Til hovedinnhold

Oppskarping av digitale bilder

Innledning

Denne artikkelen tar sikte på å gi en grunnleggende innføring i denne viktige delen av digital bildebehandling. Mange som bruker et digitalt kamera syns det er vanskelig å forstå hvorfor oppskarping er en naturlig og nødvendig del av bildebehandling. Dette kan gjelde både den som møter dette for første gang samt også den som ønsker å kunne utføre dette på en best mulig måte. Artikkelen tar utgangspunkt i USM i Photoshop, men er ellers i det alt vesentlig generell for de litt ulike former oppskarping man støter på i ulike programmer (RAW-konverteringsprogrammer og rene bildebehandlingsprogrammer).

Ut fra dette skal jeg forsøke å forklare årsaken til at man må benytte seg av oppskarping når det gjelder digitale bilder. Og så er det nok mange som føler seg usikre når det gjelder selve fremgangsmåten.

Hvordan virker forskjellen rent konkret?

(Klikk på bildene for å se større versjon)

Hvorfor er det nødvendig å skarpe opp digitale bilder?

Mange spør, hva er årsaken til at dititale bilder trenger oppskarping? Er de digitale kameraene for dårlige – og tidligere (da man brukte film) var jo ikke slikt nødvendig?

For å ta det siste først, oppskarping med USM (forkortelse for engelsk ”unsharp mask”) ble faktisk brukt lenge før noen hadde så mye som tenkt på digitale opptak og digitale bilder. Teknikken med å øke skarphetsinntrykket via den såkalte ”unsharp mask” ble utviklet for reproformål, og ble i en viss utstrekning brukt også ved forstørring i det tredisjonelle mørkerommet. Dengang krevde bruk av unsharp mask betydelige håndverksmessige ferdigheter og evne til å lage slike masker på filmbasert grunnlag.

Men det er et bestemt forhold som skiller vesentlig mellom film og opptak på digital sensorbrikke. Sensorbrikken er en regelmessig mønster (en matrise) av sensorer også kalt piksler, Når det projiseres andre mønstre på en slik sensorbrikke er det fare for at moiré oppstår. Mange har sett dette når folk opptrer på TV med klesplagg med rute- eller stripemønster. For å hindre dannelsen av moiré er det i et digitalt kamera lagt et filter over sensorbrikken. Dette filteret (kalt ”low pass”-filter) gir bildet en meget forsiktig softing (og stenger forøvrig for den infrarød del av lyset). Det er bl.a. særlig for å motvirke effekten (altså en viss softing) av dette anti-moiré-filteret at en viss oppskarping er nødvendig for å gjenskape et godt skarphetsinntrykk.

Hva er skarphet?

Først og fremst er ”skarphet” ikke det samme som oppløsning, dvs. (evnen til å gjengi fine detaljer). Skarphet er først og fremst et inntrykk som skapes hos betrakteren, derfor er uttrykket ”skarphetsinntrykk” nettopp brukt for å peke på at det dreier seg om noe annet en oppløsning/detaljgjengivelse.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. Begge må være tilstede om det menneskelige øye skal oppfatte skarphet.

“Acutance” eller god ”kantgjengivelse” – er kanskje den viktigste egenskap som må være tilstede før vårt øye oppfatter skarphet. Acutance dreier seg om overganger og kanter i bildet og om det er tydelige nivåforskjeller ved disse overgangene. Der er altså denne tydeligjøringen av overganger og kanter vi bruker oppskarpingsfunksjonen til. Hvordan funksjonen USM i Photoshop påvirker bildet ser man best ved en kraftig forstørrelse, se disse eksemplene:

Legg særlig merke til disse to bildene:

I begge disse utsnittene er forstørrelsesgraden alt for overdrevet, men det er gjort for tydelighets skyld. Her ser man lett hvordan USM fører til at detaljer blir tydeliggjort ved at det dannes en viss mindre kontrast eller kontur ved overganger og kanter.

