Antec Sonata

Publisert 30. januar 2004

Innhold

Innledning

Støy har etter hvert blitt en viktig faktor i valg av kabinetter og kjølere. Et faktum som er åpenbart bare i form av at decibelnivået til vifter oppgis som en like stor selvfølge som blåseevnen. Men skal man ha det rimelig støysvakt på kontoret, studenthybelen eller hjemmekontoret, trenger man også et kabinett som holder lyden inne.

Antec sitt Sonata-kabinett har fått mye oppmerksomhet for vekten de har lagt på å finne så støysvake løsninger som mulig, uten å gå hele veien ut og legge til matter eller vannkjøling. Kabinettet kommer for eksempel med 12 cm vifte, støvfilter, selvjusterende strømforsyning og gummifester til harddisker.

Kabinettet er intet mindre enn et forsøk på å nå det optimale forholdet mellom ytelse og stillhet - som ikke må gå på bekostning av lett montering, god tilgang til komponenter og godt med plass til utvidelser.

Har Antec klart å lage det perfekte, støysvake kabinettet?

Takk til Antec som leverte kabinettet til test.

Spesifikasjoner

TruePower 380 Watt ATX 12V strømforsyning med vifte
USB-, FireWire-, og minijakk (lyd)-kontakter i frontpanel
Vaskbart luftfilter
1 x 120 mm vifte (2000 RPM/79 CFM/20 dB)
Produsert av 0,8 mm tykt stål
9 brønner:
- 3 x 5,25-tommers eksterne
- 2 x 3,5-tommers eksterne
- 4 x 3,5" interne harddiskbrønner på skinner m. gummi
Spesielt konstruert med tanke på lavt støynivå

Les mer om Antec Sonata på Antecs produktsider.

Førsteintrykket når vi åpnet esken var egentlig todelt. For det første var kabinettet ganske tungt, noe senere inspeksjoner viste seg å være fordi det er to stållag i veggene - litt ekstra armering for å holde lyden inne.

På utsiden av kabinettet ser vi med én gang at det er lakkert med en svært reflektiv sort lakk. Det er verdt å merke seg to ting med den flott lakken; nemlig at for det første tar seg veldig godt ut og fortjener en plass på skrivebordet, men også at denne glansen gjør det til en frustrerende opplevelse når man stadig blir forvirret at et "ekstra" skjermbilde i kabinettet.

Videre er det godt med låser; kabinettet har lås på sidedøren og på frontpanelet - som ellers er dandert med lysdioder for harddiskaktivitet og "power-on". For å komme til "power-on"- og resetknappene, må du eventuet låse opp og åpne døren.

Bak luken til frontpanelet skjuler det seg minijack-kontakter for mikrofon og hodetelefon, to USB 2.0-kontakter og en "vanlig" (stor) FireWire-port. Disse festes til hver sin header på hovedkortet (hvis du har noen) pin for pin. Dette er veldig praktisk for de som måtte ha ukonvensjonelle hovedkort, og det er milevis foran de "ferdiglagde" kontaktene som andre ofte byr på, ettersom disse ofte ikke passer med pin headerne på alle hovedkort (USB er for øvrig pin-kompatibelt i alle varianter).

Det kan diskuteres i hvilken grad det er fordelaktig å gjemme absolutt alt som finnes bak låser og luker, men det er utvilsomt bra for å holde nysgjerrige øyne unna, og en dør foran strømknappen burde gjøre sitt for å unngå å miste arbeide på grunn av at noen kommer borti av-knappen.

Fronten på kabinettet har enda mer spennde å by på. For eksempel lys. Masser av lys. Lys nok til å trenge sin egen lille molex-kontakt, faktisk - og nok til å sette en støkk i de fleste når man skrur av lyset i rommet:

Men det er fullt mulig å la være å ha lysene på - så vi skal ikke klage for mye :)

Bak frontdekselet til Sonata-kabinettet skjuler det seg enda en lekker liten detalj, som det også er lett å unngå ved første overblikk - et genuint støvfilter:

Dette kan tas ut, børstes av eller bli sendt en runde i oppvasken, og settes inn igjen ved leielighet.

Så mye for utseendet. Antec Sonata handler ikke så mye om utseende eller skrytefaktor - det er det som er på innsiden som teller med Sonata - og nå er det på tide å grave litt dypere.

På innsiden

Antec Sonata ser altså ganske bra ut på utsiden, men her er det innsiden som teller mest. Det første som slår oss når vi åpner kabinettet er den uortodokse plasseringen av harddisk-brønnene - som står på tvers av kabinettet. Dette var noe vi også så i testen av In-Win X710. Kanskje er dette den nye "trenden"?

