Til hovedinnhold

Makro-/nærfotoguide, del 2

Makroobjektiver

Mens første del av denne artikkelserien redegjorde for noen grunnprinsipper med teknisk enkle og relativt billige løsninger, skal vi nå inn på bruken av litt mer spesialisert og noe mer kostbart utstyr.

Det skal vel i og for seg alltid gå an å lage store bilder av små ting med nesten alle typer kamera. Med diverse kompaktmodeller kan mye slikt gå ganske bra. Men når kravene til bildekvalitet og opptaket skal være i målestokken 1:1 (eller i forstørrelse) så blir nok speilreflekskamera det verktøyet som gir den den beste kvaliteten. Artikkelen her forutsetter speilrefleks med utskiftbar optikk – da kan både mellomringer. konvertere (telekonverter) og forsatslinser brukes.

Artikkelserien er også konsentert om opptak i det området som i første artikkel ble definert som området for makro-nærfoto, dvs. at man fokuserer så nær at det til en viss grad forrykker forholdet mellom nominell og effektiv blender.

Makroobjektiver

Med makroobjektiver forstår jeg i denne artikkelen i hovedsak objektiver som er beregnet for å virke godt rent optisk i området for nærfoto/makro, og som har mulighet for fokusering til en opptaksmålestokk på 1:1. Slike objektiver har stort sett også rimelig gode egenskaper for mer generell fotografering. Selvsagt fins det også andre typer makroobjektiver. Noen er beregnet for opptak i nærområdet (herunder 1:1) men kan ikke fokuseres nærmere enn til 1:2 uten hjelpemidler (f.eks. mellomringer). Det fins også spesialobjektiver som Canons MP-E 65mm f/2.8 1-5X Macro Photo som bare kan gjøre opptak i målestokken fra 1:1 til 5:1 (omtale av dette og andre avanserte metoder kommer i del 3 av denne artikkelserien).

Det fins et meget bredt utvalg av makroobjektiver som går til 1:1 og som alle har meget god optisk ytelse. Gode makroobjektiver har praktisk talt uten unntak fast brennvidde. Et objektiv med ”macro” i navnet er desverre ikke alltid en type objektiv som går inn under beskrivelsen over. Et ”all round” zoomobjektiv med brennviddeområde fra 70mm til 300mm kan ha en ”macro”-innstilling som gjør at det maks. kan fokuseres til f. Eks. 1:5/1:4. («Makro»-innstillingen på EF 24-105/4 går f.eks. til ca. 1:4 med et APS-kamera). Slikt kan være greit nok, men denne knøttlille svevefluen får du ikke et sånt bilde av med et slikt objektiv.

Forskjellen til originalobjektiver ligger stort sett i at disse kan være noe mer solid bygget og kan ha noe mer effektiv AF, samtidig som prisen også ligger tildels mye høyere. Rask og effektiv AF er det oftest ikke mye bruk for eller nytte av når det gjelder opptak i området for nærfoto/makro, men det kan selvsagt være en viktig egenskap når objektivene skal brukes til mer generelle oppgaver. Etter min erfaring er de såkalte tredjeparts-objektivene (dvs. ikke-originale) praktisk sett utmerkete valg også for den som er meget kritisk. Ved anskaffelse av makroobjektiv er nok det viktigste hva objektivet skal brukes til og hva brukeren foretrekker – dette mer enn hvem som har laget objektivet.

Vi kan dele inn makroobjektivene i tre grupper:

Makroobjektiver med brennvidde i området 50-60 mm
Slik egner seg bra hvor det er greit å ha ganske kort arbeidsavstand (kort motivavstand). En forholdsvis kort brennvidde er ganske lett å bruke på frihånd. Ulempen er at det kan være vanskelig å komme nær nok samt at en kan skremme bort de insekter man vil lag bilde av. Nærhet kan også bety av man skygger for lys og/eller kaster skygge på motivet.

Her er et bilde laget på frihånd med et objektiv av denne typen, Tamron 60 mm f/2 og Canon 40D:

Langt de fleste makroobjektiv har f/2.8 eller f/3.5 som største åpning, og det er da også fullt tilstrekkelig. F/2 gir imidlertid enkelte fordeler, man får et meget lyst søkerbilde og med det gode åpningsforholdet blir det enda lettere å få til nøyaktig fokus.

