Pentax K-m

Are Thunes Samsonsen

Publisert 13. juni 2009

Pentax er spesielt kjent for speilreflekskameraer med god ergonomi og byggekvalitet, og har tidligere kunnet tilby mer for pengene på disse områdene enn sine konkurrenter, men hva skjer når Pentax slipper en ny speilrefleks i et lavere segment?

På denne siden finner du en oppsummering av testen. Dersom du ønsker å lese mer kan du enten lese hele testen eller hoppe til de forskjellige delene ved å klikke på overskriftene. Du kan også se galleribilder vi har tatt med kameraet ved å klikke her.

Fysisk

Pentax K-m har en byggekvalitet som er helt grei i forhold til andre kameraer i samme prisklasse, og dette skulle være mer enn nok for de fleste brukere i kameraets nisje, men det oppleves likevel litt skuffende, mest sannsynlig fordi Pentax tidligere har levert så mye bedre byggekvalitet per krone enn det konkurrentene har vært i stand til. Førstegangskjøpere vil neppe legge merke til det, og det samme gjelder brukere som skifter fra et annet merke og over til Pentax. De som har hatt Pentax før, vil sannsynligvis satse på dyrere modeller enn denne, og vil heller ikke merke noe til det. Uansett, byggekvaliteten er langt fra dårlig - det er bare det at Pentax tidligere har skjemt oss rent bort.

Ergonimien er litt i samme klasse. Grei nok, men ikke helt like bra som det vi er vant med fra Pentax. Likevel, den er bedre enn tilsvarende fra Canon, og ikke så langt under Nikon D60, sånn bare for å plassere K-m et sted på skalaen.

Batterilevetiden er meget bra, forutsatt at man benytter lithium-batterier. K-m benytter fire AA-batterier, og må man bruke alkaliske sådanne vil batterikapasiteten gå kraftig ned. Litt bedre blir det om man kjøper seg noen oppladbare tredjepartsbatterier, men det er en ekstrakostnad som man slipper når man kjøper andre merker. At det er AA-batterier som gjelder for K-m kan imidlertid også ha visse fordeler, da man få fatt i slike nesten hvor som helst i verden. På den måten er K-m et godt valg for den reisende amatørfotografen.

Skjerm og søker er på K-m nesten kjedelig gjennomsnittlig. De fungerer greit og gjør jobben, men er langt fra spektakulære på noen måte. Det hadde vi heller ikke forventet, men man kan jo drømme. Heldigvis bruker K-m skjermen det er utstyrt med på en god måte, og den gir godt med informasjon når det er det den skal vise, og den kan finjusteres i farger og lyshet når det er bilder som skal vises.

I bruk

K-m er nok Pentax' hittil mest brukervennlige speilrefleks, i alle fall som er tiltenkt førstegangskjøpere. Det har et innebygget hjelpesystem som fungerer meget bra via en dedikert knapp, og skal man inn og fininnstille bildekvaliteten og bruke ulike effekter, så får man en forhåndsvisning av effekten. Pentax har også skjerpet seg på menyene, og de vanlige kronglete og uforståelige forkortelsene er borte, sammen med menyene som man følte fortsatte nedover til de traff gulvet. Menysystemet er nå atskillig bedre lagt opp, og er tydelig kraftig forbedret over enkelte tidligere modeller. Det ligner mye på systemene i andre produsenters kameraer, men hvorfor finne opp hjulet på nytt? Takk og lov at Pentax ikke har hatt behov for å gjøre det!

Funksjonslisten er også ganske bra, selv om den naturlig nok ikke kan måle seg med dyrere og mer kompliserte modeller. Det har noen av de samme funksjonene, men av og til i en noe begrenset form. Man kan fininnstille bildekvaliteten og en masse andre ting, og dette er gjennomført på en gjennomtenkt måte, som passer kameraets målgruppe. Noen mangler er det imidlertid, som for eksempel at K-m mangler orienteringssensor, så kameraet vet ikke når du tar høydebilder og når du tar breddebilder. Ikke noe stort problem, men irriterende nok for noen. Vi trøster oss dog med at Pentax ikke har vært så dumme at de har fjernet bildestabiliseringen fra billigmodellen.

