Nikon Coolpix S620 og S220

Øyvind Renberg

Publisert 26. mars 2009

Da vi i vinter par-testet Nikon S60 og S610C synes vi ikke dette var de mest verdige bærerne av den klassiske Nikon-logoen. For i motsetning til flere produsenter i dagens digitalmarked har Nikon i stor grad bygget sitt imperium på optikk og kamerateknologi - av ypperste kvalitet - og da forventer vi mer. I speilrefleksklassen er Nikon med å lede an, men kompaktbidragene varierer ennå, noe vi blant annet så i S60 og S610C. Canon synes å holde et mer jevnt høyt nivå over hele linja, og kan dermed supplere publikum med komplett pakke speilrefleks og hendige lommemodeller. Som bruker av et Nikon speilreflekskamera derimot, faller nok ikke valget ennå like naturlig på en kompakt modell av samme merke.

Her tar vi altså for oss to små Nikon som nettopp har truffet hyllene. Begge er helautomatiske Coolpix, men dekker litt ulike deler av markedet, fra det aller rimeligste, til det litt mer seriøse. Selv om vi har testet dem parallelt har vi derfor også forsøkt å vurdere dem på egne premisser. Forøvrig har vi testet de to nykommerne opp mot et annet fotoikon, Canon, en tidligere hi-fi og TV-gigant, Panasonic, og kalkulator-entreprenørene Casio. Så her får Nikon nok å bryne æren på.

Les hele testen her.

Solide, små kameraer som veier relativt lite og ligger godt i hånden. Ser ålreite ut også. Proffere utforming på S620 med litt bedre grep. Også optikk og skjerm imponerer mer hos denne modellen. Batterikapasiteten skorter litt hos S220.

Helautomatiske begge to. Men etter litt testing forstår vi prisforskjellen. S620 har akkurat de tingene som gjør fotoopplevelsen mer flytende, som for eksempel bedre makroferdigheter, optisk bildestabilisator og et effektivt bla-hjul for menyer og bildevisning, fremfor standard fireveisvelger. S220 har internt program for korrigering av tønne/nåleputefortegning som fungerer greit, men det beskjærer motivet og vitner i bunn og grunn om optiske begrensninger.

Grei bildekvalitet ved moderat ISO fra begge kameraer, selv om det blir åpenbart at S620 produserer de reneste resultater. Som mange andre lommekameraer sliter også disse med kromatisk feilbrytning. Stilt opp mot konkurrentene når ingen av dem helt opp, særlig ved høyere ISO.

Nikon Coolpix S620 og S220 er begge habile lommekameraer når det gjelder det meste. S220 konkurrerer med for eksempel Casio EX-S10 på pris, selv om sistnevnte har overlegen skjerm og produserer bedre bilder. For 1300 kroner er S220 uansett et greit kjøp. S620 er et godt kamera på mange områder, men dessverre ikke helt der oppe på bildekvalitet. For ca samme pris får du i dag Canon 870IS eller Panasonic FX 37, og dette er bedre kameraer nettopp på grunn av det de får til på bildesiden. Nikon har fremdeles en del å bevise i kompaktklassen.

Allerede i innpakningen skiller Nikon disse kameraene klart fra hverandre. Begge virker solide, men der S620 er nøytral, glir tankene til påskebakken - eller helst stranda - i møte med S220. Litt mer sporty altså. Sistnevnte er både enklere - med samme fargede metall karosseriet rundt det hele - og nettere med 116 mot 144 gram vekt, og et omfang på 56 x 90 x 18 mm, der S620 måler 53 x 90 x 23 mm. Uttrykket speiles forøvrig i fargenavnene Nikon har gitt de to modellene: S220 leveres i det som oversetter til myk sølv, varm sølv, aqua grønt, gloss rødt, natt-blått, kobolt, magenta og purpur til sort, mens S620 muligens skal appellere til et mer modent publikum, med lyst sølv, rolig sort, nobel purpur og dyrebar rosa - Precious Pink.

