Hvert verdenshav har en gigantisk malstrøm av plastsøppel
Vi produserer 300 millioner tonn plast hvert år, 99 prosent aner vi ikke hvor er.
Plastens fantastiske egenskaper, på godt og vondt
Ta en titt rundt deg. Hvor mye plast ser du? Tastaturet? Mobiltelefonen? Kanskje til og med klærne dine? Siden 1940 har vi masseprodusert plast, og fordelene med dette materialet er mange sammenlignet med andre materialer. Blant annet koster det lite og er lett å forme. En annen kvalitet som også er et problem er at plast ikke brytes ned.
Det finnes mange typer plast. Flisgenseren din er laget av polyester (PES), brusflasker er laget av polyetylentereftalat (PET), handleposen du bærer varer fra butikken med er laget av polyetylen (PE), rørene i huset ditt er av polyvinylklorid (PVC), tannbørsten din er laget av polyamid (PA) og når du tar med deg en sushi hjem får du den i en polystyren-beholder (PS). Plasten er i all hovedsak laget av olje eller gass og er ikke nedbrytbare.
Produserer 300 millioner tonn plast hvert år
Av all oljen vi produserer i verden i dag går åtte prosent til plastproduksjon. I 2009 produserte vi 250 millioner tonn plast i året. Nå er vi oppe i 300 millioner tonn i året. Samtidig vet vi at plast i praksis vanligvis ikke brytes ned. Noe plast deponeres på land og blir liggende der i overskuelig framtid, under fem prosent resirkuleres og resten ender til syvende og sist opp i havet. Plasten deles den opp og slipes ned til mindre deler, men forblir plast.
Små plastbiter på under fem millimeter kalles mikroplast, mens større biter kalles makroplast. I Norge forsøpler vi havet med anslagsvis 8000 tonn mikroplast og 10 til 20 tusen tonn makroplast i året. 5000 tonn av mikroplasten kommer fra bildekk. Andre kilder til mikroplastforurensning i havet er kosmetikk og tannkrem. Hvor lang tid det tar for makroplast å bli til mikroplast har vi dårlig kunnskap om, men til syvende og sist blir også store plastbiter til veldig små plastbiter.
Vi vet ikke hvor plasten blir av
I havet samler plasten seg i minimum fem store sirkulære strømmer, og kanskje så mange som elleve. Alle verdenshav har minst én slik strøm, når vi ser bort ifra nord- og sørishavet. Den nordre stillehavsstrømmen regnes som den mest søppelholdige og har fått navnet The Great Pacific garbage patch. Egentlig snakker vi om en gyrostøm, en overgangsone og en konvergenssone som skaper en østre og en vestre søppelansamling. Ytterst i en slik gyro er det sterk strøm. Søppelet trives i rolige partier i midten, hvor vi finner vi omtrent 0,4 biter plast hver kubikkmeter over et 5000 kvadratkiometer stort område som utgjør The Great Pacific garbage patch.
Mesteparten av plasten har blitt slipt ned til mikroskopiske biter. I tillegg til den plasten som flyter er det mange plastformer som synker i forskjellig grad. Plasttyper som synker finnes i blant annet elektronikk, bilinteriør, maling, forskjellige forpakninger, isolasjon, sigarettfilter, flasker, plastbånd som brukes rundt pappesker, tekstiler og kosmetikk, og inkluderer PVC og nylon.
Litt av den plasten vi har kastet fra oss finner vi i disse gyroene i havet. Til tross for at vi vet om fem store havstrømmer med plastansamlinger har vi imidlertid «mistet» 99 prosent av den plasten som vi burde ha funnet i havet. Vi vet rett og slett ikke hvor den har blitt av.
For å få kontroll over plastens skadevirkning prøver man nå å finne ut hvor resten av plasten befinner seg. Noe av den er nok i næringskjeden, noe på havbunnen og noe i polare iskapper – men vi har dårlig oversikt.
Skaper problemer i økosystemet
Plasten har en rekke effekter på økosystemet. For noen organismer kan plasten virke positivt. Mange insekter, krepsdyr, rankeføttinger og mosdyr lever tilsynelatende like gjerne på plastbiter som på andre harde overflater i havet.
