Til hovedinnhold

Makro-/nærfotoguide, del 1

Innledning

I en artikkelserie på 3 artikler er det meningen å gå gjennom hovedprinsippene for makrofoto og nærfoto, både når det gjelder de grunnreglene man bør kjenne til og hvilket utstyr og hvilken teknikk det er fornuftig eller mulig å bruke.

Les mer i Carsten Arnholms Makroguide del 2 og del 3.

Denne første artikkelen vil søke å forklare noen grunnregler som det er nødvendig å kjenne til for å kunne fotografere med utbytte på svært kort hold. Samtidig vil jeg, også med bildeeksempler, forklare og vise at det er mulig å komme langt med forholdsvis enkelt tilleggsutstyr som også er rimelig i anskaffelse.

I artikkel nr. 2 blir det snakk om å å inn på utsrtyr og metoder som dels krever litt mer utstyr og dessuten utstyr som koster endel. Målet er å få til en forholdsvis omfattende redegjørelse for utstyrsmulighetene og ikke minst hvordan slik utstyr bør brukes. Hvordan man rent praktisk nærmer seg litt sky småkryp – og hvor man finner dem - skal også være med. Egnet lys for nærfoto/makro er viktig.

I artikkel nr. 3 tar vi fatt på de mer avanserte oppgavene, nærfoto/makrofoto med spesialutstyr, rent generelt saker som er noe krevende, delvis fordi utstyret kan være vanskelig å bruke på en god måte, dels fordi oppgavene er krevende i seg selv (f.eks. opptak av flygende insekter) eller motivene svært små.

Det er ikke utelukket at det også kan bli en artikkel nr. 4, en oppfølgingsartikkel som tar for seg emner lesere av de tre første artiklene ønsker nærmere gjennomgått eller videre behandling av emner som kunne trenge en mer detaljert gjennomgåelse.

Det vil i artiklene bli mange henvisninger til utstyr fra Canon og bilder laget med Canon kamera eller annet utstyr fra Canon. Leserne må imidlertid ikke lese dette som en sammenhengende reklame for Canons produkter. De er bra, det er så, men like bra er tilsvarende produkter fra andre produsenter som Nikon, Pentax, Sony etc.

Makro er desverre et av de mest misbrukte ordene når det gjelder objektiver. Strengt tatt er makro opptak i 1:1 (10 mm i motivet blir 10 mm på bildebrikken) eller forstørrelse. Mange av de all-round-zoomene som vifter med ordet "macro"- er knapt brukbare for opptak i mer enn 1:4, det vil si at 10 mm i motivet bare blir 2,5 mm på bildebrikken. Jeg syns vi skal bruke betegnelsen "makro" slik språkbruken har vært i årevis. For det som ikke når frem til 1:1 er det etter min mening naturlig å snakke om nærfoto, dvs når man fokuserer så nær at det til en viss grad forrykker forholdet mellom nominell og effektiv blender, se tabeller lenger ut i artikkelen.

Mellomringer

Makro/Nærfoto med enkle midler - mellomringer

Bildet av denne svevefluen er ment som eksempel på hva det er mulig å få til med svært enkelt og det billigst mulige utstyr, billegste kamera (Canons 1000D er produsentens billigstee speilrefleks), Canon EF 50/1.8 koster under kr 1 000 og et sett med Kenko (brukt her) eller Soligor mellomringer er atskillig rimeligere enn originale mellomringer ("extension tubes" på engelsk). Bildet er bortimot i 1:1, og med nominell blender på f/8 ligger effektiv blender et sted mellom f/11 og f/16.

Rent opptaksteknisk er bildet gjort på frihånd i en veikant, under lett overskyet vær og med 1/400 sek. eksponeringstid. Overskyet vær, som gir diffust lys, er fint for makro/nærfoto, vi unngår dype skygger og speilende (utbrente) reflekser i blanke insektkropper, blomsters kronblad og annen vegetasjon osv. Det sier seg vel også selv at fotografen ikke bare gjorde ett – 1 - opptak for å lage dette bildet. Arbeider man på frihånd sikrer man seg gjerne med flere opptak, gjerne i form av serieopptak. På den måten kan man kostnadsfritt utnytte et digitalkamera, man må bare ha selvdisplin til å velge det ”beste” og så kvitte seg med de andre.

