VEAS er det skjulte gigantanlegget som renser vannet til 600 000 nordmenn

Her fosser det inn 11 000 liter kloakk hvert eneste sekund.

Jørgen Elton Nilsen

Publisert 10. november 2014

Slemmestad/Tek.no: En drøy halvtimes kjøring sørover fra Oslo finner vi Slemmestad, et lite tettsted ved Oslofjorden i Røyken kommune. Før i tiden var dette et arbeidersamfunn, knyttet rundt den lokale sementfabrikken. Hver skjærtorsdag – eller skjæltorsdag som det heter her – fylles den lille knausen Bjerkåsholmen av blåskjellglade lokale. For mange av dem er dette ett av vårens høydepunkter, samtidig som dagen gjerne markerer starten på båtsesongen i den lille båthavna like ved.

Slike steder er det mange av rundt Oslofjorden, fra Huk til Færder Fyr, og det kan virke idyllisk. Men det har ikke alltid vært slik. I mange år ble avfall og kloakk sendt rett ut i indre Oslofjord, noe som gjorde den uaktuell for bading. Og det var ett av de minste problemene.

– Vi som 50- eller 60-modell husker jo hvordan det så ut her på Østlandet før i tiden. Oslofjorden var ikke noe eget. Alt var jo ødelagt. Det så jo ikke ut, sier Øystein Moursund.

Forklaringen på at det ikke lenger er slik er ikke langt unna. I en fjellvegg like bak båthavna, godt skjult fra veien, reiser det seg en massiv betongportal – over 10 meter i høyden – med en liten og blå port i bunn. Selv for de lokale er det vanskelig ane hva som gjemmer seg dypt inne i det mørke fjellet bak porten. Men her, ved det lille tettstedet langs Oslofjorden, finner vi VEAS. Dette er Norges største anlegg for rensing av avløpsvann og samtidig Norges største landbaserte biogassanlegg.

"– Anlegget har gått natt og dag siden 1982. Vi kan ikke stoppe det."

Kloakken til nesten 600 000 nordmenn fra de mest befolkningstette delene av Norge som Oslo, Asker og Bærum, kommer hit. Det er vanskelig å sette mål på hvor omfattende anlegget er. På det meste fosser det inn hele 11 000 liter kloakk og avløpsvann via en enorm tunnel som er 42 kilometer lang, og bred nok til å kjøre en lastebil gjennom. Til sammenligning er Norges lengste biltunnel, Lærdalstunnelen, bare 24 kilometer lang.

– Men da snakker vi ikke liter i timen. Det er i sekundet. Det er litt annet perspektiv på rensinga her enn andre anlegg i Norge. Vi tar unna cirka 2000 liter i sekundet når det er rolig og fint, og opp til 11 000 liter i sekundet når det virkelig står på, og det sier litt om spennet på dette anlegget her, sier Moursund, som i dag er seniorrådgiver ved anlegget.

Med hjelp av flere teknologiske innovasjoner, spesielt innen biologi og kjemi, har man sørget for at et anlegg som egentlig fikk kapasiteten sin sprengt kort tid etter oppstarten, i dag er hovedårsaken til at Oslofjorden er ren. Prinsippene som tas i bruk er relativt enkle, og det må de være, men bak dem ligger det mange år med forskning for at vannet ditt skal bli rent. Og når du skal rense vannet til 12 prosent av Norges befolkning i ett jafs, så må du naturlig nok gjøre det på en enorm skala.

Samtidig klarer anlegg som VEAS å sørge for noe annet som er veldig viktig. Det er nemlig ikke bare bygget for å rense vann, men for å sørge for at alt det som følger med vannet returneres til sitt opprinnelige kretsløp i naturen.

Vi ble med Øystein Moursund og Kirsti Grundnes Berg, som begge er seniorrådgivere hos VEAS, rundt i de enorme fjellhallene, dypt under bakken og langt inne i berget, for å se hvordan det hele gjøres. De to har jobbet her i til sammen nesten 40 år, og kjenner det enorme anlegget inn og ut.

Det er ikke enkelt å gjøre avløpsvann om til rent vann på bare noen timer. Det krever mye plass, kraftig utstyr og smarte prosesser. For hver enkelt renseprosess er nemlig ikke så alt for komplisert teknologisk sett, men vannet bruker bare 3 timer på transformasjonen fra kloakk til rent van. Og målene for prosessen er klare:

– På de tre timene er rundt 70 prosent av nitrogenet i vannet, 90 prosent av fosforet og langt over 90 prosent organisk stoff i vannet fjernet. Så det vannet som går ut ser nesten ut som drikkevann, men det er ikke det, sier Berg.

