Til hovedinnhold

Makro-/nærfotoguide, del 3

Småkryp på nært hold

I samsvar med avslutningen av forrige artikkel går jeg i denne avsluttende artikkelen gjennom en hel del emner som er mer krevende såvel mht. opptaksteknikk som utstyr, herunder spesielle objektiver eller andre hjelpemidler samt ikke minst at dersom man vil komme langt så kan endel av utstyret etterhvert kreve økonomiske utlegg som ikke bli så små. Avhengig av hvor mange spørsmål etc. som kommer etter artikkel del 2 og del 3 kan det bli aktuelt med en supplerende artikkel på et noe senere tidspunkt. Det er dessuten under skrivingen oppdaget enkelte ting som kan fortjene en grundigere omtale, så sjansen for en artikkel del 4 blir ganske stor.

I dag går det aller meste digitalt. Det kan imidertid være grunn til å minne om at det fotografen og ikke utstyret som lager bilder, med erfaring og billedsyn blir det bilder, uten hjelper det lite om utstyret er på topp.

Opptak med 100mm makroobjektiv og 100 ISO film, hvor fotografen både følger prinsippet om å gjøre opptak fra samme nivå som motivet og holder de viktigste elementene i bildet i et plan vinkelrett på opptaksretningen. Med et diffust motlys står den duggete mogopen fint mot den mørke bakgrunnen.

1. Aktivitet og miljø med småkryp på nært hold

Opptak i området for nærfoto/makro kan ha to litt forskjellige siktemål, ren artsdokumentasjon eller noe med mer billedmessige formål, altså noe som kan interessere den som ikke er spesielt opptatt av arten men kanskje mer av naturen generelt. De to siktemål går naturligvis ofte over i hverandre.

Skal man få laget bilder som kan bli av mer generell interesse bør man nok etterhvert forsøke å komme videre enn til en ren avbildning av stillesittende eksemplarer, når det gjelder fuglebilder er også ”fugl på kvist” blitt litt mye klisjé. Det krever at fotografen setter seg inn i endel annet enn godt fotografisk håndverk. Det gjelder for all slags småkryp at man må kjenne til bevegelsesmønster, hvor, og på hvilke planter, de finnes, tidpunkt på året osv. Dette er noe som det fører svært langt å gå noenlunde grundig inn på, her er det nok stort sett individuell erfaringsoppbygging som må til. Sakområdet er omfattende, og artikkelen vil derfir mest dreie seg om det rent fototekniske.

Dette bildet av blodrød høstlibelle i parringsflukt er et godt eksempel på en kombinasjon av valg av utstyr, opptaksteknikk og kjennskap til når og hvor arten opptrer slik som i bildet.

Normalt skjer denne parringsflukten i ganske lav høyde (noen cm.) over bakken, det gjelder å finne et sted der bakgrunnen (bakken) ikke blir for påtrengende i bildet. Problemet er at med selv den minste nedblending øker man detaljeringen og (billedmessig) uro i den nære gressbakken. For å få minimal dybdeskarphet brukte jeg lang brennvidde (300mm + 1.4x kpnverter = 420mm) og satte f/2.8 = f/4 effektivt. Autofokus kan ikke brukes (virker ofte ikke raskt nok eller blir forvirret av bakgrunn), man fokuserer manuelt ved å bevege kamera slik at de flygende insektene kommer i fokus. Samtidig må man, når dybdeskapheten er sterkt begrenset, passe på å gjøre opptak når objektet ligger sånn omtrent i forkusplanet. Det er selvsagt ikke alltid man lykkes med det, men med litt øvelse er det faktisk ikke alltid man mislykkes heller. Bildet er forsåvidt også et eksempel på det som ble sagt i forrige artikkel, istedet for å satse på dybdeskarphet (som man egentlig ikke har) skal man satse på opptaksvinkel til objektet – motivet. Enten det er støvbærere i en blomsterkrone eller flygende insekter som her. Og så er dette noe som bare kan gjøre på frihånd, bruk av alle former for stativ er utelukket.

