor innebærer at hver enkelt brønn vil måtte gjøres mindre, og det er her selve lysets egenskaper gjør at mindre sensorer med høy oppløsning aldri kan få de samme kvalitetsegenskapene som fullformat 24 x 36 mm. Størst er naturligvis forskjellen mellom de små sensorene i kompaktkameraer og fullformatet, men også mellomliggende størrelser vil på grunn av lysets oppførsel møte en rekke fysisk betingede begrensninger før fullformatssensoren, til dels lenge før.

Gitt at kvaliteten på de sammenliknede sensorene er lik, vil den større sensoren ha et mer gunstig signal/støyforhold og bedre dynamisk omfang enn en mindre sensor med samme pikseloppløsning. Dette fordi større piksler fanger mer lys - flere fotoner - pr. tidsenhet. Da får man et bedre signal. Man får også mindre tilbøyelighet til utbrenning når hver enkelt brønn på sensoren er større, slik den gjerne er på større bildebrikker. En større brønn vil ha mer å gå på før den går i metning og overstyrer. Hvilket er hva som skjer når høylyspartier brenner ut i et digitalfoto. Dynamisk omfang kan best defineres som det totale eksponeringsomfang kameraet er i stand til å oppfange innenfor en og samme eksponering, innenfor hele spennvidden mellom de dypeste skygger og de lyseste høylys i motivet. Med store piksler vil dette dynamiske omfanget altså være større, noe som gir bedre bildekvalitet ettersom et slikt kamera holder høylysene bedre og gir flere detaljer her.

Diffraksjon
Enda en faktor som taler for større sensorer er diffraksjonen. Diffraksjon er hva som oppstår når lys passerer gjennom små åpninger. Vi får en "forstyrrelse" - en ujevn spredning av lyset og derav følgende uskarphet. Jo mindre lysåpning, desto større diffraksjon. Alle optiske systemer sies pr. definisjon å være diffraksjonsbegrenset, fordi diffraksjon forekommer i enhver lysåpning som lyset passerer gjennom. Diffraksjonen er et optisk fenomen, og den skjer i objektivet og i blenderen som regulerer det innkommende lyset. Sensorens størrelse regulerer likevel diffraksjonen indirekte ved at meget små og tettsittende piksler virker som en "forsterker" på den allerede eksisterende diffraksjonen. I praksis betyr dette at kameraer med små sensorer og små piksler må bruke større blendere for at diffraksjonen ikke skal bli synlig i bildefilen. Dette er årsaken til at digitale kompaktkameraer har et relativt lite blenderområde, de går stort sett ikke under blender F8.0. Hvis de skulle lages med blendere som gikk lenger ned, ville bildet bli ødelagt av diffraksjonsuskarphet. På kompaktkameraer er stort sett dette ikke noe problem, fordi dybdeskarpheten man gjerne tilstreber ved å velge en liten blender likevel er så stor på grunn av de korte brennviddene i objektivene på kompaktmodellene.

Under Akams test av EOS 5D ble dette testet ved at vi foretok en sammenlikning med EOS 20D som har mindre sensor og også mindre piksler. Vi brukte samme objektivet på begge kameraene, og tok eksperimentfotografier av samme motiv med suksessivt mindre blendere.
Hensikten var å se hvilket av kameraene som først nådde diffraksjonsbegrensningen hvor kvaliteten viste seg å synke merkbart. Resultatet samsvarte med teorien. På 20D viste diffraksjonsuskarpheten seg synlig mellom blender 13 og 14, mens 5D ikke viste noen synlige diffraksjonseffekter før etter blender 14. Dette lyder kanskje ikke som noen stor forskjell, men det er signifikant ved nedblending, særlig ettersom diffraksjonsuskarpheten på blender 16 var påviselig mer uttalt fra 20D enn tilfellet var i bildet fra 5D ved samme blender.

Dybdeskarphet
Et ytterligere moment å ta med i betraktningen er at på grunn av at det brukes objektiver med lengre brennvidde for å få det samme utsnittet på en fullformatsbrikke eller på film, vil dybdeskarphetskarakteristikken være annerledes - du får mulighet til å kreativt utnytte det mindre skarphetsområdet til å isolere motivet. Vil man da igjen øke dybdeskarpheten kan man så blende ned. Man får altså ikke den samme fotografiske effekten fra et 50mm objektiv på en 22.5 x 15.0 mm bildebrikke som man får fra en 24 x 36 mm sensor når denne kombineres med et objektiv på 80 mm, selv om utsnittet i seg selv blir meget likt.

Utsnittfaktor
De fleste har erfart at et objektiv med en gitt brennvidde kombinert med en mindre digital sensor enn 24 x 36 mm gir et annet utsnitt. I praktisk bruk er effekten en forstørrelse som tilsvarer en lengre brennvidde. Egentlig er det ingen reell forstørrelse når brennvidden er den samme, men for alle praktiske formål fungerer den såkalte utsnittsfaktoren som om det var.

