Visste du at Apple har laget kamera og spillkonsoller?
Ikke alt selskapet tar i blir til gull.
Apples aksjekurs og omtale i media viser et selskap som en nærmest skulle tro var sendt ned fra himmelen for å tjene folket med nyttige dingser i pen design. IT-selskapet dumper ut det ene populære produktet etter det andre som vi står i kø for å få kjøpt, selv før verken sniktitter eller anmeldelser for de ofte dyre produktene deres er tilgjengelige.
Mange av oss har med andre ord total tillitt til produktene med den ikoniske eple-logoen, enten det er datamaskiner og mobiltelefoner, eller musikk, som ligger vårt hjerte nærmest.
I dag er situasjonen rosenrød, men slik har det ikke alltid vært for Apple. For bare 15 år siden slet selskapet med å holde seg over den røde streken.
Gode råd er dyre, eller?
Et godt eksempel var da Apple i 1980 med brask og bram lanserte den svinedyre datamaskinen Apple III. For tiden er det Dan Riccio som har ansvaret for de tekniske komponentene i selskapets maskiner, mens et annet stort apparat igjen skal ta seg av det faktiske salget.
Det krever nemlig samarbeid på tvers av flere grener for å lage den spreke men balanserte datamaskinen som folk vil ha. Slik er det i dag, og slik var det før, bare la oss nå inderlig håpe dagens ledere samarbeider bedre enn sine forfølgere.
Apple III står som et kroneksempel på hvordan én avdeling totalt overkjørte en annen, og beviste atter en gang at personene som sitter på lommeboka ikke alltid er de som bør bestemme over dem.
Nå skal vi ikke arrestere noen i Apples tidligere markedsavdeling for deres egentlig gode intensjoner, for en totalt lydløs maskin var det tross alt mange som ønsket seg også på 80-tallet.
Likevel forstod nok markedsavdelingen, som hadde hamret Apple III igjennom tross ingeniørenes sterke advarsler, hvilken blunder de hadde gjort da de første 14 000 Apple III-maskinene alle kom i retur, kokende varme og skranglende.
For å selge flere datamaskiner hadde nemlig salgsavdelingen bestilt de svært kompakte. Dette ønsket jo folk seg, men for å få det til bestemte Apple – med en superivrig Steve Jobs i spissen – seg i samme slengen for å hive ut både vifter og kjøleribber, noe som ikke uventet førte til enormt varme maskiner. Så varme faktisk, at komponenter smeltet løs fra hovedkortet under bruk.
Apple III endte opp med å irritere kundene, koste Apple en god slump med penger, og skal angivelig også ha gitt opphav til den absolutt verste support-anbefalingen noen sinne: For å få start på maskinen sin etter en overoppheting skulle de frustrerte – og blakke – Apple III-kundene nemlig løfte maskinen opp fra bakken og slippe den. Slik, når maskinen deiset i gulvet, skulle forhåpentligvis de løsnede brikkene atter smette ned i riktig spor på hovedkortet.
Ikke akkurat rådet du vil høre etter å ha brukt opptil 8000 1980-dollar på datamaskinen din, noe som tilsvarer 24 000 dollar i dagens penger, eller hele 145 000 norske kroner.
Hva er det verste rådet du har fått fra IT-support? Fortell i kommentarfeltet nedenfor.
Rådyr begrensning
e-World har du sannsynligvis aldri hørt om, noe du skal være svært glad for. Om du derimot gikk på limpinnen for denne Apple-tjenesten har du etter alt å dømme fortsatt en woodoo-dokke av den tidligere Apple-sjefen, John Scully, som du regelmessig både bøyer og stikker litt i.
På midten av 90-tallet var omtrent alt fokus rettet mot Internett og alle mulighetene dette gav. Folk var naturligvis svært sultne etter å kunne lese nyheter, snakke med venner og handle rett fra sin egen datamaskin.
Dette visste Apple, og i samarbeid med en amerikansk ISP laget de en både dyr og begrensende tjeneste for sine ivrigste kunder som ville ut på nettet.
e-World var et program som kom på to disketter og lot brukeren navigere verdensveven ved å klikke på små bygninger på et bykart istedet for å skrive inn adresser manuelt i en nettleser. I «byen» kunne du så klikke på postkontoret for å sende e-post, gå til rådhuset for å chatte eller ta en tur på kjøpesenteret når du ville handle.
Det å ikke ha muligheten til å besøke de sidene du ville var nok ganske begrensende for de som brukte tjenesten, som til gjengjeld fremstod som sikker og enkel i bruk. Å ha det enkelt og føle seg trygg kostet dog skjorta. I tillegg til månedsprisen på 9 dollar, kostet det nemlig 5 dollar i timen å være tilkoblet e-World på hverdager, og 8 dollar for kvelder og helg. Det hjelp heller ikke mye at Apple var så greie å inkludere to timer gratis surfing hver måned. Tjenesten fantes selvfølgelig også kun for Mac.
Foreslo konkurrentenes apper
Apple lanserte for et par år siden sin helt egne karttjeneste til iOS. Denne skulle erstattet Google Maps som tidligere kom forhåndsinstallert på Apples enheter, og gi søkegiganten konkurransen den ikke hadde.
