FeatureVHS vs Betamax

Krigen som ble avgjort av pornoindustrien

Krefter fra uventet hold var det som avgjorde 70-tallets store formatkamp.

Hopper vi inn i tidsmaskinen og spoler tiden tilbake til begynnelsen av 70-tallet, har vi så smått begynt å få de første fargesendingene her til lands. I kulissene er det samtidig i ferd med å utvikles en ny teknologi som for første gang skal gjøre det mulig for Ola Nordmann å ta opp TV-programmer og filmer.

Det lages to ulike konsepter, der begge har det samme formålet for øyet, og den første formatkrigen i TV-historien mellom avspillere er et faktum. Kampen skal vise seg å bli en kraftig tautrekking som utkjempes over en periode på over ti år, der blant annet pornoindustrien kommer til å spille en avgjørende rolle.

VHS – teknologien som ble lagt på is

Stridens kjerne utspiller seg i teknologilandet Japan, der de to JVC-ingeniørene Yuma Shiraishi og Shizuo Takano i 1971 begynner på sitt store prosjekt; å utvikle det som skal bli VHS-formatet – altså Video Home System. De har med seg giganter som Sony og Matsuishita Electric (nå kjent som Panasonic) på laget for å løse utfordringene de har med å lage et opptaksformat for massemarkedet.

Samarbeidet blir imidlertid kortvarig, der Sony og Matsuishita trekker seg ut av prosjekt i startfasen. Sony starter istedet sitt eget prosjekt, og gyver løs på det som senere skal bli Betamax – VHS sin store rival i den kommende formatkrigen.

JVC-HR-3300-Inside.Foto: Wikipedia

Mot slutten av 1971 får VHS-prosjektet seg nok et kraftig slag for baugen, der et fallende markedet gir JVC kalde føtter, og selskapet legger derfor hele sin VHS-satsing på is. Dermed ser formatet ut til å bli nok en døgnflue i teknologiverden – men så kortlevd blir det ikke.

Selv om JVC setter ned foten, og midlertidig skrinlegger prosjektet, gir ikke Shirashi eller Takano seg av den grunn. De trosser selskapets ordre og jobber videre med sitt hjertebarn i all hemmelighet. To år senere ser den første fungerende VHS-prototypen dagens lys.

Betamax er først ute

I 1974 begynner det å bygge seg opp en en standardiseringskrig i Japan, der Ministry of International Trade and Industry (MITI) legger kraftig press på den japanske videoindustrien for å få dem til å bli enige om et standardformat for video. Det skal gjøre det enklere for forbrukerne, slik at de ikke trenger flere forskjellige teknologier for å se video.

Her ser Sony sitt snitt til å overtale MITI om å ta i bruk selskapets Betamax-teknologi. Det vil la giganten lisensiere teknologien videre til andre produsenter, en filosofi som ikke faller i god jord hos JVC.

De ønsker en mer åpen standard, slik at prisen på teknologien vil bli billigere, noe som igjen vil komme forbrukerne til gode. Samtidig legger selskapet seg i selen for å forhindre at Sony skal lykkes med sin sjarmoffensiv, og begynner en omfattende kampanje for å overtale andre elektronikkprodusenter til å hive seg på VHS-bølgen.

Her ser du en Sony Betamax-spiller. Dog ikke av de aller første modellene som kom på markedet.Foto: Wikipedia

Sony på sin side velger å lansere sin første Betamax-spiller i 1975 på det japanske markedet, for å legge ytterligere press på MITI, i håp om å skvise ut JVC. Det skal dog vise seg å bli langt vanskeligere enn som så å vippe VHS av pinnen.

JVC har nemlig fått med seg Matsushitas, nåværende Panasonic, tilbake på laget igjen. Samtidig henger Mitsubishi og Sharp seg på bølgen siden de ser at Matsushitas, som på den tiden var japans største elektronikkprodusent, setter sin lit til JVCs nye format.

Også Sonys Betamax-teknologi har sine støttespillere. Produsenter som Toshiba, Sanyo, NEC, Aiwa og Pioneer har tiltro til Sonys alternativ. Tautrekkingen om å bli det nye standardformatet er nå for alvor i gang.

VHS kastes inn i kampen

Sony tar første stikk ved å lansere sin teknologi først. Selv om JVC hadde en fungerende prototype av VHS-teknologien på plass allerede i 1973, går det nemlig enda tre år før den første spilleren fra selskapet er i butikkhyllene.