VEAS er et interkommunalt samarbeid som ble etablert i 1976. Oslo og kommunene på vestsiden av Oslofjorden hadde da jobbet aktivt med finne tiltak for avløpsvannet som gikk ut i fjorden. En rekke forskjellige løsninger ble vurdert opp og ned, og etter en lang politisk og faglig prosess landet man på at det å bygge en enorm tunnel gjennom hele Oslo, Bærum, Asker og ut til ett eneste stort anlegg i Slemmestad ville være den beste løsningen.

– De brukte fem år på å bygge anlegget, og vannet ble satt på i 1982. Siden har det gått natt og dag, og vi kan ikke stoppe det, forteller Moursund.

Men utfordringene stoppet ikke fordi anlegget var ferdig bygget. Anlegget ble konstruert for å håndtere opptil 4800 liter i sekundet, og rense i snitt 2700 liter per sekund da det ble åpnet. Men man så raskt at de tilførte vannmengdene var langt større.

– På en tørrværsdag så håndterer vi mellom 2500 og 3000 liter per sekund, men anlegget er nå innrettet slik at vi kan håndtere inntil 11 000 liter per sekund. Og grunnen til at vi tar unna så mye er for å unngå at det flommer over lokalt. Da er man tilbake der man ikke ville være, at avløp fra folk og næring går direkte ut i nærområdet der folk ferdes, sier Berg.

Det er mange grunner til at anlegget nå kan håndtere så mye vann som det gjør i dag. Et viktig bidrag er at det i 2008 ble bygget et en egen rensehall for å håndtere de mest ekstreme pågangene. Selve hovedanlegget på VEAS kan dra unna 7000 liter i sekundet, mens et eget overvannsanlegg trår til og kan egenhendig ta unna 4000 liter vann i sekundet når kapasiteten er helt sprengt. Rensingen er ikke like god her, men det er heller ikke nødvendig. For det er ikke avløpsvann fra huset ditt som skaper slike ekstreme påganger, det er regnvann – og når majoriteten av avløpsvannet som kommer inn til VEAS er regnvann, så trenger man ikke like god rensing.

Selv om hovedformålet til VEAS er å rense avløpsvannet til noe som kan føres trygt ut i fjorden igjen, uten å skade miljøet, er ikke det alt. Anlegget er også et ledd i arbeidet med å lukke naturens kretsløp – å føre tilbake det vi har brukt, og starte de prosessene i naturen på ny.

– Når vi renser vannet så tar vi jo ut noe. Helt fra man planla og prosjekterte VEAS så var det med målet om at dette skal tilbake til kretsløpet, sier Berg.

Det er faktisk veldig lite som går til spille her. Det som er rent søppel, altså avløpssøppel som bomullspinner og kluter, dessuten kvister, vinglass, telefoner og denslags, tas opp i anlegget sendes til deponi. Slammet utnyttes først til å lage biogass, før det så brukes som gjødsel i jordbruket. Nitrogenrikt vann som hentes ut fra slammet, gjøres om til et eget gjødselprodukt. På den måten får man utnyttet alle næringsstoffene, fremfor at de går tapt.

– Vi har Norges største biogassanlegg på land. Her produserer vi fra 1100 til 1700 kubikkmeter biogass i timen, litt avhengig av hvor potent slammet som kommer inn er. Det blir mye i løpet av et år. Energimengden tilsvarer omtrent 70 gigawattimer. Og vi genererer strøm fra denne gassen, som står for 50 prosent av strømforbruket til VEAS, i tillegg til at vi bruker varmen fra produksjonen til å varme opp anlegget, sier Moursund, mens Berg fortsetter:

– Det er det som er så fint med å lage biogassen her. Vi kan utnytte den på begge sider, både strømmen og varmen fra strømproduksjonen, sier hun.

Vi blir med både Moursund og Berg dypt inne i det store renseanlegget, og de tar oss med gjennom hele prosessen steg for steg. Totalt er det syv hovedtrinn av rensing ved dette anlegget. Vi har beskrevet dem kort her, så skal du få se dem i detalj på de neste sidene.