Bortsett fra fargene, er den mest slående forskjellen i fronten, plasseringen av blits. Hos S220 sitter den like under zoom-spaken rundt utløserknappen, mens S620 har sin plassert rett over objektivet, altså lenger unna mulig blokkerende pekefingre.

Også bak er ergonomien bedre på S620. Skjermen har sort plastinnfatning som gir skjermen litt mer punch i gjengivelsen, og her antyder Nikon et aldri så lite tommelgrep som gjør at den ligger bedre i hånda for undertegnede. S220 er likevel et ålreit ballansert kamera, med innfelt skjerm, der innfatningen faktisk gir litt ekstra grep, selv om det nok ikke er tilsiktet.

Funksjonsknappene er de samme på de to kameraene (finishen er litt proffere hos "senior-modellen"), men der S220 er installert med standard fireveisvelger med direkteknapper til selvutløser, makro, blits og eksponeringskompensasjon, får du kombinert fireveisvelger og bla-hjul hos S620. Det minner om løsningen på Canon 980 IS og 870 IS, og som for mange nok gjør manøvrering gjennom meny og bilder, raskere. Vi skal komme tilbake til funksjonaliteten på neste side, i sammenligning med blant annet Canon 870 IS. Og før vi glemmer det: S620 har større skjerm, 6,8 cm (2,7 tommer) mot 6,3 cm (2,5 tommer) på S220.

Utløserknapp med zoom sitter på toppen på begge modellene, mens vi finner et par viktige forskjeller rundt kantene. Det vil si én(batterilukene har litt ulik patent, men virker for oss rimelig stødige begge to): USB-utgangen har standard plassering på siden av S620, med plastlokk og gummifeste. Ikke det mest sofistikerte systemet, men i alle fall bedre enn luka på S220 som kun er av gummi og som sitter under kameraet. Her spår vi fremtidig slark etterfulgt av permanent løsrivelse etter noen turer opp og ned av lommer og bager.

Stativfeste er av plast på begge modeller og sitter utenfor objektivets optiske akse. Til gjengjeld er plasseringen langt unna batteriluke, slik at du får ut minnekort og batteri mens kameraet er montert på et middels stativhode.

Den viktigste forskjellen mellom disse to kameraene finner vi i objektivet. Der kommer S620 med et gunstig zoomspenn fra 28 mm til 112, slik vi også finner i Canon 870IS. Lysstyrken går fra blender 2.7 i vidvinkel til 5.8 i teleenden, altså en hårsbredd kvassere enn Canon-modellen i vidvinkel. Objektivet er utstyrt med optisk bildestabilisator, som kompenserer for risting med et bevegelig linseelement. S220 gir både smalere vidvinkel og kortere tele, 35-105 i småbildestandard, og lysstyrken er heller ikke spesielt god. Maks blender er 3.1 og 5.9. Objektivet produserer forøvrig også en god del mer støy enn det som sitter på den dyrere Nikon-modellen. At kameraet kun har digital, ISO-pumpende bildestabilisator hjelper heller ikke på inntrykket. I likhet med for eksempel Casio Es-S10 veier S220 lite, og kombinasjon av slapp lysstyrke og mangel på bildestabilisator ga også dette, ellers utmerkede lommekameraet en del trekk, da vi testet dette.

Objektivenes linser beskyttes av innebygde lameller når kameraene er av. De optiske egenskapene ser vi på under Bildekvalitet.

Det er altså litt ulik skjermstørrelse på disse to kameraene. S620 har 6,8 cm (2,7 tommer) og S220 med 6,3 cm (2,5 tommer). Begge har oppløsning på 230 000 bildepunkter, så du får altså ikke mer informasjon inn på S620-skjermen, men gjengivelsen blir noe større. Uansett er det først og fremst lysstyrken og vinkelgjengivelsen som skiller disse. Skjermen som sitter i S620 er ikke bare mer lyssterk, men også mer nøytral, og mindre grumsete i gjengivelsen. Sett fra sidene, ovenfra og nedenfra kan vi fremdeles komponere rimelig greit, noe som er kjennemerke også for Casio Ex-S10 og Canon 870IS som vi var fornøyde med. På dette feltet befinner S220 seg i en annen klasse, med middels godt innsyn og polariserende effekt i visse vinkler.