Resultatet er at man med en bildesensor som er mindre, kan bruke en kortere brennvidde og få en større teleeffekt enn hva det samme objektivet ville gitt på et kamera med fullformatssensor eller 35 mm film. Hvorvidt dette er en fordel eller en ulempe for brennvidden, avhenger av hva man er ute etter. Er man ute etter teleeffekt, kan en sensor på 22.5 x 15.0 mm og større pikseltetthet være nyttig når man får en effekt som tilsvarer 1.6x brennvidden. Dette er fordelen forbundet med de mindre brikkene. En får en øket teleeffekt som betyr at det blir mulig å klare seg med mindre kraftige teleobjektiver, noe som er pris- og vektbesparende.

500mm f/4 på EOS 5D gir omtrent samme utsnitt som 300mm f/4 på EOS 20D

Støy
Dersom objektivene man bruker fyller formatet med en fullformats sensor, har imidlertid denne størrelsen overtaket på grunn av de forhold som tidligere er nevnt. For maksimal oppløsning og optimal kvalitet med denne høye oppløsningen er det vanskelig å komme unna
fullformatet, mens mindre sensorer i utgangspunktet kan være like gode forutsatt at oppløsningen ikke går over grensen for hva den mindre sensoren kan klare uten øket støy og redusert dynamikk.

I internasjonale foto- og optikkmiljøer foregår det mye diskusjon hvor de eksakte grensene går, men fysikkens lover medfører at man uansett ikke kan komme fra den realitet at en større sensor har mulighet for "større piksler" på samme oppløsningsnivå. Forbedringer som kan gjøres i signalveien i og rundt de mindre bildebrikkene for å redusere støyen og øke kapasiteten kan i nøyaktig samme grad foretas på større brikker, slik at den relative forskjellen i favør av de større sensorene vil prinsipielt forbli uforandret. Det kan til slutt også nevnes at hvis oppløsningen på en større sensor er meget høy gir den også rom for at fotografen kan foreta utsnitt av bildefilen uten at kvaliteten synker, når den totale datamengden er tilstrekkelig til å gjøre dette. Da vil teleeffekten kunne forsterkes på den måten.

Fordeler og ulemper
De store sensorene har to ulemper, og dette er prisen og de økte kravene de stiller til vidvinkeloptikk. Den høyere prisen gjør at slike sensorer må antas å bli forbeholdt kameraer av de mer påkostede typene. Hvorvidt dette vil bli tilfelle litt lenger frem i tid, avhenger av om produksjonen av de større brikkene fortsetter å være like kostbar. Det bør advares mot at man forsøker å gjøre, som vi kjenner til at det har vært gjort, og antakelig fortsatt gjøres, i
konsumentklasse-modeller: Man tolererer flere defekter i silisiumet. Slike defekter kan så maskeres via firmwaren i kameraet, men for stor toleranse for defekter i materialet medfører lavere kvalitet og potensielt forkortet levetid.

Samtidig er ikke fullformatets fortrinn til å komme fra, og man trenger neppe ha spesielle profetiske evner for å forutse at flere sensorstørrelser kommer til å eksistere side om side i fremtiden. Her er det at arven fra 35 mm film viser seg å være en heldig sådan. Når de aller fleste objektiver i produsentens system er kompatible med både kamerahus med mindre sensorer og hus med fullformatsversjoner, betyr det at fotografen får valgmuligheter som favner over et detaljeringsnivå som ligger på linje med eller overgår 35 mm film til de nivåer som tidligere bare kunne oppnås ved større filmformater. Det synes ganske sannsynlig at en del av de mest aktive og ivrige fotografene etterhvert velger å anskaffe flere kamerahus med ulik sensorstørrelse tilpasset ulike oppgaver.

Når et nytt kamerahus introduseres, vil fotointeresserte uvilkårlig stille spørsmålet om hvem, hvilken brukergruppe kameraet er mest velegnet for. En av mange distinksjoner er mellom profesjonelle og amatører. Her kan det være grunn til å med en gang slå fast at det egentlig ikke finnes noen "profesjonelle" kameraer selv om markedsførere nok med hensikt benytter betegnelsen for å gi bestemte modeller en aura av seriøsitet og profesjonalitet. Det er bare fotografen som kan være amatør eller profesjonell. Således brukes de fleste typer kameraer i samtlige pris- og ytelsesklasser av så vel amatører som yrkesfotografer. Det finnes profesjonelle som benytter enkle kompaktmodeller i sitt yrke, på samme måte som det finnes amatørfotografer som investerer i det ypperste av optikk og kamerahus fordi dette er hva som dekker deres behov. Vi nevner dette fordi vi mener det er viktig at potensielle kjøpere vurderer kameraer og objektiver i lys av individuelle behov, og ikke etter mer eller mindre vilkårlige klassifikasjoner som strengt tatt betyr lite. Hva som betyr noe, er de ulike egenskapene sammenholdt med hvilke behov og krav du har i din egen fotografering, i tillegg til lommeboken og din tålmodighet hvis du velger å spare til du får råd.