Det annet vilkår, detalgjengivelse (oppløsning), må også være oppfylt. Er oppløsningen for svak vil betrakteren normalt oppfatte bildet som "uskarpt". Men det samme vil gjelde selv om oppløsningen er høy men kontrasten er lav. Vi kan tenke oss et fotografisk opptak av en flate med svært nærliggende tynne linjer (mange pr. millimeter), tegnet opp på en grå flate hvor gråtonedifferansen mellom bakgrunn og linjer er på eller over grensen av hva det menneskelige øye kan skille fra hverandre (gråtonedifferansene går mot null). Det fotografiske opptaket av et slikt motiv vil bli oppfattet som "uskarpt" (betrakteren makter ikke å se noe annet enn en jevnt grå flate), mens det med tilgjengelige måleinstrumenter greit lar seg gjøre å registrere differanser i gråtoner som svarer til dem som faktisk var tilstede i motivet. Selvsagt et litt ekstremt eksempel, men det viser altså at et opptak med høy oppløsning blir oppfattet som fullstendig "uskarpt" dersom kontrasten er lav.

Oppfatningen av skarphet avhenger med andre ord av at oppløsningen er god og at en viss minste grad av kontrast er til stede. Kontrast dreier seg i dette tilfellet om to litt ulike forhold. Dels er det snakk om generell (el. "global") kontrast i det ferdige bildet, hvilket er ensbetydende med at laveste verdi (de lyseste tonene) ligger på god avstand fra de høyeste verdiene (de mørkeste tonene). Sagt forenklet, "hvitt" må være hvitt (og ikke lysegrått) og "svart" må være svart (og ikke mørkegrått). Men dels er det også nødvendig at lokalkontrasten er rimelig god for at noe skal bli oppfattet som "skarpt". Lokalkontrast er differanse i gråtoneverdier mellom nærliggende områder i bildet. Det menneskelig øye fester seg særlig til om det er forholdsvis tydelige skiller mellom nætliggende partier i bildet, dvs. om konturene avtegner seg med en rimelig grad av tydelighet. Det er da også lokalkontrasten man i første rekke påvirker gjennom digital oppskarping ("USM" el. "unsharp mask"). Med digital oppskarping oppnår man bl.a. å tydeliggjøre konturene i bildet. Dersom man er uforsiktig, blir konturene overtydeliggjort, de blir endret til lyse/hvite eller mørke/svarte linjer som skjemmer bildet.

Skjematisk kan vi tegne opp oppløsning og acutance (kantskarphet) på denne måten:

Unsharp Mask (USM)

USM er ikke noe tryllemiddel

Bruk av USM er en helt normal og nødvendig del av digital billedbehandling. Det har ingen ting å gjøre med manipulasjon el. lignende. Selvsagt kan USM, i likhet med andre redigeringsverktøy, brukes på sære måter, en fil som kjøres flere ganger gjennom USM med parametrene stilt til maksimal virkning blir fort endret til det ukjennelige. USM er heller ikke et slags digitalt "knep" som kan dekke over slurv under opptaket. Er originalen ikke skarp, kan bruk av USM ikke rette på det. Et opptak som lider av uskarphet blir sjelden dårligere av å få en passelig dose USM, men det lykkes nok heller ikke å reparere uskarpheten. USM er et kraftigvirkende hjelpemiddel som med ukyndig bruk kan ødelegge det meste. Brukt med forstand og varsomhet er det et uvurderlig hjelpemiddel.
Men til oppretting av opptak som f.eks. ikke er i fokus eller skjemmet av bevegelsesuskarphet kan USM altså ikke brukes.

Konkret om hvordan parametrene i USM bør settes

Her vises parametrene T, R og A med en typisk innstilling for små filer som f.eks. 1024 x 768 piksler.

USM-funksjonen i Photoshop har som vist i bildet 3 parametre:

  • "Threshold"
  • "Radius"
  • "Amount"

Det er viktig å forstå hvordan disse parametre både virker hver for seg og hvordan de også samvirker.

Threshold (terskel)

Threshold (T) bestemmer praktisk sett hvilke differanser funksjonen tar hensyn til. Threshold på 0 (null) betyr at alle differanser er relevante. Med T på null vil i prinsippet kontrasten mellom alle nærliggende piksler kunne bli økt. Med "differanser" forstås differanser (i lysverdi) mellom piksler.

