Teknikken som revolusjonerte fotoyrket
Utviklingen av våtplateprosessen gjorde fotografiet tilgjengelig for de fleste.
Prøv å ta et bilde av deg selv med eksponeringstid på 15, 30 og 60 sekunder. Å sitte helt stille så lenge, uten en gang å bevege øynene, er vanskelig. Så kan du forsøke å holde et smil så lenge, uten at munnens bevegelser gjør bildet uskarpt.
Slik var det med daguerreotypiet. Daguerreotypiet var den ledende formen for fotografering på 1850-tallet, og var den første teknikken som profesjonaliserte fotograferingen. Teknikken krevde eksponeringstider som varierte fra 15 til 60 sekunder i dagslys, og et eget poserings-stativ med støtte for hodet var nødvendig for å få skarpe portretter. Ikke rart folk så alvorlige ut.
Vi har tidligere skrevet mer om fotografiets fødsel og daguerreotypiet. Les artikkelen her.
Men fotograferingen var jo også en ganske alvorlig affære. Daguerreotypi-prosessen fikserer bildet på en nokså dyr, forsølvet kobberplate. Å få portrettet sitt tatt slik var en en luksus man tenkte nøye gjennom, og ikke noe man bare gjorde om igjen hvis man ble misfornøyd med det første bildet. Mange gjorde det kanskje bare én gang, og da gjaldt det å se skikkelig ut. Dette var tross alt slik de kom til å bli husket av ettertiden.
For fotografene betydde også daguerreotypiets høye utgifter at når man først hadde tatt et vellykket bilde av noen, så man dem ikke igjen på lenge, om i det hele tatt. Markedet var med andre ord begrenset.
I løpet av de neste ti årene skulle dette forandre seg.
Våtplateteknikken
Engelskmannen Henry Fox Talbot eksperimenterte med fotografering så tidlig som i 1803, og utviklet den papirbaserte fotograferingsteknikken kalotypi. Fordelen med denne teknikken var at papiret var mye billigere enn daguerreotypiets metallplater, og i motsetning til daguerreotypiet kunne man ta flere kopier av bildene.
Det siste var nok særlig viktig for den engelske skulptøren Frederick Scott Archer, som brukte kalotypisk fotografering for å ta bilder av skulpturene sine. Men fotokvaliteten var på langt nær var like god som daguerreotypiet, og Archer begynte derfor å eksperimentere med å forbedre teknikken. Dette resulterte i 1851 med at Archer frem til det som kalles kollodiumsprosessen, mer populært kalt våtplatefotografering.
Kollodiumsprosessen gikk ut på at glassplater ble dekket av cellulosenitrat oppløst i eter og kaliumjodid, og så gjort lysfølsomme ved hjelp av en flytende sølvnitratsløsning. Den siste biten måtte gjøres i et mørkerom, og den preparerte glassplaten måtte så benyttes umiddelbart, siden den bare var lysfølsom så lenge den var våt. Derav navnet våtplatefotografering. Fotografene måtte derfor alltid ha med et mobilt mørkerom, i form av en stor kasse eller en vogn, hvis de skulle ut å ta bilder. Kanskje noe upraktisk, men resultatet var - etter eksponering og fremkalling - et glassplatenegativ med svært fine detaljer.
Prosessen demonstreres veldig godt i denne videoen fra The J. Paul Getty Museum:
Den andre nøkkelingrediensen til våtplatens suksess var albuminpapiret, utviklet av franskmannen Louis Désiré Blanquart-Edvard. Albuminpapiret var tynt papir av veldig fin kvalitet, som ble dekket med ett tynt lag eggehvite (eggehvite inneholder albumin) og salt. Dette dannet en blank overflate på papiret. Papiret ble så gjort lysfølsomt ved å bades i en sølvnitratsløsning.
Når man så la den ferdig fremkalte glassplaten mot albuminpapiret og eksponerte dem for sollys, overførtes glassplatenegativet som et positivt bilde på papiret. Og best av alt: man kunne ta så mange kopier man bare ville. På 1860-tallet var kvaliteten på disse bildene blitt like god som daguerreotypiet, og teknikkens lavere utgifter samt muligheten for kopiering av bildene gjorde at den raskt overtok markedet.
En ny tid for fotografene
Etter våtplateteknikken ble introdusert firedoblet antall fotografer seg i Norge, fra rundt 50 stykker i årene 1840-1859, til rundt 200 i årene 1860-1865. Kopieringsmulighetene hadde antakeligvis mye å si. Det gjorde at fotografene ikke bare måtte selge unike bilder, men kunne masseprodusere populære motiver og selge disse til lavere priser en tidligere.