Dessverre for Apple ble lanseringen en farse. All informasjonen som manglet i kartappen, og de mange merkelige landskapsbildene tjenesten viste, gjorde at den raskt pådro seg brukernes vrede.
På Internett gikk det sport i å finne frem de merkeligste feilene i tjenesten. Bilder hvor bygninger lå på toppen av hverandre, var borte eller faretruende skjeve, var ikke et uvanlig syn.
Det gikk så langt at Apple selv måtte beklage kvaliteten på tjenesten, og i samme slengen foreslo de hvordan misfornøyde brukere kunne benytte seg av andres karttjenester på iOS-enhetene sine. Ikke en spesielt vanlig manøver fra det holdet akkurat.
Dette førte til at Googles kartapp, som akkurat hadde blitt vraket fra iOS, ble tatt imot med trommevirvel av brukerne da den igjen ble tilgjengelig på App Store.
Richard Williamson var den i Apple som hadde ansvaret for utviklingen av karttjenesten, og som skulle sørge for at den var god nok til å vrake Google Maps fra iOS 6 i sin tid. Kort tid etter lansering måtte Williamson forlate kart-prosjektet, dog til en høyere stilling i selskapet, hvor han blant annet ble satt til å jobbe med TomTom og andre karteksperter for å ordne opp i egne feil.
Scott Forstall, som også hadde mye av ansvaret for fadesen skal, senere ha nektet å skrive under på brevet hvor Apple ba om unnskyldning til brukerne for de dårlige kartene. Dette skal ha vært en medvirkende årsak til at han ble sparket av Tim Cook. Siden lanseringen har kritikken i stor grad stilnet, og Apple har gjort flere oppkjøp for å forsøke å forbedre kartet sitt.
Smiiil – du har gått fem på!
Under ledelse av Pepsi-mannen John Scully gikk det ikke spesielt bra for Apple, noe vi skjønner godt når vi ser tilbake på produktene som ble prakket på lojale kunder. Allerede i 1994 ønsket han nemlig å gå hardt ut og satse på digitalkameraer.
I seg selv var det ikke noe galt i dette, og resultatet, kameraet QuickTake, ble av Time Magazine faktisk kåret til en av århundrets viktigste teknologdingser. Det er nemlig ansett å være det første digitalkameraet for forbrukere.
Da var det bare synd at teknologien på tiden var så uferdig at kundene som bet på agnet følte de ble holdt for narr og latterliggjort av Apple.
Følelsen av å ha blitt holdt for narr kan dessuten ha blitt noe forsterket av kameraets pris. Om du ville være blant de første som kunne knipse digitale bilder måtte du nemlig punge ut 750 dollar, noe som tilsvarer 7300 kroner i dag.
QuickTake-kameraene tok bilder i oppløsningen 640 x 480, noe som er lavere enn mange tidlige kameramobiler presterte. Autofokus eller zoomfunksjon kunne du bare glemme, og bedre ble det heller ikke av at kameraet hadde så lite minne at det bare kunne lagre åtte bilder før det var fullt.
Tre år senere kom QuickTake 200 med mulighet for å lagre opptil fire ganger så mange bilder, men var til gjengjeld bare kompatibel med Mac-maskiner. Den nye modellen rakk likevel nesten ikke ut til butikkhyllene før Steve Jobs, som akkurat hatte tatt over selskapet igjen, bestemte at Apple ikke skulle satse videre på kameraer.
Dette er nok likevel en fattig trøst for de som nå sitter med en sannsynligvis liten samling kornete fotografier fra midten av 90-tallet.
Norsk katta-i-sekken-kjøp
Mange venter i spenning på om Apple vil utvide sin satsning på spill, nå som de gjør det så godt med sin App Store. Kanskje de også har lyst, men med den gigantiske fiaskoen Pippin på rullebladet kan det sitte svært langt inne for den tidligre konsollaktøren.
På midten av 90-tallet lanserte nemlig Apple, i samarbeid med leketøysprodusenten Bandai, en spillkonsoll. Vel, egentlig var det bare en nedstrippet Mac-maskin med CD-ROM, TV-tilkobling og håndkontroll, men meningen var i uansett å utfordre de etablerte yndlingene Sony, Sega og Nintendo.
Det gikk dårlig. Konsollen var svak, overpriset og manglet spill. Noen eksemplarer fra eller til solgte den likevel, og hele 42 000 eksemplarer fant nye hjem før Apple tok halen mellom beina og trakk rubbel og bit fra markedet.
Det dårlige salget hindret dog ikke at det norske selskapet Katz Media, som det andre og siste selskapet, ble med Apple på laget for å produsere og markedsføre maskinen.
Katz Media gjorde naturligvis et katta-i-sekken-kjøp, og måtte senere kvitte seg med maskinene de hadde. De forsøkte å selge dem unna som kiosk-bokser til å vise filmer og reklame i butikker, eller til hoteller som ville gi besøkende enkel tilgang til Internett. Katz Media søkte om konkurs året etter.
Av en eller annen grunn trodde de vi ville ha alt dette:
Se flere ubrukelige produkter som feilet totalt »
