Nikon D7000

Are Thunes Samsonsen

Publisert 10. januar 2011

Innledning

Nikon er en gammel traver i speilrefleksmarkedet, og alt tyder på at de kan sine ting, men hvordan går det når de skal bytte ut sin egen fordums storhet, D90? Vi har sett nærmere på Nikon D7000.

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene.

Fysisk

Nikon D7000 er tyngre enn forgjengeren, og minst like solid bygget, men tåler ikke fullt så mye juling som storebroren D300s. Det ligger imidlertid godt i hånden, og føles kontant og godt sammenskrudd. Vi ville kanskje ikke slått i en spiker med det eller klasket en raner i pannebrasken med det, men vi ville heller ikke vært veldig nervøse for å miste det ned trappen en tur. Ikke med vilje, selvsagt, men ulykker skjer som kjent.

D7000 klarer godt over 1000 bilder på ett batteri, og det er dersom halvparten av dem tas med blits. Det skulle ikke forundre oss mye om det er mulig å få minst dobbelt så mange bilder ut av ett batteri dersom man ikke bruker blits og er forsiktig med skjermbruken og videoopptak. I tillegg har Nikon endelig implementert batterikroken som nesten alle andre har, så kameraet kan fortsatt brukes dersom batteriluken detter av.

Skjermen er god, men forholdsvis ordinær, men søkeren er fremragende for å sitte i et kamera i denne klassen, og helt på høyde med den i D300s, som er en prisklasse høyere. Søkeren har 100% dekning, noe som betyr at det du ser i søkeren er det samme som det faktisk blir tatt bilde av. Noen kameraer i denne prisklassen fra andre produsenter har dette, men langt fra alle.

I bruk

D7000 er fullstappet med funksjoner, men desverre er noen av dem litt mer begrensede eller fiklete implementert enn strengt tatt nødvendig. Likevel, her kan det meste stilles inn, justeres, modifiseres eller egendefineres, så skal du ha noe mer enn det D7000 tilbyr av funksjoner må du ut med mer penger. Mye mer penger, sannsynligvis. Spesielt trekker doble minnekortplasser opp.

D7000s autofokus er god og responsiv, men hastigheten kommer først og fremst an på hvilket objektiv du bruker. Du kan fokusere i LiveView, selv mens videoopptaket går, men i de fleste tilfeller vil det bråke såpass at det ødelegger lyden på opptaket, og i tillegg vil den kontrastbaserte LiveView-autofokusen "jage" litt etter fokus, slik at overgangen fra ett fokusplan til et annet vil være ujevn og lite behagelig. Vi anbefaler ekstern mikrofon og en god rigg for manuellfokus om du har planer om å bruke D7000 til seriøs filming.

Når det gjelder opptakshastighet på stillbilder er D7000 en typisk sprinter. tempoet fra start er bra, men varer ikke lenge. Bildebufferen er alt for liten i forhold til opptakshastigheten, så de helt lange bildeseriene vil det ikke klare, spesielt ikke dersom du bruker RAW.

Betjeningsmessig er Nikon D7000 bra, men har du ikke brukt et Nikon-speilrefleks før risikerer du en ganske bratt lærekurve. Alt er imidlertid som kjent en vanesak, og det gjelder også betjeningen på D7000, akkurat som på de fleste andre kameraer. D7000 har noen betjeningsting som er en tanke merkelige - auto-ISO-funksjonen, for eksempel - og som vi ønsker oss utbedret til neste modell, men ingen av dem er så alvorlige at det er kritisk.

Bildekvalitet

Selv om D7000 er et svært godt kamera på de fleste måter, er det når det gjelder bildekvaliteten det virkelig skinner. Her har Nikon gjort mye riktig, og detaljrikdommen i bildefilene fra D7000 er blant de beste vi noensinne har sett, spesielt med tanke på at det er et kamera med høyere antall megapiksler per cm² enn Nikon noensinne har brukt før på en speilrefleksbrikke.

Det er detaljrikdommen som imponerer mest. Fargegjengivelsen og dynamikkomfanget er mer midt på treet, men er likevel godkjent. I tillegg leverer D7000 en fantastisk ytelse ved høye ISO-verdier, og selv om det etter hvert kommer en del bildestøy, så er den så jevn og fin og uten fargestikk at vi nesten ikke tror våre egne øyne. Aldri før har vi sett så jevn og fin bildestøy at den nærmest er å betrakte som en funksjon fremfor en uønsket effekt. D7000 er definitivt kameraet for alle dem som savner måten de kunne bruke filmkorn som en effekt på i filmdagene!

Oppsummering

Konklusjon

D7000 er et imponerende stykke arbeid, og det ble raskt klart at dette ville være et kamera som kom til å få en velfortjent anbefaling fra oss. Selv Nikons egne folk ble overrasket over hvor velutstyrt D7000 ble da det endelig ble offisielt lansert, for dette spiser godt av markedet for Nikons andre modeller. Når kameraet i tillegg i en test leverer det det på forhånd har lovet, og vel så det, er det ikke annet å gjøre enn å bøye seg i støvet.

Med Nikon D7000 har Nikon bevist at de ennå kan, selv om det egentlig aldri var noen tvil om det. D7000 er, sine få småfeil til tross, noe av det beste vi har hatt den glede av å teste på svært lenge. Akam gratulerer hjertelig, og takker for bekjentskapet!

Klikk her for å lese hele testen.

D7000 er ikke vesentlig større enn sin etter hvert aldrende forgjenger D90, men veier faktisk hele 10% mer. Til gjengjeld så har Nikon jaggu stappet kameraet fullt også da, så det kan vi leve med. Det føles temmelig solid, og akkurat det er heller ingen overraskelse. Nikons kameraer i denne klassen har alltid vært solide saker, og etter å ha brukt det en tid sitter vi igjen med følelsen av at D7000 er alt annet enn et hvileskjær. Om noe så har Nikon jekket opp D7000 en smule innad i nisjen i forhold til hva som hadde vært nødvendig for å lage en ordinær etterfølger til D90.