JVC-HR-3300U, en av flere varianter av JVCs første VHS-maskin.Foto: Wikipedia

JVCs Victor HR-3300, verdens første VHS-spiller, ser dagens lys den 9. september 1976 – et år etter Sony. I første omgang er det kun japanerne som får kjøpe denne spilleren, og det går nesten enda et år før den første VHS-en er på plass i det amerikanske markedet. Og denne er det ikke JVC som lager.

Det er nemlig Radio Corporation of America (RCA) som står bak den første VHS-baserte maskinen i USA, RCA VBT200, som slippes 23. august 1977. Dog har Matsushita en finger med i spillet, for de er nemlig ansvarlig for utformingen av designet på spilleren.

Europa må vente helt til 1978 før England blir det første landet som får VHS-spillere i butikkhyllene. Modellen britene kan kjøpe er en utgave av den første VHS-spilleren fra JVC, og har typebetegnelsen Victor HR-3300EK.

Betamax har den beste bildekvaliteten

Både VHS- og Betamax-formatet er basert på det samme grunnprinsippet, og regnes begge som en type «videocassette rekorder» (VCR), eller båndkassettopptaker. De to formatene bruker nemlig en kassett med et magnetbånd inni for å lagre video med tilhørende lyd.

I begynnelsen er den største forskjellen på de to rivalene bildekvaliteten. Sonys alternativ gir forbrukerne en bildekvalitet som JVCs VHS-format ikke klarer å tukte. Men, forspranget i bildekvalitet skal etterhvert vise seg å være en av grunnene til at Sony taper formatkampen mot JVC.

Sonys teknologi lagrer nemlig mer informasjon om bildet på kassetten, noe som resulterer i at du kun har én times opptak til rådighet med Betamax-plattformen. Det er kun halvparten av hva VHS-formatet klarer. Forskjellen i antall minutter du kan ta opp på en kassett gjør at VHS seiler opp som et mer populært alternativ, nettopp fordi du har to timers kapasitet, noe som holder til å ta opp flesteparten av alle filmer på en og samme kassett.

Magnetbåndene kunne fort by på problemer.Foto: Shutterstock

Dette gjelder opptak i NTSC-standarden, formatet som brukes i blant annet USA og Japan. I Europa benyttes PAL som standard, og gir ikke de samme forskjellene på opptakslengden. Her i traktene får Betamax en kapasitet på 3 timer og 35 minutter, mens VHS kan lagre fire timer med innhold.

Sony skjønner etterhvert at både filmbransjen og forbrukerne foretrekker VHS på grunn av kapasiteten. De utvikler nye versjoner av Betamax som klarer like mange minutters opptak som VHS, men disse kommer for sent. Mot slutten klarte Betamax-plattformen å skvise inn fem timer med opptak, men VHS på sin side fikk plass til over ti timer med opptak ved hjelp av en SLP-funksjon (super long play).

Sony kommer også med et nytt mottrekk til VHS ved å lansere Super Betamax, mens JVC svarer med å slippe Super VHS. Begge teknologiene er basert på det vanlige formatet, men har flere antall horisontale linjer – ergo bedre bildekvalitet. Nedenfor kan du se forskjellen mellom vanlig VHS og Super Betamax, riktig nok i en film produsert av Sony for å promotere sistnevnte.

VHS vinner på pris

Bildekvalitet og lagringskapasitet er imidlertid ikke hele historien. Når nye teknologier kommer på markedet er nemlig ofte prisen høy frem til massemarkedet får opp øynene for produktet, og antallet solgte enheter skyter i været. Pris er da også en faktor som skal vise seg å bli helt avgjørende i formatkrigen mellom Betamax og VHS.

I og med at JVC deler teknologien sin med andre produsenter, skaper dette konkurranse mellom flere aktører om å lage VHS-spillere til en fornuftig pris. Det gjør at prisene på VHS faller ned til et nivå som Betamax ikke er i nærheten av å matche.

Selv om Betamax kan skilte med bedre bildekvalitet enn rivalen, velger folk heller det rimeligere alternativet. Samtidig er prisen på selve kassettene til VHS langt billigere enn til Betamax, samtidig som man altså kan ta opp mer innhold på en VHS-kassett.

