Revolusjonerte en hel bransje med smarte småspill
På 80-tallet satte Nintendo standarden for håndholdt spilling – med kalkulatorteknologi.
Selv om datamaskiner strengt tatt har vært med oss siden andre verdenskrig, var det først på slutten av 70-tallet at disse elektroniske vidunderne var å få i en størrelse og prislapp som var spiselig for privatmarkedet. Og når interessen først var tent, gikk det fort. På begynnelsen av 80-tallet solgte selskaper som Atari og Commodore hjemmedatamaskiner i milliontall, og klarte uten problem å gjøre den oppvoksende generasjonen hekta på dataspill uten å måtte ty til arkademaskiner og spillehaller.
Men det var ikke bare de vanlige hjemmedatamaskinene som på den tiden truet med å gi ungdommen firkantede øyne. En annen aktør på den tiden var japanske Nintendo, som i 1980 introduserte verden for det håndholdte elektroniske spillet Ball – det første i en rekke småspill kjent under betegnelsen Game & Watch.
Flere produsenter av spill – Nintendo inkludert – hadde forsøkt seg på det håndholdte markedet før Game & Watch-generasjonen kom på banen. Men selv om det ikke akkurat manglet på gode idéer, var det store begrensninger i tilgjengelig maskinvare for såpass små digitale spillsystemer.
Kalkulatorteknologi
Det første heldigitale spillet skal ha vært Mattel Auto Race fra Mattel Elecronics. Dette kom på banen i 1976 og var bygd på de samme komponentene og prosessorene som fantes i vanlige lommekalkulatorer. Det hadde heller ikke noen skjerm – utviklerne brukte kun lysdioder (LED-er) for å representere de grafiske elementene i spillet.
Interessant nok skal det for øvrig ha vært en kalkulatortrykkende forretningsmann som kjedet seg på toget som i sin tur inspirerte Nintedos spilldesigner Gunpei Yokoi. Han fikk idéen om en klokke som også var en liten spillmaskin, og dette resulterte altså til slutt i mange populære Game & Watch-spill.
Yokoi designet også velkjente styrekorset (D-pad) for raskere og mer presis styring – den dukket først opp på det svært så klassiske Game & Watch-spillet Donkey Kong. I tillegg stod han blant annet bak Nintendos neste generasjon håndholdte konsoll: Game Boy – som også ble en ubetinget suksess.
Ett spill – én «konsoll»
Med dagens håndholdte datakraft og skjermteknologi – ta for eksempel en moderne smartmobil – er det vanskelig å forestille seg en håndholdt dings som kun har ett eneste spill.
Hovedgrunnen til at dette ble normen på 1980-tallet var at LCD-teknologien hadde blitt rimelig, og enkelt lot seg kombinere med faste skjermelementer som kunne trykkes på plast- eller glassplater foran eller bak selve LCD-panelet. Disse faste skjermelementene var også det eneste som hadde farger, mens LCD-segmentene var monokrome og ble ganske enkelt tent eller slukket ved behov – akkurat som på en klassisk LCD-klokke.
I dag virker dette svært primitivt, men det fungerte godt på små skjermer og gjorde det ikke minst mulig å unngå grov og piksellert grafikk.
Ulempen med en slik tilnærming var at alle elementer eller segmenter måtte ha sin faste plass på displayet, og at det strengt tatt ikke er noen annen bevegelse i bildet enn at ett segment slukker når et annet tennes. Men det betyr også et lavt strømforbruk og at spillet ikke krever nevneverdig prosessorkraft.
Faktisk benyttet også Game & Watch-utviklerne seg av en lommekalkulatorbrikke som kunne holde kontroll på opptil 72 forskjellige segmenter når de utviklet de første spillene. Dette er ikke noe høyt tall – for at en sifferplass skal vise fra 0-9 kreves det syv segmenter – og gjorde at utviklerne av og til måtte gjøre noen spesielle designvalg.
Eksempelvis ble det på flere spill brukt ett segment på den første sifferplassen, som da vanligvis tok seg av å vise klokkeslett og poengsum. Denne kunne da bare vise tallet «1», noe som sparte seks segmenter. Det betydde dog at poengsumtelleren ikke gikk høyere enn til 1999.
De fleste Game & Watch-spill er nokså enkle og repeterende, med stor vekt på konsentrasjon og øye/tommel-koordinasjon. Det starter gjerne enkelt og i et behagelig tempo, så kommer det fler elementer og går kjappere etter hvert. Det finnes gjerne to spillmodi i form av Game A og Game B, men det er som regel kun snakk om vanskelighetsgrad.
Det går ganske fort å gå lei av et slikt spill, men samtidig er det litt vanedannende. Som regel har du en toppskår å strekke deg etter, og det gjør det jo fort gjort å plukke opp spillet igjen i kjedelige stunder.
Og med tanke på at 80-tallet var en tid uten mobiltelefoner og TV på dagtid, var det lett å krype tilbake til et trofast Game & Watch-spill.
Men selv om det i hovedsak var snakk om simple spill med variasjoner over samme tema, klarte Nintendo også å inngå avtaler om bruk av kjente tegneseriefigurer i tillegg til sine vante rørleggere og gorillaer. Skipper'n, Knøttene, Mikke Mus og Donald Duck dukket også opp, og bidro til å melke konseptene for alt det var verdt.