Her er imidlertid en situasjon hvor det var både mulig og ønskelig å bruke stativ. Med litt forsiktighet er det ikke så vanskelig å komme nær innpå, og om man er både rask og forsiktig med plassering av stativet så flykter ikke ekteparet. Men også i en slik situasjon er det helt abgjørende av man er nøye med opptaksvinkel, kroppene må stå vinkelrett i forhold til objektivaksen. Også da er det nødvendig å gjør kompromisser, ytre del av vingene går det ikke å få skarpt.

Svevefluer (blomsterfluer) står jo ”stille” (nesten) i luften, og har et forholdsvis forutsigelig fluktmønster foran blomster med nektar. Den som bruker litt tid på dette ser etterhvert hvor flukten går, på varme sommerdager i blomstereng, gjerne der det fins variert blomster- og ugressvegetasjon. Sveve/blomsterfluer flyr mest i solskinn, hardt lys krever omhyggelig tilpassing av eksponering. OBS! Med svært mørk eller svært lys bakgrunn blir flygende sveve/blomsterflue lett feileksponert, kan være nødvendig å sette eksponering manuelt evt. etter prøveeksponering.

Igjen noe som bare går på frihånd. Mitt valg var lang brennvidde, og EF 300/2.8 er veldig effektivt med følgefokus. Men så kort brennvidde som både 60 eller 100 mm. ville også vært greit, etter at dette bildet var tatt satt øyenstikkeren seg for sikkerhets skyld til på min solblender, trengte vel en pause. Det som er mye viktigere enn utstyr i et slik tilfelle er hvor og når, eller sagt mao, hvordan kommer man over en slik situasjon? Ved en dam i gammelt kulturlandskap, det er der de store øyenstikkerne holder til, og best om det er mange små insekter i luften (knott og slikt), det er hva en øyenstikker går på jakt etter. Øyenstikkerne ”eier” sin del av et område ved en dam, der patruljerer de regelmessig, Det kan ta lenger tid å fine patruljeruten og hvor det oftest ”stiller” mot egnet bakgrunn, men når først det er gjort kan vellykkete bilder komme som perler på en snor. Dette var i annen halvdel av september og ganske sent på dagen, overskyet. Vanligvis vil man ikke bruke så høy ISO som 3200 på slike motiver, men med neget nøyaktig eksponering og nøyaktig tilpasset støyreduksjon i NeatImage kan det gå bra likevel om ikke bildet skal opp i de helt store ustkriftsformater.

Smått og langt unna

2. Når det som er smått er langt unna

En av de aller viktigste rådene nå det gjelder fotografering er å ”gå nærmere!” – og det gjelder for nærfoto/makro like mye som for annen fotografering. Men det hender jo at man må holde seg på en avstand som en lengre enn ønskelig, det kan være umulig å komme nærmere, eller det er ikke tilrådelig, man skremmer bort objektet eller tråkker istykker det lokalmiljøet som er viktig for en art. Noen ganger kan det rekke med et makro-objektiv med 180-200mm brennvidde, men også det kan bli for kort. Konverter (1.4x eller 2x) kan være en mulighet, om sakene er tilgjengelige (noen konvertere passer ikke på alle makroobjektiver). Enkelte ganger kan det være nødvendig med svært lange brennvidder, som fra 400mm og oppover.

Problemet med lange brennvidder, altså objektiver med fra 300-400mm brenvidde og mer, er at nærgrensen ofte ikke passer (men her er det variasjoner). Er nærgrensen på et objektiv med 400mm f.eks. 3 elller 3.5 meter hjelper ikke det stort når det som er smått er på 2 meters avstand. I en slik situasjon kan mellomringer komme til god hjelp.