Når vi bedømmer EOS 5D i forhold til bruksegenskapene, er noe av det første som slår oss at opptakshastigheten er relativt lav også i forhold til Canons egen anerkjente mellomklassemodell 20D. Tre bilder i sekundet er mindre enn optimalt til intenst bevegelige mål, og 5D er derfor ingen nærliggende løsning for sportsfotografer som fotograferer heftig bevegelige motiver. Dette, sammen med at autofokussystemet er et ni-punkts mot 1D-seriens 45 fokuspunkter, gjør at vi kan fastslå at 5D i første rekke er tilpasset annen bruk. Likevel fant vi at autofokusen i seg selv er både kjapp og nøyaktig. Dessuten har selve bufferen på 5D høy kapasitet samtidig som skrivningen til minnekortet går raskt, og dette er forhold som ofte kan ha vel så stor betydning for serieopptak som selve opptaksfrekvensen. Vi ser klart at 5D har et stort bruksområde, selv om det nok har sin styrke i andre bruksområder enn sportsreportasjer. Med optikk tilpasset den aktuelle oppgaven har vi å gjøre med et godt egnet verktøy for gjengivelse av natur og bymiljøer, makro, portrettfoto og i det hele tatt folk og dyr i mange situasjoner. Til studiobruk skulle det også kunne yte gode tjenester. Hva som kanskje mest av alt gjør at 5D utmerker seg, er muligheten til å operere på høye ISO-verdier uten ubehagelig stort kvalitetstap. Den som fotograferer i svakt lys, enten det er møter, konferanser eller selskaper innendørs eller under tilsvarende lysforhold utendørs, vil oppleve at ISO-egenskapene i 5D er i ypperste klasse. Å kunne fotografere på 1600 ISO regelmessig er et virkelig aktivum for en fotograf, og dette nivået gir på 5D ingen dramatisk reduksjon i bildekvaliteten. Tradisjonelt har mange digitalfotografer antakelig tenkt at de bruker jo nesten bare lav ISO-følsomhet uansett, men med 5D kan en tøye grensene til 3200. Selv med en så høy følsomhet, er bildefilene – imponerende nok – også er fullt brukbare, med meget lite tap av detaljer slik våre bildeeksempler illustrerer. I Akam har vi aldri tidligere testet noe kamera med tilnærmelsesvis den samme evnen til å produsere gode bilder på høy ISO, og dette utvider de fotografiske anvendelser betraktelig.

Canon har laget et svært spennende kamera. Fullformat åpner nye muligheter, men stiller samtidig strengere krav til optikken og ikke minst til fotografen.

Med få unntak, har Canon gjort ting riktig når de har laget dette kameraet, og det åpner et nytt markedssegment, som vi ikke vil se bort fra at kan bli svært populært.

Noen av de feilene dette kameraet har, har det felles med en del andre EOS-modeller. Vi tenker da blant annet på plassering av speillås-funksjonen og faren ved å åpne dekselet til minnekortet mens kameraet skriver til det. Disse feilene blir påpekt av omtrent alle testere, og det er overraskende og skuffende at Canon nok en gang har valgt å ignorere det.

Men på den annen side, har dette kameraet svært mange positive egenskaper. Det er svært godt bygd, har mange funksjoner for personlig tilpassning, stor og klar LCD-skjerm og generelt meget god ergonomi og brukervennliget.

Sensoren er likevel det enkeltelementet som skiller dette kameraet fra mengden. Fordelene denne sensorstørrelsen gir er mange, og bortsett fra bildekvaliteten, må vi trekke fram den store søkeren, som gjør det bedre å bruke kameraet.

Sammenliknet med 20D, gir kameraet bedre bildekvalitet, både bilde for bilde og piksel for piksel. Det har også bedre støyegenskaper på høye ISO-verdier.

Likevel vil kameraet gi bilder som er mindre skarpe i kantene, det vil gi mer lysavfall mot hjørnene og mer kromatisk aberrasjon enn kameraer med mindre sensor vil gi med den samme optikken. Det vil heller ikke gi den tele-effekten som man får fra kameraer med mindre sensor og høyere pikseltetthet. Disse mindre heldige virkningene er ikke noe nytt. Vi hadde akkurat det samme på de analoge kameraene, men den gangen fantes det ingen alternativer.

Rimeligere modeller fra Canon, med mindre sensor, gir meget bra bildekvalitet og stiller mindre krav til optikk og bruker. Dersom du har en bra samling med eldre optikk, som kanskje ikke er av aller øverste klasse, vil oppgradering til 5D enten gi lite, eller bli svært kostbart.

Hvis du derimot forstår og aksepterer de fordelene og ulempene som fullformat gir deg, og er villig til å betale en fortsatt relativt høy pris, eller har mye optikk av toppkvalitet allerede, er dette et kamera vi vil anbefale på det varmeste. Kameraet gir noe av det aller ypperste som er å få av bildekvalitet, det har en konstruksjon som gjør at det tåler mye, og en brukervennlighet som ikke bør skremme noen.

Les også

5 minutter med Nikon D200

Nytt speilrefleks fra Nikon

Tanker om Canon EOS 5D

Banebrytende fra Canon

Test av Canon EOS 20D