Makroobjektiver med brennvidde i området 90-100 mm
Etter min vurdering er ca 100 mm den mest unviverselle brennvidden for et makroobjektiv, dette også uten hensyn til om man bruker såkalt ”fullformat” eller APS-kamera. Brennviddeområdet 90-100 mm gir ofte en passe lang arbeidsavstand (motivavstand), enten det dreier seg om detaljopptak av blomster, av insekter, bobler eller annet småtteri. Det er litt, men ikke mye, mer krevende å bruke et objektiv med ca. 100 mm brennvidde fremfor et med 50-60 mm, på frihånd må man nok ha omtrent den halve lukkertiden. Ved makroopptak på frihånd er gjerne lukkertid – dvs. kort nok lukkertid – gjerne en minimumsfaktor (flaskehals). På den annen side er det atskillig lettere å bruke ca. 100 mm brennvidde fra stativ, en får da en mye større frihetsgrad når det gjelder plasseringen av stativ. Ved makroopptak er plassering av stativ ofte vanskelig. Her er et bilde av en type som egner seg fint for et makroobjetiv i denne gruppen:

Med denne brennvidden er det ganske lett å få en diffus bakgrunn som fremhever hovedmotivet, sommerfuglen.

Makroobjektiver med brennvidde i området 150-200 mm
Meget nyttige hjelpemidler dersom størst mulig arbeidsavstand er viktig eller det er vanskelig å komme tilstrekkelig nær. Samtidig er objektiver i denne gruppen ikke særlig greie å bruke på frihånd, men er antakelig det beste man kan bruke fra stativ. Objektivene i denne gruppen er gjerne både ganske kostbare og tunge, mange har f/3.5 som største åpning.

I dette bildet fra fjæra var det viktig å kamera/objektiv litt på avstand fra salt sjøsprøyt, til det passet Tamron 180/3.5 veldig bra:

Det sier seg vel egentlig selv at mellomringer, telekonvertere og forsatslinser også kan brukes på makroobjektiv, dels for å få en høyere opptaksmålestokk (f.eks. 1.5:1 el. 2:1), dels for å forlenge brennvidden slik at ”fjernt” blir mere ”nært”.

Da må man være oppmerksom på at mellomringer gir størst effekt på korte brennvidder, og at forsatslinser passer best å bruke med litt lengre brenvidder. Telekonverter kan i og for seg også brukes, best å bruke en 1.4x telekonverter, en 2x telekonverter reduserer som regel kvaliteten noe for mye (men det avhenger av egenskapene til både objektiv og konverter). Når det gjelder konverter til makroobjektiver er det meget viktig å passe på at fatningene passer! Det er slett ikke alle konvertere som kan brukes til alle objektiv. Noen konvertere (f.eks. Canon originale) har en liten ”tut” som stikker ut og gjør det umulig å bruke på mange objektiv, så pass på ved anskaffelse!

Noen ganger strekker heller ikke et makroobjektiv med 180 mm og en 1.4x konverter til. Da kan en virkelig lang brennvidde med mellomringer for å korte inn på nærgrensen være det som skal til. Dette bildet er laget med 400 mm brennvidde og og ca. 50mm mellomringer og ca. 2,5 meters avstand:

Valg av kamera har ikke stor betydning, hverken med hensyn til type (APS el. ”fullformat”), når det gjelder merke eller pris. Dette – sveveflue med vinger paralellt med fokusplanet - er laget med Canon billigste speilrefleksmodell EOS 1000D:

Hva ”Fullformat”, APS-C og 4/3 egentlig står for er illustert ved denne skissen:

Her er en skissemessig illustrasjon av det utsnittet man får med ulik opptaksmålestokk:

Blender, dybdeskarphet og lukkertid

Blendervalg, dybdeskarphet og lukkertid ved nærfoto/makro

Man ser av og til at det for makroopptak anbefales å blende ned så mye som mulig (kanskje i de fleste tilfeller betyr det til f/22). En slik nedblending skal da sikre best mulig dybdeskarphet. En slik anbefaling bør man ikke følge. Det er flere viktige grunner til det.

1) Diffraksjonsuskarphet

Diffraksjon er et optisk fenomen som reduserer objektivenes evne til å tegne skarpt etterhvert som man blender ned (gjør åpningen mindre, høyere blendertall), virkningen er særlig sterk ved kraftig nedblending. Selv om effekten tiltar gradvis kan man bruke f/11 som en grenseverdi. Diffraksjon og diffraksjonsuskarphet er et ganske omfattende og innfløkt emne som det fører for langt å gå mer grundig inn på her. Det fins imidlertid gode redegjørelser om dette på Internet, en av de beste er denne: ”Understanding Diffraction: Pixel Size, Aperture and Airy Disks”.