Jeg har lett opp et sted hvor det (på sommertid) ganske ofte forekommer at en buorm svømmer forbi. Avstanden er i 2 – 2.5 meter, og det er ikke tilrådelig å være nærmere, buormen er sky og stikker fort tilbunns. Ettersom det går å forutberegne omtrent omtrent hvor den kommer og på hvilken avstand, er det mulig å stille opp kamera på lavt stativ og med så mye mellomringer (ca. 50mm) at nærgrensen forkortes til ca. 2-2,5 meter.

Som det siste av disse to bildene viser er det også et alternativ å bruke en konverter. Den forkorter ikke nærgrensen, men øker brennvidden. Men økt opptaksmålestokk får man ikke med det. Uansett, dette vil gi en trangere bildevinkel, slik at fotografen kan arbeide på lengre avstand for samme utsnitt.

Begge disse bildene er laget med 400 mm brennvidde og ca. 50mm mellomringer for å korte ned på nærgrensen. Disse bildene skal illustrere at det å bruke meget lang brennvidde for det første kan være en fordel. Opptak på nivå med objektet er nevnt før, ved dammer og vann er ofte bredden for høy til det. Lang brennvidde er da med på å gi liten vinkel mot vannflaten. For det annet må man i slike situasjoner regne med at AF ikke er særlig effektiv, like godt å bestemme seg for å fokusere manuelt uansett. Det ene bildet – bladspeilingen – illustrerer dessuten noe mht. til hvor fokusplanet bør legges. Her er vi utenfor makroområdet, dybedeskarphet fins og den fordeler seg ”normalt”, dvs. med 1/3 i forkant av fokusplanet, 2/3 i bakkant av dette, men i makroområdet er det like mye foran som bak. Den ”korrekte” plasseringen av fokusplanet for bildet med bladspeilingen er altså 1/3 innpå bladets lengderetning.

Større enn virkeligheten

3. Opptak i større målestokk enn 1:1 generelt

Det er flere metoder for å gjøre opptak i større målestokk enn 1:1, og noen av disse fremgangsmåtene er enkle og lrever ikke store utlegg til spesialutstyr, se avsnittet nedenfor om forsatslinser og mellomringer til makrooptikk . Andre løsninger, hvor man kan komme opp i de helt stor forstørrelser ved opptaket er krevende å bruke og kan betinge ganske store anskaffelser, se avsnittene nedenfor om bruk av vendering/makrobelg og spesialobjektivet Canons MP-E 65mm f/2.8 1-5X Macro Photo.

Men her er det kanskje på plass med en liten advarsel. Opptak i større målestokk enn 1:1 (altså fra 2:1 og videre) er selvsagt fristende, detaljer i insektkropper, bilde bare av et øye osv. Da skal man imidlertid være svært oppmerksom på at mange regner opptak i 1:1 som en slags praktisk grense for opptak i felten. Kravene til å få til det på en ordentlig måte er sannelig store nok, uansett om det skjer på frihånd eller med mer eller mindre avanserte stativløsninger og eventuelt fokuseringsskinne. Det kan derfor være fornuftig å skaffe seg god erfaring med næropptak/makro i området inntil 1:1 før man tar sikte på å gå videre. Men den som er forberedt på å investere i egen tid, egne ressurser og ikke ubetydelige økonomiske utlegg skal selvsagt forsøke, og da er det godt om man i forkant er oppmerksom på at man gir seg inn på noe som IKKE er lettvint!

3.1 Forsatslinser og mellomringer til makrooptikk

Den aller enkleste fremgangsmåten for å få til dette er å bruke et vanlig makroobjektiv av den typen som (uten hjelpemidler) kan fokuseres til 1:1 – og det altså gjelder for de aller fleste. Med mellomringer eller forsatslinser (jfr. artikkelen del 1) kan man oppnå opptaksmålestokk på bortimot 2:1.

Da blir det viktig å bruke rett hjelpemiddel på rett objektiv.