Lukkertid og ISO-verdi er vel og bra, men hva med blender? Her er vi ved et meget viktig punkt når det gjelder makro/nærfoto, som det er nødvendig å gå ganske nøye gjennom i denne artikkelen.

Kameraet ble stilt på f/8. Dette opptaket ble gjort med et objektiv med 50 mm brennvidde og 50 mm mellomringer i tillegg, opptaket er da i målestokken 1:1. For den som er ukjent med mellomringer finnes et bilde her av samme type sett med mellomringer som ble brukt i bildet. Mellomringer, én eller flere, festes mellom objektivet og kamerakroppen. Dermed blir det mulig å fokusere mye nærmere enn objektivets vanlige nærgrense.

Blendertallet er alltid oppgitt med fokus på uendelig, og blendertallet er et forholdstall - det angir forholdet mellom objektivets lysåpning (”blenderen”) og brennvidden. Vi skjønner da at om vi med hjelp av mellomringer forkorter nærgrensen for å fokusere på kort hold så må dette også ha konsekvenser for forholdstallet (blendertallet). I nærfoto/makro har dette stor betydning, og det er noe det er meget viktig ta hensyn til. Det blendertallet som formelt blir satt på kamera (eller objektiv) kaller vi nominell blender, det blendertallet (forholdstallet) som faktisk blir brukt kaller vi reell blender. Et skjematisk forklaring gjør dette enklere:

Med bruk av mellomringer endrer vi ikke bare avstanden til lysåpningen slik at det blir mulig å fokusere på meget kort hold. Vi endrer med andre ord forholdstallet, lysåpningen har samme mål. Disse tabellene viser detaljene:

Tabell A1 viser hvilken effektiv blender man får om største blenderåpning på et objektiv for eksempel er f/2.8 - altså med ulike forstørringsgrader ved bruk av mellomringer. Tabell A2 viser hvilken nominell blender man må innstille på dersom målet er å få omkring f/11 som effektiv blender.

Tabell B1 viser hva nominell blender f/11 gir som effektiv blenderverdi med ulike forstørringsgrader. Tabell B2 viser viser hvilken nominell blender man må innstille på dersom målet er å få ca. F/16 som effektiv blender.

Nødvendig antall mellomringer i mm for ulike grader av forstørrelsesgrader (alt med et 50 mm objektiv):

  • 1:4 = ca 5 mm
  • 1:2 = ca 20 mm
  • 1:1 = ca 50 mm

Optimal blenderverdi og dybdeskarphet

Noen av disse tabellverdiene konsentrerer seg om f/11 og f/16 som effektiv blender. Dette er et viktig punkt. De aller fleste objektiver har gode eller de beste egenskapene ved f/11, og da slik at den optiske ytelsen ikke er like god med mer nedblending, for eksempel til f/16. Ved f/22 blir den optiske ytelsen (kontrast, deltaljgjengivelse eller ”skarphet) merkbart svakere selv om dybdeskarpheten øker noe. Vær da oppmerksom på at økningen i dybdeskarphet fra blender f/11 (eller fra f/16) til f/22 uansett er liten. Satser man utelukkende på dybdeskarphet vinner man altså ikke noe særlig ved å gå til f/22, man taper santidig i maksimal skarphetsytelse. Fra f/11 (eller f/16) til f/22 er to (ett) trinn, det betyr i tilfelle at lukkertiden blir dobbelt (firedobbelt), slik at man i mange situasjoner reduserer muligheten for å arbeide på frihånd.

Ulempen med å bruke mellomringer er at man får et veldig smalt avstandsområde der objektivet kan komme i fokus, og arbeidsavstanden (avstand mellom utstyr og motiv) blir veldig kort når man gjør opptak i omkring 1:1 med et 50 mm objektiv og omtrent 50 mm mellomringer.

Kunne man ikke like gjerne brukt en 2x telekonverter? Nei, en telekonverter endrer brennvidden men ikke nærgrensen, og man kommer da ikke tilstrekkelig nær. Mellomringer endrer (forkorter) nærgrensen men ikke brennvidden.

Før vi går over til forsatslinser, og for ordens skyld, slik at leseren ikke tror at det forrige blomsterfluebildet var ren flaks så viser jeg her et annet lignende bilde (annen plante, annen blomsterflue, identisk utstyr):

I likhet med det forrige bildet er også dette nokså nær 1:1. Med nominell blender f/8 ligger effektiv blender også her et sted mellom f/11 og f/16.