Autofokusen står for den eneste egentlig store skuffelsen vi finner i K-m, nemlig at man ikke kan velge hvilket av de fem fokuspunktene kameraet skal benytte. Man kan riktignok velge å kun bruke det midterste, men da kan man ikke raskt og enkelt skifte til et av de andre. Det er midten eller alle, og i sistnevnte tilfelle vil kameraet heller ikke si i fra om hvilket fokuspunkt det har valgt for deg. Dette er stikk i strid med den vanlige tvers igjennom omtenksomme funksjonsfilisofien til Pentax, og vi lurer ikke så rent lite på hvordan dette har gått til. Det fremstår som en stor mangel på et ellers så godt og likandes kamera. At Pentax K-m på det meste er forholdsvis tregt, plager oss ikke på langt nær like mye.

For selv om K-m naturlig nok er preget av å være tiltenkt nybegynnere, så er det et kamera som ikke er helt uten Pentax-sjarmen. Den er noe redusert i forhold til forgjengerne, men er likefullt til stede.

Bildekvalitet

Bildekvaliteten K-m kan levere er rett og slett overraskende god. Fargegjengivelse og hvitbalanse, som før var problemområder for Pentax, er nå svært bra, og i mindre grad kam man si det samme når det gjelder dynamisk omfang og bildestøy ved høye ISO-verdier. Detaljgjengivelsen er fremragende, også når ISO-verdiene stiger, og vi er på dette punktet svært fornøyde med Pentax K-m, spesielt med tanke på at det er nettopp bildene som er det viktigste. De har man forhåpentligvis fremdeles mange år etter at kameraet har tatt kvelden eller er byttet ut med et annet. Øyeblikket kommer aldri igjen, men et kamera kan man alltids erstatte.

Et lite skår også i denne gleden er det imidlertid. Som så mange Pentaxer før det, har også K-m en lei tendens til å undereksponere bildene. Om det er lysmåleren eller bildebrikken som har skylden skal forbli usagt, men faktum er at vi på nesten samtlige bilder så oss nødt til å overeksponere med et blendertrinn eller så for å få det resultatet vi ønsket.

Oppsummering

Konklusjon

Vil vi anbefale Pentax K-m? Joda, til en viss grad, men det er litt for kjedelig og usexy som produkt til at vi vil tildele det noen "Akam anbefaler". Det har god bildekvalitet og brukervennlighet, men på det meste annet er det for likt det meste annet som er å få, og det hadde nok tjent på å skille seg ut mer enn det gjør. Når kameraet i tillegg er temmelig tregt på det aller meste, så synes det ikke rett å gi det akkurat den utmerkelsen. Et godt kjøp er det imidlertid - det skal det ha.

• Førstegangskjøpere som ønsker et rimelig begynnerkamera som gir god bildekvalitet.
• Ryggsekkturister som ønsker noe forholdsvis lite og lett som kan benytte batterier man får nær sagt hvor som helst.
• Nybegynnere som ønsker god bildekvalitet men uten at det går på bekostning av brukervennligheten.
• Brukere som ønsker innebygget hjelpesystem.

• Brukere som trenger høyt opptakstempo.
• Brukere som vil ha verdens støreste objektivutvalg. Pentax er bra på dette, men ikke markedsledende.
• Brukere som trenger ekstrem byggekvalitet med værtettinger.
• Brukere som behøver stor grad av frihet i valg av fokuspunkt.

Klikk her for å lese hele testen.

Bildegalleri

Se bildene vi har tatt med kameraet i galleriet.

Sammenlign Pentax K-m med konkurrentene her.

Pentax er spesielt kjent for speilreflekskameraer med god ergonomi og byggekvalitet, og har tidligere kunnet tilby mer for pengene på disse områdene enn sine konkurrenter, men hva skjer når Pentax slipper en ny speilrefleks i et lavere segment?

K200D var tidligere Pentax' billigste speilrefleks, men K-m er laget for å være billigere, lettere og mindre. Dette har naturlig nok ført til enkelte kompromisser, og K-m har som en direkte følge av dette ikke den nærmest legendariske Pentax-byggekvaliteten. Det vil si, byggekvaliteten til K-m er helt ok i forhold til både pris og konkurrenter, men det mangler det lille ekstra som Pentax' andre modeller er utstyrt med, som for eksempel stridsvogn-følelsen, for ikke å nevne at K-m ikke har værtettinger. Pentax har med K-m gitt opp å legge seg på et nivå over konkurrentene hva byggekvaliteten angår, og K-m er på dette området temmelig sammenlignbar med kameraer fra andre produsenter, i samme prisklasse.