Den ekstra tyngden gjør at D7000 ligger godt i hånden og føles velbalansert, men vi savner litt bedre plass til tommelen, som det var på D90. Valget om å ta litt tommelplass på kameraets bakside og i stedet få plass nok til en dedikert LiveView- og videobryter er et vi har full forståelse for, og langt på vei er enig i, men i en ideell verden ville vi kanskje ønsket oss et kamera som var 5 mm bredere og med tilsvarende ekstra tommelplass. Når kameraet som nevnt er drøye 10% tyngre enn D90 er det neppe noen som hadde reagert på den økte størrelsen.

Men dette er pirk, og bare så det er sagt: Det er pirk som skal til for å finne noe galt med D7000, og selv da er det ikke alvorlige problemer vi finner. For eksempel skulle vi ønske mer utstrakt bruk av lettmetall-legering i kameraets konstruksjon, men samtidig innser vi at Nikon for det første må bruke noe for å skille D7000 fra D300s, i tillegg til at forskjellen sannsynligvis ikke vil være spesielt viktig for de fleste av D7000s potensielle kjøpere.

På batterifronten er det for eksempel vanskelig, for ikke å si nærmest umulig, å finne noe negativt om D7000. Kapasiteten per lading, målt etter CIPA-standarden som forutsetter 50% blitsbruk, er helt i toppklassen for denne typen kameraer, med godt over 1000 bilder. Dette er 200 bilder mer enn D90, og faktisk også 50 bilder mer enn D300 klarer, og 100 mer enn D300s. Meget, meget bra, allerede der, men det er mer:

Nikon har nemlig hørt på hva Akam har sagt i årevis, og gitt D7000 en krok som holder batteriet på plass selv når batteriluken er åpen eller borte! Bravo! Og nei, vi har ingen som helst problemer med å ta cred for akkurat denne forbedringen!

Batteriluken for øvrig er helt OK, nå som kroken er på plass, men med hengsler i plast og en enkel klikklås er den helt ordinær i selskap med tilsvarende fra andre produsenter.

Nikon får imidlertid ekstrapoeng for å ha gitt D7000 en forbedret lader. Ladere har tidligere vært temmelig kjedelige standardgreier, men Nikon har tenkt litt nytt og gitt laderen til D7000 en plastfelt som beskytter batteriet mens det sitter i laderen, i tillegg til at den har fått en strømplugg som kan vinkles ved å ta til side en liten låseknapp. Ikke fryktelig viktig noen av delene, men sammen vitner de om en omtanke i design som er utelukkende positiv og som på senere tidspunkt kan gi seg utslag i viktigere fordeler. Alt i alt gir vi D7000 en bedre batterikarakter enn vi kan huske å ha gitt noe Nikon-kamera noensinne, og det fortjener det!

Skjermen på Nikon D7000 er etter dagens standard temmelig ordinær. Den er 3" (7,6 cm) stor og har 920000 bildepunkter, noe som er temmelig normalt i denne prisklassen. En god del av grunnen til at det er temmelig normalt, er nok imidlertid det at det i stor grad er godt nok. Slik ting er i dag er det ikke mange som har behov for høyere oppløsning eller større skjerm (noe som ganske sikkert ville gått ut over betjeningen uansett), så selv om konkurrenten Canon EOS 60D har en skjerm med litt høyere oppløsning, dvs 1040000 bildepunkter, trekker vi ikke stort for dette. Skal kameraskjermer forbedres i dag, må man i all hovedsak gjøre det på funksjonssiden, og innføre ting som vendbar/vribar skjerm, berøringssensitiv skjerm, eller lignende. Og selv da spørs det på hver enkelt brukers behov hvorvidt det vil ses på som et skritt freover eller bakover.

Søkeren, derimot, er det mer å si om:

For det første er den av pentaprisme-typen, noe som er det vanligste i denne prisklassen og oppover. Det er også det tyngste og lyseste, og modellene under D7000 har søkere av pentaspeil-typen, noe som er billigere og lettere, men ikke så bra. Der søkeren i D7000 løper fra røkla, er imidlertid på søkerdekningen. Vanligvis må man opp i atskillig høyere prisklasser før man finner 100% søkerdekning, men Nikon har gitt D7000 nettopp det. Til sammenligning hadde D90 96% og Canons nærmeste konkurrent, 60D, 95%. For Nikon måtte man tidligere opp i D300 for å få 100% dekning, eventuelt skifte system, for både Pentax K-7 og K-5 har nemlig også 100% søkerdekning.

Tar vi også andre faktorer, nemlig søkerforstørrelsen på 0,94x og cropfaktoren på 1,5x med i betraktningen, og regner ut et sammenligningstall for opplevd søkerstørrelse, kommer D7000 svært godt ut i sin prisklasse. Faktisk helt på høyde med D300, og ørlite granne foran Canons semipro-modell 7D. Rent fysisk er dette helt klart en av de beste søkerne vi har sett på et APS-C-kamera.

Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

Informasjonsmengden i søkeren er bra, og presenteres på en fin måte, slik at man ikke drukner i det. For eksempel vil man i søkeren se blant annet hvilken ISO-verdi kameraet er innstilt på, inntil man trykker utløserknappen halvveis ned. Da skifter det til å vise hvor mange bilder det er plass til i bufferen med de gjeldende innstillingene. Slipp knappen, og displayet skifter tilbake til ISO-visning. Har du satt kameraet på auto-ISO, vises hvilken ISO-verdi kameraet velger for deg, en funksjon som dessverre mangler på mange andre speilrefleksmodeller.

En del av informasjonen som vises i søkeren kan spesialtilpasses etter egne behov. For eksempel kan man i stedet for ISO velge å se hvor mange bilder det er plass til på minnekortet, om man skulle ha behov for å vite det. Det fungerer i så tilfelle akkurat som nevnt i avsnittet over, ved at man også her kan holde utløserknappen halvveis nede for å få se bufferkapasiteten i stedet.

Annet som kan vises i søkeren er batteristatus, minnekortstatus, om man skyter i svart-hvitt, lukkertid og blender, fokusindikator, over-/undereksponering, fargetemperatur, blitsstatus, og så videre. Mye av dette er ordinært, men noe av det er ikke det. For eksempel er det ikke så vanlig å tilby rutenettvisning i søkeren, om man skulle ønske det. Den kan selvsagt skrus av dersom man ikke trenger det, men i noen tilfeller kan det være en god komposisjonshjelp.