Monitor-innstillingen er relativt enkel på begge kameraer, med fem styrketrinn. Med S620 får du et lite bonus med såkalt Brightness Boost der du kan kjøre styrken fra middels til maks ved å holde tilbakespillingsknappen inne.

Begge kameraer bruker Li-Ion batterier som i følge CIPA er gode for gjennomsnittlig 250 eksponeringer for S620 og 180 eksponeringer per opplading for S220. Spesielt for sistnevnte kan det altså fort skorte på batterikraft, og det er synd, for ellers er jo dette et hendig og lite fritidskamera, som passer til skiturer eller stranda da man er langt unna oppladningsmuligheter. Kameraene leveres med lader.

Nikon S620 og S220 er begge relativt enkle kameraer. Det eneste du finner av manuell innstilling er hvitballanse og eksponeringskompensasjon, men det er jo bedre en ingenting. Paret byr på de samme 17 sceneinnstillingene, og auto-scene der kameraet vurderer om du bør knipse i portrett, sport, solnedgang, eller andre nokså standard forhåndsinnstillinger. Smilegjenkjenning har fått egen plass i menyen. Vi ville nok heller prioritert egen knapp ISO, i alle fall for S620. For vi har allerede sett at dette er et bedre utrustet kamera enn S220, og også i bruk skal vi se at det viser en smule mer raffinement, blant annet med en innstilling for sporende fokuspunkt. Så når kameraet først legger opp til litt mer selvstendig tenking, vil vi også gjerne kunne justere ISO fortløpende.

Bildestabilisering

Nikon tilbyr to typer vibrasjonskompenserende teknologi for disse kameraene. Optisk, linsejusterende bildestabilisering for S620, og digital ISO- og lukkerjusterende vibrasjonsreduksjon for det rimeligere S220. Vi er klart mest begeistret for førstnevnte, fordi løsningen med høyere ISO i prinsippet bytter vibrasjonsproblemet med et støyproblem. Og vi ser det i eksemplene under. Side om side er det en umiddelbar forbedring i eksemplene fra S620 med og uten optisk bildestabilisator:

Så ser vi på et par utsnitt tatt med S220 på 105 mm tele, uten og med vibrasjonsreduksjon. I begge tilfeller fikk vi relativt stødige resultater, men kikker vi nærmere, ser vi at detaljene tetter seg til på grunn av vibrasjonsreduksjonens økning av ISO fra 100 til 400 og lukkertid fra 1/60 til 1/250. Vi anbefaler de som er kresne på bilder å øve på å sette sjøbein eller lene seg på noe, fremfor å sikre seg med vibrasjonsreduksjon.

Stryk musepila over "Uten/med vibrasjonsreduksjon". Startbildet er tatt uten innstillingen.

S220 uten/med vibrasjonsreduksjon

Makro

Er du en makrofotograf får du klart mest ut av S620, med en ganske imponerende nærgrense på 1,8 cm i vidvinkel og ca 25 cm i tele. S220 imponerer ikke fullt så mye med 6,5 cm og 51,5 cm. Fra sistnevnte ser vi i tillegg en god del tønneforvrengning i vidvinkel og det motsatte, nåleputeforvrengning i tele, noe vi skal se nærmere på litt lenger ned. Dessuten er pikslene færre, og dermed blir rommet mindre for beskjæring eller korrigering av vinkler i ettertid.

Forvridningskontroll

Vi skal se litt nærmere på fortegningen vi så i makroresultatene, og tar med en serie bilder tatt med og uten Nikons såkalte forvridnings kontroll, som vi kun finner i S220. Innstillingen kompenserer for tønne/nåleputefortegning (eller forvridning) med å rette opp kurvende linjer, i programvare internt i kamera. Innstillingen fungerer relativt bra - mange vil nok foretrekke de korrigerte resultatene, men en bør være klar over at den også beskjærer bildet noe og vidvinkelen blir enda snevrere. Med S620 har ikke innstillingen vært nødvendig, fordi objektivet kontrollerer fortegningen bedre.

Stryk musepila over teksten og se forskjellen.

