Legenden som nekter å dø
Commodore 64 er kanskje verdens mest utholdende hjemmedatamaskin.
For halvannet år siden fikk en av redaksjonens medarbeidere fatt i en Commodore VIC-20, som er en hjemmedatamaskin fra 1980 – eller yngre steinalder, som det også kalles. Vi fikk pakket den ut, men kom dessverre ikke spesielt mye lenger, da datamaskinen ikke ville fungere i mer enn et par minutter før den bestemte seg for å slå seg av.
Nå gjør den stakkars VIC-en tjeneste som nostalgipynt i kontorlokalene.
Men alle som kan sin datahistorie vet uansett at VIC-20 «kun» var en forløper til 80-tallets virkelige gutteromsstjerne: Commodore 64. Denne modellen ble sluppet et par år senere, og kunne by på både bedre grafikk og bedre lyd enn de fleste samtidige hjemmedatamaskiner – og det til en lavere pris.
Commodore 64 ble raskt en populær datamaskin, og gjør du et lite nettsøk vil du snart få det rettmessige inntrykket av at den fremdeles er populær hos en god del mennesker – over 30 år etter unnfangelsen. På Internett finner du drøssevis av artikler og en rekke nettsteder som tar for seg både maskinvaren og programvaren som etter hvert kom til.
De ekstra nostalgiske kan kose seg med en C64-opplevelse emulert på PC-en – eller for den saks skyld på nettbrettet eller mobiltelefonen dersom det er ønskelig.
En litt mer autentisk opplevelse kan oppnås med en Commodore 64 DTV – om du da ikke har en original C64 et eller annet sted i kåken.
I kjellere, boder og på loft
For selv om Commodore 64 ikke har vært i produksjon på et par tiår, finnes det fremdeles drøssevis av dem. Etter at den kom på markedet i 1982, tok det ikke lange tiden før Commodore International pumpet ut noen millioner av dem i året. Etterspørselen dalte riktignok etter hvert, men likevel holdt de det gående i imponerende tolv år.
Hvor mange som totalt har rullet av samlebåndene debatteres stadig, men estimatene ligger på et sted mellom 12,5 og 17 millioner eksemplarer. C64 har vært listet i Guinness rekordbok som den mestselgende datamaskinen noensinne, og blitt sammenlignet med T-Forden når det kom til det å få datateknologi ut til vanlige folk.
Med det store antallet C64-er som ble lagd, er det ikke så merkelig at det fremdeles er gode muligheter for å plukke opp et eksemplar – både på internasjonale og hjemlige bruktmarkeder. Med litt flaks kan du til og med komme over et eksemplar på ditt lokale loppemarked, ettersom det hender at folk rydder i kjelleren og på loftet.
Enkle spesifikasjoner?
I forhold til moderne datamaskiner er naturligvis spesifikasjonene latterlige. C64 har en 8-bit prosessor på én megahertz og 64 kilobyte (65 536 byte) RAM. Minnemengden er for øvrig opphavet til betegnelsen Commodore 64.
Det var Commodores eget datterselskap MOS Technology, Inc. som stod bak prosessoren med den fulle betegnelsen MOS Technology 6510. Fra samme selskap kom datamaskinens grafikk- og lydbrikke, som henholdsvis var MOS Technology VIC-II og MOS Technology 6581/8580 SID. VIC står for øvrig for Video Interface Chip, mens SID er en Sound Interface Device.
Altså prosessor, minne, grafikk og lyd – i det store og hele ikke noe annerledes enn vi kjenner det fra våre dager. Men ytelsen var naturligvis på et helt annet nivå. C64s grafikkegenskaper er begrenset til 320 x 200 «piksler» og 16 farger. På begynnelsen av 80-tallet var likevel dette ganske imponerende – typiske datamaskiner på den tiden var en ganske monokrom opplevelse.
Sammen med grafikkdelen, var det datamaskinens SID som virkelig gjorde C64 til en stjerne i millioner av vanlige hjem. Lydbrikken var revolusjonerende – designeren var med på å starte opp synthesizer-produsenten Ensoniq året etter – og gir lydeffektene og musikken på denne plattformen en helt spesiell og lett gjenkjennelig lydbilde.
Litt mer om datamaskinens musikalske egenskaper får du 18:55 inn i YouTube-klippet under, som er Computer Chronicles' program fra 1988 omhandlende Commodore 64. For øvrig er hele programmet verd en titt, om ikke annet for å vite hvordan C64 kan hjelpe bestemor med strikkingen.
