Til hovedinnhold
FotoessayCERNs teknologigravplass

Her plantet de kolossene som endret vitenskapen

Når CERN demonterer utstyret sitt har det som regel litt av en historie å fortelle.

Varg Aamo, Hardware.no

Side 1

Hardware.no/Genève: Van Hove Square er navnet på en liten grønn park på CERN sitt Meyrin-campus i Sveits. Det er ikke særlig mange slike å spore hos CERN, så parken er i seg selv et litt uvanlig syn – men enda mer uvanlige er parkdekorasjonene. Rundt omkring på gresset står det nemlig en rekke kolossale installasjoner av et slag som du garantert ikke vil snuble over på noe friluftsområde i Norge.

Her finner vi nemlig roten til en rekke av de teknologiske tingene vi i dag er fullstendig avhengige av. Vi snakker om Microcosm Science Garden, en del av en utstilling hvor CERN har utplassert vitenskapelig utstyr som var i bruk mellom 1964 og 1998 – og som dermed var med på å forme behovet for World Wide Web, som er en av CERNs mest kjente oppfinnelser.

Store maskiner for store prestasjoner

Forskerne her har imidlertid gjort langt flere gjennombrudd enn å «bare» la oss organisere informasjon på en kjempegrei måte, og instrumentene i denne parken bidro på mange vis til at de ble i stand til å sette seg inn i hvordan verden og universet fungerer. Mye av utstillingen er rett og slett plukket ut av LEP-akseleratoren, en av de største partikkelakseleratorene som noen gang er bygd av mennesker.

Den 27 kilometer lange tunnelen LEP ble konstruert i er den samme som Large Hadron Collider okkuperer den dag i dag, og denne – sammen med flere av eksperimentene som nå står oppstilt som museumsgjenstander i friluft – åpnet for enorme fremskritt innen menneskelig vitenskap. Denne artikkelen vier vi derfor til et lite tilbakeblikk på den galskapen forskere for flere tiår siden kokte sammen, slik at de skulle få muligheten til å finne ut hvordan alt henger sammen – og hva som skjer hvis man kolliderer ting med helt ufyselig høye hastigheter.

Stempelet til BEBC er ikke bare stort og tungt – det utøvde i sin driftstid noen nesten helt absurde mengder press, i alle fall hvis man regner sammen antall operasjoner det utførte. I gjennomsnitt pumpet det nemlig tre ganger hvert eneste minutt gjennom elleve år, og hver gang med et trykk på 350 tonn. For at fundamentet under BEBC i det hele tatt skulle ha håp om å kunne motstå en slik konstant hamring gikk grunnmuren ned 20 meter, og inneholdt 900 kubikkmeter med forsterket betong.Foto: Varg Aamo, Hardware.no
Dersom BEBC liknet på en rakett, minner dette boblekammeret oss mer om en slags merkelig, malplassert undervannsbåt. Gargamellen, oppkalt etter moren til den glupske kjempen Gargantua, er heller ikke direkte liten: Med en egenvekt på 25 tonn, og kapasitet til å bli fylt med 18 tonn flytende freon eller propan, er dette den nest største av Van Hove-plassens utstilte objekter.Foto: Varg Aamo, Hardware.no
På samme måte som BEBC har Gargamelle bidratt til store vitenskapelige fremskritt på CERN. I 1973 hjalp den forskerne med å gjøre et stort gjennombrudd på fysikkfeltet, da den tunge flytende gassen – i motsetning til relativt lett flytende hydrogen – lot forskerne observere nøytral strøm, en type interaksjon mellom partikler som aldri tidligere hadde blitt observert.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Bli med over på neste side, så ser vi på flere teknologiske relikvier »

Side 2

Det er ikke bare enorme detektorer som utgjør en partikkelakselerator, som vi også fant ut da vi besøkte CERN sin store magnetfabrikk. Denne lille klumpen er en del av et radiofrekvenskammer, og selv om den ikke er like strømlinjeformet som magnetene som skulle inn i den 27 kilometer lange LHC, utførte den i sin tid en like viktig oppgave for den like store LEP-akseleratoren som ble tatt ut av drift i år 2000.Foto: Varg Aamo, Hardware.no
Spredt innimellom magnetene som styrte LEP sine stråler av elektroner og positroner, sto det utplassert 128 av disse radiofrekvenskamrene. Deres oppgave var å få opp farten på strålen, noe de gjorde ved å oscillere mikrobølger elektrisk med en frekvens på 352 MHz. Elektronene og positronene passerte i bunter gjennom tunnelen nederst på maskineriet, mens kopperkulen på toppen lagret mikrobølgeenergi i det korte tidsrommet mellom hver bunt kom susende forbi.Foto: Varg Aamo, Hardware.no
Før man kan styre eller akselerere en stråle, må man aller først lage denne strålen. Det var det denne innretningen som tok seg av. Rørene som beveger seg i sikksakk-mønster oppover er en elektrisk trapp av kondensatorer og likerettere, og hvert «trinn» dobler den effektive spenningen som kommer inn fra en transformator. Øverst i trappen er spenningen på en halv million volt, som sparket i gang selve partikkelinnsprøyteren du ser i bakgrunnen.Foto: Varg Aamo, Hardware.no
Denne innretningen utgjør partikkelinnsprøyteren, som sammen med den elektriske trappen startet opp partikkelstrålen. Herfra ble partiklene ført videre inn i enda større maskiner, og akselerert til enda høyere energinivåer. For eksempel nådde partiklene i LEP energinivåer over 200 gigaelektronvolt like før denne akseleratoren ble stengt ned, demontert, og erstattet av LHC – og når LHC-ombyggingen er ferdig vil selv dette være for barnemat å regne.Foto: Varg Aamo, Hardware.no
Dette ser kanskje ut som et stykke eksperimentelt maskineri, men er faktisk bare et «vanlig» kunstverk. Bestanddelene det er satt sammen av, er imidlertid også hentet fra CERNs gamle maskiner.Foto: Varg Aamo, Hardware.no

Et sted som CERN har nødvendigvis mye historie å by på:
Vi fant blant annet ut hvordan Internett ble som det ble »

Mer om
annonse