Til hovedinnhold
NyhetMiniDisc

Sony forsøkte å forføre musikkbransjen med Minidiscen

Men Apple skulle gi teknologien et kraftig skudd for baugen.

Opp gjennom historien har det vært gjort utallige forsøk på å kapre interessen til de musikkinteresserte. Veien fra enkle spilledåser og frem til dagens strømmekultur har vært lang, og et av produktene som har prøvd å tilfredsstille musikkhungrige brukere var Sonys MiniDisc-konsept.

Fra en sped barndom på tidlig 90-tall, har denne plattformen gjort gjentatte forsøk på å danke ut andre alternativer som musikk-kassetten, CD-en og ikke minst MP3-spillere. Sistnevnte motstander skulle vise seg å bli en hard nøtt å knekke, og Apples lansering av iPod gjorde at Sony måtte ty til et siste desperat forsøk i håp om å holde liv i MiniDisc-en.

Fødes tidlig på 90-tallet

Vi må spole tiden tilbake til 1992, nærmere bestemt september dette året. Da viser Sony frem et helt nytt system; MiniDisc. Dette var et digitalt format som skulle gjøre det enkelt å ta opp musikk, og ble med det en direkte konkurrent til den analoge musikk-kassetten, som på den tiden var det vanligste å ta opp musikk med.

Sony MZ1.Foto: Wikipedia

Derfra går det kun noen få måneder før japanerne november samme år kunne kjøpe den aller første MiniDisc-spilleren, Sonys nye MZ1. Resten av verden måtte tålmodig vente ytterligere én måned før spilleren var på plass i butikkhyllene.

CD-en hadde allerede rukket å få et solid fotfeste på markedet, men muligheten for å ta opp musikk var fortsatt uvanlig på denne plattformen. Ergo var MiniDisc tenkt som et alternativ for de som ønsket å spille inn lyd i digital form. Ikke bare musikk, men lyd generelt. I teorien hadde nemlig Sony et produkt som på papiret ville sette kassetten i skyggen «over natten», men det skulle vise seg at folk ikke var så opptatt av lydkvalitet.

Får ingen stor mottagelse

Mottakelsen av det nye formatet møter alt annet enn full applaus, og det skulle vise seg at populariteten til produktet var langt unna hva Sony hadde håpet på. Selskapet solgte kun 50 000 spillere på verdensbasis den første tiden, et tall som ikke skremmer vannet av noen. Med andre ord hadde teknologien ikke klart å friste med digitale opptak, og folk flest fridde fortsatt til kassetten.

MiniDisc var en kompakt måte å lagre musikken din på. .

Salget vekket nok vonde minner innenfor murene til Sony. Mot slutten av 70-tallet lanserte nemlig Sony et videoformat som selskapet håpet skulle ta over som et ledende videoformat. Betamax var på mange måter like tilsvarende overlegen VHS som MiniDisc var i forhold til kassetten. Allikevel måtte Sony innse at det ble et sviende nederlag mot VHS-en i feiende videoformatkrig. Historien kunne på dette tidspunktet se ut til å gjenta seg.

Sony så for seg ungdommer som den store målgruppen for den nye teknologien, men prislappen viste lite tegn til dette. Skulle du ha den første MiniDisc-spilleren med opptak, måtte du nemlig punge ut med hele 750 dollar. Det tilsvarer rundt 4500 norske kroner i dag, noe som på den tiden var 6800 kroner.

Samtidig krevde Sony avgift for sine blanke MiniDiscer, noe som gjorde at prisforskjellen kontra analoge kassetter ble stor. Noen år senere ble opptaks-CD-er mer vanlig i butikkhyllene, og i løpet kort tid var disse også billigere enn MiniDisc-alternativet, selv om du da også måtte ha en CD-brenner.

Pakker filene inn i et kompakt format

MiniDisc var på mange måter en slags slektning av floppydisken, ved at den hadde en tilsvarende måte å fungere på – men med langt mer lagringskapasitet å vise til. Mens en floppydisk kunne gi deg 1,44 MB med lagringsplass, hadde en MiniDisc omlag 130 MB med kapasitet.

MiniDisc kan minne litt om en diskett i måten den fungerer på. (Foto: Wikipedia)

Den lille disketten, som kun målte 68 x 72 x 5 millimeter, kunne ta opp musikk digitalt og klarte å få plass til like mye musikk som på en CD-plate. Det tiltross for at lagringskapasiteten i utgangspunktet var en femtedel av en CD-plate.

Grunnen til at MiniDisc-formatet kunne matche kapasiteten til en CD, var fordi Sony brukte en komprimeringsteknologi for å pakke sammen filene på disketten. Denne teknologien het ATRAC, et system som lot sangene krympes ned til en femtedel av den opprinnelige størrelsen, uten at det gikk nevneverdig utover lydkvaliteten. Dermed fikk du plass til de samme 74 minuttene med musikk på det digitale formatet til Sony.