Alt i alt er søkeren i D7000 sjeldent bra. Den er teknisk god, og gjennomført med omtanke. Alt er tilrettelagt for at man skal kunne finne nødvendig informasjon uten å være nødt til å ta øyet fra kameraet, og dermed motivet.

I funksjonslisten til D7000 er det mildt sagt ikke mye som mangler. Vi lister ikke alle funksjonene opp her, da dette er en test og ikke en instruksjonsbok, men det er ikke akkurat vanskelig å finne interessante muligheter å nevne, som dette kameraet kan by på. Det aller meste kan spesialinnstilles (men ikke alt), og man kan med litt innsats mer eller mindre stille kameraet inn akkurat slik man ønsker. Det er helt tydelig at en form for brukervennlighet nødvendigvis er påkrevet, så er det fleksibilitet som har vært i høysetet her - ikke å sy puter under armene på grønne brukere.

De doble minnekortplassene kan for eksempel benyttes på flere ulike måter: Enten kan man lagre alt på begge minnekortene, slik at man har en sikkerhetskopi, eller man kan lagre JPG på det ene og RAW på det andre, for enklere sortering når man kommer hjem. Man kan også bruke det ene som en slags "reservetank", slik at bildene automatisk lagres på kort nr 2 når kort nr 1 er fullt. I tillegg vil D7000 automatisk skrive til det kortet som står i kameraet, selv om man i utgangspunktet har definert noe annet i menyene. D7000 har alt det som vi savnet på Sony A900, med andre ord.

Vi er ganske imponert over alle mulighetene Nikon har inkorporert i D7000. Her er det mange ting å finne som vi tidligere kun har sett i langt dyrere kameraer, eller ikke i det hele tatt. Det aller meste kan justeres på, stilles inn, fikles med eller på annen måte tilpasses, inklusive småting som bipstyrke og til og med hvilken lyd kameraet skal bipe med! Men perfekt er det desverre ikke, og enkelte ting savnes:

For eksempel er vi en smule mellomfornøyd med kommandobryteren oppe til venstre på kamerahuset. Vi har forståelse for en del av tankegangen bak den, men ikke alt. At ringen rundt, hvor man velger opptakshastighet og slikt er låsbar, er vi helt for, men den er litt i minste laget, slik at den blir fiklete i praktisk bruk, spesielt her til lands hvor forfrosne fingre kanskje er mer vanlig enn i andre deler av verden. At man har et eget modus for stille opptak, og i tillegg selv kan stille på makshastigheten det skal tilby, er også utelukkende av det gode, men at man for eksempel i utgangspunktet ikke kan benytte tidsutløser og speillås samtidig, er ganske teit, selv om kameraet som en leser ganske riktig har påpekt automatisk vil ta et bilde etter 30 sekunder dersom speillåsen er på og ingen ting annet skjer.

PSAM-bryteren er på sin side desverre ikke låsbar, og lett å komme borti uforvarende. Den er dog greiere å betjene enn ringen rundt, sannsynligvis fordi det er estimert at den vil være oftere i bruk, men vi savner en slags lås på den, i det minste dersom man har satt kameraet i ett av de to egendefinerte modiene (U1 og U2). Da burde man tatt det for gitt at innstillingen var litt mer kritisk enn ellers, og vi får håpe på en bedre implementasjon her på senere kameraer.

D7000 skårer med andre ord svært høyt for funksjoner, innstillinger og muligheter, men får noen småtrekk for et par fluer i suppa. Ingen av fluene er imidlertid så alvorlige at de bør hindre noen i å kjøpe kameraet dersom det passer dem godt på de fleste andre måter.

Noen ord om video:
D90 var med knapp margin det første speilreflekskameraet med videoopptak, og mye har skjedd på området siden den gang. Videoopptak på speilreflekser er nå nærmest en dagligdags affære, og de fleste har etter hvert også gått fra 720p, som D90 hadde, til FullHD, dvs 1080p. Dette er også kvaliteten D7000 kan stille med på videofronten, men det er langt ifra den eneste forbedringen D7000s videofunksjon har fått i forhold til D90. Sistnevnte kunne blant annet ikke fokusere under opptak, noe D7000 er i stand til å gjøre, selv om vi fremdeles vil anbefale å fokusere manuelt om man skal endre fokusplan under opptak. Ikke bare leter autofokusen frem og tilbake før den låses, men den bråker også såpass at det er mer enn bare LITT plagsomt. Løsningen på sistnevnte er som nevnt å bruke manuell fokus, eventuelt en ekstern mikrofon, som D7000 heldigvis har støtte for. I kameraet finner man også noen enkle redigeringsfunksjoner for video, men i nesten alle tilfeller vil det nok være fordelaktig å gjøre slikt på en skikkelig maskin i ettertid.

D7000 har takket være sin innebygde fokusmotor AF-støtte for optikk av flere typer, det vil si både AF, AF-D og AF-S, samt tilsvarende fra tredjepartsleverandører. Dette gjelder også kameraene over D7000 på prislisten, som D300/D300s, D700, og de ulike variantene av D3, for å nevne noen. Således er D7000 faktisk det billigste Nikon-kameraet som gir slik støtte, om man da ser bort i fra D90 som enn så lenge fremdeles vil være i salg en stakket stund.

Dette betyr imidlertid ikke at D7000 er avspist med noen dårlig AF-modul, for det er rett og slett ikke tilfelle. 39 fokuspunkter kan kameraets MultiCam 4800DX fokussensor tilby, og de midterste ni av dem er av kryss-typen. Enkelte andre nettsteder har meldt om en god AF-ytelse, men tidvise småproblemer i dårlig lys. Dette har ikke vi merket stort til i vår testing, men objektiv og vitenskaplig testing av autofokus er notorisk vanskelig, så beviser ene eller andre veien har vi ikke.

Hva autofokushastigheten angår, så er den svært avhengig av optikken, og i langt mindre grad selve kameraet. For eksempel brukte AF-S Nikkor 50mm f/1.4G betydelig lengre tid enn Nikkor AF 50mm f/1.4D på å fokusere fra uendelig og til nærgrensen og tilbake til uendelig. Dette er imidlertid ikke kameraets feil, og vårt binntrykk av disse objektivene har vært slik på alle kameraer vi har testet dem på, så lenge vi har hatt dem i eie.