Etter hvert som det kom til stadig flere Game & Watch-spill, ble det faktisk også mer sosialt å spille. De fleste hadde kun ett eller kanskje to spill selv, men ofte var det noe annet enn det naboen eller klassekameratene hadde. Det var derfor ikke uvanlig å byttelåne spill for kortere eller lenger perioder. Uhøytidlige konkurranser ble også avholdt, der den med den beste poengsummen ble kronet med seier.
Lyder til besvær
Spillene hadde også lyd – uten at det var det helt store. I hovedsak er det snakk om elektroniske pipelyder som følger bevegelser eller hendelser på skjermen. Det var dog ingen muligheter for å dempe eller slå av lyden – uheldigvis for voksne, lett irritable individer og redaksjonen under skrivingen av denne artikkelen.
Det var heller ikke mulig å pause spillet, noe som var et problem når halvparten av guttene i klassen satt og spilte når det regnet i friminuttene. Når neste time skulle begynne var det ingen annen utvei enn å «misse ut», altså legge fra seg spillet og vente til du hadde mistet de gjenstående livene – naturligvis akkompagnert av de sedvanlige gjennomtrengende pipelydene. Det var nok til å gi de mest sindige lærere noen ekstra grå hår, og førte naturlig nok til at et og annet spill ble inndratt.
I videoen under er det mulig å se og høre et par Game & Watch-spill i aksjon.
Nintendos suksess med Game & Watch førte til at de fortsatte å gi ut nye titler gjennom hele 80-tallet – 59 spill i alt (pluss én utgave som kun ble gitt bort i premie) med et samlet globalt salgsantall på 43,4 millioner eksemplarer.
Nintendo eksperimenterte også med flere forskjellige formfaktorer. De fleste spillene hadde «vanlige» enkeltstående skjermer, men i 1982 begynte det å dukke opp spill med to skjermer – som dessuten kunne lukkes og åpnes. I tillegg til en «større» spillopplevelse, ga de sammenleggbare modellene god beskyttelse for skjermene under transport.
Denne formfaktoren har vært så vellykket at Nintendo fremdeles bruker den i dag – over tretti år senere.
Noe å samle på
Det var i hovedsak barn og ungdom som koste seg med de mange Game & Watch-spillene som dukket opp i løpet av det glade 80-tallet. For noen gikk spillene til slutt i søppelkassa og glemmeboken, mens andre ga dem en pensjonisttilværelse i en skuff eller puttet dem tilbake i esken og opp på loftet.
Så skjer det som av og til bare skjer når de nerdete eierne av lekene engang blir voksne, nostalgiske og pengesterke: de får samledilla.
Og med totalt 60 spill å jakte etter, er Nintendos Game & Watch-serie noe du kan bruke mye tid og mye penger på dersom du ønsker deg relativt fine og fungerende eksemplarer. For å gjøre det hele vanskelig kunne også Nintendo gi ut spillene med forskjellige forpakninger i de forskjellige markedene, så for de mest ihuga samlerne er det en livstidshobby.
Ikke uventet omsettes disse spillene i hovedsak på eBay og lignende auksjonsnettsteder, men det er fremdeles mulig å finne et og annet spill på loppemarkeder og slikt. Hvis da selgeren ikke vet helt hva det er snakk om, er det mulig å gjøre et kupp.
Men de fleste som holder på med slikt er godt klar over verdiene som ligger i visse Game & Watch-spill. Det er nemlig ikke slik at alle spillene ble produsert i like mange eksemplarer eller ble like populære, så noen er betraktet som svært sjeldne.
Spillet som etter sigende er det mest sjeldne er Flagman. Denne tittelen får tusenlappene til å sitte løst hos de fleste samlere når de en sjelden gang ramler over et anstendig eksemplar.
Men skulle det være litt mer vanlig modell du er ute etter – kanskje noe du selv har spilt i en fjern barndom – er det fullt mulig å plukke opp et fungerende eksemplar for noen få hundrelapper.
I den opprinnelige salgstiden gikk for øvrig de vanlige Game & Watch-modellene for rundt 20 dollar splitter nye fra butikken.
Alle kan prøve
Det siste offisielle Game & Watch-spillet, kalt Mario the Juggler, kom ut i 1991. Da var det Nintendos egen Game Boy som var på vei til å ta over markedet, og på denne nye saken var det fullt mulig å bytte spill når du ønsket det.
Men spillene Gunpei Yokoi og hans gjeng snekret sammen på 80-tallet, lever likevel videre. De har stadig kommet ut på nytt gjennom diverse Game & Watch-samlinger myntet på senere håndholdte generasjoner som Game Boy, Nintendo DS, DSi og 3DS.
Du trenger likevel ikke betale for å teste ut et knippe av de gamle spillene. Stikker du innom nettstedet Pica Pic finner en liten samling av Game & Watch-spill og andre håndholdte modeller. De har også noen av de sovjetiske Game & Watch-klonene som etter hvert dukket opp i østblokklandene.
Men å spille det hele gjennom et tastatur gir jo ikke helt den samme følelsen som du får når dine svette hender glipper på blanke gummiknapper idet du skal til å sette ny poengrekord. Det lar deg heller ikke plage dine medmennesker med høye pip uten at du faktisk mener dem vondt.
Det er vel derfor det finnes de av oss som av og til tørker støvet av våre gamle, originale Game & Watch-modeller.
Trenger du noe mer krevende? Hva med sjakk:
Her er de mest populære sjakk-appene >>>
Kilder: Wikipedia | Club Nintendo: Iwata asks | RarityGuide.com