Opptil 11 000 liter vann hvert eneste sekund fosser inn i dette anlegget, fra en 3,5 meter bred og 42 kilometer lang tunnel. Det er mildt sagt mye – og det er jobben til 12 solide pumper å løfte vannet fra tunnelen og opp i anlegget.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

Det første avløpsvannet møter er en riststasjon, der store rister skal fange opp søppel og andre større avfallsprodukter som på ett eller annet vis har kommet seg inn i avløpsrørene. Ristene er på mange måter en gigantisk versjon av dørslaget du har på kjøkkenet.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

Når søppelet er fjernet flyter vannet inn i enorme bassenger, der man blåser inn store mengder luft for å skape turbulens i vannet. Tunge sandpartikler synker likevel til bunns, mens annen forurensing flyter med vannet videre. Fett flyter til toppen av bassenget og blir fjernet derfra.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

I det neste rensetrinnet blir slammet fjernet. Slam er i all hovedsak organisk stoff, blant annet møkk, som ved hjelp av kjemikalier klumper seg sammen og synker til bunns av et elleve meter dypt basseng. Vannet flyter opp til toppen, og går derfra videre til neste steg.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

Det neste steget er biologisk rensing av vannet, og det er her man i bunn i grunn fjerner urin fra vannet ved hjelp av en biologisk prosess. Trinnet er todelt, og i det første steget omdannes ammonium til nitrat.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

I den andre delen av den biologiske renseprosessen tilføres en karbonforbindelse, metanol for å være spesifikk, som er mat for bakteriene som omdanner nitrat til nitrogengass. Denne siver ut av vannet og blander seg med nitrogenet i den lufta vi puster.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

Med det er selve vannet renset, og det renner så ut i Oslofjorden via en 700 meter lang tunnel. Men vannet føres ikke bare rett i fjorden; det spres på en spesiell måte, og saltvannet er i seg selv en del av renseprosessen.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 2)

Slammet som sank til bunns i bassenget i punkt 4 blir tatt ut og sendt inn i noen enorme tanker i et biogassanlegg. Her lar man slammet råtne over flere dager slik at det stabiliserer seg og blir luktfritt. Denne prosessen gjør det også mulig å hente ut store mengder biogass til strømproduksjon.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 3)

Når slammet er ferdig i biogassanlegget, pumpes det videre til en stor tørkestasjon. Her går det inn i store presser, som ved hjelp av trykk, varme og vakuum skviser ut det siste vannet. På den måten sitter man igjen med et jordprodukt som brukes i jordbruket.

Les mer om hvordan dette fungerer » (side 3)

Det høres i prinsippet enkelt ut, men å føre vann inn til et avløpsanlegg er nødvendigvis ikke det, og grunnen har historiske årsaker. I utgangspunktet ønsker kun VEAS å få inn det vannet som stammer fra badekaret, vasken, toalettet ditt og lignende. Men det de i realiteten får inn, er dette og veldig mye regnvann som går ned i kumlokkene langs gatene, grunnvann og mye mer – egentlig det meste som kan sive inn i den massive tunnelen.

Blar du kalenderen noen hundre år tilbake, så var det vanlig at kloakk enten ble sluppet ut bak nærmeste busk, eller i beste fall ført ut til en bekk. Mens tiden gikk ble den bekken etterhvert bygget om til et rør som førte vannet ut i en større elv, som så også ble gjort om til et avløpsrør etterhvert – før vannet ble sendt ut i fjorden. Over generasjoner ble altså det vi i dag kaller et avløpsnett bygget opp. Men denne bekken er også den samme kanalen som samlet opp regnvannet fra området, noe som i dag betyr at veldig få avløpsnett fra husstander og næringsliv er skilt fra det avløpsnettet som holder regnet borte fra bygatene – alt havner i det samme sluket, et sluk som for det vestre Oslo-området ender opp hos VEAS.

Tunnelen til VEAS er kanskje en av de mer imponerende delene av anlegget, selv om den er helt skjult. Den ble boret ut på 70-tallet, ved at en tunnelboremaskin satte kursen fra Sandvika mot Oslo, mens man gravde seg ned ved Holmen i Asker og sendte én boremaskin inn mot Sandvika, og en annen utover langs fjorden til Slemmestad. Tre maskiner var i full sving, og noen år senere hadde man til sammen 42 kilometer tunell på plass.

Bortsett fra en stasjon som pumper vann fra Oslo sentrum opp til VEAS-tunnelen på Majorstua, har tunnellen et fall hele veien ut til Slemmestad og VEAS. Her tas vannet inn 15 meter under havets overflate, kan Morsund fortelle mens vi går nedover i tunnelene i det dype fjellanlegget. Rundt oss kan vi høre grunnvannet som drypper inn fra vegger og tak, mens det kommer et tung og dyp lyd fra bunnen av fjellet.