Beregnet på spilling
Den opprinnelige planen hos MOS Technology var faktisk å selge grafikk- og lydbrikken – som altså var svært så avanserte og moderne da de ble designet i 1981 – til en hvilken som helst aktør som var ute etter å bygge den neste store spillkonsollen. Men så havnet de altså i Commodores nye kreasjon i stedet, og det med en minnemengde på 64 KB i tillegg. På den tiden var det 16 eller 32 kilobyte RAM som var normen.
Du kan derfor se på Commodore 64 som en spillkonsoll med generell hjemmedatamaskinpotensiale, eller som en hjemmedatamaskin med veldig gode spillegenskaper. Vi regner med at de fleste tenåringer som fikk tryglet seg til en Commodore 64 fra foreldrene, lente seg tungt på at «den også kan brukes til andre ting enn spilling».
Og så var det naturligvis prisen – en helt avgjørende faktor.
I begynnelsen måtte du bla opp nærmere tusen dollar for en komplett pakke med Commodore 64 og den tilhørende diskettstasjonen 1541. Det var ikke direkte rimelig, men likevel godt under det du måtte ut med lignende datamaskiner. At Commodore eide MOS Technology hjalp naturligvis, og selv om 64 KB RAM kostet over 100 dollar da prototypene ble snekret sammen, satset selskapet på at prisene ville falle før produksjonen kom skikkelig i gang.
Smartere produksjonsmetoder gjorde etter hvert også sitt, og med økte volum dalte kostnadene betydelig. Den opprinnelige utsalgsprisen var på 595 dollar i 1982, mens den på begynnelsen av 1985 hadde sunket til 149 dollar.
Flere utgaver
Commodore 64 kom ut i en rekke forskjellige utgaver. Vi skal i hovedsak konsenterere oss om den vanlige «brødboks»-varianten, men vi må også få nevne Educator 64. Dette var «PET-modellen» med integrert skjerm, og ble derfor også kalt PET 64. Denne var naturligvis myntet på skoleverket, men hadde i motsetning til Commodore PET2001 et brukbart tastatur.
En annen klassiker var SX-64 – en utgave med integrert skjerm og diskettstasjon. Denne regnes som den aller første portable datamaskinen med fargeskjerm. Merk at den ikke gikk på batteri, så en skikkelig «slepbar» var det dog ikke.
Senere på 80-tallet fikk dessuten Commodore 64 en redesign og ansiktsløftning i form av Commodore 64c. Også innvendig fikk den en oppussing i form av komponenter i nyere versjoner, men funksjonaliteten var den samme.
I 1990 prøvde Commodore seg også på en konsollversjon uten tastatur: Commodore 64 Games System, som kun kunne bruke minnekassetter (ROM cartridge) og ikke hadde tastatur. Den var langt bakpå før den i det hele tatt var påtenkt, og ble en veritabel flopp.
Men altså er det den klassiske Commodore 64-en de fleste av oss har et eller annet forhold til – enten vi er gamle nok til å ha spilt på en selv, eller i det minste gjenkjenner den på bilder. Stilen er jo umiskjennelig. Noen onde tunger vil sikkert hevde den er stygg som nøkken, mens andre ser en beige skjønnhet.
Gjemt, men ikke glemt
I tidligere nostalgi-artikler har vi som regel tatt for oss oppturen, særegenhetene og nedturen til en et gitt produkt, men denne gangen skal vi gjøre det ganske annerledes. Commodore 64 har jo egentlig ikke hatt noen skikkelig nedtur. Etter millioner på millioner produsert over tolv lange år, ble den på en måte bare akterutseilt og erstattet av nyere datamaskineri.
På tampen av 80-tallet var den kanskje byttet ut med en mye kulere Commodore Amiga 500, mens lillebror fikk overta den gamle C64-brødboksen. Andre lot den ende opp på skolens loppemarked, eller kanskje den bare ble sparket rett på dynga – en trist slutt for en gammel sliter.
Men noen lot naturligvis den aldrende skjønnheten sirlig pakke ned, og satt hele sulamitten på loftet. Gjemt, men ikke glemt.
Undertegnede er en av dem som har en original Commodore 64 og assortert tilbehør, og sånn sett er dette en fin anledning til å sjekke om det fremdeles er liv i den gamle boksen – og i så fall se nærmere på hvordan det hele fungerte.
Mer C64-nostalgi er altså kun noen dager unna.
Ble produsert i femti millioner eksemplarer:
Men hvem husker vel Iomegas populære Zip-stasjon nå? >>>
Kilder: Wikipedia | Design case history: The Commodore 64