Mellomringer forkorter nærgrensen og gir størst effekt på relativt korte brennvidder, i makrosammheng er det 50-60mm. Effekten på et ca. 100mm makroobjektiv blir mindre, og forholdsvis liten for et makroobjektiv med brennvidde i området 150 – 200 mm.

Forsatslinser egner seg ganske bra til makroobjektiv med brennvidde i området 150 – 200 mm. Dersom filterfatningen ikke passer har Hama – www.scandiafilm.no - ringer for step up/step down i mange filterfatningsdimensjoner. Forsatslinser egner seg mindre bra (=gir mindre effekt) på et ca. 100mm makroobjektiv og er ikke noe nyttig alternativ for så korte brennvidder som 50-60mm (om man i det hele tatt får dem til å passe).

Man kan selvfølgelig sette telekonverter (1.4x el. 2x) også på et makroobjektiv, opptaksmålestokk/nærgrense blir ikke endret på den måten. En del telekonvertere er konstruert slik (en ”tut” stikker ut mot objektivsiden) at de ikke passer på alle objektiv.

3.2 Opptak med vendt objektiv/vendering/makrobelg

Dette er den tradisjonelle metoden for å gjør opptak med forholdsvis stor forstørrelse.

Objektivkonstruksjon må alltid være preget av kompromisser, det er ikke mulig å konstruere optikk som virker like like godt på alle avstander, på uendelig, i området for nærfoto/makro og når optaket skjer med forstørrelse. Objektiver for alminnelig bruk er beregnet for å virke best (=med færrest mulig optiske feil) når motivet er et stykke unna objektivet og fokusplanet (bildebrikken, filmplanet) ligger ganske nær objektivet. Dersom objektivet vendes, og står ”bak/frem” på kamerahuset, blir den delen av objektivet som virker best på meget kort avstand nær motivet, og den som virker best på noe lengre avstand vendt mot fokusplanet (bildebrikken, filmplanet) – og der blir også avstanden størst mellom optikk og fokusplan.

Det går selvsagt an å konstruere optikk som virker best når opptaket skjer i forstørrelse, se f.eks. eget avsnitt om spesialobjektivet MP-E65mm f/2.8 1-5X Macro, og det fins egne objektiver beregnet for forstørrelse i bruk bl.a. med mikroskop. Men skal vi greie oss uten slike kostbare spesialiteter er et ”vanlig” objektiv som brukes ”bak/frem” et utmerket alternativ. Å fotografere med vendt objektiv gir mye bedre optisk resultat (bedre ”bildekvalitet”) enn å gjøre opptak i forstørrelse uten å snu objektivet.

Bildet viser et opptak på film med denne teknikken, som forøvrig fører til svært lange eksponeringtider.

Hvordan fester man så et objektiv ”bak/frem” på kameraet?

Enkelt, man får tak i en såkalt vendering (eng. reverse adapter). En slik ring har på den ene siden samme bajonettfatning som objektivet ordinært bruker mot kamerahuset, på den andre siden har venderingen gjenger som (med eller uten overgangsadapter) passer til objektivets filterfatning. Mellom venderingen og kamerahuset kan man sette et passende antall mm. med mellomringer eller en makrobelg for å tilpasse/øke til ønsket opptaksforstørrelse.

Den ”enkle” løsningen med vendering som ikke har noen form for elektronisk overføring betyr at man må fotografere på M (manuelt), og med noen kamera får man ikke lysmåling. Det viktigste problemet er at man må bruke et objektiv med blenderring – og det er noe moderne objektiver ikke har. Uten elektronisk overføring kan man selvsagt ikke styre blenderen fra kamerahuset – hva så? Vel, det fins haugevis av eldre (og optisk helt utmerkete) objektiver med blenderring – de er å få på ebay, annonse på finn.no eller på bruktmarkedet på foto.no, og slik får man for noen få hundre kroner. Objektiver med Canons gamle fatningstype FD er veldig brukbare, men fatningstypen spiller egentlig ingen rolle, eldre objektiver med fatningstypen ”standard skru” er like bra, og fra Nikon fins mengder av eldre kvalitetsoptikk. Bildet av regnkleggens øyne er laget på denne måten – hvor alt er manuelt. Såfremt man bare fester objektivet med vendering og mellomringer, trenger man en fokuseringskinne, belger er ofte utstyrt med fokuseringskinne, se bilder for det Novoflex kan levere.

