Gratisspill er kasino i forkledning

Og de bør reguleres deretter.

Forbrukerrådet unnlot i sin rapport å kalle spillkjøp for «mikrotransaksjoner», og begrunnet det med at transaksjonene ikke er så små lenger. Blizzard mener du skal kunne kjøpe spillvaluta for over tusen kroner i slengen.

Å starte et «gratis» mobilspill fortoner seg ofte på den samme måten. Du starter spillet og blir overøst av fine ting – enten det er spillets valuta, premier, utstyr eller våpen. Alt du trenger for å kose deg. Det er enkelt og morsomt å fullføre nivået, knuse motstanderen eller drepe fienden. Men det blir stadig vanskeligere, og til slutt er det ikke nok å legge ned tid i spillet.

Sist ut av store titler som fungerer på denne måten er Blizzards Diablo Immortal. Spillet inngår i en serie som har pågått siden 1996, og på drygt 25 år har den klart å skaffe seg en ihuga fanbase.

Denne uken kom nyheten om at det kan koste over millionen å oppgradere spillfiguren i Diablo. Det skjer bare kort tid etter at Forbrukerrådet, og en rekke allierte tjenester i Europa, ytrer ønske om kraftig regulering av såkalte lootboxer og betalingstjenester i spill.

Les også
Vil begrense og muligens forby «lootbokser» fra spill

Spillutviklere? Kyniske forretningsutviklere

Å konkurrere om hvem som kan putte mest mulig penger i et «spill» handler ikke lenger om å spille. Og utviklere som lager ren pay to win er heller ikke spillutviklere.

Vi snakker i stedet om en slags kyniske forretningsutviklere som kan kode. Og der en vanlig selger som regel både har et faktisk produkt å selge deg, og et etisk regelverk å gå etter, finnes ingen av delene for «bakmennene» bak lootorgier som Diablo Immortal.

Et ganske tydelig tegn på debatten omkring denne typen spilltitler er at de faktisk ikke er lovlige i Nederland og Belgia. Med kun to land i Europa som har regulert vekk denne typen pengespill har utviklerstudioene valgt å unngå landene fremfor teknikkene. Nye Diablo er rett og slett ikke tilgjengelig der, men like lootbox-basert her.

Det kan endre seg om store deler av verden setter ned foten.

Les også
Forbød lootbokser, nå er ikke spillene lenger tilgjengelig
Det er enkelt i begynnelsen. Og du har mer enn nok ressurser. Men så strammes grepet.

Du lokkes med

Lootbox-spillene gjør deg vant til at du kan trykke på alle knappene, hele tiden. Det er Pavlov-respons og instant gratification, til oss utålmodige TikTok-sjeler som er vant til at ingenting tar mer enn 60 sekunder.

Ett eller annet sted underveis lokkes vi med i klaner eller lag – eller et annet sosialt aspekt ved spillet. Når vi skal velge klan får vi vite hva som skal til for å være med – som regel kreves det en viss aktivitet eller et visst nivå. Og spillet oppfordrer deg aktivt om å bli med, fordi det er bedre «med venner».

Både gjennom raid og spillchat blir man kjent med folkene, og for å være nyttig på raidene må man selvfølgelig ha utstyr og loot.

Og får du ikke det gjennom å spille – vel, da må du kjøpe det, da. Og det gjør du selvfølgelig, for du kan ikke skuffe klanen din, eller?

Påkostet loot-opera

Diablo starter slik lootbaserte spill ofte gjør. Det er overflod, og du hakker og slår deg gjennom veike fiender. Grafikken er pen, men forholdsvis enkel og lydeffekter og historiefortelling bygger oppunder. Det ser bra ut, men er ikke mer enn en påkostet loot-opera.

Fiendene blir sterkere. Og sterkere. Du kan velge å gjøre overskuddsvåpen til ressurser du bruker senere. Det legges tidlig opp til et ressursunderskudd. Slik alle spillene i serien i grunnen gjør.

Men så kommer du til butikken i spillet, der du bruke over millionen på å utstyre spillfiguren din fullt ut.

Underveis ønsker spillet også å spore hva du driver med utenfor appen, og forklarer deg overtalende at den informasjonen vil gi deg bedre annonser. Som vanlig for slike spill vil det også gi deg varslinger. Mange varslinger. Det er viktig å lokke deg inn i butikken, igjen og igjen og igjen.