Det er ingen hemmelighet at lanseringen av K-m skyldes tilspissingen av konkurransen i nybegynnersegmentet av speilreflekser. Konkurransen er stiv og blir stadig stivere, og ting syder på at Pentax har følt dette på kroppen. K200D har vært et hakk dyrere - og på mange måter bedre - enn en del sammenlignbare konkurrenter, og selv om Pentax har høstet mange lovord for denne filosofien, så har man tydeligvis innsett at dette ikke var veien å gå i K-ms klasse. Kanskje det, men vi tviler på om Pentax har tjent markedsmessig på de ulike fargeversjonene K-m har blitt sluppet i. Oppmerksomhet har de jo fått, men vi kan ikke forestille oss at disse temmelig grelle variantene har solgt noe særlig.

Men noe positivt har jo kommet ut av det hele også. K-m er faktisk nesten 100 gram lettere enn K200D, og det har også blitt tilsvarende mindre i dimensjon. Dette har selvsagt til en viss grad gått ut over ergonomien i forhold til K200D, men Pentax er så gode på nettopp dette området at vi likevel må si oss fornøyde. Det kunne nemlig vært så mye verre, og vi vil rangere Pentax K-ms ergonomi som et sted mellom Canon EOS 1000D og Canon EOS 450D. Ikke direkte komfortabelt, men godkjent.

Vi ga K200D mye ros for en utmerket byggekvalitet, men selv om K-m ikke er dårligere enn konkurrentene på dette feltet, så når det likevel ikke opp til de høydene som Pentax la K200D på. K-m verken føles eller er i nærheten av like solid, og med manglende værtetting er K-m nesten kjedsommelig gjennomsnittlig i byggekvaliteten. Den er nok mer enn god nok for de flestes reelle behov, men mange synes også at følelsen er viktig, og K-m mangler mye av den sjarmen og tillitsvekkende preget som foregående modeller har hatt på dette området. Man får med andre ord nå hva man betaler for. Synd, når man tidligere fra Pentax faktisk fikk MER enn man betalte for.

Mange vil imidlertid ikke bry seg nevneverdig om dette, og bra er det. K-m er tross alt vinklet inn mot kjøpere som ikke har de heftigste kravene til utstyret, og dermed heller ikke de helt store forventningene, og vi tør si at kun et fåtall av disse vil være misfornøyd med K-ms kamerahus. Vi som har prøvd Pentax' andre modeller har i ingen liten grad blitt bortskjemt, men de fleste som vurderer K-m vil garantert være førstegangskjøpere. I så måte representerer K-m en fornuftig salgsstrategi av Pentax, for mange som vurderer K-m og samtidig prøveholder en annen Pentax i samme slengen, vil nok vurdere et dyrere kamera når de først er i gang, takket være forskjellen.

Som nevnt er K-m både mindre og lettere enn K200D, men ikke mer enn det vi synes er naturlig for en slik klasseforskjell. På bildet nedenfor vil to piksler tilsvare en millimeter i virkeligheten, mens det på bildet i full størrelse (klikk på bildet under) vil være 20 piksler som tilsvarer en millimeter.

Alt i alt passer Pentax K-m godt inn i sin nisje - kanskje litt for godt. Rent fysisk er det lite som skiller det (både positivt og negativt) fra konkurrerende modeller, og det fremstår ikke umiddelbart som særlig spennende. Og det er langt fra det vi er vant med fra denne kanten.

Pentax K-m benytter AA-batterier, fire i tallet, og batterikapasiteten på 1000 bilder per batterisett gjelder lithium-batterier. Slike er dyre i innkjøp men langt de beste av AA-type til bruk i digitalkameraer, hvis man da ikke kjøper seg en lader og et sett oppladbare AA-batterier. Med vanlige alkaliske batterier vil man få langt færre eksponeringer per batterisett, men verken vi eller Pentax' norske importør har funnet noe nøyaktig tall på dette.

Fordelen med AA-batterier er at man kan finne dem nær sagt hvor som helst på kloden, men samtidig gjør det kameraet langt dyrere i drift dersom man ikke kjøper seg oppladbare AA-batterier i tillegg. Også det koster imidlertid penger, og vi er i prinsippet ikke så glad i ekstrautgifter av det nærmest tvingende nødvendige slaget. Selv om det vil puffe prisen noe opp, hadde vi helst sett at Pentax inkluderte en enkel lader og noen oppladbare AA-batterier i sin K-m-pakke.

Som de fleste andre rimelige speilreflekskameraer har K-m en søker basert på en samling speil heller enn den dyrere (og tyngre) løsningen med et pentaprisme. Som diagrammet nedenfor viser er søkeren like stor som hos K200D, og i varierende grad større enn konkurrentene. Diagrammet nedenfor sammenligner søkerstørrelsen i et utvalg speilreflekskameraer. 100% er her definert som en søker som har 100% dekning og 1x forstørrelse og som er påmontert et fullformatkamera.