La meg gjøre det helt klart at jeg ikke har noe oppdrag fra Novoflex og at jeg ikke har noen fordel fra av å omtale Novoflex sine produkter. Novoflex har et meget bra sortiment av utstyr for makrofoto, og jeg har valgt å bruke dette utstyret som illustrasjon og eksempler – noe kan nevenyttige også lage selv etter idé el. mønster av de sakene Novoflex tilbyr. All publikasjon av bilder skjer selvsagt i samråd med Novoflex. Se ellers http://www.novoflex.com

Novoflex fokuseringsskinne / Autobelg / Autobelg, montert / Autobelg med adaptere / Novoflex universalbelg

En makrobelg har prinsippielt samme funksjon som mellomringer – en makrobelg er en fleksibel og variabel nellomring, om man vi si det slik.

For Canonbrukere har Novoflex et særskilt vendeadapter som sikrer elektronisk kommunikasjon mellom EF og EF-S -objektiver (uten blenderring) og kamerahuset, se disse bildene for å få tak i hvordan dette er konstruert:

Det særskilte reverseringsadapteret fra Novoflex brukt alene sammen med et 24mm objektiv gir litt over 2x (2:1) i opptaksmålestokk. Med 56mm mellomringer mellom reverseringsadapteret og kamerahuset får man litt over. 4x forstørrelse. Da er avstanden mellom forreste del av utstyret og fremre fokusplan (motivet) bare ca. 1.5 cm, så veldig enkelt å bruke i felten er dette ikke!

Tabell Del 3-1 viser formelen for utregning av forholdet mellom nominell og effektiv blender ved forskjellig opptaksmålestokk:

Som vi ser av tabellen blir effektv blender alt for liten ved 8x opptaksforstørrelse (8:1), blenderverdien er så liten at diffraksjonsuskarphet gjør seg gjeldende. På mange måter er 4:1 en slags grense, ihvertfall for den kombinasjonen som er nevnt , dvs. et objektiv med 28/2.8, men man kan nok strekke tingene noe lenger med et objektiv med bedre åpningsforhold, f.eks. f/2 eller f/1.4.

Tabell Del3-2 viser motivutsnitt i millimeter med opptaksmålsetokk fra 1:4 – 4:1:

3.3 Spesialobjektivet Canons MP-E 65mm f/2.8 1-5X Macro Photo

Dette objektivet er for makrofotografering fra "life-size to 5x magnification" (som Canon selv uttrykker det), dvs. det kan gjøre opptak fra 1:1 til 5:1 uten noen form for ekstra hjelpemidler, men også bare det.

Objektivet gir vel i og for seg en høy grad av praktisk brukbarhet for feltmessig makrofotografering med forstørrelse når det gjelder slik som blomster, insekter osv., og må sies å være en enklere løsning enn f. eks. å bruke makrobelg for samme formål. Objektivet har "floating" (dvs bevegelige) linseelementer for å sikre mot optiske feil (herunder kromatisk aberrasjon) som ellers kan være et problem når opptaksmålestokken er høy. Objektivet kan også håndtere TTL måling med endel kamerahus ved blitzopptak.

Canons MP-E 65mm f/2.8 1-5X Macro Photo må beskrives som et kvalitetsprodukt for dem som krever maksimal kvalitet på sluttresultatet, og finner at prisen står i forhold til det man får igjen. Men annet utstyr - belger og automatiske reverseringsadaptere – er ikke akkurat billige de heller. Her blir det om å gjøre å tenke seg meget grundig om før eventuelle anskaffelser, dels på grunn av kostnadene, dels må man passe på at utstyret er kompatibelt med den kameratype og modell etc. det skal brukes sammen med.