Autofokus i LiveView er ikke så verst i forhold til de fleste andre kameraer, selv om den ofte må lete litt før den finner fokus, spesielt i svakt lys. Det er også mulig å benytte autofokus under videoopptak, men det bråker som bare pokker, og ekstern mikrofon anbefales på det sterkeste! På grunn av "letingen" frem og tilbake vil man også ikke få spesielt behagelige fokusoverganger under videoopptak, så en god rigg med stativ og manuell fokus er tingen om man skal være såpass avansert. Autofokus under videoopptak med speilrefleks er imidlertid langt fra moden teknologi ennå, og selv om D7000 relativt sett er bra på dette området, er det ingen tvil om at teknologien har langt og gå og vil bli betydelig forbedret inne relativt kort tid.

For vanlig stillbildebruk er imidlertid D7000s autofokus mer enn bra nok. Helt på høyden med D300s og over er den riktignok ikke, men det er ikke mye om å gjøre, slik vi opplevde det.

I serieopptak i JPG er D90 spesifisert til 4,5 bilder i sekundet, mens Nikon med D7000 har jazzet opp toppfarten til 6 bilder per sekund. Begge kameraene klarer hastigheten de på papiret skal klare, eller nært nok, men for hvor lenge varierer ganske mye.

I D7000s tilfelle målte vi 6 bilder i sekundet kun i løpet av det første sekundet, og deretter en gjennomsnittshastighet på 5 bilder per sekund i de påfølgende tre sekundene. Deretter datt hastigheten ned til like over to bilder per sekund. Til sammen klarte D7000 34 bilder på ti sekunder, eller 82 på 30 sekunder. Til sammenligning klarte D90 "bare" 4,5 bilder i sekundet, men klarte til gjengjeld å holde nesten det tempoet i 30 sekunder eller mer. D90 klarte 45 bilder på 10 sekunder, eller 132 på 30 sekunder, selv om det ble målt med et tregere minnekort enn D7000. Forskjellen kan nok i stor grad forklares med at D7000 har langt større bilder enn D90, samt høyere tempo i utgangspunktet, slik at kameraet i større grad må vente for å få skrevet dataene til minnekortet.

Hva RAW angår, så fant vi ingen vesentlig hastighetsforskjell mellom 12-bit og 14-bit, noe som i seg selv er gledelig. D300 ble forholdsvis treg ved bruk av 14-bit RAW, mens dette i D300s var løst. At Nikon opprettholder dette i D7000 er utelukkende positivt, og enda et område hvor dette kameraet spiser seg inn på D300s' enemerker.

For både D90 og D7000 går tempoet noe ned når man kjører RAW, men ikke mye. D90 klarte 4 bilder i sekundet, mens D7000 skviser ut 5 per sekund, men i begge tilfeller klarer de bare å holde farten oppe i de to første sekundene. Deretter går D90 ned til 2 bilder i sekundet, mens D7000 detter helt ned til ca 2/3 bilder per sekund, og blir det så lenge vi målte (dvs 30 sekunder).

Med blits er det ikke lengre datamengde og buffer og slikt som er flaskehalsen, men blitsens ladetid, og her kommer D7000 omtrent likt ut som sin forgjenger. Det klarer 14 bilder med blits på 10 sekunder, og av dem er det 9 som blir tatt på de første fem sekundene. Etter 9 sekunder var imidlertid blitsen tom, og det tok 15-20 sekunder å få nok lading i den til at kameraet klarte å ta flere bilder. Ikke noe å regne med, altså, dersom man har tatt nok blitsbilder til å tømme kondensatorene på relativt kort tid.

Som nevnt er D7000 raskere enn D90, men ikke så veldig lenge. Canon EOS 50D er en nå utgått modell, men omtrent på samme tid som D90 fikk også den fire stjerner av oss for, for en hastighet som feier D7000 av banen. Salige D300 fikk en halv stjerne mer, og lå ikke så fryktelitg langt unna 50D i hastighet. Det blir dermed vanskelig å gi D7000 samme karakter som D90 på dette punktet, spesielt tatt i betraktning at vi anser lista som hevet siden dengang disse modellene var nye. Selv om karakteren dermed blir 3 og en halv stjerne for D7000, så vil vi presisere at dette ikke er noe dårlig resultat. D7000 er så absolutt et raskt kamera, men på grunn av dårlig kondis blir vi nødt til å trekke litte granne.

D7000 er et typisk entusiastkamera og er som sådan ikke tiltenkt nybegynnere, så brukervennlig for den gruppen verken krever eller forventer vi at det er. Det er ikke et kamera som syr puter under armene på brukeren, grønn automatikk til tross, og selv om du i de fleste tilfeller kan få en slags hjelp eller beskrivelse av den aktive funksjonen ved å trykke på ?-knappen, så er det av begrenset nytte.

I det hele tatt er det flere valg på betjeningsfronten som vi synes er en tanke merkelige. Som tidligere påpekt kan man (som vanlig på Nikon-speilreflekser) ikke benytte både speillås og tidsutløser samtidig, og i tillegg synes vi det er noen av knappene som ikke er optimalt plassert. Enkelte viktige funksjoner synes vi burde vært prioritert høyere og lagt på mer praktiske knapper og brytere, eventuelt burde man hatt muligheter til å definere flere knapper og bryteres funksjoner selv i langt større grad.

Det er også enkelte brytere som i forskjellige situasjoner ikke er i bruk, noe vi anser som en slags sløseri med brukervennlighet. For eksempel vil du i blenderprioritert automatikk benytte det fremre kommandohjulet til å justere blenderen, men det bakerste ikke brukes til noen verdens ting. I lukkerprioritert modus er det omvendt, og det fremre hjulet er ikke i bruk. I begge disse tilfellene kan du endre på spesialinnstillingene slik at hjulet som ikke er i bruk kontrollerer ISO-innstillingene, men det må altså defineres spesielt og er ikke standard. Her kunne vi ønsket oss et annet standardvalg, og flere muligheter.

