Vi åpner en av de billigste telefonene på markedet

...og på innsiden møtte vi flere overraskelser.

Torstein Norum Bugge

6. mars 2017, 06:02

Lagre artikkel

Vi har etterhvert publisert en del reparasjonsguider her på Tek, og ikke overraskende har de aller fleste vært av relativt dyre toppmodeller – og da gjerne av typen iPhone. Ett hederlig unntak er det dog, med demonteringen av Huawei Honor 5X for en stund tilbake.

I dag har vi imidlertid fått en telefon inn til reparasjonsbenken som ikke faller inn i noen av kategoriene og dessuten er en god del nyere enn Honor-telefonen. Vi snakker om Xperia E5, Sonys aller billigste alternativ i sin Xperia-familie.

Telefonen ble lansert hakk i hæl med lanseringen av den langt dyrere X-serien, og følger mer eller mindre samme designfilosofi. Også programvaren har X-seriens grensesnitt og grafikk, og til tross for at hele telefonen er bygget i plast ser den relativt bra ut til å være såpass billig.

Den ser selvfølgelig langt mindre bra ut etter et ublidt møte med en Trondhjemsk grusvei, der både plastchassiset og skjermen fikk seg en solid omgang. Verst gikk det imidlertid ut over sistnevnte, som smadret i tusen knas – og følgelig var nødt til å skiftes ut.

Dermed var det bare å brette opp ermene og sette i gang!

Det mest essensielle ved en reparasjon er gjerne reservedeler – i dette tilfellet en ny skjerm. Til tross for at dette er langt fra den mest populære modellen på markedet, var det en smal sak å skaffe til veie en splitter ny skjerm i god forfatning på eBay. Et par hundrelapper og et par uker senere satt vi altså med det som må sies å være en av de bedre polstrede ekstraskjermene vi har sett.

En liten avsporing innenfor samme tema: det er stor variasjon på kvaliteten på konstruksjonen av nye skjermer rundt om.

I denne jungelen har Sony en sterk tradisjon for å skjøte sammen delene sine med uanstendige mengder lim, med den konsekvensen at skjermene deres generelt sett sitter skikkelig godt på – også etter en reparasjon. Dette er spesielt i kontrast til produsenter som benytter klips og plastrammer, som for eksempel Apple.

Ironisk nok var det ikke skjermen vi måtte starte med å fjerne. Nei, her skulle vi på typisk Sony-vis grave oss gjennom hele telefonen fra baksiden for å komme til delen vi faktisk ville bytte. Som regel innebærer dette også dugelige mengder lim, men Xperia E5 har fått en bakside i plast. Denne viste seg å kun være klipset skikkelig godt fast, og kunne dermed etter en del lirking smettes av uten større inngrep.

Under plasten skjulte det seg en vant oppbygning vi har sett i toppmodeller fra Sony i årevis: Et svært, firkantet batteri i midten, og én svær plastbrakett både oppe og nede. Brakettene holder som før på plass alt av elektronikk, festet på to separate kretskort.

Ganske snart så vi imidlertid noen viktige forskjeller. For det første var batteriet nå ekstra godt sikret med limbelagte plastomslag, som var designet for å brettes tilbake. Det var også små, mindre beslag i to av hjørnene. I tillegg var det et stort kobber-beslag over braketten i toppdelen av telefonen, som også dekket over den øverste delen av batteriet.

Mest overraskende var imidlertid skruene som sikret brakettene til rammen. Av en eller annen grunn har Sony her skrotet de vanlige stjerneskruene «alle» bruker, og gått for T6 Torx-varianten. Dette er ikke en uvanlig skruetype i elektronikk, men den er stadig sjelden sett i mobiltelefoner.

Nuvel. Skruene kommer vi tilbake til om litt – det første vi gjøv løs på var naturlig nok batteriet. Den nederste delen av kobberbeslaget kunne enkelt brettes opp, men de to plastbeslagene var det verre med. Disse satt såpass godt limt fast at varmepistolen var eneste utvei.

Behørig oppvarmet slapp limet sitt klamme grep, og beslagene kunne dras vekk til siden. Selve batteriet måtte også varmes opp for å slippe løs fra limet på baksiden, og ganske snart løsnet hele sulamitten.