Det slutter derimot ikke der: Harddiskene monteres i tillegg på skinner med "ansiktet" inn, som er vel og bra for de som bytter harddisker mye . At harddiskene er plassert på tvers og at rekken med disker ikke går hele veien ned til bunnen av kabinettet, er også bra for ventilasjonen - spesielt tatt i betraktning at vi egentlig er vitne til et lite kompromiss: ATX-standarden sier nemlig helt klart at harddiskene ikke skal dekke eller obstruere luftinntaket. Derfor gjøres diskene kortere, og det åpnes for litt "ekstra" luft fra bunnen. Det er ikke plass til en ekstra vifte i front, men det skal strengt tatt ikke være nødvendig ettersom viftene bak i kabinettet ikke bare dytter luft ut, men suger luft inn fra den andre siden.

Tar vi en harddiskramme ut av skinnen sin, ser vi også at den har gummibelagte monteringspunkter for å hindre at vibrasjonene fra disken forplanter seg i kabinettet og fører til ekstra støy. For at dette skal virke bra, trenger man skruer som er litt lengre enn vanlig, som Antec har vedlagt. Monterer vi harddisken, ser den omtrent slik ut:

5,25-tommers-brønnene til optiske drev er ikke like godt festet, og Sonata-kabinettet har det samme problemet som Antec sitt LanBoy-kabinett i så henseende, ettersom det bare er den ene sidepanelet som kan fjernes. Derfor støtter 5,25"-enhetene seg på egne skinner som må monteres på og "klikkes" fast. For ordens skyld bråker optiske enheter typisk så mye at det er lite et kabinett kan gjøre med saken, men denne løsningen er nok uansett ikke av de beste.

Strømforsyningen er et kapittel for seg. Den kommer med det som kan forventes av en splitter ny PSU, som for eksempel strømkontakter til serielle ATA-disker, +12 Volt-kontakt og rikelig med gode, gamle molex-er (der to er reservert; én til viften i bakpanelet, og én til lysdiodene i front). Vi er også glade for at kablene er gode og lange, tatt i betraktning at harddiskene kommer ganske langt unna PSU-en.

Som ventet er også strømforsyningen litt uortodoks. For det første ble vi litt overrasket over at den bare har én 80 mm vifte, all den tid det er konvensjonell visdom at det blir bedre ventilasjon av å ha en ekstra inntaksvifte på undersiden. Denne underviften ender i de fleste hovedkort opp med å stå rett over CPU-kjøleren og bidrar til å trekke varm luft unna, men er altså totalt fraværende i Sonata-kabinettet.

Den eneste grunnen til dette, må være at den store 120 mm viften på bakpanalet gjør en så god jobb at dette blir unødvendig. Det er også helt klart at det blir mer støy jo flere vifter man har, og så lenge det ikke går på tvers av ytelsen, skal vi ikke klage på litt mer stillhet - som tross alt er det kabinettet handler om. Det er heller ikke sikkert, rent logisk sett, om det er en så veldig god idé å trekke varm luft gjennom bunnen av PSU-en hvis det kan løses på andre måter: Mer varme i PSU-en fører tross alt til at viftene må jobbe enda mer enn ellers, noe som er ensbetydende med mer støy.

Ellers passerer PSU-en monteringstesten med AMD-hovedkort ganske greit, det er god klaring til prosessorkjøleren, og det følger med en plaststropp til å feste ATX-kabelen mot bærebjelken slik at den ikke blokkerer luftflyten:

Snur vi blikket mot 120 mm-viften på bakpanelet kan vi ikke si stort annet enn dette: "Wow".

Viften tar opp rundt åtti prosent av bredden til kabinettet og er montert på gummiplugger for å hindre ekstra vibrasjonsstøy. For de som ikke er vant til slike mammut-vifter, så er fordelen at de kan dytte mer luft med færre omdreininger over et større område, og at de dermed lager mindre støy enn vifter med mindre dimensjoner. De er med andre ikke bare "vinn, vinn", men "vinn, vinn, vinn, vinn"!

Viften i Sonata-kabinettet trenger sin egen molex-kontakt og beveger seg så sakte at vi nesten kan følge viftebladene med øynene. Og den er så stille at det bringer opp assosiasjoner til barneskolelæreren som står ved kateret for å slippe en knappenål til gulvet (er dere stille nå, barn?).