I søkeren finner man en angivelse av lysmålingsområde og fokuspunkt, men sistnevnte bare til en viss grad. Når det gjelder fokuspunkt kan man nemlig velge mellom å bruke kun det i sentrum, eller alle fem, men i sistnevnte tilfelle kan man ikke velge hvilket kameraet skal vektlegge, og man får heller ingen indikasjon på hvilket forkusfelt kameraet har valgt. En riktig teit løsning, synes vi, og en vi har problemer med å finne noen god grunn for.

Informasjonen som vises for øvrig i søkeren er noe spartansk i forhold til dyrere kameraer, men er godkjent for et kamera i denne prisklassen. Fra venstre finner man symbolet på at blitsen er ladet og klar, deretter angivelse av valgt motivprogram, fulgt av symbolet for at bildestabilisatoren arbeider. Tallene til høyre for det angir lukkerhastigheten, fulgt av blenderinnstillingen, og sekskanten til høyre for det angir at fokus er funnet. Deretter vises ISO-verdien og om eksponeringskompensasjon er på eller ikke, og helt til høyre finner vi MF som angir at kameraet er innstilt på manuell fokus, samt * som angir at autoeksponeringen er låst.

Atter et sted Pentax har spart penger er på toppen av kameraet, der vi på andre modeller finner en LCD-skjerm med de mest essensielle innstillingene. den finnes altså ikke på K-m, noe som gjør at hovedskjermen vanligvis brukes for å angi disse. Skjermen er forholdsvis ordinær med sine 2,7" (6,9 cm) og 230000 bildepunkter, men det er nok av plass til nødvendig informasjon på den likevel. Denne typen infoskjerm hvor man også kan endre innstillinger er forresten mer og mer vanlig på nybegynnerkameraer, og vi liker godt at Pentax her har hatt mot til å ikke fikle for mye med noe som virker. Her har de sett på hva konkurrentene har gjort og funnet ut at det fungerer bra, uten å føle seg tvunget til å finne opp hjulet på nytt. Innovativt er det kanskje ikke, men det er en god løsning likefullt.

Akkurat som på tidligere Pentax-modeller er det også på K-m mulig å fininstille fargegjengivelse og lysstyrke på skjermen, slik at den blir rett for nettopp ditt bruk. Dette er en kjærkommen funksjon, for på K-m som på andre Pentax-modeller er skjermvisningen av bilder ofte ganske så langt ute på jordet. Bilder blir svært ofte for mørke på kameraet skjerm, uten at de nødvendigvis trenger å være det i virkeligheten. Med mindre man er problemet bevisst og/eller endrer skjerminnstillingene, risikerer man å slette bilder som er håpløse uten at de nødvendigvis er det.

Pentax pleier å gjøre det bra på funksjonssiden, og selv om K-m er noe strippet for slikt i forhold til andre Pentax-modeller, så er det likevel forholdsvis velutstyrt i forhold til mange andre kameraer i samme klasse. Det er få store overraskelser på funksjonslisten, men de fleste funksjonene som er å finne er ganske fleksible og godt uttenkte. Noen unntak finnes det selvsagt, men det er for småplukk å regne. Et godt eksempel er at K-m mangler orienteringssensor, så kameraet kan ikke selv detektere hvorvidt du tar bredde- eller høydebilder. Ikke noe stort problem, men kanskje litt irriterende på det verste.

Noen funksjoner skiller seg imidlertid ut i positiv retning, som for eksempel alle mulighetene man har til å fininnstille ting som bildekvalitet, skjermens gjengivelse av bildene, og så videre. Mange av disse er noe mer begrenset enn tilsvarende på de dyrere modellene, men slikt er bare å gjøre regning med. Bare at de finnes er i seg selv positivt nok. At speillåsen er koblet til selvutløseren er også en funksjon som gjør livet som kameratester en smule enklere.

Som bildet nedenfor viser har man også på K-m en pen samling spesialinnstillinger å leke med, til tross for at dette er et nybegynnerkamera hvor Pentax helt klart kunne sluppet unna med å utelate denslags. Bra!

Mindre bra er imidlertid fokussystemet, som vi også omtaler under avsnittet om autofokus. At man ikke kan velge hvilket fokuspunkt man skal bruke, og at kameraet ikke sier i fra om hvilket det har valgt, er ganske idiotisk, og en løsning som langt i fra står i stil med den gjennomtenkte linjen Pentax tradisjonelt har lagt seg på, både med hensyn til K-m og andre speilreflekser.