For å fjerne batteriet måtte vi først koble av batterikontakten, som du kan se i bildet over. I bildet ser du også de to små beslagene diagonalt plassert i hjørnene. Med batteriet ute minimerer vi faren for ødeleggelse når vi pirker på resten av elektronikken, så dette anbefales for alle mobilreparasjoner. Eller, i det minste å koble det fra.

For Sonys del er det imidlertid også helt nødvendig, ettersom batteriet hviler på toppen av en rekke kabler som må ut sammen med skjermdelen. I bildet under ser du både kablene og alle skruene i bunndelen, som vi har markert med rødt:

Det neste på agendaen var altså å skru ut disse skruene, noe som var svært enkelt siden de var relativt store. En annen liten gladnyhet: de var alle av samme lengde, noe som slettes ikke alltid er tilfelle (og i så fall svært upraktisk).

Med skruene ute gjenstod fortsatt å faktisk fjerne plastrammen, noe som ikke alltid er like innlysende i Xperia-telefoner. Etter en god del lirking og pirking løsnet imidlertid rammen enkelt, og etterlot seg en god del elektronikk:

Det resterende var festet på et lite kretskort, som igjen satt festet i én signalkabel og en større kontakt som begge ledet hele veien opp til det svære kretskortet i toppen. Den store kontakten var for øvrig også en del av kablene som opprinnelig var rutet under batteriet.

Å fjerne den store kontakten var svært enkelt:

Slike små signalkabler er derimot både ganske skjøre og sitter mer standhaftig på plass enn en tyggegummi under et bussete. Dermed var det en del lirking og draing fram og tilbake før kontakten endelig ga etter.

Med bunndelene ute kunne vi titte oppover kroppen på Xperia E5-en, og gyve løs på elektronikken i toppen. Vi var helt ærlig litt usikre på hvordan dette skulle demonteres, men fant ut at det som før høyst sannsynlig var slik at braketten måtte fjernes før de andre tingene. En kontakt festet på nedsiden av kretskortet måtte også poppes av, noe som foregikk nokså smertefritt.

Braketten måtte imidlertid først frigjøres fra kobberplaten som lå på toppen, og på samme måte som på nedsiden kunne kobberet enkelt brettes opp i kanten.

Også her var det en rekke Torx-skruer, som var enkle å fjerne. Selve braketten var imidlertid et herk å få løs, takket være en lang og avlang form og inneklemte fester i toppen og langs sidene. Dette er helt typisk Xperia, og som regel skal det bare mye lirking og knoting til før braketten på mystisk vis er frigjort:

Med braketten av så vi kretskortet tydeligere, og kunne analysere oss frem til om det var noe mer som måtte ut før vi kunne begynne å røske ytterligere løs. Ganske riktig, så var den andre enden av signalkabelen vi tidligere hadde vært borti også festet her – så samme (svakt krevende) prosedyre med pinsett fulgte her. I bildet under har vi også markert ett av skruehullene, som Sony så grasiøst også hadde markert med en gullring:

Etter litt kontrollsjekking var vi nå nokså sikre på at kortet var fritt, og dermed var klart for å fjernes. Slike kort er imidlertid nokså skjøre, og burde ikke settes under for stort press. Derfor gikk vi forsiktig langs kantene med plastverktøyet vårt for å kjenne etter hvor det var minst motstand. Til slutt falt vi ned på et punkt på venstre side:

Etter litt nervøs lirking formelig poppet hele kortet ut av festene sine, og var helt fritt. I enkelte tilfeller finnes det koblinger på undersiden av slike kort, men akkurat her var det ingenting mer å fjerne. Dermed kunne vi enkelt plukke ut hele sulamitten og kikke litt nærmere også på undersiden:

På undersiden kunne vi tydelig se det som var selve kjernen av Xperia E5: Mediatek MT6735-prosessoren, sammen med både minne og lagringsplass. Også vibrasjonsmotor, begge kameraene, SIM-kort-leseren og minnekortleseren finner du her, sammen med en rekke andre sensorer og smådeler.

Med det vi nå godt kan kalle hovedkortet ute, var telefonen mer eller mindre «ren», i den forstand at skjermen – delen vi faktisk ønsket å ta ut – var klar til å tas ut. Det eneste vi måtte gjøre var å rive løs en firkantet elektronikk-bit som satt festet på toppen av den ene flate kabelen som løp opp fra bunnen.