USM kan i mange tilfeller brukes med godt resultat med T satt til null. Likevel, mange bilder kan ha tilsynelatende jevne flater (f.eks. hudtoner, himmel), da kan threshold på 0 skape en grumsete, kornlignende struktur ("hudsykdom" i portretter). Dette skyldes at det normalt er en viss, mindre variasjon mellom pikslene i jevne flater. Dersom differansene mellom dem forsterkes, øker mao. kontrasten mellom pikslene. Det gjelder å finne en balanse der grumset eller "kornene" minimaliseres, samtidig som ønskete konturer får øket kontrast. Omvendt, om threshold settes høyere enn 0 (f.eks. 10 eller høyere), vil jevne flater påvirkes lite eller ingenting. Med svært høye verdier på T får USM i stigende grad karakter av en funksjon som "bare" øker kontrasten mellom markerte konturer.

Radius

Tilpassing av radius avhenger etter min mening først og fremst av to forhold:

Pikselantallet

Altså ikke filstørrelsen (hvor mye plass den tar på disk), men filen vurdert etter antall piksler.

Filens karakter

Filens karakter, nærmere bestemt om den representerer et skikkelig skarpt opptak og om den inneholder mange fine detaljer.

Pikselantallet

Ettersom verdien på radius bestemmer hvor mange piksler (i omkretsen) funksjonen skal ta hensyn til når det gjøre endringer på én piksel, sier det seg vel egentlig selv at radius må bestemmes ut fra antallet piksler i filen. En radius på 1 er 1/400 av en fil på 400x400 piksler, mens det er 1/2400 av en fil på 2400x2400 piksler.

I en fil med få piksler, f.eks. 1024 x 768, kan 0,2 til 0.3 i radius ofte passe bra sammen med amount (mengde) på 400 til 500. På en fil på f. eks. 2600 x 3900 piksler (fra et kamera med ca. 10. mill piksler) kan det godt brukes 1-4 i radius med amount på 300-500. Visuell bedømmelse av effekten i det konkrete tilfelle er en helt nødvendig forutsetning. I redigeringsprogrammet må filen vises i den størrelse den skal få som print eller størrelse den skal vises på skjerm. Dette angir Photoshop som 25%. Noen sverger til 50% el. 100% visning ved bedømmelse av hvilke grad av oppskarping som passer, og hva den enkelte foretrekker er individuelt. Det som ikke er individuelt er at visningen må være 100%, halvparten (50%), fjerdedelen (25%) osv. fordi andre visningsstørrelser lager uønskete effekter som gjør det umulig å bedømme oppskarpingsgraden (og forøvrig mye annet for bilder som vises på dataskjerm).

Bildefilens karakter og størrelse

Dersom bildet har høy skarphet i utgangspunktet, tilsier praktisk erfaringer at en bruker en relativt lav verdi på radius (hvor lav altså bl.a. settes i relasjon til filens pikselantall).
Dersom bildefilen har mange fine detaljer (hår, grener, plantefibre etc.) er det ofte nødvendig å utprøve flere verdier for radius, det kan da være fornuftig å å teste med lav radius (og forholdsvis høy amount, fra 300 til 500). Høy verdi på radius får ofte liten effekt på små detaljer, mens lav verdi sammen med høy verdi på "Amount" kan passe bra. Det kan imidlertid ikke sterkt nok understrekes hvor viktig det er å prøve seg frem når man ikke er sikker. I en slik situasjon er det forøvrig smart å teste ulike parametre på en kopi, enklest ved å bruke funksjonen ”duplicate layer” i Photoshop.

Filer med jevne toner (f.eks. hudtoner, himler etc.) kan få mye kornlignende grums dersom både radius og threshold er lav. Dersom threshold av en eller annen grunn ikke ønskes satt særlig høyt, kan en forsøke å øke verdien på radius. Som alt sagt, ved høy verdi på radius får man liten effekt på små detaljer, og de "små detaljer" her kan f.eks. være mindre variasjoner i hudflater. Dersom bildefilen har endel støy vil også dette – dessverre - bli tydeliggjort ved oppskarping. Det beste botemiddel er da støyreduksjon før oppskarping settes inn, ellers kan økt radius og litt økt verdi på threshold også hjelpe noe.

Klikk eksemplene nedenfor for å se dem i større format.

Amount (mengde)

Amount skal være mengden av effekt som innstilt med threshold og radius. I praksis kan det mange ganger se ut som det er flere veier til samme mål. Lav radius med høy "Amount" kan gi effekter som det ikke er lett å skille fra høyere radius med lavere "Amount".
Fo ordens skyld: De parametrene som passer i Photoshop kan ikke uten videre overføres til andre programmer. F.eks. har Corel Photo Paint flg. parametre: Threshold (0 til 255), Radius (1-20) og Prosent (1-500).