Nedblending til f/11 gir som regel ikke negative effekter, mens nedblending forbi f/11 til f.eks. f/22 klart gir som resultat at maksimal skarphet blir redusert. Dette forholdet illustreres her ved utsnittsbildene av kong Oscar II på en sardinboks:

Som man ser er detaljene i opptaket med blender f/22 betydelig svekket i forhold til de detaljene som vises rimelig skarpt med opptaket på f/11.Sagt med andre ord, man skal utvise stor varsomhet med å bruke noe mindre enn f/11 som arbeidsblender ved opptak i nærfoto/makro-området (ja, denne lærsetning gjelder forøvrige helt generelt for opptak hvor god skarphet = god detaljgjengivelse er av betydning). Her sikter jeg selvsagt til effektiv og ikke til nominell blender, se tabellene for dette i artikkelseriens del 1.

2) Dybdeskarphet i nærfoto/makroområdet

En annen meget viktig grunn til ikke å blende for mye ned, helst ikke forbi f/11 (altså effektivt f/11!), er at man faktisk ikke oppnår særlig økt dybdeskarphet gjennom å blende ned forbi f/11.

For det første har vi denne mer formelle beregningen av dybdeskarphet i nærområdet (1:1), man ser at dybdeskarpheten er praktisk sett ligger på null eller bare strekker seg over noen få millimeter, se tabell:

Det er med andre ord bare når vi er i nærområdet 1:2 el. 1:4 (utenfor det egentlige makroområdet) at dybdeskarpheten går opp i så mye som 3 – 8 millimeter. Tabellen er basert på APS-type kamera og 100 mm brennvidde, men med ”fullformat” og en brennvidde som gir omtrent samme motivutsnitt (ca. 150/160mm) ville DofMaster - www.dofmaster.com - ha regnet ut dybdeskarpheten til omtrent det samme.

Det at man ikke vinner noe av vesentlig betydning mht. dybdeskarphet vises vel også med all ønskelig tydelighet ved disse to ekstreme skråopptakene i ca. 1:1 av en linjal. Før musepeker over og vekk fra bildet.

Opptaket med f/22 viser i forholdet til opptaket med f/11 bare en viss reduksjon av uskarpheten utenfor fokusplanet (linjen ved tallet 1), samtidig som linjen i fokusplanet er blitt tydelig mindre skarp.

3) Lukkertid

Hensynet til lukkertid er viktig. Mye nærfoto/makro må gjøres på frihånd, og da sier det seg selv at unødvendig nedblending må unngås. Etter tommelfingerreglen om at lukkertid i brøkdeler av sekund bør være 1/brennvidden, eller som mange mener, 1/(brennvidden x 2) så er det begrenset hva man kan blende ned til. Som vi har sett er også nedblending forbi f/11 langt på vei hensiktsløst. Også fra stativ i felten kan forholdsvis kort lukkertid være nødvendig, det skal ikke mye vinddrag til før alle slags planter og blomster er i svak bevegelse, hvor ganske kort lukkertid likevel sikrer et skarpt bilde.

Opptaksteknikk

Spesielle krav til opptaksteknikk

Selv om den tekniske forståelsen av hvordan utstyret virker, med blendervalg, tilleggsutstyr etc. er viktig, er alltid selve opptaksteknikken det aller viktigste. Som vist kan mye gjøre helt greit med ganske enkelt og billig utstyr, bare fotografen håndterer utstyret på en god måte og slik at resultatene rent billedmessig blir bra. Det er dette siste vi skal se litt på med henblikk særlig på de spesielle krav som opptak i området for nærfoto/makro setter.

Opptaksposisjon, stativ og lignende hjelpemidler

Både når det gjelder nærfoto/makro og for den saks skyld mye annet kan det være viktig å komme på nivå med det man fotograferer (opptak overfra og ned på fugl på vann eller voksen som står og fotograferer 3-åring er ofte lite tiltalende rent billedmessig), I nærfoto/makro betyr det at det ofte blir snakk om å legge seg ned på bakken, ta med liggeunderlag eller bruk klær som kan vaskes. En pose fylt med ris, erter, sand kan gi god stabil støtte for kamera/objektiv. Trebensstativ som kan gå helt ned i «spagat» kan være bra (tenk på dette ved kjøp av stativ), men er desverre ofte vanskelig og iallfall tidkrevende å plassere blant greiner og slikt i bakken. Ettbensstativ er lettere å bruke, raskere å plassere, og spiller ofte stor rolle når ettertraktete insekter har noen sekunders hvilepause på en blomst eller kvist. Mange ganger har man selvsagt ikke slikt med seg, og da kan en passende kjepp man holder inne i venstre hånd som også holder kamera være akkurat den støtte man trenger for å holde kamera støtt under opptak.