Mens vi går nedover i dypet passerer vi en stålplate som er felt inn i veggen. På baksiden av denne presser trykket på fra den store avløpstunnelen, og vi kan se omrisset av hvor stor tunnelen faktisk er.

– Nå har vi saltvann på utsiden her og nærmer oss pumpestasjonen, sier Moursund, før han forbereder oss på at det er veldig mye støy der inne.

De siste dagene har anlegget kjørt med full kapasitet, etter det store regnfallet som var i slutten av oktober. I hovedpumperommet jobber åtte pumper iherdig med å ta unna 7000 liter vann hvert sekund, mens det i naborommet står fire pumper til og drar unna de siste og mer tyntflytende literne. Et målemeter like ved forsikrer oss at pumpe 1 tar unna 865 liter i sekundet akkurat når vi står der.

– Alle pumpene går ikke hele tiden, det kommer litt an på vannmengden. Vi prøver alltid å ha en pumpe i reserve. Hvis det skulle skje noe, så vi kan bytte over, forteller Moursund.

De enorme pumpene skyter vannet rett opp til neste stasjon i anlegget via solide stålrør, og mellom to av pumpene finner vi en heis som skal ta oss opp dit vannet nå skal.

Vel ute av heisen står vi nå 20 meter høyere enn vi gjorde for noen sekunder siden, og foran oss ser vi det som tilsynelatende er fire store metallklosser. Vi står på et aluminiumsgulv, vel vitende om at rett under bena våre så fosser det frem solide mengder vann.

– Dette er ristestasjonen, det første rensetrinnet i anlegget. Det er her vi fjerner søppelet og noe sand, forteller Moursund.

Han åpner en av dem så vi kan se hvordan det fungerer. Prinsippet er slående enkelt, men like fullt smart. De grå kassene står oppreist med en liten helning, og på innsiden er det en rist – en metallplate med hull i seg – som kan roteres akkurat som en rulletrapp. Alt vannet som kommer inn i anlegget presses mot disse platene og går rett gjennom.

Men de tingene som er for store til å gå igjennom de små hullene blir sittende fast, og fanges dermed opp. Sensorer merker når det har satt seg fast så mye søppel at rista er tett, og da roteres den ett hakk opp. Små kroker sørger for at søppelet ikke faller ned i vannet igjen, samtidig som det tas med til toppen av rista. Der vippes det over på et langt samlebånd, som tar det med vekk.

– Det er jo ikke noe pent syn det der da, men det er faktisk sånn det ser ut når det kommer inn hit, sier Moursund. Vi som aldri har vært i et slikt anlegg før er mer forbauset over hva som ikke er her; vond lukt. Vi har riktig nok vært på steder som lukter bedre, men det på ingen måte så ille som vi trodde det skulle være.

Opp igjennom årene har VEAS plukket opp mye rart på disse ristene, mye som egentlig aldri burde havet i avløpsnettet. Både av den litt morsomme og mer alvorlige sorten, forteller Berg:

– Vi plukker opp ting som egentlig burde vært kastet i søpla og ikke i do. Spesielt fiberkluter skaper trøbbel. De kan tette utløpet fra huset ditt, hvor som helst i ledningsnettet og pumpene som løfter vannet opp i avløpssystemet kan faktisk få stopp og havari, og dermed lokale overløp. Det er ikke noe vi ønsker, sier hun.

– Det tas ut på rista, men det kan lage mye problemer før det kommer så langt.

Utover det er det forbausende hva nordmenn har klart å skylde ned i do, eller miste i et kumlokk. Jevnlig dukker det opp både små og store mobiltelefoner, førerkort, bankkort og plastvinglass. Leker, briller, en solid porsjon golfballer og overraskende nok levende fisk er også plukket opp her.

– Vi har fått mye rart, oppsummerer Moursund.

Vannet som kommer ut av ristene har tilsynelatende konsistensen til vann, men det er åpenbart litt mer tyktflytende og veldig grumsete. Det eneste ristene har gjort er tross alt å fjerne søppel – det som på pent norsk kan kalles møkk har gjennom den lange ferden i tunnelen blitt oppløst i vannet og ble ikke plukket opp av ristene.

Rett etter riststasjonen starter derfor selve renseprosessen, og den starter med det som kalles et «sandfang». Nå skal all sand og fett fjernes, to elementer som må være borte før man kan gå videre med rensingen. Dette skjer i fire store bassenger, som ligger i par i hver sine fjellhaller.