En annen ting som skuffer er Pentax K-ms tilsynelatende konstante trang til å undereksponere ethvert motiv. I ukene vi har brukt kameraet har det stort sett konstant stått på et trinns overeksponering, og av og til mer. Dette er et problem Pentax har hatt tidligere på nær sagt alle sine speilreflekser, men siden de øyensynlig har fikset på fargegjengivelsen og hvitbalansen (se side 5), våget vi å tro at de hadde hatt tid til å se på dette problemet også, og kanskje til og med gjøre noe med det. Det har de desverre ikke.

Heldigvis har Pentax valgt å beholde sitt geniale ISO-prioriterte opptaksmodus som ingen andre produsenter har. Det ligner en del på helt vanlig auto-ISO sammen med program-automatikk, men fungerer slik at man enkelt kan endre ISO-verdi med kommandohjulet på baksiden. Et svært enkelt og nyttig opptaksmodus som det ærlig talt forundre oss at ikke andre produsenter har plagi... knabb... lånt.

Hva hastigheten angår, så er K-ms autofokus verken bedre eller dårligere enn forventet. Den kan virke en smule mer presis enn på K200D, som vi opplevde kunne jage litt etter fokus uten noen øyensynlig grunn, men det er bare et generelt inntrykk og ikke noe vi kan tallfeste eller si med sikkerhet.

Det vi derimot kan si med sikkerhet er at det er på autofokus vi finner et punkt hvor Pentax har gitt K-m begrensninger vi verken forstår eller synes noe særlig om. Man kan nemlig bare velge mellom å benytte det sentrale fokuspunktet, eller alle fem. I sistnevnte tilfelle vil kameraet selv bestemme hvilket som skal benyttes, men fotografen selv har ingen mulighet til å verken påvirke valget eller engang å bli opplyst hvilket fokuspunkt kameraet valgte. Det kan da ikke ha vært så vanskelig å implementere en slags valgmulighet her, vel, Pentax?

Vi synes for øvrig også at k-m godt kunne fått 11 fokuspunkter akkurat som K200D fikk, i stedet for litt stakkerslige fem, men noe måtte man jo tydeligvis spare byggekostnader på.

Som nybegynnerkameraer flest er ikke K-m laget først og fremst for høye hastigheter, men på opptakshastighet er det faktisk spesifisert til et høyere tempo enn K200D er. K-m skal nemlig i følge Pentax klare 3,5 bilder per sekund, mens spesifikasjonene til k200D sier 2,8. I praksis er det imidlertid ikke sikkert denne forskjellen er merkbar, siden begge kameraene kun vil klare full fart i maksimalt ca halvannet sekund.

På JPG-opptak i serie klarte K-m 19 bilder på 10 sekunder, eller 51 på 30 sekunder. Det første sekundet klarte det 4 bilder, men deretter - nøyaktig i tråd med spesifikasjonene - sank hastigheten til omkring halvannet bilde per sekund. Dette er bare marginalt bedre enn K200D, og forskjellen på ett bilde på 10 sekunder er så liten at den er godt og vel innenfor feilmarginene. Selv om hastigheten er ok i forhold til den eldre men mer avanserte modellen, så tar de begge to en typisk Pentax og legger seg et stykke bak konkurrentene hva opptakshastighet i JPG angår. Pentax pleier sjelden å yte best her, og Pentax må se seg grundig slått av både Canon og Sony, og i mindre grad Nikon.

Det samme bildet tegner seg klart også når det gjelder RAW-opptak i serie. Her klarte K-m 8 bilder på 10 sekunder, og 18 bilder på 30 sekunder, et resultat som er temmelig likt K200D. Gledelig er det imidlertid at K-m klarer full pupp i begynnelsen, selv om det tar RAW-bilder. Akkurat som på JPG-opptak klarte det 4 bilder det første sekundet, men deretter sank farten til temmelig nøyaktig ett bilde annethvert sekund, noe som holdt hele veien til 30 sekunders kontinuerlig opptak. Ser vi utelukkende på de første ti sekundene av opptaket, er dette imidlertid ikke så veldig bra i forhold til konkurrentene. Sony A200 klarer det dobbelte, A300 er praktisk talt like raskt, og både Canon 1000D og Nikon D60 er minst halvannen gang så raskt. Også her legger K-m seg desidert bakerst i feltet, men selskap kun av sin eldre bror K200D.