Når skal Unsharp mask brukes?

USM skal som hovedregel brukes som siste inngrep under bildebehandlingen. USM virker destruktivt, i hvilken grad er avhengig av hvor hardt USM blir kjørt. Oppskarping med etterfølgende redigering av filen (f.eks. korrigering av fargebalanse og kontrast) bør unngås, men mindre inngrep er ikke noe problem.

Men når dette er sagt er også oppskarping i flere trinn noe som kan gi svært gode resultater, f.eks. slik at det gjøres en viss meget forsiktig oppskarping under RAW-konverteringen (såpass lite at den er på grensen av det som syns), og så foretas den endelige oppskarping på en bildefil i TIFF bestemt for utskrift i f.eks. 20x30 cm. Så hender det at man ønsker å lage en mindre fil ut fra den større, for visning på internett eller for projeksjon, hvor 1024 x 683 piksler gjerne er det som passer. Det er da mulig å se at mange filer (men ikke nødvendigvis alle) vinner på en liten dose oppskarping til tross for at den større filen var ferdig oppskarpet for sitt format. For egen del pleier jeg da å forsøke med A:500, R:0,2 og T:0, og det passer ofte bra. Det kan da være fornuftig å legge opp en duplicate layer og så gjøre oppskarpingen på den. Blir det litt for mye kan effekten minkes ved å redusere opacity.

Feil bruk av USM

Feil i bruken av Unsharp mask

I all digital billedbehandling er det viktig å vise måtehold. Det er som regel den enkleste sak av verden å bruke gode hjelpemidler på en feilaktig måte.

Overbruk av USM kan arte seg på flere måter:
Kornlignende grums som allerede er nevnt, skyldes ofte at USM er kjørt for hardt, eventuelt med for lav verdi på threshold. Dette kan som nevnt skyldes at støy i opptaket blir gjort mer tydelig av USM. Mer vanlig er at USM, som øker kontrasten mellom tilstøtende områder, øker små differanser mellom nærliggende piksler slik at resultatet minner om korn. Botemidlet nevnt foran.

En annen vanlig feil, som ikke er helt lett å unngå, er at en får markerte, synlige konturer mellom mørke og lyse områder. Eksempler kan være f.eks. en mørk ås mot himmel, at mørke grener mot blå himmel får en lys, hvit kontur, eller at klær, briller eller annet mot hud også får slike unaturlige streklignende konturer. Botemidlet kan være å redusere Amount, eventuelt også Radius.

Men her fins det også andre og bedre metoder, en manuell og en halvautomatisk:
Den manuelle metoden: Bildet er ferdig redigert bortsett fra sluttoppskarpingen. Man legger opp en kopilayer med duplicate layer, og skarper opp på den. I de områder hvor slike stygge konturer viser seg, kan man da enten klippe dem bort (ved å markere området) med ”Clear”, eller man kan viske dem vekk med viskelæret – en smaksak hva man velger.

siden til Fred Miranda (klikk på ”Software”) finnes ”CSpro Plugins (Custom Sharpening)”. Denne lille rimelige saken installerer seg under ”Automate” og skjermer ganske bra for uønskete og stygge konturer (men reduserer også effekten av USM noe). Krever litt testing for å få tak i hvilke parametre som passer, men er ellers meget enkel å bruke.

Nok en typisk feil er at det etter bruk av USM lokalt dukker opp én eller flere piksler som skiller seg uventet sterkt fra omgivelsene, de er f.eks. helt hvite eller helt svarte. Som regel er dette et tegn på at USM er kjørt for hardt. En må i tilfelle utprøve en annen sammensetning av parametrene, høyere threshold/terskelverdi er da mest naturlig.

Men hva gjør en når én del av bildet blir fint med den innstilling som er valgt, mens en annen del viser feil av den type som er nevnt over? Litt avanserte bildebehandlingsprogram (f.eks. Photoshop) gir jo anledning til å velge deler av bildet, slik at ulike grep som kontrastendring, USM etc. bare virker i det utvalgte området. Det blir da viktig å påse at overgangen mellom utvalgt og ikke utvalgt område ikke blir for skarp. Til dette bruker en "feather" (i PS, Select -> Feather).