– Prosessen her er det som kalles lufta sandfang. Det vil si at vi blåser luft inn i sandfanget for å få fart på vannet slik at sanden synker til bunn, også samler fettet seg på toppen.

Igjen er prinsippet enkelt, men smart. Når luft blåses inn i de enorme bassengene blir det turbulens i vannet, på samme måte som når du rører rundt i en kopp vann – men naturlig nok i en mye større skala. Til tross for turbulensen vil det tyngste materialet, sand i dette tilfellet, synke til bunns, mens de lettere stoffene føres videre med vannet til neste rensetrinn, og fett flyter opp og legger seg på toppen av vannet.

Mens sanden suges opp av en maskin som på egenhånd kjører frem og tilbake over bassenget, samles fett i en egen lomme og pumpes vekk.

Selv om dette er den egentlige funksjonen til sandfagene, utnytter man forholdene her til å tjuvstarte neste rensetrinn.

– Vi begynner den kjemiske prosessen her i sandfanget. Det var én måte å gjøre anlegget mer kompakt på 90-tallet, ved å starte doseringen av fellingsmidler allerede her. Vi utnytter turbulensen som er her til å få blandet midlene inn i avløpsvannet. Det gir rask kontakt med forurensingen, forteller Berg.

Fellingsmidlene hun viser til er kjemikalier som gjør nytten sin i det neste rensetrinnet – der fosforet og det organiske stoffet skal fjernes. Kort fortalt er det her møkka, de faste stoffene, skal ut av vannet. Dette skjer i større prosesshaller, som VEAS kaller det, og de har seks av dem som er helt like. Den kjemiske rensingen skjer i det som kalles et segmenteringsbasseng.

– Her fjerner vi fast stoff, det vil si slam, og siden fosforet binder seg til slammet får vi da fjernet 90 prosent av fosforet. Bassenget her er 11 meter dypt og 16 meter bredt, og vannet oppholder seg her i én time, forteller Moursund.

Vannet, som på dette punktet er en god blanding av vann og slam, kommer inn i midten av bassengene, der det av egen vekt presses ned til bunnen. Der treffer det en slags opp-ned tallerken, som sprer vannet ut i bassenget. På den timen vannet skal bruke til å nå overflaten 11 meter lenger opp skal fellingsmidlene få de faste stoffene til å klumpe seg, og danne det som kaller fnokker. Disse vokser seg større og større, helt de blir så store og tunge at de synker til bunns i bassenget. Det rensede vannet flyter så til toppen, der det renner av i spesielle renner som ligger i bassenget.

– Dette er ganske utfordrende å få til. Om forurensingen ikke samler seg så går den ikke ned, og da har vi ikke gjort jobben vår, sier Berg.

Men prosessen fungerer, og takket være dette konseptet får de faktisk fjernet de fleste stoffene som binder seg til partikler. Faktisk var dette lenge den eneste formen for rensing på VEAS. Frem til 90-tallet var hele hallen fylt av slike segmenteringsbassenger, som kunne fjerne opptil 97 prosent av fosforet og 70 – 80 prosent av det organiske stoffet. Men takket være en god dose innovasjon, nyere teknologi og forskningsprosjekter har man kunnet gjøre bassengene mye kortere, og samtidig vannet renere.

For det disse bassengene ikke klarer å rense ut, det er ammonium – som løst oversatt betyr at urin ikke blir tatt bort. Siden 90-tallet har imidlertid dette vært en del av prosessen, og det gjøres ved hjelp av biologisk rensing i to trinn.

– Det første trinnet i den biologiske behandlingen er disse nitrifikasjonsbassengene som vi kaller dem, sier Moursund, og peker ned over rekkverket vi står ved. Det er først da vi innser hvor stor denne hallen er – for det er rimelig lang ned til bunnen.

Der nede, dekket under hard plast, står det to bassenger som hver er fem meter dype. Vannet fra segmenteringsbassenget strømmer ned til bunnen av disse, og inn gjennom 4400 små dyser som skyter vannet oppover. I tillegg står det rundt 4000 andre dyser klare, som pumper inn luft. Men hverken vannet eller lufta kommer umiddelbart spesielt langt. Moursund forklarer hva som skjer i nitrifikasjons-prosessen:

– Vannet må først gjennom et filterlag som er omtrent 3,5 meter tykt.