Og apropos ISO er auto-ISO implementert på en måte vi ikke skjønner tankegangen bak. Auto-ISO må slås på i en temmelig bortgjemt meny, og når den så først er slått på, vil kommandohjulet ikke overstyre den og sette ISO til det du selv ønsker, men heller definere minimum ISO for Auto-ISO-funksjonen. For å sette maksimumsverdien må du inn i den samme bortgjemte menyen, og med mindre du har vært inne i en annen bortgjemt meny får du heller ikke vite hvilken ISO-verdi kameraet har valgt. Hvorfor ikke bare legge auto-ISO inn som en egen innstilling i en eller annen ende av ISO-skalaen, slik at det kan velges på samme måte som en hvilken som helst annen ISO-verdi? Vi vet ikke, men i det hele tatt har vi sjelden sett en auto-ISO-funksjon som fungerer optimalt, og noe som overrasker oss en del, for det burde være forholdsvis enkelt. Pentax, for eksempel, har en utmerket måte å gjøre det på, mens Canon, Nikon og Sony har valgt hvert sitt sett med idiotfeil på dette området.

På den positive siden registrerer vi at D7000 har fått en dedikert bryter for LiveView, med en dedikert knapp for videoopptak midt i. Knappen fungerer bare dersom LiveView er påslått, noe vi atter en gang synes er litt sløseri. Det burde være enkelt å egendefinere den knappen til å aktivere en annen funksjon når LiveView ikke er aktivert. Uansett, til videoopptak fungerer knappen fint, og den ligger godt plassert for å starte og stoppe videoopptak uten for mye risting på kameraet.

Selv om vi her har påpekt en del suboptimale sider ved D7000s betjening må ikke det tolkes dithen at dette er et område kameraet er dårlig på. Nikon er gamle ringrever i bransjen, og har designet ett og annet speilreflekskamera før. Som alle andre produsenter har de sine småsære måter å gjøre ting på, men gjennom mange år med kameradesign har de luket bort det meste av dårlige valg på betjeningsfronten. Dette nyter selvsagt D7000 godt av, men det er begrenset med plass på et slikt kamera, og noen knapper og brytere må dermed tape kampen om plasseringen. Man skal jo tross alt ha plass til både en stor hånd og en 3-tommers skjerm på baksiden, bare for å nevne noe.

Nikon D7000 passer nok som nevnt ikke for en nybegynner, til det er det for avansert og for lite pedagogisk. Her har man som utgangspunkt at brukeren skal være kjent med Nikons måte å gjøre tingene på fra før, men er man det, er gjenkjennelsesfaktoren stor og tilvenningsperioden tilsvarende kort.

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert eller mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gang kom ut av det.

Dersom det er mulig råder vi generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig. Store minnekort og harddisker er billig for tiden, og blir bare billigere, så kostnadene med slikt er ikke noe motargument.

NB!
Dersom du leser denne testen og ser hovedkortbilder fra Pentax K-5 og Olympus E-5 i stedet for plassholderbilder, bør du være klar over at disse bildene ikke er tatt med i vurderingen slik den fremstilles i teksten. Disse bildene foreligger ikke i skrivende stund, men vil bli automatisk satt inn på et senere tidspunkt, slik at den enkelte leser selv kan få vurdere resultatene.

Det er en merkbar forskjell i bildekvaliteten mellom JPG og RAW på D7000. Ikke overraskende akkurat, men forskjellen kan synes litt større enn vi synes den burde vært. Likevel er detaljgjengivelsen og bildekvaliteten imponerende, uansett filformat, og sammenlignet med et knippe andre kameraer kommer D7000 svært godt ut av det.

Bildekvalitetsmessig er det klart allerede her at D7000 representerer en radikal forbedring i forhold til sin forgjenger D90. Sistnevnte var i sin tid kjent for utmerket bildekvalitet, men etter et besøk fra D7000 har D90 akutt vondt i selvtilliten sin og blir forlatt forslått og blødende langt bak i en støvsky. D7000 er så bra på lav ISO at vi umiddelbart ville tatt det for gitt at disse bildene må da komme fra et fullformatkamera av den dyrere typen, men slik er det ikke. Ting har skjedd i Nikons laboratorier de siste årene, helt åpenbart!

På grunn av nye testrutiner og -plansjer, vil ikke hovedkortbildene som er brukt i denne artikkelen være direkte sammenlignbare med tilsvarende bilder fra en del eldre tester, men alle hovedkortbildene i denne testen er innbyrdes sammenlignbare. De er alle tatt med samme innstillinger under helt identiske forhold, men det vil likevel være små forskjeller i eksponering og utsnitt, da vi nødvendigvis må bruke ulike objektiver og ikke alle kameraer utnytter det tilgjengelige lyset på samme måte.

Selv om vi ikke synes at JPG-kvaliteten fra D7000 er helt på høyden i forhold til RAW, så er bildekvaliteten imponerende. Greit nok, forskjellen i bildekvalitet mellom D7000 og andre forholdsvis moderne kameraer er ikke like stor som etter hvert aldrende D90 og D7000, men D7000 er likevel i stand til å imponere.

Det er imidlertid på RAW at D7000 VIRKELIG skinner! De to øverste bildene nedenfor er tatt med samme objektiv, under samme forhold, og med samme innstillinger både i opptak og etterbehandling. Forskjellen er, i mangel av et bedre ord, rå! Tatt i betraktning at D90 var kjent som et kamera med god bildekvalitet, og fortjente det ryktet, er dette meget bra resultater.

Forskjellen er mindre mellom D7000 og nyere modeller fra andre produsenter, men alt i alt er bildene fra Nikon D7000 noe av det beste vi har sett fra et crop-kamera. Noensinne.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

På MTF50-målingen legger D7000 seg øverst i feltet. Marginene er merkabre, men ikke spesielt store. Som forventet danker D7000 fullstendig ut sin litt eldre storebror D300, og D90 må også pent finne seg i å bite i støvet. Til sammenligning fikk D700 2225 i MTF50(corr), mens D3x fikk over 3000. det er med andre ord et stykke igjen til selve flaggskipet, men på detaljoppløsning må selv gamle kjemper som D700 se seg slått. Alt i alt en ren maktdemonstrasjon av D7000 her!