Prøver å øke interessen

Salget av MiniDisc-apparater tar ikke av i starten. Ser man tilbake på CD-ens lansering i 1982, ble heller ikke den noe hvermannsen kastet seg over til å begynne med. Derfor prøver Sony å blåse nytt liv i teknologien noen år senere ved å spytte inn en god slump penger for å reklamere for teknologien

En av styrkene med MiniDisc-teknologien var at du enkelt kunne håndtere innholdet og holde oversikt over det. Med andre ord var det en langt mer brukervennlig plattform enn hva tilfellet var med kassetten, hvor du med MiniDisc enkelt kunne slette et spor, og legge til et nytt. Som du ser av Sonys reklame fra 1997 i videoen nedenfor, prøvde selskapet å tydeliggjøre denne muligheten på sin helt egne måte.

Kunne også brukes til å lagre data

Da MiniDisc ble lansert mot slutten av 1992, var fortsatt disketter en av de vanligste metodene for å overføre data fra en maskin til en annen. Etterhvert ville blant blant annet Iomegas zip-løsninger for alvor komme på banen, før CD-en mot slutten av 90-tallet ble et enda mer populært alternativ.

Det ble også gjort forsøk på å ta i bruk MiniDisc-plattformen til å lagre data på, først og fremst i forbindelse med opptak av video. I 1997 lanserte Sony MD-Data2, som var en tom lagringsdisk med en kapasitet på inntil 650 MB med data.

Noen år senere, i 2004, ble kapasiteten øket til 1 GB, hvor en MiniDisc-spiller kunne kobles til en PC som en slags USB-lagring. På denne tiden var det for det meste i Japan at plattformen fortsatt hadde en greit fotfeste. I buskene lusket MiniDisc-ens største fare, MP3, som skulle vise seg å sette spikeren i kisten for teknologien.

NetMD – det siste forsøket

Sony MZ-N707, et eksempel på NetMD fra selskapet. .Foto: Wikipedia

MOt slutten av 90-tallet begynte altså en ny måte å lagre musikkfiler å dukke opp; MP3. Med denne teknologien kunne du lagre musikk som filer på PC-en din. Fordi det var snakk om datafiler, banet det senere vei for muligheten til å spille av disse på alt fra mobiltelefoner til nettbrett. Men før det skulle et stort firma i Cupertino gi MiniDisc en ny motstander å bryne seg på.

I 2001 slipper nemlig Apple et produkt som skulle forandre måten vi tar med oss musikken på farten. Da lanseres den første iPod-en, en enhet som kunne spille av musikken din digitalt, hvor musikken ble lagret lokalt på spilleren som datafiler. Noen få år senere var disse spillerne rukket å bli såpass populære at ordet iPod på den tiden var synonymt med ordet MP3-spiller.

Sony oppfatter den raske suksessen de nye spillerne til Apple har, og bestemte seg for å gi MiniDisc-plattformen en siste sjanse. Det ble starten på NetMD, der selskapet lot deg sende musikkfiler rett til MiniDisc-spilleren, som via programvare på maskinen konverterte om filene til Sonys egne ATRAC-filsystem. På det raskeste kunne musikkfilene overføres med en hastighet som var 64 ganger raskere enn vanlig avspillingshastighet.

Mest populær i Japan

MiniDisc-en tok aldri verden med storm slik Sony håpet. Den føyer seg inn i historien som en plattform som var overlegen rent teknisk, men som på grunn av blant annet pris ikke klarte å hamle opp med billigere alternativer.

I Europa og USA klarte ikke MiniDisc å slå skikkelig igjennom, og forble en plattform noen få ihuga tilhengere klamret seg fast til. Resten av oss valgte å heller brenne ut CD-skiver med musikk, eller senere droppe hele platen til fordel for en iPod.

Allikevel ble teknologien godt mottatt i Japan. Det var her MiniDisc ble solgt i et nevneverdig antall, og vi skulle rekke å skrive mars 2013 før den siste MiniDisc-spilleren forlot butikkhyllene i landet. Et par år før dette annonserte Sony at de ville legge ned sin satsing på Walkman-baserte spillere.

Det finnes flere eksempler på teknologi som var forut for sin tid:
Her kan du lese mer om vidunderplata LaserDisc (Ekstra) »

Les også
Nå er det slutt på Betamax
Les også
Dette er prosjektene Sony måtte sende i graven
Les også
Slik tok Intel-standarden rotta på Apple
Les også
Dette gir deg best underholdning på langtur
Les også
iPad-en du kunne ønske deg til jul for 20 år siden
annonse