S220 vidvinkel med/uten forvridningskontroll

S220 i tele:

S220 tele med/uten forvridningskontroll

Til slutt tar vi med de samme utsnittene tatt med S620, som altså opererer uten forvridningskontroll og likevel leverer greie resultater.

S620 tele/vidvinkel

Video

S620 og S220 kan produsere video i både 640 og 320 punkters oppløsning og 30 bilder i sekundet. S220 tilbyr også lettere versjoner av disse formatene der bildeantallet reduseres til 15 i sekundet. Maks innspillingslengde er 25 minutter for begge kameraene, uansett kortstørrelse.

S620 er rask her, mens S220 ligger middels bra an både i vidvinkel og tele. Den store sinken blir Panasonic Fx37.

Nikon selger inn S620 med 0,7 sekunders oppstartstid. Vi kom ikke helt dit, men 0,8 sekunder er likevel best blant konkurrentene her. S220 kommer nest sist på nærmere to sekunder.

Utløserforsinkelse er tiden det tar for et allerede fokusert kamera fra utløseren trykkes helt ned, til bildet er tatt. Denne gangen er det S220 som hevder seg og kommer først med Canon 870IS.

Her tester vi hvor mange bilder av høyeste jpg-kvalitet kameraet klarer i løpet av 10 sekunder, stilt på enkeltbilde slik at vi må trykke utløseren ned på nytt for hvert bilde. Vi synes begge kameraene underpresterte på dette området, med gjennomsnitt på ca 10 bilder på tretti sekunder der for eksempel Panasonic Fx37 klarer 14 og Canon 870IS klarer 17 bilder på samme tid. Med blits jevner det seg som vanlig ut.

Koblet til en PC med USB-kabel overfører S620 3,39 MB bilder i sekundet, mens S220 overfører 2,22.

Dette er i utgangspunktet to relativt enkle kameraer, og menysystemene kompliserer heller ikke opplevelsen i noen stor grad. Undertegnede hadde foretrukket å finne bildestabilisering/vibrasjonsreduksjon i opptak og ikke i oppsett, som ligger ett nivå lenger inne i hovedmenyen. Og også disse kameraene skrur av selvutløser mellom hver eksponering, noe i alle fall vi synes er irriterende. Men enda viktigere: I mangel av en hurtigmeny ønsker oss direkteknapp til ISO-innstilling på Nikons kompaktkameraer.

Vi opplevde tidvis forsinkelser i bruk av knapper og hjul - det hender en må trykke flere ganger for å komme inn og ut av menyer og tilbakespilling. En må trykke på menyknappen for å komme ut av menyen på S620, mens S220 tar deg rett tilbake til opptak med et lett halv-trykk på utløserknappen, noe vi foretrekker. Bla-hjulet gir S620 muligens en liten edge over S220, men Nikon har ikke utviklet det like langt som Canon, som lar deg zoome inn, og deretter bla, i tilbaksepilling av bilder, noe som er nyttig for sammenligning i 100% størrelse. Norsk kan velges som menyspråk.

Nikon S620 og S220 er både spesifisert og priset forskjellig. S220 får du ned i 1300 kroner, S620 til ca 2200. Til sammenligning med disse to har vi med kameraer fra litt varierende prissegmenter og brukernivåer og som vi mener du kan vurdere hvis du skal kjøpe et enkelt og hendig kompaktkamera. Det nette og brukervennlige Casio EX-S10 får du for eksempel for rundt 1500 kroner, og er spesifisert ganske parallelt med S220, mens Panasonic FX37 har mer til felles med S620, dog med litt bedre vidvinkel. Du får forøvrig også det mer avanserte Canon 870IS til samme pris, et kamera vi ga meget gode skussmål før jul. Nikon S610C har vært i butikkene ca et halvår, og har en del parallelle egenskaper med S620, blant annet med tilsvarende brennvidde, og det samme bla-hjulet for manøvrering i menyer. Prisen er også omtrent den samme. S610C kan overføre bilder via trådløst nettverk, mens S620 har litt flere megapiksler. Sistnevnte er forøvrig eneste kamera med tolv megapiksler i denne testen, resten har ti.

