Tek.no

Artikkel

«Vidunderplata» som egentlig var overlegen

Likefullt husker du kanskje ikke navnet «LaserDisc» i dag.

Shutterstock
16 Mar 2014 17:00

Gjennom historien har det vært en rekke oppfinnelser som har hatt stor betydning for hvordan vi ser på TV. Helt fra de første fjernsynene fant veien inn i private stuer, har de store elektronikkprodusentene jobbet iherdig for å komme opp med nye systemer for å vinne kampen om oppmerksomheten i markedet.

På midten av 70-tallet kom de første maskinene som gjorde det mulig å spille av filmer hjemme, samtidig som du kunne ta opp programmene du ikke rakk å se. VHS tok første stikk i kampen mot Betamax, og ble det første avspillingsformatet vi tok i bruk for fullt. Men Betamax var ikke alene om å kjempe mot VHS.

Det var en rekke teknologier som ikke nådde helt opp. Allikevel har en av dem betydd mye for den videre utviklingen; LaserDisc. Teknologien var forut for sin tid, og hadde en bildekvalitet verken Betamax eller VHS kunne tukte. De enorme CD-lignende platene som var på størrelse med en LP-plate, og regnes som forfaderen til de optiske formatene vi bruker i dag.

Videodisk som til slutt blir LaserDisc

I 1958 finner David Paul Gregg opp en teknologi som gjør det mulig å bruke en laser for å lese av video og lyd fra en gjennomsiktig plate. Sammen med Keith Johnson starter han selskapet Gauss Electrophysics, og tar patent på idéen de kaller Videodisk i 1961.

Det samme tiåret begynner de aller første avspillerne å finne veien inn på privatmarkedet, og dette er noe Music Corporation of America (MCA) begynner å fatte interesse for. Men med hele 11 000 filmtitler på lager mangler selskapet en avspillingsmetode for å kunne nå ut til de private hjem. I 1968 beslutter de derfor å kjøpe opp Gauss Electrophysics og alle patentene som omhandler idéen til Videodisk.

Slik så den aller første LaserDisc-spilleren ut.Foto: Wikipedia

Philips utvikler året etter et tilsvarende system, der den største forskjellen er at laseren blir reflektert tilbake fra platen, i stedet for å lyse rett igjennom. De to selskapene inngår i et samarbeid i stedet for å ryke i tottene på hverandre, for dette kunne blitt nok en formatkrig. Philips skal stå for maskinvaren til systemet, mens MCA skal produsere selve platene med filminnholdet på. Resultatet av samarbeidet får publikum se i 1972, da de to selskapene for første gang viser frem sitt nye fungerende lasersystem; MCA DiscoVision – starten på det som senere skal bli LaserDisc.

Selv om det vises frem en fungerende prototype i 1972, må de kjøpelystne smøre seg med tålmodighet, for det skal gå ytterligere noen år fra det fristes med den første smakebiten til et ferdig produkt når butikkhyllene. Først den 15. desember 1978 i Atlanta kan du kjøpe den nye laserbaserte spilleren, kun to år etter at VHS-formatet slippes på markedet. Den første spilleren heter Magnavision VH-8000, og er produsert av Philips under selskapets amerikanske alias Magnavox. Og den første filmen du kan kjøpe til DiscoVision-systemet er klassikeren Jaws, kjent som Haisommer her på berget.

Under kan du se en reklamevideo for Magnavision VH-8000. LaserDisc ble frontet som fremtiden, og det ble lagt stor vekt på styrkene til teknologien.

Pioneer stepper inn etter krangel

Det nye systemet til MCA og Philips gjør det slettes ikke så verst i starten, og det selges mange eksemplarer av Magnavox-spilleren. I skygge av suksessen kommer dog en rekke klager frem, der forbrukere er misfornøyde med at blant annet platene setter seg fast i spilleren, et bilde som hakker og problemer med avspillingen.

Her har du Pioneers første LaserDisc-spiller (VP-1000).Foto: Pioneer

Etter hvert begynner MCA å skylde på at det er maskinvaren til Philips som ikke holder mål, mens nederlenderne på sin side hevder at det er i platene til MCA at feilen ligger. Til slutt går de to selskapene hvert til sitt, og MCA trenger på nytt en produsent til å lage maskinvaren for seg.

Pioneer kommer like etter på banen med sin egen avspiller, VP-1000, som viser seg å være en langt bedre modell enn alternativet til Philips, som ikke har noen problemer med å takle platene fra MCA.

Den japanske kjempen har stor tro på det nye optiske systemet og ønsker seg mer kontroll over den nye teknologien. De velger derfor å kjøpe aksjemajoriteten i DiscoVision-prosjektet til MCA i 1981, og teknologien døpes på nytt om. Denne gangen til LaserDisc.

Overlegen lyd- og bildekvalitet

LaserDisc kommer som et friskt pust inn i teknologiverden på slutten av 70-tallet. Selv om teknologien er basert på et gammelt prinsipp vi kan spore tilbake til blant annet LP-platene, er den også starten på en rekke nye optiske formater som vi bruker den dag i dag.

De 30 centimeter store platene består av et tynt lag med aluminium der alle de små sporene fysisk er risset inn, før de dekkes igjen av en rekke lag med plast for å gjøre den motstandsdyktig mot tidens tann. LaserDisc er med andre ord like analog som for eksempel LP-plater, men byr på en langt mer moderne teknologi for å lese av innholdet.