Dette filteret er faktisk ikke noe annet enn Leca-kuler, riktig nok i en litt annen form enn de små og porøse kulene du kanskje har puttet i blomsterpotten din hjemme, eller lagt inntil grunnmuren da huset ble bygget. Disse Leca-kulene, som er litt tyngre og hardere enn de du får kjøpt, ble faktisk utviklet under et forskningsprosjekt i regi av VEAS nettopp som et filtermedium. Dette ble så seneret et nytt kommersielt produkt for Norsk Leca.

Disse kulene er nemlig veldig godt egnet som hjem for en spesiell bakterietype. Når VEAS da pumper inn luft sammen med avløpsvannet, vil disse bakteriene omdanne ammonium – altså urin – til noe som kalles et nitrat.

– Vi får ofte spørsmål om dette er bakterier som blir tilsatt, men det er det ikke. Dette er bakterier som finnes naturlig i avløpsvannet, men vi må legge til rette for at de riktige bakteriene trives, sier Berg.

Når bakteriene jobber med vannet, spiser de samtidig opp mye av oksygenet i lufta som ble tilført. Det er én av grunnene til at disse bassengene er kapslet inn:

– Det kan godt hende at den lufta som kommer opp av bassenget har for lite oksygen til at vi tåler det, så derfor trekkes den vekk, sier Berg.

– Det er også for å slippe å få aerosol i lufta, noe som kunne gitt oss litt mageproblemer i kveld, stemmer Moursund i.

Men selv om ammoniumet nå er gjort om til nitrat er ikke vannet renset – for man vil ikke ha nitratet der heller. Det tar det neste bassenget seg av, som er den andre delen av den biologiske renseprosessen.

I disse bassengene, som ser ut til å være veldig like de i det forrige steget, blir nitratet gjort om til nitrogengass – en gass som er en helt vanlig del av den lufta vi puster inn hver dag.

– Også her er det er en egen bakterietype, i tillegg til en karbonkilde vi tilsetter, som gjør at bakteriene omdanner nitratet til nitrogengass. Som vi sier; vi bruker metanol som karbonkilde, så her er det full fest hele døgnet. Det mangler bare musikk, sier Moursund med et stort smil.

Selv om disse bassengene også er lukket inn, kan vi trygt åpne dørene inn til bassenget og kikke inn. Nå ser vi at vannet er veldig klart, og med en lommelykt kan vi enkelt se flere meter ned i vannet – til der filtermediet ligger. På overflaten ser vi også at det popper opp små bobler av nitrogengass:

– Det er nitrogengassen som kommer opp fra vannet og slår lag med all den nitrogengassen som lufta vi puster består av, forteller Berg.

– Her har vi også et av paradoksene i renseprosessen. I det første rensetrinnet så fjernet vi organisk stoff for å legge til rette for det første trinnet i den biologiske prosessen, men her i det neste trinnet i den biologiske prosessen så trenger vi organisk stoff igjen. Bakteriene trenger mat, og det er derfor vi bruker metanol som karbonkilde, forteller hun.

Og med det er vannet faktisk ferdig renset. For bare tre timer siden kom det inn i gigaanlegget som kloakk, og nå er det rent nok til å trygt kunne sendes ut i Oslofjorden. Vi tar en vannprøve, og vannet vi ser er åpenbart klart og fint, men de to seniorrådgiverne forsikrer oss om at det ikke akkurat er drikkevann. Det er nemlig litt bakterier igjen ennå, så hadde vi drukket det ville nok magen slått seg vrang noen timer senere. Også disse bakteriene skal etterhvert bort – men det er ikke nødvendig at VEAS gjør dette selv.

– Saltvannet tar livet av resten av bakteriene, forsikrer Moursund oss. Fjorden er nemlig en del av hele renseprosessen, som det siste steget før vannet er helt rent.

– Du kan jo gjøre en sammenligning her med det drikkevannet du ser på nyhetene fra for eksempel enkelte land i Afrika, der de henter vannet fra brønner. Kvaliteten her er jo da nesten som drikkevann å regne, og det er egentlig ikke så mye som skulle til for å få det til, sier han.

Prinsippene VEAS tar i bruk for å rense vannet er tross alt enkle – som å bare pumpe luft inn i vannet for å få bort sand og fett, eller å pumpe luft inn i Leca-kuler for å fjerne amnonium. Men denne teknologien, som det til syvende og sist er, er et resultat av mange års forskning.