Betraktninger om støy

Antec Sonata har vist oss hvor mye CPU-viften vår bråker. En CPU-vifte med deklarert støynivå på 26 decibel skal i teorien ikke lage store lyden når den sitter inne i et kabinett fordi alle de andre viftene bråker så mye mer. Men det var før Antec Sonata kom på testbenken.

Kombinasjonen av en støysvak 120 mm vifte i bakpanalet, gummifester til harddisken og en selvregulerende støysvak PSU med én vifte, har derimot gjort skam på Titan-viften på CPU-en vår. For å høre hvor stille Sonata-kabinettet faktisk er, var vi nødt til å risikere livet til XP-prosessoren vår og stanse CPU-viften. Det betalte seg: Uten CPU-viften var Sonata-kabinettet så godt som lydløst. Og da mener vi ikke x antall decibel eller merkbart mer støysvakt enn konkurrentene, men lydløst. Vi kunne høre vår egen pust for første gang på veldig, veldig lenge. Vi oppdaget hvor høy musikken var og måtte skru ned radioen, vi hørte naboene gå over gulvet i etasjen over med tøfler over et vegg-til-vegg-teppe. Stille.

Men så kom CPU-vifter på igjen, og da var det tilbake til det samme gamle, bortsett fra at det var merkbart mindre støy enn med det vanlige oppsettet med Enermax Silent Whisper-PSU-en.

Poenget er at en datamaskin aldri blir mer støysvak enn den mest støyende komponenten. Du kan bytte strømforsyning, installere 120 mm vifter og pakke harddisken inn i gummi, men det hjelper lite hvis du ikke i tillegg benytter en støysvak harddisk (det er ikke bare vibrasjonene som støyer - noen harddisker kan drive folk til vanvidd med hvinende spinning), bytter ut viften på skjermkortet med kjøleribber eller spesiallagde vifter og sist men ikke minst, tar deg av den største lydforurenseren av dem alle - prosessorviften.

Men når det er sagt, så kommer man svært langt på vei med Sonata. Selv når prosessorviften støyer litt er det en glede å være plaget av lyden fra én enkelt vifte i stedet for en kakafoni av fem-seks forskjellige vifter som alle spiller sin egen lille melodi, akkopagnert av en brumlende harddisk som sender vibrasjoner gjennom hele skrivebordet.

Det har ikke vært morsomt å bruke andre datamaskiner etter noen uker med Sonata på plass.

Konklusjon

Stillhet er gull. Om ikke ellers så fordi du hører den lyden som du ønsker å høre så mye bedre. Vi synes alltid at det er god test å sette på radioen mens PC-en er på og sette lyden til et komfortabelt, hørbart nivå, for så å skru av PC-en og høre hvor høyt du egentlig satte radioen din. Mange kan bli overrasket.

Stillhet er også gull for de som klarer å lage et stille kabinett, og vi er veldig glade for at Antec har forstått dette. De har åpenbart ikke bare forstått det, men hatt det som et absolutt mål i designet av Sonata - uten å kompromisse på pris. For Sonata er ikke nødvendigvis et særlig dyrt kabinett.

Antec er i ferd med å få et veldig godt rykte basert på jernviljen de viser i designet av kabinettene sine. De setter seg en målgruppe og tenker veldig godt igjennom hva som må til for å lage det ultimate kabinettet for akkurat disse, og i prosessen tenker de ukonvensjonelt og målrettet for å komme opp med nøyaktig det. De gjorde det med LanBoy for ivrige LAN-ere, og de har gjort det igjen med Antec Sonata.

Det er lite de kan gjøre med støyende prosessorvifter, skjermkort og hvinende harddisker. Jobben til Antec har vært å lage et kabinett som er så stille som mulig uten å bruke "varmefeller" som teppebelegg og uten å gjøre det ekstremt dyrt ved å legge til vannkjøling eller flytende nitrogen. Så blir det opp til brukerne av kabinettet å gjøre noe med de andre støykildene.

Vi synes Antec har gjort en kjempejobb med Sonata - fra den ytre designen til den interne plasseringen av komponenter. Resultatet er fremragende både med tanke på støynivå, tilgjengelighet og byggeplass.

Det er også verd å merke seg at mye av designen fra Sonata allerede er i ferd med å snike seg inn i Antec sine andre kabinettserier; 120 mm vifter og harddiskoppsettet ser ut til å være på plass også i Antecs Super LanBoy. En test av dette kabinettet vil for øvrig dukke opp her på Hardware.no om ikke så lenge.