Lukkertid er nesten alltid en minimumsfaktor. Ikke være redd for å bruke høye (eller iallfall middels høye) ISO-verdier, den tid er forbi da det bare ble bra på 100 eller 200 ISO. De aller fleste moderne digitale speilreflekskameraer tåler både 800 og 1600 ISO om brukeren eksponerer korrekt.

Sjekk eksponering /prøveopptak/histogram

Med digitalt kamera har man massevis av hjelpemidler med seg på stedet, optimal eksponering i området for nærfoto/makro er ofte vanskelig, bruk histogrammet (ikke LCD-skjemen!) for å sjekke eksponeringen, toneområdet skal nå frem til histogrammets høyre vegg. Da minimaliserer man muligheten for støy og kan bruke ganske høye ISO-verdier uten fare for skjemmende støy.

Her er et blomsteropptak med 7D og ISO 6400, men ikke oppfatt dette som en anbefaling om å bruke ISO 6400 generelt til nærfoto/makro!:

Lystype

Ute i felten er man selvsagt ofte henvist til å gjøre det beste ut av det lyset som er. Steinhardt sollys er bra for kort lukker tid, men sjelden bra for bildene. Det kan være en veldig god løsning å ha med seg i hvit paraply som gir diffust lys over det lille området man trenger (men pass på lysflekker i bakgrunnen!). Ellers er en dag hvor det er overskyet noe som kan gi det fineste lyset (den fineste lyskvaliteten, ikke det lyset som gir den korteste lukkertiden), og slikt lys er jo også best egnet til mye annet hvor motivet er nær (portretter, produktopptak og opptak av det som er nært og smått). Til blomsteropptak er den typen diffust lys man får en (lett eller tungt) overskyet dag nesten en betingelse, om man ikke står med blomsten inne i lyset fra et nordvendt vindu. Insekter forsvinner ofte når solen går bak en sky, vil leseren kanskje innvende. Jepp, verden er ikke enkel. Da må man lære seg til å lage gode bilder i hardt lys, det er ofte vanskelig, mange insekter har speilblanke overflater som kan gi sjenerende reflekser etc..

Paralellitet

Som jeg har påvist kan man stort sett bare regne med meget liten eller nærmest ingen dybdeskarphet når man fotograferer i området for nærfoto/makro. Da blir det svært viktig å finne en opptaksvinkel som kan gi en viss grad av paralellitet mellom fokusplan og motiv. Bildet foran av svevefluen som holder vingene paralellt med fokusplanet er et eksempel på denne teknikken. Overfor insekter blir dette vanskelige å få til fra stativ, den «rette» posisjonen er der bare et øyeblikk, med blomster og andre mer stillestående motiver er selvsagt stativbruk mye enklere.

Tenk omgivelser, forgrunn og bakgrunn

Omgivelser, forgrunn og bakgrunn er viktige deler av et bilde! Det er ofte lettere å tilpasse slike ting med litt lang brennvidde fremfor en kort. Da er selv meget små forflyttinger til siden, opp eller ned tilstrekelig til at bl.a. bakgrunn blir som den skal og ikke virker forstyrrende.

Ved alle opptak ute i naturen:

Etterlat naturen slik du fant den (men plukk med søppel om du finner noe, selv om det ikke er ditt). Bruk tid – den som holder nøye øye med hva som foregår ser at insekter og annet småkryp kan ha faste vaner, viser seg på samme sted (under samme forhold), flyr eller beveger seg i de samme ruter. Slikt som dette er ofte mer viktig enn all slags utstyr (men utstyret skal selvsagt holdes klart på sekundet). Husk også at brå bevegelser ofte blir oppfattet som faresignal av de du er ute etter å få på skuddhold!

Emner i del 3 av denne artikkelserien

I neste og siste artikkel i denne serien blir emnene konsentret om løsninger for opptak:

  • Når det som er smått er langt unna
  • ”Action” i nærfoto/makro (insekter i flukt)
  • Opptak i større målestokk enn 1:1 generelt
  • Bruk av snudd objektiv), makrobelg etc
  • Litt om Canon MP-E 65mm f/2.8 1-5X Macro Photo
  • Lyssetting med blitz og lystelt (makrotelt)
annonse