Dette er verdens første fotografi
Det er over 200 år siden man først klarte å fange lyset på film.
Hvis jeg hadde fått dette bildet med det nye kameraet mitt, hadde jeg antakeligvis følt meg snytt, og krevd pengene tilbake. Men da Nicéphore Niépce (1765-1833) tok dette bildet i 1826 skrev han historie. Bildet heter «Utsikt fra viduet i Le Gras», og er verdens første vellykkede fotografi. Ordet vellykket brukes i sin videste forstand. Bildet er fryktelig kornete, og eksponeringstiden er anslått til å være på omtrent 8 timer. Det hadde antakeligvis vært like effektivt å male utsikten.
Men det er vel egentlig ikke poenget. Poenget er at Niépce var den første som tok et permanent bilde, som lot seg bevare over tid. Han kalte det «heliografi», som treffende nok oversettes til soltegning. Niépce kombinerte to ting for å klare dette: Lyssensitive kjemikalier, og et camera obscura.
I begynnelsen var lyset
Navnet camera obscura kommer fra Latin og betyr mørkt rom. Prinsippet er det samme som i et pinholekamera: Når lyset kommer inn i et helt mørkt rom gjennom et lite hull, avtegner det et bilde av det som er på utsiden av rommet, bare opp ned.
Dette optiske fenomenet hadde vært kjent lenge. Allerede før vår tidsregning beskriver den greske filosofen og naturforskeren Aristoteles hvordan han bruker prinsippet til å observere en solformørkelse. På 1400-tallet beskriver Leonardo da Vinci det som et hjelpemiddel for tegnere og malere, som enkelt kunne tegne etter bildet lyset skaper. Utover 17- og 1800-tallet blir bærbare camera obscura et nokså vanlig hjelpemiddel for vestlige kunstnere, som ønsket virkelighetstro, detaljrike malerier.
Som så mange andre av verdenshistoriens store oppfinnelser, var ikke Niépce alene om å forsøke å få bildet fra et camera obscura til å feste seg på papiret. Norsk-danske Hans Thøger Winther beskriver hvordan han en sommer i 1826 hadde latt sitt camera obscura stå ubrukt ute i hagen i flere uker. Barna, som tydeligvis fikk leke med det, hadde glemt igjen et farget papir i apparatet, og på det kunne Thøger Winter se det solblekede omrisset av lysthuset i hagen. Åpenbart ikke godt nok til noe praktisk bruk, men det viste, som Thøger Winther selv skriver i sin bok om fotografering:
«at et Bilde, som Lysstraalerne gjennom et Objektiv hadde afspeilet, kan fastholdes [...]».
Bokens fulle navn er forøvrig«Anviisning til paa trende forskjellige Veie at frembringe og fastholde Lysbilder paa Papir, som Portraitter af levende Personer, Prospecter af Naturen, Copier af Malerier, plastiske Gjenstande Kobbere, Stentryk, Blade af Planter etc., deels ved at benytte et Cameraobscura, deels et til Copiering indretet Instrument.»
Å fange lyset
Men eksponeringer som tar en hel dag, eller en hel sommermåned for den saks skyld, er for tregt til at teknikken får noen nytteverdi. I 1829 innledet Niépce et samarbeid med den franske kunstneren Louis Daguerre (1787-1851). Sammen forbedret de Niépces metode, men eksponeringstiden var fortsatt for lang. Etter Niépces død i 1833 eksperimenterte Daguerre med sølvsalt. Han kom etter hvert frem til en prossess hvor han utsatte en forsølvet kobberplate for jod-damp, slik at det dannet seg en hinne av lysfølsomt sølvjodid.
En fullgod eksponering tok fortsatt flere timer, men Daguerre oppdaget at hvis man utsatte en svakt eksponert bildeplate for kvikksølvdamp «fremkalte» man motivet, og eksponeringstiden kunne reduseres fra timer til minutter. Ved denne oppdagelsen skal Daguerre ha uttalt: «Jeg har fanget lyset, jeg har stoppet dets flukt.»
Daguerreotypi
De var jo ikke snaue disse gamle oppfinnerene, så Daguerre oppkalte selvsagt teknikken etter seg selv. Kanskje som en strategi for at avdøde Niépce ikke skulle få for mye av æren. De forsølvede kobberplatene var i alle fall verdt sin vekt i gull. Daguerre fikk en finfin pensjon fra den franske staten, slik at Frankrike i 1839 kunne lansere Daguerreotypien som «en gave til verden».
I løpet få år ble kameraene, de kjemiske prosessene og optikken ytterligere forbedret. Eksponeringstiden ble redusert til sekunder, noe som gjorde portretter til en overkommelig affære. Hos omreisende eller fastboende daguerreotypister kunne borgerskapet nå få foreviget seg selv for ettertiden, og stolt vise det frem for samtiden. Dette regnes som en viktig årsak til fotografiets fremvekst.
1800-talls polaroid
Daguerreotypien hadde selvsagt svakheter. Siden det ferdige bildet dannet seg på den forsølvede kobberplaten, lot bildet seg ikke kopiere med mindre man tok et nytt daguerrotypi av det første. Tungvint, vanskelig og dyrt. Selve platene var dyre i seg selv, da de bestod av kobber og sølv, og som ikke det var nok var de så skjøre at de måtte monteres bak glass.
I løpet av 1860-årene tok våtplatefotografering over for Daguerreotypiet. Her benyttet man en form for negativfotografering på langt billigere glassplater, noe som blant annet muliggjorde flere kopier av bildene. Den gang som nå var ikke alle like omstillingsvennlige, og på samme måte som at det tok lang tid før enkelte gikk fra film til digitalt, var det daguerrotypister som holdt det gående en tid etter at teknikken var foreldet.
Louis Daguerre døde i Daguerrotypiets glansdager i 1851, og slapp å oppleve at oppfinnelsen hans ble forbigått. Nicépore Niépce fikk aldri sett fotografiets suksess, men hans heliografier regnes i dag som de første vellykkede fotografiene, og han selv som verdens første vellykkede fotograf.
Tar du bilder du bilder i dag har du nok tatt på eller sett en speilrefleks:
Man aner du hvorfor noen objektiver er grisedyre? Vi har svaret »
(Kilder: Larsen og Lien (2007) Norsk fotohistorie: Fra daguerreotyipi til digitalisering. Wikipedia (1), Wikipedia (2), Wikipedia (3), Wikipedia (4), Wikipedia (5).