D90 skalerte svært bra, og oppnådde 82,3% av teoretisk maksimal detaljoppløsning på sin brikke. Det resultatet er noe av det beste vi noensinne har sett, og er vanskelig å slå. D7000 greier det heller ikke, men legger seg på 78,2%, et resultat som er meget bra, men ikke like himmelropende imponerende som D90.

Også på den visuelle inspeksjonen av sinekartet imponerer D7000. I RAW-opptak skårer det høyere enn alle sammenligningskameraene, inkludert Canon EOS 60D. Forskjellen er ikke stor, men i Akam-redaksjonen er vi enige om at Canon her må se seg slått. På JPG er resultatet fra D7000 dårligere, og filene hadde nok tålt en litt mer aggressive oppskarping i kameraet, men slikt er veldig motivavhengig, og det er mer hensiktmessig å etteroppskarpe et bilde som trenger det, enn å måtte slite med å etterbehandle et JPG-bilde med for drøy oppskarping. JPG fra D7000 kan måle seg med RAW fra D90, og det burde illustrere hvor drøy forskjellen mellom disse kameraene er. Sony A500 og A550 må begge bite i det sure eplet i forhold til JPG-filene fra D7000, selv om de får "fuske" ved å stille med RAW-filer.

På neste side ser vi nærmere på bildestøy.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

NB!
Dersom du leser denne testen og ser hovedkortbilder fra Pentax K-5 og Olympus E-5 i stedet for plassholderbilder, bør du være klar over at disse bildene ikke er tatt med i vurderingen slik den fremstilles i teksten. Disse bildene foreligger ikke i skrivende stund, men vil bli automatisk satt inn på et senere tidspunkt, slik at den enkelte leser selv kan få vurdere resultatene.

På 200 ISO er det ingen påtagelig bildestøy å spore, noe som er langt fra overraskende. Vi vet ikke hva som er "native" ISO på denne brikken, men tatt i betraktning at det i de fleste tilfeller ligger nettopp rundt 200 ISO, er det heller små og få støyeffekter å forvente på denne ISO-verdien.

D7000 gir svært høy detaljgjengivelse på 200 ISO, og hevder seg helt i toppen blant våre sammenligningskameraer. Den gamle storheten D90 er for lengst akterutseilt, og av eldre kameraer i vår sammenligning er det bare Canon EOS 50D som nesten kan ta opp konkurransen. Men bare nesten. Canon EOS 550D og 60D kan nok vise til ørlite granne flere detaljer, på grunn av en noe høyere oppløsning på 18 megapiksler mot D7000s 16, men D7000 fremviser så dønn rene filer at det er en fryd å pixelpeepe på! Kun basert på bildene på ISO 200, er det teknisk knockout til D7000!

Bildet er, bokstavlig talt, mye det samme når det gjelder 400 ISO. I RAW-bildene fra D7000 begynner jevne flater å "bruse" en smule, men ikke slik at det er noe problem, og i alle fall ikke i nærheten av den uklarheten vi ser begynne å utvikle seg på forgjengeren D90. 50D og 60D kan fremdeles vise til mange og gode detaljer, men har ikke den samme klarheten som D7000 kan skryte av.

800 ISO var i filmdagene en småekstrem følsomhet som ikke ble benyttet i utrengsmål, mens den i dag er en helt kurant bruksverdi for de fleste nyere kameraer. "Brusingen" vi nevnte under 400 ISO er nå påtagelig, men ennå ikke i problematisk grad. 50D og 60D holder fremdeles fortet i forhold, men er fremdeles bak, selv om det er med mindre margin enn på 400 ISO.

På 800 ISO er bildekvaliteten D7000 leverer imponerende, men ikke overraskende. Nikon har for lengst bevist at de kan dette med ISO og minimalisering av bildestøy, og selv D90 som i sin tid var betraktet som meget god på dette, er fullstendig distansert. Hadde noen fortalt oss dette ved lanseringen av D90, hadde vi ledd høyt og ringt snille menn i hvite frakker.

Med 1600 ISO har vi beveget oss opp i det høyere ISO-luftlag, og bildekvaliteten begynner å kjenne det, også hva angår D7000. Støyen er nå tydelig i RAW og effekten av fjerningen av den i JPG likeså, men alt er fremdeles godt under kontroll. Likevel, bildekvaliteten på 1600 ISO er slik at man bør være situasjonen bevisst før man setter kameraet på denne innstillingen, men man taper ikke forferdelig mye bildekvalitet om man skulle være uheldig og sette kameraet på 1600 når man mente å benytte 800.

D90 er på denne ISO-verdien så langt bak D7000 at det like gjerne kunne dreid seg om et kompaktkamera. Forskjellen er enorm, og vi kommer ikke helt over at en modell som da den var ny ble lovpriset (også av oss) for sin høye bildekvalitet blir så til de grader gruset som dette. Om du har trodd at det ikke skjer mye på bildekvalitetsfronten på noen år, trenger du ikke gjøre mer enn å se her!

På 3200 ISO begynner virkelig støyen å spise detaljer, men D7000 er fremdeles best i vår gruppe. Ikke med all verdens margin, riktignok, for 60D og 550D får fremdeles en viss uttelling for sin noe høyere oppløsning, men 50D som har bare litt høyere pikseltetthet som D7000, begynner å sakke akterut. D90 er her mer eller mindre ubrukelig, mens GF1 klarer brasene litt bedre, sin mye mindre sensorbrikke til tross.

På 3200 ISO må man for alvor begynne å tenke på andre alternativer dersom høyest mulig bildekvalitet er kritisk. Ikke bare vil støy eller støyfjerning (avhengig av om man skyter i RAW eller JPG) spise mye små detaljer, men følsomheten vil også gå ut over ting som dynamikkomfang og fargegjengivelse. Dette gjelder alle kameraer, i større eller mindre grad, og det gleder oss at Nikon D7000 klarer seg såpass bra. Vi merker imidlertid begynnelsen på en litt skummel tendens med at støyfjerningen på JPG-filene introduserer en del fargefeil. Det er ikke noe som er uvanlig på denne ISO-verdien, med de aller fleste kameraer, men 3200 ISO RAW-bilder fra D7000 har en jevn og fin støy som er praktisk talt uten fargefeil, så det uroer oss en tanke at fargefeil skal dukke opp i JPG-filene.