Sony fortsetter likevel å jobbe hardt med å overbevise kundene om at deres teknologi er den beste. Nedenfor kan du se en treningsvideo i hvordan Sony vil at butikkselgerne skal gå frem for å selge Betamax-spillere.

Videokiosker blir en het potet

Frem til de første videomaskinene kom på markedet var alternativene dine enten å se det som gikk på TV-en til en hver tid, eller besøke en kino om det var en spesifikk film du ønsket å se. Men med de nye videomaskinene gis det også liv til et helt nytt marked: Videoutleie.

Med de nye videomaskinene kan du nemlig for første gang leie eller kjøpe en film, og så ta den med hjem for å se den i stua. Dermed begynner utleiesteder å blomstre opp rundt om på gatehjørnene, og utleie av film blir stor butikk for mange. Samtidig kan du ta opp programmer som blir sendt på TV, og se disse når det passer deg.

Nettopp utleie er en annen grunn til at VHS tar over ledelsen i formatkrigen mot Betamax. Selv om det også finnes filmer å leie i Betamax-formatet, er det VHS-teknologien som blir mest populær på leiemarkedet. Videomaskinene blir en vannvittig suksess, og ved begynnelsen av 1990-tallet blir det solgt over 200 millioner VHS-spillere på verdensbasis.

Angivelig kommer populariteten av at det som regel holder med en kassett per film, men også fordi enda en industri ønsker sin del av kaken.

Pornoindustrien legger sin elsk på VHS

Å se pornografiske filmer hjemme ble en stor hit med VHS.Foto: Shutterstock

Videokioskene gjør nemlig så stor suksess med å leie ut vanlige spillefilmer at det også vekker interessen hos pornoindustrien – en interesse som skal vise seg å sette Betamax i skyggen for godt.

For første gang kan forbrukere enkelt låne filmer av pornografisk natur med seg hjem, fremfor å gå på kino, og denne muligheten blåser et kraftig liv i industriens grobunn. Den enorme veksten går i kraftig favør for VHS, for det er nettopp dette formatet pornobransjen trykker til sitt bryst.

Dette er et valg som viser seg å spenne bein på Sonys Betamax-satsing en gang for alle.

Sony innser nederlaget

Sony måtte til slutt gi opp Betamax. Her er noen av maskinene selskapet lagde.Foto: Wikipedia

Betamax hadde altså i starten et solid forsprang på VHS, men en rekke faktorer har sammen blitt fellende for teknologien. I alle fall i Europa og USA.

Etter å ha startet med en markedsandel på 100 prosent i 1975 var andelen for Betamax krympet ned til 25 prosent i 1984. Derfra faller markedsandelen videre som en stein, og kun to år senere utgjør Betamax kun 7,5 prosent av markedet.

Allikevel skal det gå ytterligere to år før Sony innser nederlaget, og så sent som i 1988 kommer den første VHS-spilleren fra selskapet. Et tydelig tegn på et sviende nederlag.

Men historien om Betamax stopper ikke helt allikevel. Selv om VHS har tatt knekken på formatet, fortsetter Betamax å være førstevalget for noen. I USA skal vi rekke å skrive 1993 før den siste Betamax-modellen er å finne i amerikanske butikkhyller. I Japan lever Betamax-formatet helt frem til 2002, selv om det kun lages omlag 2800 enheter dette året.

VHS kommer ut av formatkrigen som seierherre, og teknologien som ble påbegynt å 1971 av to japanske ingeniører skal vise seg å holde tritt lenge etter at feiden er overstått. Det skal nemlig gå 32 år fra den første VHS-spilleren kommer på markedet til den siste er et faktum.

Selv om interessen for formatet begynner å avta en del rundt starten av 2000-tallet, når digitale alternativer begynner å innta markedet, skal det gå helt frem til 2008 før den siste VHS-spilleren ruller av samlerbåndet hos JVC. Og dette året er det en helt annen formatkrig vi legger bak oss:

VHS og Betamax utgjorde nemlig den første formatkrigen, men ikke den siste:
Les om hvordan feiden mellom HD DVD og Blu-ray utartet seg (Ekstra) »

Les også
Snart er VHS-formatet omsider helt dødt
Les også
Nå er det slutt på Betamax
Les også
Dette er prosjektene Sony måtte sende i graven
Les også
Husker du kassetten?
annonse