Til hovedinnhold

Ta på meg!

Introduksjon

Det er én teknologi som blir integrert i stadig flere digitale duppedingser. MP3-spillerne har det, mobiltelefonene har det – og navigeringsutstyret kommer aldri uten.

Vi snakker om berøringsfølsomme skjermer, eller trykkfølsomme om du vil. De har vært tilstede helt siden slutten av 60-tallet, men det er først de siste årene at de virkelig har fått sitt gjennombrudd i forbrukermarkedet.

Denne artikkelen tar deg gjennom de teknologiene som er aktuelle for det generelle forbrukermarkedet. Vi går ikke alt for dypt inn i det tekniske, men forklarer mer overordnet hvordan de ulike teknologiene fungerer, hva som er fordelene med dem og hva vi kan forvente oss i fremtiden.

Hvorfor berøring?

For de fleste er nok både tastaturer og musepekere meget enkle og lettfattelige navigeringsmidler. Allikevel er det å kunne fysisk ta på det du vil gjøre, definitivt det mest naturlige for mennesket. Muligheten til å faktisk fysisk trykke på valget du ønsker å gjøre er noe alle og en hver kan skjønne. Motsetningen er musepekeren, der beveger du på en enhet, noe som får pekeren på skjermen til å gjøre den samme bevegelsen.

Fordelene ved berøringsskjermer er mange. Hovedpoenget er fortsatt det at de naturlige sansene dine blir fult utnyttet. Samtidig vil en berøringsskjerm være tilpasset akkurat det du skal gjøre der og da, og den vil kontinuerlig gi deg mye valgmuligheter. Skal du på skjermen velge mellom for eksempel bokstavene "Y" og "N", har du kun disse to mulighetene. Et tastatur derimot, har over hundre valgmuligheter.

Berøringsskjermer sparer også plass. Ser vi på en vanlig datamaskin kan en slik skjerm erstatte både mus og tastatur i flere tilfeller. Når det kommer til mer portable enheter, slik som mediaavspillere og mobiltelefoner er fordelene mer synlige. Her kan man utnytte lille plassen man har, ved å bruke en berøringsskjerm fremfor mange knapper som tar opp unødvendig plass

I dag finnes det et hav av forskjellige teknologier bak de berøringsfølsomme overflatene. Noen brukes kun i industrien, andre har kun vært prosjekter for å bevise at teknologien fungerer. I denne guiden vil vi konsentrere oss om de fire hovedtypene resistiv, kapasitiv, infrarød, og SAW.

Resistiv og kapasitiv

Resistiv teknologi

Trykk for større versjon

Resistive berøringsskjermer er en av de to mest brukte teknologiene på forbrukermarkedet, i all hovedsak på grunn av lav pris. Som navnet tilsier, bruker denne metoden fordelene ved elektrisk motstand til å kalkulere hvor på skjermen du trykker.

En resistiv berøringsoverflate består av to hovedlag, hvor begge ligger over skjermbildet. Disse lagene er metalliske, noe som gjør at de kan lede strøm. De to lagene er atskilt fra hverandre, og når man trykker på skjermen, kommer det øverste laget i kontakt med laget under.

Det øverste laget er elektrisk ladd, og når man trykker det ned, skjer det en endring i den elektriske strømmen. Dette tolker en spesiell kontrollerbrikke, og omsetter det til X- og Y-koordinater. Brikken kan da fortelle datamaskinen hvor på skjermen du trykket.

Levetiden på slike skjermer er ikke spesielt lang sammenlignet med andre teknologier, i all hovedsak fordi småskader slik som riper ødelegger overflaten. Oppløsningen kan derimot være på nesten 5000 punkter begge veier, men dette avhenger av skjermstørrelsen. En stor fordel med denne teknologien, er at man ikke er avhengig av noe spesielt for å kunne berøre skjermen. Den reagerer til alt, både fingertupper, pekepinner, nøkler etc.

Kapasitiv teknologi

Trykk for større versjon

Den andre meget populære teknologien blant forbrukerne er kapasitiv berøring. I prinsippet er denne sensoren en kondensator, ved at vertikale og horisontale strømmer fungerer som to plater. Siden menneskekroppen leder strøm, kan sensorer måle den kapasitive endringen når skjermen berøres. Vi forklarer dypere:

Foran skjermbildet legges det et gjennomsiktig, elektrisk ledende, materiale. Et elektromagnetisk felt danner seg på overflaten. Sensorene er programmert til å reagere på akkurat den kapasitansen som menneskefingeren har. Når man da trykker på overflaten, vil det elektriske feltet endres. Det er denne endringen sensorene oppdager, før det tolkes om til hvor du har trykket på skjermen.