Det var fortsatt relativt kort tid siden grunnloven ble skrevet, nasjonalismen var sterk i Norge. Det var stor interesse for vårt eget land, og det typisk norske. Tidemand og Gude hadde malt «Brudeferden i Hardanger», Asbjørnsen og Moe hadde gått over mo og myr på jakt etter sagn og eventyr, og der de ikke gikk, gikk Ivar Aasen på jakt etter ord og uttrykk til sitt nye skriftspråk. Det skulle være Norsk, med stor N.
Dette vises også igjen i fotografier fra perioden. Fotografiene til danske Marcus Selmer (1819-1900) er et godt eksempel på dette. Selmer kom til Norge som 33-åring, og det som skulle være et kort besøk, endte med å vare livet ut. Selmer etablerte seg i Bergen i 1852, og hadde stor suksess som fotograf. Han visste å utnytte den nasjonalistiske bølgen og begynte allerede i 1853 å ta bilder av Norges ulike nasjonaldrakter. Året etter tok han det første kjente bybildet av Bergen. Selmer reiste mye rundt og tok by- og landskapsbilder, og var rask til å adoptere den nye våtplateteknikken. Nå kunne han selge flere kopier av bildene sine, til lavere priser. Noe som også gjorde bildene tilgjengelig for flere.
Det var ingen spesielt lange jernbanenett i Norge på denne tiden, så en reise fra Oslo (Christiania) til Bergen måtte enten foregå med båt, til hest eller til fots. Slike reiser var det få som la ut på, og enda færre som gjorde ofte. Det er lett å forstå at det var et marked for bybilder som de besøkende kunne ta med tilbake som et minne, eller som tilflyttere kunne sende hjem til slekt og venner. De som utvandret til Amerika kunne også sende skrytebilder hjem.
På bildet til høyre ser vi hvordan den utvandrede familien Skavlem i Wisconsin har samlet hele storfamilien utenfor det nye, store hjemmet, og til og med båret ut møblene for å vise frem mest mulig. Fotografiet gjorde det mulig å bevise at USA var mulighetenes land, og kanskje friste andre hjemme i Norge til selv å gjøre det samme.
Mange ben å stå på
Men selv om våtplateteknikken gjorde fotografi tilgjengelig for flere, var det å være fotograf et risikabelt yrke hvor man ikke var garantert noen god inntekt. For noen ble det en hobby eller en liten tilleggsnæring, for andre en fulltidsjobb. Marcus Selmer er et eksempel på en særs vellykket fotograf. I boken «Norsk fotohistorie» skriver Peter Larsen og Sigrid Lien at årsaken til Selmers suksess godt kan tenkes å være hans store fleksibilitet. Han begynte som sagt tidlig med sine nasjonalistiske folkedraktbilder, landskaps- og bybilder. Han var rask til å gå over til våtplateprosessen da den kom. Han solgte reproduksjoner av andre kjente kunstverk, og nyhetsbilder fra større hendelser. Men hans største styrke var nok som portrettfotograf. Det var en utbredt mening at en persons utseende sa mye om personens karakter. Det var derfor veldig viktig for de som ble avbildet at de tok seg godt ut. Dette gjaldt jo særlig hvis det var snakk om kjente personer, som diktere eller politikere.
Den amerikanske forfatteren Mark Twain var en veldig populær kjendis i sin tid, og ble ofte avbildet. Til tross for at han var kjent som en stor humorist, ser han ganske alvorlig ut på alle sine bilder. I et brev skal han ha sagt følgende:
«A photograph is a most important document, and there is nothing more damning to go down to posterity than a silly, foolish smile caught and fixed forever.»
Det er flere lover og regler for fotografering i dag enn på 1860-tallet. Er du sikker på at du ikke bryter dem når du fotograferer?
Kilder: Larsen og Lien (2007) Norsk fotohistorie: Fra daguerreotyipi til digitalisering. Wikipedia: Calotype, Wikpedia: Albumen print, Wikipedia: Collodion process, Store Norske Leksikon: Kollodiumsprosessen, Store Norske Leksikon: Kalotypi, Store Norske Leksikon: Albuminpapir, Store Norske Leksikon: Marcus Selmer, Encyclopedia Britannica, Wisconsin Historical Society, The J. Paul Getty Museum