Bilder tatt med S620 og S220 kan beskues her og her .

Sinekartet er fotografert under identiske lysforhold ved ISO 100 i Akams lab. Alle kameraene var stilt til høyeste kvalitet jpg. Nikon S620 gjengir de vertikale linjene relativt klart ned til mellom 20 og 24. S610C ser ut til å holde ut litt lenger. S220 gjør det ikke fullt så bra, og priskonkurrenten Casio EX-S10 ligger et lite hode foran. Panasonic FX37 og Canon 870IS blir vinnerne, med Panasonic tilsynelatende et hakk kvassere.

Ved 1600 ISO imponerer ingen av Nikon-modellene. S220 kan stilles til 2000 ISO, og 610C og S620 helt opp til 6400 ISO, uten at vi helt skjønner hvorfor, ut fra disse resultatene. Casio ser ut til å komme best ut av det denne gangen.

I foto handler skarphet om kameraets evne til å gjengi detaljer, og overgangene mellom dem. I begge tilfeller vil mindre og tettere detaljer kreve mer av kameraet. Resultatene påvirkes blant annet av objektivkvalitet, sensortype og prosessering internt i kamera. Derfor måles kameraene under identiske lysforhold.

Ser vi på resultatkurven for MTF50 (corr) er tallet justert (i rødt) for mer realistisk oppskarping. Imatest måler antall horisontale linjer per tomme for utskrift med en viss detaljrikdom. De fleste fotoskrivere klarer for eksempel ikke å gjengi mer enn ca 150 linjer. I våre tester bruker vi 100 linjer per tomme som standard og refererer i kvalitetsskalaen til største utskriftsmulighet i den kvaliteten.

Nikon S620 skal i følge Imatest kunne gi utskrifter på godt over A2 størrelse, omtrent det samme som Canon 870IS. De øvrige kameraene kommer et stykke lenger ned på skalaen, med utskriftpotensial rundt A3.

Til det såkalte ”10-90% rise distance” diagrammet har Imatest analysert kantgjengivelsen, det vil si lengden på overgangen mellom det som på vår testplansje er skarpt adskilte hvite og sorte flater, gjengitt med det aktuelle kameraet. Jo kortere stigningsavstand fra sort til hvitt, desto skarpere gjengivelse.

Spesielt interesserte kan lese mer om detaljmåling på Imatests egne sider.

I neste bildeserie vises hovedkortet i sin helhet i kolonnen til venstre. Her får vi et mer realistisk blikk på kameraets egenskaper i forhold til skarphet og oppløsning under kontrollerte lysforhold. Trykk på bildet for å se det i 100% størrelse. I midten og til høyre ser vi 100% utsnitt av hovedkortets senter og nedre, venstre hjørne, som illustrerer både skarphet og detaljgjengivelse. Bildene er tatt ved ISO 100 og ca midt i zoomfeltet.

S620 leverer en tanke klarere og detaljerte utsnitt enn S220 og S610C. S220 produserer forøvrig nokså tydelige blå fargestikk i kontrastområdene i hjørneutsnittet. Canon 870IS gir klart best hjørneskarphet blant disse eksemplene.

De følgende utsnittene viser hovedkortet fotografert ved ISO 400, 800 og 1600. Ved 400 ISO ligger de tre Nikon-modellene nokså likt, mens S610C bevarer mer detaljer en nykommerne fra 800 og oppover. Vi synes Canon-modellen gjør det best her, etterfulgt av Panasonic. Casio klarer å bevare noe detaljer opp til 800, mens disse grøtes helt til i 1600-utsnittet.

Været var fint ved alle fotoseansene fra rådhuset. Selv om årstidene varierer, har vi derfor noenlunde sammenlignbare forhold denne gangen. Riktig nok var rådhuset sperret av da vi skulle teste Nikon S610C, men vi kan i alle fall gjette oss til så her prestasjonene ut ifra det vi har sett fra lab-bildene. Og de ligger nokså nære S620 og S220.