Slike overflater tåler ti ganger så mange trykk som en resistiv overflate, men oppløsningen er fem ganger så lav. En liten ulempe er at teknologien kun reagerer på menneskekjøtt, eller materialer med tilnærmet samme kapasitans. Enkelte pekepenner har en tupp som imiterer akkurat dette.

Infrarød og SAW

Infrarød teknologi

Trykk for større versjon

Infrarød teknologi benytter lys for å se hvor på skjermen du har trykket. Dette er en av meget få teknologier som ikke overlapper skjermbildet. Alt av komponenter er lokalisert langs skjermens rammer. Mennesket kan ikke se infrarødt lys, og når teknologien ikke overlapper bildet, påvirker ikke denne metoden bildekvaliteten.

En rekke infrarøde lysdioder strekker seg langs skjermens kant. På den motstående siden ligger en rekke fototransistorer. Når man trykker på skjermen, noe du i dette tilfellet faktisk gjør, bryter du en eller flere av lysstrålene som strekker seg både vertikalt og horisontalt over skjermen.

Vi kan bruke bildet til høyre som eksempel. Man trykker på det grønne punktet. De markerte fototransistorene mister da kontakten med korresponderende lysdioder. Når dette skjer både vertikalt og horisontalt, regner en liten krets ut krysningspunktet. Punktet forteller igjen hvor på skjermen du trykket.

Med slik teknologi har det ingen ting å si hva du trykker på skjermen med. Fingeren, pekepinnen eller en gulrot for den saks skyld, alt fungerer like bra. Slike skjermer tåler en litt mer røff behandling, og brukes ofte i offentlige systemer slik som billettautomater. Oppløsningen er meget god, og levetiden er lang.

Infrarøde berøringsskjermer er ikke spesielt billige – faktisk er dette den dyreste av de omtalte teknologiene hittil. Samtidig kan den slite under meget sterkt sollys.

Surface Acoustic Wave-teknologi

Trykk for større versjon

Surface Acoustic Wave, heretter forkortet SAW, er den store nykommeren. Teknologien kom på slutten av 90-tallet, og benytter lydbølger for å beregne hvor man har trykket.

Skjermen dekkes av en spesiell glassplate. Små transdusere, markert som sendere i grønt på bildet, sender ut lydbølger. Ved hjelp av små "speil" reflekteres disse ut over skjermoverflaten. Når man trykker på skjermen, kan mottakerne ved hjelp av reflekser og forsinkelser beregne hvor du har trykket.

Lydbølgene sendes rett ut fra senderne, og for hvert speil de passerer blir en liten del reflektert ut over overflaten, mens resten fortsetter videre til de andre speilene. Siden lydstrålen mister styrke, er speilene mot slutten av rekken satt nærmere hverandre. På den sammen måten reflekteres bølgene tilbake til mottakeren på motsatt side av glassplaten.

Teknologien tåler vann, men det må tørkes vekk fra området før bruk. Vannet, i likhet med alle former for skitt, dreper lydsignalene noe som fører til at berøringsflaten ikke vil fungere. Dette er faktisk en av meget få teknologier som er godkjent for bruk i EX-soner, og da spesielt i oljeindustrien. Grunnen til dette er at det ikke befinner seg elektrisitet på overflaten. Siden teknologien fortsatt er veldig ny, er den også meget dyr.

Hva skjer videre?

Som med alle former for teknologi, brenner man seg veldig lett ved å spå fremtiden. Men vi får likevel noen hint om hvor det bærer.

Noe som i de senere årene har kommet i utvidet bruk, er nemlig det som på heter multitouch – berøring på flere punkter samtidig. Resistive skjermer er en av teknologiene hvor dette er mulig. Du kan trykke flere steder på overflaten samtidig, og ved hjelp av riktig programmering kan da enkelte bevegelser gjøres om til andre handlinger.

For eksempel kan du zoome ut dersom du trykker på to punker og drar fingrene vekk fra hverandre. Motsatt bevegelse gir igjen motsatt handling.

Et annet eksempel på bruk av multitouch er Microsofts digitale bord – Surface:

En ting er i det minste sikkert, og det er at de berøringsfølsomme skjermene bare vil utvikle seg videre. At vi i fremtiden kan se kontorpulter i likhet med hva Dr. Merrick har i filmen "The Island". Og for all del, vi må ikke glemme alle de kule tingene forskningsgjengen i CSI har å rutte med – den type produkter vil nok komme.

(Kilder: Wikipedia, Irontech, Norteng)

annonse