Jada, dagens gratiskasse og alle mulige tidsstyrte varslinger skal ha deg inn igjen i spillet. Det er viktig at spilleren «holdes varm» sånn at forbruket kan fortsette.

Er det nok med den millionen? Neppe

Felles for denne typen pengespill er også ekstrem inflasjon. Den utvikler seg i takt med hvor krevende spillet er.

I starten kan ørlite grann penger gi deg svært mye. Men du får gradvis mindre for pengene dine. Til slutt kan du betale mange tusen for ressurser med samme verdi i spillet som den første femtilappen du brukte hadde da du startet.

Når først pengene er brukt kan du forsøke å gjette om ikke «spillutviklerne» har noe nytt å selge deg om to måneder. Hva tror du?

Inflasjonen skjer på ulike måter. En vanlig måte er at nytteverdien av kjøpte ting glir sakte nedover ved innføring av sterkere fiender. En annen er ved innføring av nye «sesonger» eller nye klasser fiender der din millionkjøpte rustning- og sverdkombo ikke biter på.

På tide å shoppe igjen.

Grenser mot svindel

En annen joker i dette er dessuten uklarheter om spillfremgang. Ofte er det usikkert hva du faktisk får, eller om du faktisk får noe, når du bruker spillvaluta i slike spill.

Plutselig har du brukt spillvaluta til en verdi av hundrevis av kroner på noe som viste seg fullstendig verdiløst for det du ønsket med kjøpet. Angrefrist? Bare hvis support er velvillig. Dine vanlige penger er for lengst brukt, og du fikk jo spillvalutaen du ba om, så det er ingenting å reklamere på her.

Og beholder du kjøpene dine om du bytter telefon? Det kan variere.

Virker både på barn og voksne

Lootboxer og spill basert på det markedsføres ofte mot yngre, og det har vært skrevet en del om spillene der barn har endt med å bruke tusenvis av kroner av foreldrenes penger på diamanter, «Smurfebær» og fuglene veit hva spillvalutaen måtte være.

Men måten spillene baserer seg på mental kondisjonering, mørke mønstre som lokker deg til å trykke motsatt av ønsket valg og en rekke gufne teknikker som skal lure fra deg mest mulig penger – betyr at de fungerer vel så bra på mange voksne.

Det heter seg at hvis tjenesten er gratis er det du som er produktet. Vi kan strekke den videre og si at hvis spillet er «gratis» er det deg det spilles på. Og Blizzard, blant flere, er dyktige spillere.

For deg med mobilen i hånden betyr det at «én hundrelapp til fikser problemet mitt nå, i stedet for i morgen.»

– Men hva med ...?

– Hva med oss som ikke har tid til å spille timevis hver kveld, som foretrekker å ta igjen det tapte med en hundrelapp, tenker du kanskje.

Det er en legitim nok innvending. Men her kommer mangelen på etikk fra spillutviklerne inn. For det legges absolutt ikke opp til at du skal bruke bare småsummer. Og om du likevel gjør det finnes det alltid en større fisk.

Du har kanskje som meg vært der du har kjøpt en «tilbudspakke» i et pay to win-spill, og tenkt at nå har du ressursene du trenger for å kose deg foran skjermen resten av kvelden. Og hva skjer?

Spillet begynner umiddelbart å kaste deg mot hardere fiender. Og det er alltid noen som enten funnet en kreativ måte å omgå hele butikken på, og skaffet seg spillressursene gratis, eller har vært i Lamborghinien sin og etter småpenger til å runde spillet.

Det vil alltid være en større fisk.

Og når man blir spist føler man seg lurt selv om man bare har brukt en hundrings. Spillet presenterer naturligvis løsningen; bruk enda noen hundrelapper, så ordner det seg.

Bør dø på reguleringens alter

Norge klarer liksom ikke å bli helt kvitt den vanlige pengespillgaloppen. Så langt har det vært fordi de avdankede fotballspillerne som fronter dem flyr ballongen sin fra Storbritannia. Men de er i det minste forholdsvis ærlige i sitt forsøk på å loppe deg for penger.

Mens den en gang respekterte og enorme spillutvikleren Blizzard pakker kasinoet sitt pent inn i farger, en slags historie. Og de er absolutt ikke alene. Også EA har fått passet påskrevet en rekke ganger for lootboxorgier av noen spill der hva du gjør spiller betydelig mindre rolle enn størrelsen på bankkontoen din.

Det hele er temmelig ufordragelig, og disse spillene fortjener å dø på reguleringens alter.

annonse