Nikon S620 ser ut til å gjengi hjørnet av rådhuset litt mer slørete enn S220, men sistnevnte produserer en mer aggressiv kornethet. S620 har en kraftigere vidvinkel, og kan hende lider litt for et mer krevende objektiv. Canon 870IS og Panasonic FX37 gjengir omtrent tilsvarende av detaljer, mens Casio heller ikke gjør det så verst.

I utsnittet av balkongen hentet lengre ned på bildets venstre utkant, fortsetter S620 og prestere mer slørete enn S220, som på sin side fortsatt viser en nesten filmaktig kornethet. Canon og Panasonic leverer igjen de best definerte bildene.

Både S620 og S220 har mulighet for manuell hvitballanse. Sammenlignet med de andre modellene gjør førstnevnte det bra på denne innstillingen, mens S220 bommer ganske grovt.

I figuren under ser vi forskjellene. Firkantene representerer idealet, sirklene kameraets gjengivelse. Med idealkameraet skal disse overlappe.

Stryk musepila over teksten. Startbildet er tatt med S620.

Manuell hviballanse: S620 vs S220

Stilt til automatisk hvitballanse under blandingslys blir resultatet motsatt.

Stryk musepila over teksten. Startbildet er tatt med S620.

Manuell hviballanse: S620 vs S220

I denne grafen ser vi resultatet fra test av bildestøy ved ulike ISO-verdier. Den gule linjen representerer luminansstøy, mens de andre fargene representerer kameraets fargefrekvenser RGB = Rødt, Grønt, Blått.

Vi tester dynamisk omfang ved å fotografere og måle hvor mange gråvalører på en 41-trinns graderingsplansje kameraet klarer å gjengi i ett bilde.

S620 vs S220 dynamisk omfang

Kromatisk feilbrytning skyldes en ujevn brytning av lysets bølgelengder i linsen, der lilla ofte er vanskeligst å kontrollere. Dette oppstår gjerne ved vidvinkel, der lysets brytningsvinkel er på sitt mest ekstreme. Nikon S620 har en mer krevende vidvinkel enn S220, med 28 mm mot 35 mm. Stryk over teksten for å se hva det i praksis gjør for beskjæringen av motivet. Bildene ble tatt fra samme punkt.

Stortinget: S620 vs S220

I utsnittene av lykta og fasaden på motsatt side av Stortinget ser vi at begge kameraer sliter med et blått fargeskjær.

I disse utsnittene ser S220 ut til å slippe litt billigere unna, muligens på grunn av brennvidden. Utsnittene er til gjengjeld mer kornete, noe vi har sett antydninger til også i tidligere i testen.

Vi benytter anledningen til å gjøre noen flere nærstudier av resultatene fra disse to Nikon-kameraene. Det helautomatiske opplegget hindret oss å stille blender og lukker likt, så sammenligningen blir ikke helt parallell. Men tatt side om side med samme ISO (100), vidvinkel og automatisk hvitballanse gir utsnittene en ganske god pekepinn for ytelsen. Startbildet er tatt med S620.

S620 vs S220 - Hjørne

S620 vs S220 - Senter

Konklusjonen blir, kanskje ikke overraskende, at Nikon S620 produserer renere, og mer nyanserte filer enn S220. Vi ser det tydelig i det siste utsnittet av himmelen:

S620 vs S220

Til slutt tar vi med utsnitt hentet fra de konkurrerende modellene fra denne testen. Her gjør Panasonic FX37 det best, og det med et vidvinkel objektiv på 25 mm.

Solide hus i metall. Sort plastinnfatning til skjerm med et lite, integrert tommelgrep på S620 som gir litt sikrere håndtering. S220 er smalere og lettere og gir et mer sporty inntrykk.

Den viktigste forskjellen mellom de to kameraene. S620 har god vidvinkel-zoom med brennvidde 28-112 mm i småbildestandard og lysstyrke som spenner fra F2.7 - F5.8. S220 er spesifisert med 35-105 mm og lysstyrke F3.1 - F5.9. Førstnevnte er altså mer gunstig både i vidvinkel og tele, og kan konkurrere med for eksempel Canon 870IS og Panasonic FX37.