Med blits (og ferske batterier) er tempoet et annet. Det blir blitsens ladetid som blir flaskehalsen, og K-m klarer da kun 0,8 bilder i sekundet, over 30 sekunder. Tempoet er forholdsvis jevnt over hele perioden, noe som er en litt fattig trøst, men likevel ikke helt uten verdi. Best i klassen på dette er Nikon D60 og Canon EOS 1000D, som begge er 1,5 ganger så raske med blits, mens K-m her får selskap bakerst i feltet av Sony A200, A300 og K200D.

Overføringshastigheten er imidlertid den store overraskelsen her. Dette har tradisjonelt vært Sonys domene, men denne gangen må A200 overraskende nok pent finne seg i å bli stående bak K-m og hoste støv. Overføringshastigheten er nemlig nesten doblet fra K200D til K-m, og selv om dette ikke er et spesielt viktig punkt, så er det godt å se at utviklingen ikke har stått HELT stille siden K200Ds glansdager. K-m legger seg fremst, etterfulgt av A200 og A300, med Canon, Nikon og K200D et godt stykke bak.

Kjøpere av K-m har neppe noen store forventninger om lynende hastighet, og det bør de heller ikke ha, men vi ble likevel litt skuffet over at vi ikke så klarere forbedringer fra K200D. Rett nok hører K-m til i et lavere segment enn K200D, men det er også et betraktelig nyere kamera, og ikke minst på grunn av spesifikasjonslistens fagre løfter hadde vi forventet et høyere tempo fra det. Dette må imidlertid ses i sammenheng med ting som pris og brukernes behov og bruksmønster, noe som gir en viss grad av avstand til resultatet. At K-m er tregest i klassen er ikke akkurat lovende, men det er heller ikke noen katastrofe. Hastighet er tross alt ikke akkurat det sentrale ved et kamera i denne klassen.

Som det nybegynnerkameraet det er, har Pentax K-m større krav på seg til brukervennlighet enn et proffkamera ville hatt. Eller, rettere sagt, brukervennlighetskravet er av en annen type. Der kameraer for proffesjonelle må ta hensyn til presisjon, hurtighet og slikt, ligger kravet på nybegynnerkameraer som pentax K-m mer på pedagogikk og enkelhet i betjeningen. Dette er en filosofi hvor Nikon i de siste årene har vært ledende, men også andre produsenter finner etter hvert ut at dette var en god tanke. Sony er en av disse, og Pentax følger nå etter. Sistnevnte har nemlig tidligere fått en del tyn på grunn av rotete menyer, men dette har nå Pentax gjort noe med. Ikke på en forferdelig innovativ måte, for alt de har gjort er å se hvordan konkurrentene har gjort det, og gått rett frem etter nesa, men hvorfor fikle med det hvis det funker? Sånn sett skal Pentax ha ros for ikke å prøve å finne opp hjulet på nytt. Det er nok av produsenter som har forsøkt seg på slikt tidligere, og endt opp med løsninger som tilsvarer kvadratiske hjul.

Kort sagt er menyene lagt slik opp at de ikke fortsetter ut av bildet, men i stedet på neste side, angitt av arkfaner bortover (se bildet). Dette gjør manøvreringen langt enklere enn før, og i tillegg tillater det en lagt med intuitiv gruppering av funksjoner, etter tema som fotografering, bildevisning, funskjonsoppsett, og spesieltilpasninger.

K-m er pedagogisk også på andre områder, og har sitt eget innebygde hjelpesystem. Trykker man på ?-knappen på toppen en gang vil man få en kort hjelpetekst på den funksjonen man er inne i akkurat da, og trykker man en gang til vil man få opp hjelpeteksten for den neste funksjonsknappen man trykker på. Sammen med infoskjermen vi nevnte på forrige side, som blit vanligere og vanligere på nye nybegynnermodeller, fremstår Pentax K-m som et ganske så brukervennlig kamera.

Det viktigste med noe kamera er uten tvil bildekvaliteten. Joda, også andre aspekter ved kameraet spiller viktige roller når man skal bestemme seg for hvilket kamera man skal kjøpe, men til syvende og sist er det bildene som er sluttresultatet, og dermed bildekvaliteten som er viktigst. I en del tilfeller vil fotogravens evner være en kraftigere begrensende faktor på bildenes kvalitet enn selve kameraet, men en fotograf kan vokse og lære av erfaring, noe som er umulig for et kamera, med mindre man er urealistisk heldig med en firmware-oppgradering. Selvsagt bør man vurdere ting som ergonomi, magefølelse, behov og økonomi, bare for å nevne noen, før man kjøper, men dersom kameraet ikke yter bra nok, vil man aldri få gode bilder, samme hvor flink man er og hvor godt resten av kameraet er. Det er også verdt å tenke på at man vil skifte ut kameraet etter noen år, når man enten oppgraderer eller for lengst har tatt livet av forrige kamera, mens bildene helst skal vare hele livet - og vel så det.