Den firkantede biten var limt godt fast, men kom til slutt løs. Hva den gjør for noe er vi helt ærlig ikke helt sikre på, men den ser ut til å ha direkte kontakt med skjermn på andre siden av LCD-skjoldet, gjennom et lite, firkantet hull.

Sannsynligvis er elektronikken knyttet til styringen av skjermen, ettersom både den, sidekabelen dens, kabelen som løp helt ned til bunnen og den andre flate kabelen direkte under var en integrert del av selve skjermdelen. Den flate kabelen helt til venstre var selvstendig, og skulle bare overføre informasjon mellom kretskortet nederst og hovedkortet øverst.

Vi sammenlignet kablene med de vi fant på den nye skjermen, og fant ut at de integrerte kablene rett og slett skulle røskes løs og følge med skjermen på veien ut:

Kablene var tredd gjennom et avlangt hull i LCD-skjoldet helt nederst, der vi også kunne se baksiden av skjermen.

Lenger kom vi imidlertid ikke uten å igjen ta frem varmepistolen – for nå kunne vi endelig fjerne skjermen. I kjent Sony-stil – og til tross for at Xperia E5 ikke er en vannbeskyttet telefon – var det som tidligere antydet brukt dugelig med lim her, så tålmodig og spredt oppvarming var tingen.

En annen utfordring her var dessuten at skjermen var svært oppsprukket på store områder av overflaten, med den konsekvens at sugekoppen vår aldri fikk skikkelig tak. Dermed måtte andre midler tas i bruk, deriblant brekkebladkniven og plastplekteret.

Førstnevnte ble vår brekkstang inn under glasset, hvorpå plasten siden kunne tres innunder og skjære løs limet. Siden det hele tok ganske mye tid, måtte vi imidlertid stadig frem igjen med varmepistolen:

En ting Sony har for vane å gjøre – nokså utradisjonelt – er å feste skjermen i bunnen. Dette i kontrast til nær sagt alle andre, der skjermen må vippes opp mot toppen. Hva som er best er egentlig ikke så farlig, men det er ofte viktig å vite når man skal brette opp skjør elektronikk. Akkurat for Xperia E5 hadde det imidlertid lite å si, siden hele skjermen med kabler og det hele uansett skulle kastes.

Som du ser på bildene over var det imidlertid en smal sak å fjerne skjermen når først alt limet var skåret løs. På bildet ser du også en typisk oppbygning Sony benytter, der LCD-skjoldet er integrert i selve rammen. Også Samsung har benyttet denne løsningen, mens for eksempel både Huawei og Apple har skjoldet montert på en fastlimt plastramme på selve skjermen.

Hva som er best skal vi ikke debattere nå, og det innbyr til litt forskjellige utfordringer. Sannsynligvis er det en konsekvens av om baksiden er en del av rammen eller ikke (les: av metall eller glass/plast), ettersom denne ved førstnevnte tilstand vil virke stabiliserende.

Nuvel – nå var i alle fall alt klart til den litt mer tilfredsstillende delen av reparasjonen, nemlig remonteringen!

Som du sannsynligvis har fått med deg fra forrige side, hadde vi nå en Xperia E5 i tusen små biter foran oss på bordet. Riktig nok tusen svært velorganiserte biter, men allikevel langt fra en fungerende telefon.

Nå startet arbeidet med å montere den nye skjermen, noe vi faktisk var tvunget til å gjøre først av alt. Én soleklar ulempe med løsningen Sony har gått for, er at vi ikke får noen mulighet til å teste om den nye delen faktisk fungerer før vi har montert ferdig så å si hele telefonen igjen.

Hvorfor? Jo, uten hovedkortet fungerer selvfølgelig ingenting, og heller ikke uten batteriet blir det mye til aktivitet. Begge disse to ligger jo som kjent plassert på toppen av skjermens kontakter, og, ja, du skjønner sikkert tegninga.

Nå var vi rimelig sikre på at delen vi hadde var i god stand, så vi valgte å kjøre på og feste skjermen godt umiddelbart. Før vi kunne gjøre det måtte vi imidlertid sjekke om det var noen pakninger eller andre deler på den gamle skjermen som burde monteres over på den nye.