Likevel er plastforurensningen funnet å være overveiende negativ. Plast av forskjellig størrelse inntas av ulike typer dyr som ikke er evolvert til å forstå at plasten ikke er næring. De minste bitene spises av dyreplankton og vandrer oppover via organismer som lever på plankton ved å filtrere sjøvann. Større biter spises blant annet av fugler som tror det er mat. Ulike studier vist at søppelet er problematisk for blant annet havskilpadder, korallrev, sjøfugl og Hawaiis munksel. Plasten i seg selv kan være skadelig, men den vil også samle opp marin forurensning som PCB og DDT fordi disse stoffene er «hydrofobe» – det vil si at de vil unngå vann og heller feste seg på faste stoffer. En rekke slike miljøgifter virker hormonforstyrrende på organismer, og det kan tenkes at disse stoffene påvirker bestander av livet i havet med plasten til hjelp. Gjennom plastbiter som ser ut som mat for en rekke dyr, vil disse miljøgiftene komme inn i næringskjeden.
Også fisk har plast i magen, uten at vi har gode kunnskaper om effektene av plasten. I Nordsjøen gjennomsøkte forskere 1203 fisk av syv forskjellige arter på leting etter plast. Plast ble funnet i fem av de syv artene og i totalt 2,6 prosent av den fisken som ble undersøkt.
Et av de dyrene vi hører mye om når det kommer til plastforurensning er sjøfuglen havhest. Norge har undertegnet konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige atlanterhav kalt OSPAR-konvensjonen. Her er det satt et mål om at mindre enn ti prosent av havhest skal ha mer enn 0,1 gram plastpartikler i magen. I forbindelse med denne konvensjonen som ble ferdig forhandlet i 1992 har det kommet en rekke studier på plastinnhold i havhest. Plastinnholdet i havhest kan brukes som et mål på plastproblematikken, og vi kan følge utviklingen over tid på grunn av frekvente tellinger av plastbiter i havhestmager.
Foreløpig viser rapportene at langt flere enn ti prosent av havhest har mer enn 0,1 gram plastpartikler i magen. En rapport fra 2011 viser at 58 prosent av havhest overstiger grensen. 95 prosent av alle havhester har i gjennomsnitt 35 plastbiter i seg som totalt veier 0,31 gram. Vi er altså langt fra målet som vi var med på å sette i 1992.
Vanskelig å stoppe
Det er altså mye plast i havet. Et av problemene er at vi lager 300 millioner nye tonn plast hvert eneste år, som i praksis ikke vil forsvinne. Det andre problemet er at vi allerede har masseprodusert plast i 70 år og all den plasten er der ute fortsatt.
Å redusere plastproduksjonen er kanskje en åpenbar del av en løsning. Plast er imidlertid et veldig nyttig materiale som har en rekke egenskaper det er vanskelig å gjenskape på andre måter. Det øker holdbarheten på mat og sørger for at vi kan frakte rent vann dit det trengs. Plast er et sterkt materiale i forhold til vekten, og man trenger for eksempel bare to gram plast for å pakke inn 200 gram ost. Av samme årsak er både fly og biler laget av en stor andel plast. 50 prosent av en Boeing Dreamliner er plast.
Det finnes nedbrytbar plast, men også det danner mikroplast og er ingen endelig løsning. I nedbrytbar plast er det tilsatt blant annet oljer og spesielle kjemikalier som skal forskynde nedbrytningen. Dette fungerer imidlertid bare bra der det er varmt og fuktig samtidig som det er oksygenrikt og med UV-stråler fra sola til hjelp. I havet vil nedbrytingen skje svært sakte og til slutt vil det avgis mikroplast til havet også fra den nedbrytbare plasten.
Det har også utviklet seg bakterier som kan bryte ned plast, for eksempel tre ulike bakterier som bryter ned nylon. Man ser for seg at bakterier har utviklet seg til å konsumere forskjellige typer hydrokarboner. Evolusjonen kan altså muligens en gang i framtiden hjelpe oss til å bli kvitt noe av plasten vi allerede har produsert. Men igjen er det slik at plasten som er i havet vanskelig lar seg bryte ned. Her er det kaldt, mørkt og oksygenfattig.