Når vi vurderer bildekvalitet i en kameratest ser vi først og fremst på det beste som er mulig å hente ut av kameraet, som også er sammenlignbart fra kamera til kamera. Vi bruker noe av det skarpeste av fastoptikk som er tilgjengelige for det aktuelle kameraet, og prøver så godt vi kan å tilpasse det slik at vi benytter optikk som tilsvarer hverandre, fra ulike produsenter. Dette er ikke alltid mulig, men vi gjør alt vi kan for å fjerne falskehalser som ikke sitter i kameraet. Blant annet testes alle kameraer i vår testlab, med samme lyssetting og testmotiv hver gang. Selv om vi også ser på JPG er det kameraets bildekvalitet i RAW vi legger mest vekt på, konvertert til TIFF med standardinnstillinger i Adobe Camera RAW. Likt vil det aldri bli, men dette er så likt som vi kan få det til uten å benytte så mye ressursser på testingen at testing ville blitt umulig. Når vi vurderer et kameras bildekvalitet undersøker vi ting som detaljgjengivelse, bildestøy, hvitbalanse, fargegjengivelse, og dynamisk omfang.

Som vanlig er det en lett synlig forskjell i detaljnivå mellom JPG og RAW. JPG-filen fra K-m bærer noen steder preg av å være overoppskarpet (se krysset i kondensatoren oppe til høyre, for eksempel), men andre detaljer virker likevel bløte og uskarpe. Sammenlignet med RAW-filen fra samme bilde, er forskjellen markant. Skarpheten er langt bedre, og etteroppskarpingen er tydelig mindre aggressiv, til tross for et betydelig høyere detaljnivå. Med RAW er det mulig å skjelne langt flere og mindre detaljer, og det generelle inntrykket av bildekvaliteten er langt bedre. Et mulig unntak her er fargene, som er markant forskjellige på JPG og RAW, uten at noen av dem egentlig ser spesielt bedre ut enn den andre. Korrekt fargegjengivelse ser ut til å være et sted i midten.

Bildekvaliteten i JPG med standardinnstillinger er likevel svært høy sammenlignet med tilsvarende kameraer fra andre produsenter. Som nevnt er kanskje oppskarpingen en tanke overaggressiv, og bildene bære litt preg av å være overprosessert, men med unntak av det synes vi K-m har en JPG-kvalitet rett ut av kameraet som absolutt holder mål. I tillegg har kameraet muligheter for å fininnstille slikt, så dersom man setter seg godt inn i kamera og motiv kan man godt ha noe å hente her, om en da ikke bare bruker RAW i stedet.

Også på RAW er bildekvaliteten overraskende høy for et kamera i denne klassen, sammenlignet med konkurrentene. Ved bruk av RAW har bildene fra K-m også mistet det lite tiltalende preget av overprosessering som vi så spor av på JPG-bildene, så om man har ork til å etterbehandle bildene er absolutt pentax K-m i stand til å levere varene.

Generelt sett er vi imponert over bildekvaliteten etter hovedkortbildene, men synes at JPG-kvaliteten, god som den enn er, burde ha vært enda bedre. Ikke fordi den er noe dårligere enn konkurrentenes (snarere tvert imot), men fordi den enda ikke er helt perfekt. Det dreier seg tross alt om et nybegynnerkamera hvor kun et fåtall av brukerne vil ta seg bryet med å fotografere i RAW og etterbehandle bildene optimalt, og JPG-kvaliteten rett fra kameraet bør derfor være så god som overhodet mulig.

Skarphet kan man i realiteten dele opp i to ulike karakteristika som er nært beslektet: Detaljgjengivelse og kantgjengivelse. For å måle førstnevnte bruker vi MTF50(corr), der tallet angir antall linjer per bildehøyde, angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 8 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 9 megapiksler.