Først fant vi bare én enslig teipbit øverst på venstre side, og gudene vet hva slags funksjon den tjente – men vi flyttet den i alle fall over (se bildet over).

Det neste vi oppdaget var imidlertid veldig mye mer foruroligende. På den originale skjermen hadde Sony strategisk plasserte limbånd som løp langsmed hele utsiden av skjermen samt rundt enkeltdeler. Dette manglet fullstendig på den nye skjermen, som dermed ikke hadde noen form for festemidler overhodet.

Det sier seg selv at dette måtte løses før vi kunne fortsette, og i dette øyeblikket angret vi bittert på at vi ikke hadde brukt enda mye mer varme og bedre tid på å fjerne skjermen i utgangspunktet. Hadde vi gjort det, hadde høyst sannsynlig mesteparten av limbåndene blitt værende på selve rammen, og ikke fulgt med skjermen ut.

Ettersom vi nå uansett satt i saksa, ble løsningen å resirkulere det vi kunne av lim, og plassere dette langs sidene av den nye skjermen med litt varme.

Toppen og bunnen hadde såpass mye fritt areale at vi ga opp idéen om å resirkulere limet også her, ettersom risikoen for å ikke treffe festepunktene på rammen ville være for stor. Derfor tok vi fram den gode, gamle dobbeltsidige teipen vår og tapetserte begge sidene grundig. Vi var imidlertid svært påpasselige med å ikke teipe over noen sensoråpninger.

Vi ville foretrukket å bruke nye limbånd, men dette hadde vi ikke for hånden. Etter mye bruk vet vi imidlertid at den dobbeltsidige teipen også er et kraftig festemiddel, så det burde holde – spesielt med limbånd på sidene også.

Grunnen til at vi ble tatt på sengen av dette var først og fremst at tidligere Sony-skjermer vi har kjøpt har kommet preinstallert med nye limbånd, eller hatt plastark med lim som enkelt kunne settes av på rammen.

Nå var det endelig klart for å tre skjermkontaktene tilbake gjennom LCD-skjoldet, og feste skjermen til rammen sin. Dette foregikk smertefritt og raskt, og etter en liten runde med varmepistolen satt skjermen godt fast. En ny og endelig varmerunde fikk komme senere, når resten av telefonen også var på plass.

Det første steget med skjermen på plass var å feste den lille, firkantede elektronikk-biten på enden av den ene skjermkabelen – samt kablene i seg selv. I motsetning til de gamle kablene hadde ikke disse nye noe lim, så vi måtte igjen improvisere med litt dobbeltsidig teip.

Det hadde derimot selve elektronikkbiten, som kom ferdig utstyrt med limbånd langs kantene med en plastbeskytter over:

Neste punkt på listen var som du kanskje husker hovedkortet, samt braketten på oversiden. Som så ofte ellers var dette en vrien nøtt å knekke, og det tok flerfoldige minutter før hovedkortet klikket seg fast i sine vante fuger og fester.

Om hovedkortet var vanskelig, var den lange og hanglete braketten langt verre. Denne var bøyd på en merkelig måte langs oversiden, og måtte på et eller annet vis settes skjevt inn og deretter skyves innover og nedover samtidig for å finne sin plass – samtidig som de to utstikkerne på sidene også måtte gli inn i sine spor.

Til slutt fikk vi imidlertid herket på plass, og skruene kunne trygt skrus tilbake i sine fester:

Kobberplaten hadde imidlertid blitt permanent bøyd, og for å få den til å ligge klin inntil hovedkortet måtte vi igjen ty til litt dobbeltsidig teip-magi. Legg også merke til at vi i bildet under har remontert både signalkabelen og hovedkabelen til hovedkortet:

Med den vanskeligste biten unnagjort gjøv vi løs på bunndelene, der vi naturlig nok startet med det lille kretskortet. Vi festet først signalkabelen og hovedkabelen som var rutet ned fra hovedkortet, og plasserte deretter det vesle kortet sånn nogenlunde på plass for braketten som skulle over.

Siden braketten var langt mindre var den lettere å få på plass, men du burde fortsatt bruke litt omhu når du presser hele sulamitten på plass. Dersom du ikke får kortet inn i helt korrekt spor, kan du raskt presse i stykker enkeltdeler.