Teknologien har en rekke sterke punkter som får VHS til å blekne i forhold. En av de største forskjellene mellom den optiske platen og kassettene med magnetbånd er antall linjer med informasjon som vises på TV-en. Med VHS har du en oppløsning på 240 x 482 linjer, mens LaserDisc på sin side har 450 x 560 linjer med PAL-standarden vi brukte her i Europa. Det utgjør en markant forskjell i bildekvalitet, samtidig som LaserDisc-teknologien også har langt mindre støy i bildet ved avspilling.

Samtidig kommer det nye optiske formatet med en langt bedre lyd, der du i starten har to analoge kanaler avsatt til dette formålet. Dette blir forbedret ettersom tiden går, og mot slutten av dens levetid har LaserDisc blant annet en analog kanal, to ukomprimerte digitale kanaler, samt full 5.1 Dolby Digital-støtte på en og samme plate.

En annen styrke LaserDisc hadde i forhold til VHS er brukerfunksjoner som spoling. Kombinasjonen av laser og mekaniske bevegelige deler gjør at LaserDisc-spilleren er langt mer presis og smidig å bruke kontra en VHS-spiller, samtidig som det er enklere å hoppe frem og tilbake i filmen.

Taper allikevel mot VHS

Man skulle tro at LaserDisc enkelt ville dytte VHS ned fra tronen, men her gjentar historien seg. VHS vant formatkrigen mot Betamax nettopp fordi det var langt billigere å kjøpe avspilleren, filmer og ubrukte kassetter til VHS.

LaserDisc er langt dyrere å produsere enn VHS, noe som resulterer i at det koster mer å skaffe seg en spiller, samtidig som filmene heller ikke er billige.

Allikevel er det en annen ting som kanskje er den aller viktigste forskjellen. Det er nemlig ikke mulig å gjøre opptak med en LaserDisc-spiller, noe mange var svært opptatt av på den tiden. Ergo var VHS et mer allsidig format enn de enorme sølvfargede platene.

Ser du nøye etter kan du se de fysiske sporene i platen. .Foto: Wikipedia

Den optiske teknologien har i tillegg samme problem som Betamax, den har nemlig begrenset med kapasitet i forhold til VHS. I starten er det kun plass til 30 minutter (36 minutter med PAL) per side, hvilket betyr at du trengte mer enn én plate for å på plass til en hel film. Samtidig gjør det at du flere ganger i løpet av en film enten måtte skifte plate eller snu den, noe du som regel ikke trengte med en VHS-spiller.

I kjølvannet av at blant annet VHS-teknologien kommer på slutten av 70-tallet, blomstret det opp en helt ny bransje på kun noen få år; videoutleie. Steder der du kunne gå å leie deg en film vokste frem «over alt», og det var viktig å komme inn i varmen hos utleierne for å gjøre suksess. Det gjorde ikke LaserDisc på samme måte som VHS.

Blir stort i deler av Asia

LaserDisc er betydelig større enn en DVD.Foto: Wikipedia

Her på berget blir aldri LaserDisc noen stor suksess, og blir skviset ut av VHS og senere DVD. Teknologien klarer heller ikke bergta verken europeere eller amerikanere, der kun to prosent av husstandene i USA har en LaserDisc-spiller ved utgangen av 1998. Men noen land trykker teknologien til sitt bryst.

LaserDisc tas nemlig vel i mot av japanerne, der hele ti prosent av alle japanske husholdninger har en avspiller i huset i 1999, over tyve år etter at teknologien ble lansert for første gang. Men det er ikke bare japanerne som legger sin elsk på teknologien. Også i land som Singapore og Hong Kong blir de store optiske platene populære.

Den aller siste amerikanske filmen som blir utgitt i LaserDisc-formatet er Bring Out The Dead, som ble sluppet 26.oktober i 2000. The Cell blir den aller siste filmen som noen gang gis ut i LaserDisc-formatet, og det skjedde den 25. juni i 2001.

Pioneer blir den store produsenten

LaserDisc begynte sin ferd i 1978, men den avsluttes ikke for alvor før i 2002, da Pioneer produserer sin aller siste LaserDisc-spiller; HLD-X9.

Den aller siste LaserDisc-spilleren ble laget av Pioneer i 2002. .Foto: Pioneer

Pioneer tok over teknologien så tidlig som i 1981, og var uten tvil den store pådriveren for den første optiske teknologien. Til sammen ble det solgt rundt 16,8 millioner LaserDisc-spillere på verdensbasis, hvorav hele 9,5 millioner av disse om fra den japanske produsenten.

LaserDisc blir stående igjen i historiebøkene som en flopp når den settes opp i mot sin argeste rival VHS, der sistnevnte ble formatet menigmann valgte å kjøpe. Men allikevel er kanskje LaserDisc vel så viktig som VHS, for den ble tross alt forfaderen til kommende digitale formater som DVD og Blu-ray, teknologier som igjen skviset VHS ut i skyggen.

Dermed var antagelig LaserDisc vel forut for sin tid.

Har du noen gang tenkt over hva som befinner seg på baksiden av et kinolerret?
Bli med når vi tok en titt bak det enorme lerretet i Colosseum »

Les også
Snart er VHS-formatet omsider helt dødt
Les også
Dette er prosjektene Sony måtte sende i graven
Les også
Husker du kassetten?
Les også
Pioneer har laget en Blu-ray-plate med skyhøy kapasitet
annonse

Les også