S620 har 6,8 cm (2,7 tommer), S220 litt mindre med 6,3 cm (2,5 tommer). Den store forskjellen ligger for så vidt i lysstyrke og vinkelgjengivelse. Der er S620 overlegen.

Slapt og slappere. Vel 620 er helt ok med ca 250 eksponeringer per oppladning. S220 klarer 180, og det er for dårlig.

To relativt enkle, helautomatiske kameraer, med de vanlige scene-innstillingene. Manuell hvitbalanse er bra. S620 bruker optisk, linsejusterende stabiliseringsteknologi der S220 kompenserer med å kjøre opp ISO og lukkertid. Førstnevnte er å foretrekke da den ikke går på bekostning av bildekvalitet. S620 har gode makroferdigheter (under to cm nærgrense) der S220 er på det jevne. Dessuten produserer S220 både mer tønnefortegning i vidvinkel og nokså kraftig nåleputefortegning i tele. Innebygget Forvridningskontroll retter opp dette, men beskjærer også motivet.

Både i vidvinkel og tele er S620 rask, S220 mer midt på treet.

Vi kom nesten opp i Nikons påståtte 0,7 sekunder oppstart med S620 - best blant konkurrentene her. S220 bruker på sin side nesten to sekunder fra du skrur det på til det første bilde kan tas. I utløserforsinkelse er det derimot sistnevnte som hevder seg. Hverken S620 eller S220 er spesielt raske i seriefotografering med gjennomsnittlig ti bilder unnagjort på 30 sekunder. Til sammenligning klarer Canon 870 IS 17.

S620 og S220 er stort sett enkle å bruke. S620 har bla-hjul som sender gjør deg mer effektiv, innstillinger og tilbakespilling. Ingen av kameraene har direkteknapp til ISO-innstillinger, og det trekker ned. Pirk: Begge modellene skrur av selvutløser mellom hvert bilde, og det irriterer.

Ved lav ISO ligger S620 midt på treet, og S220 litt under der igjen. Kameraene klarer ikke helt å hevde seg blant relevante konkurrenter i samme prisklasse. Hjørneskarpheten er ikke på høyde med hverken Canon 870IS eller Panasonic FX37, og høykontrastområder skjemmes av blå fargerender. Ved høyere ISO synes vi alle Nikon-modellene i testen presterer under gjennomsnittet, et gjennomsnitt som i utgangspunktet er lavt. Har du råd og skal velge mellom S620 og S220 kameraene blir vår klare anbefaling den dyrere av de to, S620. Det produserer tross alt renere, mer nyanserte bildefiler, og mindre fortegning. Du får det du betaler for.

Nikon Coolpix S620 og S220 er begge habile lommekameraer når det gjelder det meste. S220 er minst og vil gå fint i en bukselomme. Den konkurrerer med for eksempel Casio EX-S10, også på pris, men skjermen er dårligere og bildene har mer støy på høy ISO. Uansett: For 1300 kroner er ikke dette et dårlig kjøp.

S620 har kvaliteter som gjør den til en verdig konkurrent til for eksempel Canon 870 IS og Panasonic FX37. Vi kan nevne tilsvarende brennvidde, optisk bildestabilisator, og skjermen kan minne om den som sitter i 870 IS på vinkelgjengivelse og lysstyrke. Prisen er ca identisk for disse tre kameraene. Bla-hjulet som sitter på Nikon-modellen kan minne om det på 870 IS, men er ikke like godt integrert når du skal studere bilder på nært hold. Der lar nemmelig Canon deg zoome inn og bla fra bilde til bilde, mens du må zoome deg ut for hvert bilde i opplegget til Nikon. Men selv om det altså eksisterer mer avanserte kameraer i samme størrelse og til samme pris, vil nok mange sette pris å nettopp enkelheten hos Nikon S620 og S220, for ting er stort sett rett frem etter nesa med dem.

I valg av kamera avgjør dermed bildekvalitet. Den når ikke helt opp, hverken for S620 eller S220. Det er akseptabelt med tanke på den lave prisen for S220, litt synd for S620 som er priset likt med svært gode alternativer fra konkurrerende merker.