Uansett hvor gode resultater dette objektivet kan gi er det ikke enkelt i bruk. Det går an å bruke dette objektivet på frihånd, det er gjort i bildet av svevefluen som fly mot en åkertistel, jeg hold fokus på åkertistelen, det var det endel aktivitet frem og tilbake:

Objektivet går i og for seg å bruke på frihånd, ihvertfall i 1:1, men ellers må nok en fokuseringsskinne brukes. Manfrotto har også en grei fokuseringsskinne, Manfrotto M454.

Spesifikasjonen 65mm brennvidde med åpningsforholdet f/2.8 må leses med innsikt. Det angitte åpningsforholdet skal med dette objektivet, som med alle andre, referere seg til fokus på uendelig. Dette objektivet fokuserer ikke på uendelig, så her er det nødvendig å se på tabellene i forrige avsnitt for effektiv blenderverdi, jfr. tabell Del3-1 i avsnitt 3.2.

Lyssetting med blitz og lystelt

Lyssetting med blitz og lystelt (makrotelt/produkttelt)

Blitz

Som vi ser av tabellene for forholdet mellom nominell blender og effektiv blender (det reelle åpningsforholdet) blir både ved nærfoto fra 1:4 og makro fra 1:1 til 4:1 den effektive blenderen fort liten (jo mindre tall, dess mindre relativ åpning) etterhvert som opptaksmålestokken øker. Dette skaper behov for enten svært godt lysnivå eller lang lukkertid, oftest en kombinasjon. Et annet alternativ er hjelpelys i form av blitz, det er særlig aktuelt dersom man vil fotografere ting som ikke er helt statiske, som f.eks. insekter.

Novoflex Uniarm / Uniset med utstyr / Uniset / Blitsbrakett

Hensikten med slik at at man faktisk har med seg et utprøvd “mini-studio” ut i naturen, slik at man dels ikke er avhengig av mer av eksisterende lys enn at man kan se motivet (enkelte insekter er natt-aktive! – dansefluer og nattsvermere), dels vil ”medbragt lys” gjøre det mulig å arbeide mye på frihånd, en stor fordel når øyeblikket skal fanges!

Blitz gir ofte for hardt lys, og mange makromotiver har speilblanke flater (bl.a.insekter). man kan kjøpe ulike former for diffusorer/mini-softbokser, men slikt er lett å lage og tilpasse for egen bruk. Mer om dette og om blitzbruk ved makro i egen artikkel.

Lystelt/makrotelt/produkttelt

Ved å bruke lystelt/makrotelt/produkttelt kan man samtidig oppnå to ting:

  • Sikre diffust, kontrollerbart lys for småting, småkryp og blomster
  • I felten er det sjelden vindstille, men inne i et minitelt oppnås det

Som lystelt/makrotelt/produkttelt kan man med litt bearbeiding bruke den type ”klokke” man setter over mat ute for å holde fluer unna maten, fluenettingen byttes ut med stoff eller annet diffuserende materiale, med en liten åpning for objektivet. Eller man kan kjøpe ulike størrelser profesjonelle lystelt - http://www.scandinavianphoto.no - lystelt. Aller best vil kanskje det være som man lager selv og tilpasser for eget bruk.

Denne artikkelen blir for omfattende om jeg også skal beskrive hvordan man lager en egnet mini-softboks for blitz og et egnet, portabelt lys”telt”, samt, hvordan man bruker blitzutstyr ved makrooptak – det får komme i en egen artikkel om emnet sammen med en mer utfyllende beskrivelse av hvordan man best kan nyttigjøre seg slikt ved makroopptak.

Les også: Guide: Makro-/nærfotoguide, del 1

Les også: Guide: Makro-/nærfotoguide, del 2

Les også: Guide: Oppskarping av digitale bilder

annonse