Dessuten kan det jo hende at at en ønsker at ett bestemt område i bildet skal ha mer oppskarping enn andre områder (som kanskje ikke skal ha noe). Eksempelvis kan dette være tilfelle med et portrett mot en uskarp bakgrunn, eventuelt kan en ønske bare å skarpe opp øynene osv.

Mer effektiv bruk av USM med fil i LAB-format?

Når USM brukes på en fil i RGB-format, skarpes alle kanaler (R, G og B) opp samtidig. Enkelte brukere har hevdet at dette kan føre til en viss dreining av fargebalansen., eller at med ved konturer kan oppleve uønskete fargeeffekter (såkalt ”regnbueeffekt”). At dette i og for seg kan forekomme betyr ikke at det er noe vanlig problem. Faktisk er det blant erfarne brukere nokså vanlig å anse dette som noe det er liten grunn til å ta hensyn til.

LAB er enn annen fargemodell enn RGB. RGB har tre kanaler som representerer R, G og B. LAB har også tre kanaler: L, som representerer Lightness (luminosity eller gråverdiene), A og B som representer hver sin del av fargespekteret. Tanken er at om man bare skarper opp på L-kanalen så kan fargene ikke blir påvirket. En guru som Bruce Fraser taler mot å avvende LAB-metoden.

En sak for seg er at overføring fra RGB-modellen til LAB er et forholdsvis omfattende inngrep. Dels kan det ansees tungvint rent arbeidsmessig, og tilbakeføring til RGB-modellen (noe som er nødvendig) er neppe helt nøytral. RGB til Lab i seg selv kan introdusere et visst fargeskift i det blå området.

Men dersom man likevel vil benytte metoden er fremgangsmåten slik:
Filen overføres til formatet LAB (Image -> Mode -> Lab color). Når det er gjort klikker man på "Channels", og velger "Lightness". Deretter kjører man USM bare på denne kanalen. Deretter konverteres filen tilbake til RGB. Alt det som ellers er sagt om USM gjelder fullt ut også her.

Avanserte oppskarpingsmetoder

Avanserte oppskarpingsmetoder – alternativer til USM.

High-pass-filtermetoden - et alternativ til USM

USM er ikke den eneste metoden i Photohop som kan benyttes for oppskarping. En kan benytte det såkalte "High pass" filteret på en bestemt måte som kanskje kan oppfattes som litt mer innviklet eller tungvindt enn USM. I enkelte situasjoner kan denne metoden lettere unngå kornlignende grums som en ellers kan få med USM. På den annen side har metoden en lei tendens til å lage haloer eller glorier ved områder med høy kontrast. Metoden er således ingen snarvei for den som har det travelt, virkningen må avpasses like nøye som ved bruk av USM. Effekten ligner ganske mye på den man får ved bruk av stor radius, noe som også lett skaper denne typen haloer eller glorier.

Fremgangsmåten er som følger: Med en ellers ferdigbehandlet fil tatt inn i PS ta "Duplicate layer". Den dupliserte layer gis så egenskapen "Hard light" (eller ”Overlay”). Deretter kjøres "High pass" filteret ("Filter" -> "Other" -> "High pass"). Sett gjerne radius der forsøksvis til 15-25. Dersom effekten vurderes som for sterk, reduser "Opacity" på den dupliserte layer (den som "High pass" filteret ble kjørt på). Mange vil mene at denne metoden ikke er er godt egnet til å skarpe opp fine detaljer. Bildefilen gir på denne måte et litt grovere inntrykk og får en tydelig kontrastøkning som ikke nødvendigvis er ønskelig.

Her er bildene til venstre begge uskarpet, på de midterste er det brukt lav amount og høy radius (A:50, R:50 og T:0), og tilslutt er den egentlige oppskarpingen gjennomført på bildene til høyre med høy amount og lav radius (siden bildebredden er under 1000 piksler, passet A:500 og R:0,2 bra). Bildet med svanefoten viser tydelig hvordan metoden driver opp kontrasten i det mørke området. Fremgangsmåten tar frem detaljer i det mørke området. Det samme gjelder for portrettet.

(Klikk bildene for større utgave)

Utradisjonell bruk av USM

Den som legger størst vekt på ren bildeskaping kan selvsagt bruke "Unsharp mask" konstruktivt for å skape effekter som har en positiv billedmessig ("kunstnerisk") effekt. Eksempelvis kan USM brukt med meget høy radius (50) og lav amount (50) gi effekter som minner om dem en får med litt avansert bruk av kurveverktøyet. Avhengig av hvordan bildet er bygd opp, kan en slik bruk av USM bidra til at ulike tonenivåer skiller seg sterkt fra hverandre.