Vannet fosser ut i et lite basseng der vi står, som en liten ventesone før det renner ut i Oslofjorden. Og du husker kanskje at den enorme tunnelen som gikk inn i anlegget var hele 3,5 meter bred? Det er lett å glemme, men tunnelen som leder vannet ut av anlegget må tross alt være tilsvarende kraftig. Det er ikke et enkelt rør som er lagt på havbunnen, men en stor tunnel som ble sprengt ut – så stor at de under arbeidet enkelt kunne kjøre lastebiler inn og ut.

Tunnelen går 700 meter ut i fjorden, til en grunne der vannet er 25 meter dypt.

– Det er ingen tilfeldighet i hvordan vannet føres ut heller. Når vannet kommer ut på grunnen i fjorden, blir det fordelt i fem lange armer, såkalte diffusorer, som gjør at vannet fordeler seg over et stort område. Da lagrer det seg inn i et sjikt som har omtrent samme tetthet som dette utløpsvannet vi står ved nå, sier Berg, og fortsetter:

– Det er et poeng, fordi selv om vi har renset vannet er det fortsatt litt fosfor og litt nitrogen igjen. Dersom dette kom opp til overflata med en gang ville det blitt utsatt for sollys, og det ville dannet seg alger på overflaten der vannet kommer ut. Så det at vi fordeler vannet i dypet er en del av hele konseptet vårt, sier Berg.

Selv om vannet nå er rent, er ikke VEAS helt ferdig med jobben. Fra sedimenteringsbassengene, der det ble tilsatt kjemikalier for å få de faste stoffene til å samle seg og synke til bunns i et elleve meter dypt basseng, har man ett produkt til som VEAS vil håndtere – som da kommer i tillegg til vannet. Alt som sank til bunns i dette bassenget er slam, og består av en god kombinasjon av møkk; organisk materiale og næringssoffer. Dette blir ikke bare kjørt på dynga. Det resirkuleres så langt det lar seg gjøre, og returneres til kretsløpet i naturen som jord til jordbrukene.

Første stopp for slammet er da det som faktisk er Norges største landbaserte biogassanlegg, som også er en del av VEAS. Fra utsiden rager dette bygget noen meter høyt over bakkenivå, med en glassfasade som gir få hint om hva som faktisk skjuler seg bak veggene. For biogassanlegget er i virkeligheten mange titalls meter høyt, og det er bare toppen som synes fra utsiden – resten ligger skjult dypt nede i fjellet sammen med resten av anlegget.

Bak glassfasaden står det fire enorme tanker av betong, som hver rommer hele 6000 kubikkmeter med slam. Slammet fyller store deler av tankene, mens man bruker de øverste meterne til å hente ut biogassen fra slammet.

Berg og Morsund kaller dette RÅT, fordi det anlegget egentlig gjør er å la slammet råtne.

– Slammet i disse tankene blir varmet opp til cirka 37 grader, og ligger her i omtrent 20 døgn. Det tar tid å få brutt ned det organiske stoffet. Da oppnår vi også et kravet om at slammet som kommer ut skal være stabilisert, det vil si at det er ferdig brutt ned og at de ikke skaper lukt når det kommer ut, forteller Berg.

Mens slammet råtner produserer det gass, og denne gassen hentes ut – faktisk mellom så mye som 1100 til 1700 kubikkmeter i timen, litt avhengig av hvor mye futt det er i slammet som kommer inn.

Siden biogassanlegget ligger hos VEAS, bruker de denne gassen til to formål. Det ene er til å generere all varmen som trengs for å holde hele fjellanlegget på romtemperatur året rundt. Samtidig bruker man biogassen til å produsere strøm, via store aggregater. På den måten kan VEAS selv produsere 50 prosent av det store strømforbruket de har.

Etter at slammet har ligget og råtnet i biogassanlegget i 20 dager, er all kraften som kan hentes ut av det tappet ut og gjenvunnet. Det som da gjenstår er å sluttbehandle det slik at det blir et produkt som kan brukes av jordbruket.

Slammet fra de store tankene i biogassanlegget sendes til det som kalles avvanningshallen, der denne sluttbehandlingen finner sted. Her skal det siste vannet som er igjen i slammet presses ut, samtidig som det skal hygieniseres. Dette gjør man med noen enorme presser.

– Dette slammet inneholder næringsstoffer og organisk stoff som vi har fjernet i renseprosessen. Foran pressene tilsetter vi kalk og polymer, for å gjøre det mulig å skille vann og slam. Det vi ønsker å oppnå i dette siste behandlingstrinnet er å få slammet tørt, så det er håndterbart, og å hygenisere det, sier Berg.