Med kortet på plass kunne vi skru inn alle de fire skruene på ny, og smette på plass batteriet igjen. Her var vi påpasselige med å få plastflappene som skulle ligge på oversiden på riktig plass, slik at batteriet skulle holde seg på plass.

I motsetning til på mange andre telefoner var vi her nemlig ikke så veldig ivrige etter å teipe batteriet fast til telefonen, ettersom det var så mange ledninger under som kunne rives og røskes i.

Med batteriet på plass kunne vi koble til strømkontakten igjen mot hovedkortet, og brette kobberplaten tilbake på plass over kontakten. Dermed gjenstod bare én ting før vi lukket telefonen for godt: å sjekke at den faktisk fungerte.

Sannhetens øyeblikk var altså her, og som alltid var det med stor spenning at vi trykket inn strømknappen og krysset det vi hadde av fingre for at ingenting hadde gått galt underveis. Og ganske riktig: etter et par sekunder lyste skjermen opp med Sony-logoen, og startet sin oppstartsprosedyre som vanlig.

Vi så dessuten umiddelbart at skjermen var av svært god kvalitet sammenlignet med mange andre vi hadde byttet. Den virket like lyssterk som den originale, og hadde ingen blødninger eller synlige lekkasjer mot kantene.

Uansett: med en levende skjerm og en telefon som tilsynelatende fungerte som tiltenkt klipset vi nok en gang på bakdekselet og fullførte med det reparasjonen.

Som alltid har vi tenkt å gjøre oss noen tanker mot slutten av artikkelen, for den som selv måtte ha ambisjon om å prøve seg på det samme som oss. For å være ærlige, så er ikke Xperia E5 den vanskeligste telefonen der ute å reparere.

Den er bare litt strevsom til tider, og det kan ta litt tid. Spesielt er det skjermens plassering helt bakerst i konstruksjonen som utmerker seg, og som altså krever at du graver deg gjennom rubbel og bit for å få den løs. Mildt sagt upraktisk, og et stort minus. Dernest er også brakettene noe herk, og tar både tid og fingernemhet for å få på plass.

Telefonen får imidlertid et stort pluss i boka vår for å ha et batteri som kan tas ut uten større inngrep, og direkte fra baksiden. Ja, faktisk, så er det den første delen som må fjernes. Også et annet punkt vi vil rose Xperia-designerne for er at det er svært, svært vanskelig å ødelegge ting her. Stort sett alle kontaktene er vidt forskjellige, delene er store og oversiktlige og ingenting kan komme i klem ved en feiltagelse (ja, vi tenker på dere, Apple).

Vi ser også på det som en stor fordel at ingen deler er festet direkte til skjermdelen. Skal du for eksempel bytte et kamera, er dette helt smertefritt og uproblematisk – og involverer overhodet ikke skjermen på noe punkt. At skruene er like lange og av samme type overalt er også fint.

Til slutt vil vi gjerne påpeke at om du skal begi deg ut på en reparasjon som denne, så trenger du en del utstyr. Blant det som er absolutt nødvendig, finner vi dessverre varmepistol.

En hårføner kan til nøds fungere, men det vil ta mye mer tid og innebære større risiko for overoppheting fordi varmen konsentreres dårligere. For ikke å snakke om at blåsekraften er langt større, noe som er upraktisk fordi små deler kan blåse vekk.

Videre trenger du helst et reparasjonssett, noe som gjerne følger med delene du kjøper. Dette er typisk ikke det beste settet du får tak i, og undertegnede har derfor investert i et sett fra iFixit – samt et hendig sorteringsbrett. Med mindre du finner en skjerm med ferdig påklistret lim vil du også være beina nødt til å kjøpe enten limbånd eller dobbeltsidig teip for å feste den nye delen til rammen.

Får du tak i alt dette og har en ødelagt Xperia E5, så ønsker vi deg lykke til (selv om vi ikke tar ansvar for eventuelle skader). Og dersom du ikke har det, kan du jo alltid sjekke ut de mange andre reparasjonssakene vi har skrevet tidligere.

Også andre Xperia-telefoner har blitt utsatt for demontering tidligere:
GUIDE: ...og Xperia Z5 er en av de vanskeligste vi har gjennomført »