Avanserte oppskarpingsmetoder – flertrinns oppskarping.

Frasers tretrinnsmetode

Den mest avanserte metoden er den tretrinnsmetoden som Bruce Fraser omtaler bl.a. i artikkelen om arbeidsflyt ved oppskarping "

Thoughts on a Sharpening Workflow

".
Her pekes det dels på at oppskarping er avhengig av sammenhengen, hva fotografen vil frem til og dessuten at bildet innhold mv. er av vesentlig betydning. Hovedpoenget i artikkelen er likevel beskrivelsen av en tre-trinns metode for oppskarping – et kort resumé her:

Opptaksoppskarping

Opptaksoppskarping (el. "Capture sharpening") er den den av metoden som sikter på å motvirke det tap som selve digitaliseringspresessen fører med seg, jfr. det jeg foran har pekt på i avsnittet "

Hvorfor er det nødvendig å skarpe opp digitale bilder?

".

Oppskarping ut fra billedmessige hensyn

Denne delen av tretrinnsmetoden gjelder oppskarping ut fra billedmessige hensyn, dvs. ut fra billedmessige og kreative vurderinger (evt. "kunstneriske" om man foretrekker det ordet), det Fraser kaller "Creative Sharpening"). Denne oppskarpingen brukes lokalt eller over hele bildet for å fremheve spesielle ting i et bilde – eksempelvis kan det være øynene i et portrett.

Sluttoppskarping ut fra bildefilens bruk

Sluttoppskarping skal ta hensyn til bildefilens størrelse og bruk, og gjøres etter at de to foregående ledd er gjennomført og etter at bildefilen har fått sin størrelse (i antall piksler) etter den bruken som er aktuell. Tre aktuelle bruksformer, dvs:

  • visning på dataskjerm eller med projektor på lerret
  • utskrift med fotoskriver, og
  • ulike former for trykk

Disse kan optimalt kreve svært ulik grad av oppskarping. Trykk er forøvrig et ganske stort område i seg selv, der ulike trykkmetoder og ulike papirtyper må tas i betraktning om resultatet skal bli tilfredsstillende. For de fleste er det fornuftig å overlate denne delen av oppskarpingsprosessen til trykkeriet.
Dette er bare ment som en kortfattet oversikt over Frasers tretrinnsmetode.

Oppskarping etter interpolering

Endret størrelse etter interpolering (downsampling eller upsampling) fører gjerne med seg at skarphetsinntrykket til en viss grad reduseres. Etter interpolering er det derfor svært ofte på plass med en forsiktig dose med USM selv om utgangspunktet har vært helt tilfredstillende oppskarpet for sitt formål.

Totrinnsoppskarping i særlige tilfeller

De fleste vil ha opplevet situasjoner hvor det er vanskelig å finne frem til egnete parametre for USM. Vi tenker oss at en bildefil med 1024 x 768 piksler skal skarpes opp for skjermvisning, og prøver oss frem med A:500, R:0,2 og T:0. Resultatet blir ikke tilfredsstillende, graden av oppskarping blir for svak. Dermed prøver vi med A:500, R:0,3 og T:0, graden av oppskarping blir kanskje forholdsvis tilfredsstillende, men med økt radius får vi litt for tydelige konturer eller tilløp til haloer (”glorier”). Foran i denne artikkelen er det vist til metoder for å unngå dette eller fjerne sporene. En annen løsning kan være å kjøre USM to ganger med det første parametrene, altså A:500, R:0,2 og T:0. Den kan noen ganger virke meget bra, men er selvsagt ikke en oppskrift som skal brukes generelt.

Konklusjon

Bruk av USM er ingen vitenskap, og faste, firkantete "regler" for bruken eksisterer ikke og kan heller ikke oppstilles. I denne artikkelen forsøker jeg å gi noen råd basert på personlig erfaring. Men til syvende og sist dreier det seg om å ha en grunnleggende teknisk forståelse for hva man holder på med, øvelse i bruken og kjennskap til virkninger og fallgruber, samt et godt billedmessig skjønn. Dette siste, det billedmessige skjønnet (den kreative eller ”kunstneriske” siden) er selvsagt først og fremst en helt personlig sak.

annonse