På 6400 ISO er det ikke lenger snakk om detaljgjengivelse som sådan, for de fine detaljene forsvinner nesten helt i støyen, men i nødstilfelle kan dette fremdeles være en brukbar ISO-verdi om en vanskelig situasjon skulle diktere det.

Detaljene forsvinner, men i RAW er støyen fra D7000 så utrolig jevn at vi aldri har sett på maken! Og det er kun snakk om luminansstøy, nesten utelukkende! Chromastøy er så godt som fraværende, og støyegenskaper som dette er nesten som en funksjon å regne, når man skyter i RAW. Støyen er så jevn og forutsigbar at den kan utnyttes som en egen korn-effekt, omtrent som man kunne med svart-hvitt film i gamle dager. Desverre er dette langt fra tilfelle når vi ser på JPG-filene. En masse fargefeil viser seg i JPG, og siden vi vet hvordan RAW-filene ser ut, kan vi ikke annet enn å konkludere med at JPG-konverteringen i kameraet, og den støyfjerningen som skjer der, ikke er optimal.

For ikke mange årene siden var ISO 12800 betraktet som utrolig følsomhet, og bare noe de mest sære av oss noensinne drømte om å få oppleve. I dag er det en nærmest dagligdags verdi, men den bør likevel brukes med omhu og forsiktighet. Her begynner nemlig bildestøyen selv på D7000 å bli et alvorlig problem, og JPG-konverteringen introduserer en masse fargefeil i små klatter rundt om i bildet. Likevel må man si at D7000 klarer seg bedre enn konkurrentene her, og vi ser klare tegn til at for eksempel Canons 50D, 550D og 60D alle sammen begynner å miste fotfestet. Noen av dem gjør en brukbar jobb i JPG-konverteringen, når vi ser på jevne linjer og streker, men fargefeilene til tross er også her D7000 best i gruppen.

En ISO på 25600 er det fremdeles ikke så mange kameraer som kan klare, og bildekvaliteten vi ser nedenfor forteller ganske klart hvorfor. Skjønt, bildekvalitet kan man vel egentlig knapt kalle det. Både JPG og RAW er temmelig grisete, og det eneste som er imponerende er den stadige mangelen på chromastøy i RAW. Dette kan ganske klart utnyttes som en slags funksjon, eller kunstfilter som andre kanskje ville kalt det, men da helst i svart-hvitt, siden den ekstreme følsomheten også går ut over fargemetningen og gjør bildene ganske blasse.

For moro skyld har vi simulert ISO 25600 med D90, ved at vi har tatt de vanlige testbildene to trinn undereksponert med ISO 6400 og så kompensert for dette i Adobe Camera RAW. Resultatet ble mildt sagt ikke pent.

Nikon D7000 / Nikon D90 / Pentax K-7 / Canon EOS 50D Sony A550 / Nikon D300

Støymålingene viser den samme tendensen som vi omtalte ovenfor. D7000s støykurve er jevn og fin og noe av det tetteste vi har sett med hensyn til luminansstøy og fargestøy.

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamikkomfang.

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med kameraet satt på automatisk hvitbalanse, med andre ord det som avgjort er mest brukt blant folk flest, og deretter måle differansen mellom bildenes hvitbalanse og det vi på forhånd vet at våre dagslyslamper gir. Vi må likevel gjøre oppmerksom på at dette er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

D7000 har svært god hvitbalanse, selv ved høye ISO-verdier der de fleste andre sklir helt ut. Variasjonen mellom ISO 800 og ISO 1600 er imidlertid langt høyere enn vi kan like, så et lite minus i margen blir det.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO     100: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D                         Canon 550D / Pentax K-7
ISO     200: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D / Pentax K-7
ISO     400: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D / Pentax K-7
ISO     800: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D / Pentax K-7
ISO   1600: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D / Pentax K-7
ISO   3200: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D / Pentax K-7
ISO   6400: Nikon D7000 / Nikon D90 / Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D / Pentax K-7
ISO 12800: Nikon D7000                         Canon 50D / Sony A550 / Canon 550D
ISO 25600: Nikon D7000

Gråtoner (20-23)
D7000 har gode gråtoner. de trekker ørlite mot guloransje, men ikke i så stor grad at det er noe problem. Gråtonene er betydelig bedre enn D90s var, men likevel ikke helt i toppen. Forskjellene her er imidlertid små og uviktige, så D7000 får mer enn godkjent på dette.

Hvitt og svart (19 og 24)
Akkurat som gråtonene, over, og i likhet med dem er også svart og hvitt svært nær det ideelle, uten faktisk å være det.

Hudtoner (1-2)
Hudtonene er bra, og så absolutt godkjent, men ikke klasseledende. D7000 er her langt bedre enn EOS 50D, men ikke like bra som EOS 550D, for eksempel. På lave ISO-verdier er D90 tidvis bedre på mørke hudtoner, mens D7000 er nær perfekt på lyse toner. På høye ISO-verdier er imidlertid D90 helt på skogstur, mens D7000 imponerer med konsekvent gjengivelse hele veien.

Blått, grønt og rødt (13-15)
Grønt (14) er ganske bra, men ikke perfekt, mens rødt og blått er hakket mer ute og kjører enn vi liker. Spesielt på blått ved lav ISO er D90 bedre, men atter en gang er det forutsigbarheten som redder D7000. Der de fleste andre kameraer får farger som spriker i hytt & gevær klarer D7000 å gi forutsigbare farger selv ved ekstremt høy ISO.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Gult er lengre unna det ideelle enn vi helt kan like, men cyan og magenta er begge to bra, mer eller mindre over det hele.

Annet
Alt i alt legger D7000 seg fargemessig sånn omtrent midt på treet. Det finnes kameraer som har mer upresis fargegjengivelse, men det finnes også de som er bedre. Alt i alt gir vi imidlertid D7000 god karakter på dette området, hovedsaklig fordi fargegjengivelsen endrer seg lite etter hvert som ISO øker, og den forblir dermed forutsigbar over hele spennet av ISO-verdier. Dermed blir det mulig å bruke høy ISO som et visuelt virkemiddel i seg selv, heller enn bare en nødløsning når alle andre alternativer ikke strekker til.

Dynamikkomfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamikkomfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamikkomfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamikkomfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

Ved lav ISO legger D7000 seg nesten nøyaktig på D300s nivå, det vil si best i klassen. Begge to synker imidlertid litt ned rundt om ISO 800 og legger seg omtrent midt på treet. Herfra og ut er imidlertid D7000 gjennomgående et hakk bedre enn D300, og på høy toleransegrense for bildestøy vil vi betegne D7000s resultater som bra.

Senker vi toleransegrensen for bildestøy blir historien en ganske annen. D7000 legger seg på lav ISO nest nederst i feltet, og mister den posisjonen allerede ved ISO 200. Derfra og opp til maksimal ISO på 25600 hender det den deler sisteplassen med henholdsvis Pentax K-7 og Sony A550, men den innehar sisteplassen like fullt. Ved ISO 6400 er dynamikkomfanget såpass lavt at det ikke på noe punkt tilfredsstiller støykravet på denne kurven, og resultatet blir derfor 0,00. Ikke unormalt i og for seg, men likefullt skuffende tatt i betraktning at en del konkurrerende kameraer gjør det betydelig bedre på høy ISO.

En slik kurve kan imidlertid bare fortelle så mye, og skal man få fornuft ut av disse resultatene må kurvene for dynamikkomfang ses i sammenheng med støymålingene. Som vi påpekte på forrige side er bildestøyen i D7000 unik i sin karakter. Vel er det mye av den, men den er jevn og forutsigbar, og består så godt som ingen ting annet enn luminanssstøy. Dette betyr at vi for først gang har sett bildestøy som vi tør påstå tjener en mulig hensikt, heller enn å bare være en ulempe. Noe slikt har vi ikke sett siden filmdagene, og selv om det selvfølgelig følger en del negativt med så mye støy som dette, tør vi påstå at den riktig benyttet også kan ses på som en funksjon. Som så mange andre funksjoner har den også negative sider, og man bør vite hvordan den skal brukes, men en funksjon like fullt.

Med bildestøy så jevn som det vi ser fra D7000 forteller heller ikke kurven over hele historien. Er støyen så jevn som dette vil man måtte gå langt høyere i ISO enn med andre kameraer med mer ujevn støy, før man ikke kan se det reelle dynamikkomfanget. Før eller siden vil støyen selvsagt ta fullstendig overhånd, når det blir så mye av den at bildet består av mer støy enn signal, men riktig så ekstreme er resultatene fra D7000 ikke.

Ligger godt i hånden og er tungt og solid, men ikke like solid som D300s.

Svært bra batterikapasitet og i tillegg har Nikon endelig fått på plass en batterikrok! Noe av det beste vi har sett på lenge!

Skjermen er bra men forholdsvis ordinær, men søkeren er meget bra. Stor og fin med 100% dekning gjør dette til en av de beste vi har sett på lenge i et crop-kamera. Helt på høyden med D300s.

Dobbel minnekortplass og masse funksjoner gjør dette til et imponerende kamera. Noen smårusk er det, men ikke noe alvorlig.

God autofokus, men ikke spektakulær. Atskillig bedre enn D90, men ikke fullt like god som D300s, selv om det ikke er langt unna.

Bra hastighet, men på grunn av alt for liten buffer er det så-som-så med kondisjonen. D7000 holder bra tempo fra start, men det varer desverre ikke lenge.

Betjeningen er i utgangspunktet god, men ikke så god som den burde vært. Enkelte ting har merkelige standardinnstillinger og noen knapper og brytere er ubenyttet i enkelte modi. Alt i alt bra, men kan forbedres. Ikke et kamera for en nybegynner, men har du hatt Nikon før er det ingen grunn til ikke å kjøpe D7000.

Noe av det beste vi har sett fra noe kamera, og helt klart det beste fra et kamera med APS-C-brikke. En enorm detaljgjengivelse og fantastisk ISO-ytelse gjør dette til en klar vinner! I tillegg er bildestøyen svært jevn og forutsigbar, og nesten uten fargefeil i RAW. Meget, meget, meget bra! Her har Nikon fokusert på bildekvalitet, og selv med midt-på-treet dynamikkomfang og fargegjengivelse har det helt klart vært riktig valg.

Nikon er blant de eldste og beste på å lage speilreflekskameraer, og har således ingen ting å bevise, men med D7000 har de gjort det likevel. Kameraet er ikke perfekt - et perfekt kamera finnes ikke - men i sin nisje er D7000 noe av det nærmeste man kan komme. Som en etterfølger til D90, i seg selv et med rette kritikerrost kamera, er D7000 på mange måter en maktdemonstrasjon av Nikon. D7000 er fabelaktig på sitt beste, og på sitt verste faller det ikke lengre ned enn til godt. Til under ti tusenlapper skal det godt gjøres å slå dette.

Passer for:
Overraskende mange. D7000 har et uvanlig bredt nedslagsfelt, og kan potensielt passe for brukere som skal oppgradere ikke bare fra et hvilket som helst Nikon-speilrefleks på nybegynner-nivå, men også D90, D300 og faktisk også D300s. Faktisk er D7000 så bra at det kan finne på å gå i næringen til D700 også, som tross alt er dobbelt så dyrt. Vi spår at D7000 kommer til å selge i bøtter og spann, og det vil gå ut over salget av Nikons øvrige modeller. Inntil de modellene blir erstattet av nyere modeller, selvsagt.

Helt konkret vil vi anbefale Nikon D7000 til reiselystne som trenger et solid all-round-kamera med god batterilevetid, samt alle typer entusiaster, fortrinnvis med litt erfaring under beltet. Tempoet duger godt til sport og action, men takket være en alt for liten buffer klarer det ikke de helt lange seriene. D7000 er også et utmerket reservekamera for de mer proffe fotografene.

Passer ikke for:
Nybegynnere som har liten eller ingen erfaring med speilreflekskameraer eller avanserte kompaktkameraer. Det hjelper også å ha litt erfaring med Nikons egne kameraer. D7000 er heller ikke optimalt for studiofotografer, skjønt bildekvaliteten er så bra at det nok vil kunne gjøre en god jobb også der. Alt i alt er det ikke mange vi vil direkte fraråde et D7000-kjøp.

Les også

Akam oppdaterer speilreflekstester