20-åring vil rense havet for plast på fem år
Foreløpig har man vært ganske så pessimistisk når det gjelder å støvsuge havet for plast, men vi velger å avslutte artikkelen med å legge ved en optimistisk video. Fritidsdykkeren Boyan Slate var 16 år da han rett og slett bestemte seg for å rense havet for plast. Nå er han 20 år gammel, og har på fire år samlet 14 millioner kroner og fått 100 fagfolk til å jobbe frivillig for fullskalarensing av verdenshavene. Dette har han fått til takket være blant annet crowdfunding og sosiale medier.
Idéen hans er å sette opp stasjonære nett på strategiske steder der søppelet strømmer forbi. Nettene som er ment å fange opp plast vil også fange plankton, så disse må skilles fra hverandre i en trommel. Slate er faktisk så optimistisk at han mener havene kan renses i løpet av fem år med denne metoden. Han forklarer prinsippet selv i denne videoen under.
Vi dro til Filippinene for å se på hvordan mobiltilbehøret ditt produseres » (Ekstra)
Litteraturliste
Denne artikkelen refererer til vitenskapelig informasjon, og vi ønsker å være åpne om hvilke kilder vi har brukt. Artikkelen inneholder ingen henvisninger i teksten av hensyn til lesevennlighet, men litteratur vi har brukt som kilder er listet på denne siden.
Andrady, Anthony L., Neal, Mike A. (2009), Applications and Societal Benefits of Plastics
Balazs, G. H., Impact of ocean debris on marine turtles (1985), Entanglement and ingestion.
Cole, Matthew, Lindeque, Pennie, Halsband, Claudia, S. Galloway, Tamara (2011), Microplastics as contaminants in the marine environment: A review
Cózar, Andrés, Echevarría, Fidel, González-Gordillo, J. Ignacio, Irigoien, Xabier, Ubeda, Bárbara, Hernández-León, Santiago, Palma, Álvaro T., Navarro, Sandra, García-de-Lomas, Juan, Ruiz, Andrea, Fernández-de-Puelles, Maria L., Duarte, Carlos M. (2014), Plastic debris in the open ocean
Foekema, EM, De Gruijter, C, Mergia, MT, van Franeker, JA, Murk, AJ, Koelmans, AA (2013), Plastic in North Sea Fish
van Franeker, Jan A., Blaize, Christine, Danielsen, Johannis, Fairclough, Keith, Gollan, Jane, Guse, Nils, Hansen, Poul-Lindhard, Heubeck, Martin, Jensen, Jens-Kjeld, Le Guillou, Gilles, Olsen, Bergur, Olsen, Kåre-Olav, Pedersen, John, Stienen, Eric W.M., Turner, Daniel M. (2011), Monitoring plastic ingestion by the northern fulmar Fulmarus glacialis in the North Sea
Howell, Evan A., Bograd, Steven J., Morishige, Carey, Seki, Michael P., Polovin, Jeffrey J. (2012), On North Pacific circulation and associated marine debris concentration
Moore, C.J, Moore, S.L., Leecaster, M.K, Weisberg, S.B. (2001), A Comparison of Plastic and Plankton in the North Pacific Central Gyre
Moore, C.J. (2008), Synthetic polymers in the marine environment: a rapidly increasing, long-term threat
Roy, P.K., Hakkarainen, M., Varma, I.K., Albertsson, A.-C. (2011), Degradable polyethylene: fantasy or reality
Standal, Erlend, Mathisen, Runar, Hildonen, Hannah, Arvnes, Maria Pettersvik (2014), Kunnskap om marin forsøpling i Norge 2014
Sundt, Peter, Schulze, Per Erik, Syversen, Frode (2014), Sources of microplastic-pollution to the marine environment
Thompson, R.C. (2006), Plastic debris in the marine environment: consequences and solutions.
Zhang, Y, Zhang, YB, Feng, Y, Yang, XJ (2010), Reduce the Plastic Debris: A Model Research on the Great Pacific Ocean Garbage Patch
Artiklene listet her er stort sett ikke gratis å lese i fullversjon på internett å betale. Er du tilknyttet et universitet, vil du trolig få tilgang til alle gjennom universitetets nettlinje eller ved å bruke VPN hjemme. Søk for eksempel med Web of Science eller Google Scholar.