Akromatiske forsatslinser

Makro/Nærfoto med enkle midler – akromatiske forsatslinser

Kjært barn har mange navn, forsatslinser, makrolinser eller nærlinser brukes tildels om hverandre. Forsatslinser har skrufatning for å settes fast i objektivets filterfatning, og ser ellers ut som et litt ekstra kraftig konstruert filter som også veier noe mer enn f.eks. et vanlig UV-filter.

Forsatslinser har mange gode sider. De er relativt rimelig i anskaffelse, tar lite plass og vekt for den som gjerne vil være forberedt men i og for seg ikke har makro/nærfoto som hovedmål. Plass og vekt gjør det fint å ha med på reiser hvor plass og vekt teller. Gode forsatslinser, det vil si de som er korrigert for kromatisk aberrasjon (fargebrytingsfeil), kan om de blir riktig brukt gi meget gode resultater, helt på linje med dem man kan oppnå med gode makroobjektiver.

Utvalget er dog ganske lite. Canon lager for eksempel 2 stykker, 250D og 500 D, beregnet for litt ulike brennvider:

Som tabellen antyder er 250D bestemt til bruk med forholdsvis korte brennvidder, og finnes ikke med stor filterdiameter.

500D er laget for forholdsvis lange brennvidder, hvor den gir mest effekt.

Såvidt jeg vet har Nikon også laget noen akromatiske forsatslinser, men det kan se ut som disse er gått ut av produksjon. Så nyttig som slikt er ville det være nyttig å ha tilgang til dette fra flere produsenter.

Begge disse forsatslinsene kan brukes med alle slags objektiver og kamerahus, bare filterdiameteren passer. De kan også tilpasses med step-up eller step-down-ringer, for eksempel fra Hama, de er ikke på noen måte begrenset til objektiver eller kamerahus fra Canon. Hvor godt de virker (det vil si hvilken bildekvalitet de gir) avhenger selvsagt mye av kvaliteten på det objektivet de brukes sammen med. Her er et eksempel med Canons 500D på montert Canon EF 70-200/2.8.

Spesifikasjoner for Canons forsatslinse 500D finnes her.

Canon 500D montert på et ellers godt objektiv (her Canons 70-200/2.8) gir resultater som kan være et dedikert makroobjektiv verdig. Men dette fordrer en viss nedblending, f/8 eller f/11, men det er jo også vanlig brukte innstillinger for nærfoto/makro.

Er kamerahuset og objektivet ellers bra når det gjelder autofokus/følgefokus, så kan man også bruke dette på nært hold, som vi ser på bildet av den flygende svavefluen, også med Canons 70-200/2.8:

Enkle forsatslinser

Makro/Nærfoto med enkle midler – enkle forsatslinser

Den som legger stor vekt på anskaffelseskostnader kan også vurdere enkle forsatslinser, det vil si de som ikke er akromatiske (korrigert for fargebrytingsfeil). Disse gir ikke på noen måte samme bildekvalitet som Canons 250D og 500D. Dersom er bruker dem med alminnelig gode objektiver og blender ganske mye ned, gjerne til f/11, vil resultatet kunne gi forholdsvis brukbar skarphet i bildets sentrale deler, men kantene blir ikke så bra. Her er eksempler på bruk av en Hoya forsatslinse med +2 dioptri (samme virkning på forstørrelse som 500D):

Som vi ser går det ikke å bruke slike enkle forsatslinser på full åpning, og selv fokuseringen, som foregår som kjent på full åpning),kan bli vanskelig. Nedblendet til f/11 er som alt sagt sentrum forholdsvis brukbart men med ganske dårlig kontrast, mens ytterkantene tydelig viser fargebrytingsfeil (fargete konturer, såkalte "color fringes").

Til sammenligning ser vi at resultatet med det meget gode makroobjektovet Tamron 180/3.5 og opptaket med 500D på 70-200 til f/11 tilsynelatende ikke ligger veldig langt fra hverandre (samme avstand og brennvidde).

Ser vi på utsnittene er det ikke vanskelig å se at opptaket med Tamron 180 vinner over 500D. Men at et dedikert makroobjektiv med fast brennvidde vinner over forosatslinse på et zoomobjektiv (uansett om dette er blant de aller beste) bør ikke overraske noen, men her er altså dokumentasjonen.

Les mer i Carsten Arnholms Makroguide del 2 og del 3.

annonse