– Vi vil altså drepe bakterier, smittestoff og ugressfrø som måtte være i slammet. Så når vi er ferdig her får vi ut det vi kaller VEAS Jord, som er en organisk gjødsel som inneholder nitrogen, fosfor og kalk. Det kjøres ut til korndyrkingsareal på Østlandet, forteller hun.

VEAS har fire slike presser, som hver kan kjøre syv sykluser i døgnet når alt går som det skal. De er bygget opp av totalt 140 plater, henholdsvis 70 varmeelementer og 70 membranplater som presses mot hverandre. Moursund forklarer hvordan de fungerer:

– Pressene blir fylt opp i et matehull som er i senter av pressene, og vi fyller inn i kammerne som er mellom disse to platene. Når vi har pumpet inn et sted mellom 35 og 36 kubikkmeter med slam, så settes tørkeprosessen i gang. Membranplata har et hullrom, så når vi skal presse ut vannet av slammet så fyller vi vann i membranplaten og dermed så presser vi slammet mot varmeplata. Da får vi ut ganske mye vann, sier han.

Etter noen minutter under press så slås varmeelementene på, og varmer slammet til 84 grader. Den temperaturen dreper en god del bakterier, og dermed blir slammet hygenisert. Når det er gjort så lukkes hele pressen og alle platene settes under vakuum. Det senker kokepunktet, som gjør det mulig å få ut enda mer fuktighet og samtidig ta livet av noen ekstra bakterier.

– Hele prosessen tar cirka tre timer, forteller han, mens én av pressene bak oss nettopp har blitt ferdig.

Etter disse tre timene blir pressen åpnet opp, og mens de 140 platene skyves til side én etter én faller det knusktørre jordproduktet ut og ned i en egen sjakt. Herfra tas det opp til en større tank for mellomlagring, før det lastes over i lastebiler som hver morgen kjører jorda ut til bønder over store deler av Østlandet.

Med det har vi fått besøkt hele anlegget, og sett hvordan avløpsvann har blitt til rent vann på bare tre timer – samtidig som slam har blitt til både biogass og matjord. For å avslutte besøket tar Berg og Moursund oss med til laboratoriet, noe VEAS er pålagt å ha. Her har de akkreditert utstyr og akkreditert prøvetaking, slik at de kan dokumentere resultatet av alt arbeidet; at vannet faktisk er så rent som det skal være, og at jorda har den kvaliteten den skal ha.

I et rom like ved finner vi kontrollrommet, stedet der hele anlegget overvåkes og styres.

Via de fire skjermene får operatørene se alt som skjer i den 42 kilometer lange tunnelen inn til anlegget, og hva som skjer internt i anlegget. Det meste styres lokalt av PLS-er, små datamaskiner, men i kontrollrommet kan de bestemme hvilke verdier disse skal styre etter. Anlegget – og kontrollrommet – er bare bemannet på dagtid, for om kvelden og natten tas vaktene hjemmefra. Om det skulle skje noe i som krever at en operatør griper inn, får han eller hun en alarm på SMS. Vakten vurderer om situasjonen kan håndteres fra hjemme-PC-en eller om han eller hun må reise ut til VEAS.

Med den enorme størrelsen til fjellanlegget frisk i minnet, og den store mengden vann som fosser gjennom det døgnet rundt, blir du kanskje noe overrasket over å se hvor minimalistisk kontrollrommet er. Fire vanlige PC-skjermer står opplyst, men via disse har faktisk operatørene full oversikt – i stor kontrast til hva vi har sett ved andre store infrastrukturinstallasjoner som Oslo Lufthavn, jernbanen og hos nettleverandørene.

Det er nemlig ikke så mye i dette anlegget som må kontinuerlig kontrolleres manuelt. 11 000 liter vann i sekundet er tross alt ikke lett å temme, så det meste her går helt av seg selv, ved hjelp av et avansert system for styring og overvåking. Dette styringssystemet består av mellom 20 000 og 25 000 individuelle signaler som går inn og ut av PLS-ene.

– Den utviklingen som har vært ved anlegget er her litt spesiell. Vi er ikke utvikla så mye ny teknologi, men vi har tatt i brukt kjent teknologi, utviklet og tilpasset den til vårt bruk, avslutter Berg.

Les også

Smarthjem, del 3

Om denne planen lykkes, kan signalfeilen nesten forsvinne

Derfor stiller vi norsk togpolitikk til veggs

Meteorologisk Institutt

Dette skjer i kulissene når du besøker Oslo Lufthavn