MTF-tallet angir dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Kvalitetsskalaen for speilreflekskameraer blir altså slik:

Med en MTF50-verdi på 1910 legger K-m seg noenlunde midt i feltet, men her er forskjellene så små at det nesten ikke er merkbar differanse mellom våre sammenligningskameraer i praksis. Det er også verdt å merke seg at graden av underoppskarping i forholde til det ideelle er noe større på Pentax K-m enn de fleste av konkurrentene.

Korrigerer vi for underoppskarpingen vil Pentax K-m legge seg i fremre del av feltet, men forskjellene kameraene i mellom er fremdeles forholdsvis liten, kanskje med unntak av Sonys bidrag som legger seg tydelig bak de andre. Etter vår kvalitetsstandard vil man med noenlunde bra etterbehandling kunne skrive ut et ubeskåret bilde fra Pentax K-m i størrelser rundt A2, eller ikke langt fra vanlig filmplakatstørrelse på 50 x 70 centimeter. Dette er LANGT bedre enn de fleste i dette kameraets kundegruppe noensinne vil få behov for, eller råd til, men det gir rom for en del beskjæring av bildene og fremdeles kunne tilby utskrifter i god kvalitet i den langt vanligere hjemmeskriverstørrelsen A4.

På grafen nedenfor ser vi på dette litt mer detaljert, i form av en kurve som representerer kameraets evne til å gjengi detaljer og kanter. Vi ser en reell kurve som heltrukken svart strek, og ideell kurve som stiplet strek. Denne kurven er målt fra en TIF-fil som er konvertert fra en RAW-fil, med et minimum av etterbehandling.

For sammenligningens skyld kan vi si at en ideell MTF50-kurve skal være høy så nært opptil Nyquist-frekvensen (merket ved 0,5, nederst) for så å falle brattest mulig og være så lav som mulig ved Nyquist-frekvensen og videre mot høyre.

For de spesielt interesserte er det mer å lese om dette her.

På sinekartet vårt er det ikke uventet 450D som leder, med ca 2800 linjer per bildehøyde, men så er det også i en prisklasse høyere enn testkameraet er og kun tatt med for sammenligningens skyld. De resterende kameraene legger seg på mellom 2400 og 2500, med Pentax K-m blent de beste av dem. det vil si, når vi sammenligner RAW-filene. Ser vi på JPG-filen fra Pentax K-m og sammenligner den med RAW-filene, ser vi atter en gang at JPG rett fra kameraet bare ikke kan måle seg.

Når oppløsningen øker og sensoren forblir samme størrelse som før, minker nødvendigvis størrelsen på hver enkelt piksel. Det finnes småtriks man kan ty til, men i det store og hele er dette regelen, og en naturlig konsekvens av dette er en økning av bildestøy i mørke områder og ved høye ISO-verdier. Færre fotoner treffer hver pikselsensor, og skal man forsterke signalet disse gir, vil man nødvendigvis også forsterke støyen i det signalet.

På 1600 ISO er det tydelig støy i bildene fra Pentax K-m, men detaljene er likevel ivaretatt langt bedre enn i bildene fra sammenligningskameraene, og selv om det ennå er et godt stykke fra K-m til de beste kameraene i handelen i dag, så er vi imponert over hva Pentax har fått til i et så rimelig kamera som dette. K200D, som har en tidligere versjon av den samme bildebrikken, er best av sammenligningskameraene, men det er tydelig at Pentax har videreutviklet brikken enda litte granne, for K200D merker sin alder en smule her.

Også på 3200 ISO viser Pentax styrke, og selv om bildekvaliteten ikke er god på noen av kameraene her, så er den ikke så direkte grisete og ubrukelig på Pentax K-m som på de andre. Dette overrasker oss ikke så rent lite, for støy på høy ISO har ikke tradisjonelt vært Pentax' styrke, men dette er absolutt et godt resultat, prisgruppen tatt i betraktning, og det lover dessuten dermed svært godt for deres kommende toppmodell Pentax K-7.

Også på målinger av bildestøyen kommer Pentax K-m godt ut. Støynivået på høye ISO-verdier er ganske mye bedre enn sammenligningskameraene, men formen på kurven for begge Pentaxene kan tyde på en to-trinns støyfjerningsprosess, akkurat som Sony er kjent for å bruke. Pentax får imidlertid et langt bedre resultat, og kurvene tyder på at K-m slår også K200D her.

Pentax K-m / Canon 1000D / Sony A300 / Pentax K200D / Nikon D60

Bildene nedenfor fra Rådhuset i Oslo viser hvordan kameraenes bildestøy arter seg i prakis i mørke områder, men da bildene fra de forskjellige kameraene er tatt til forskjellig tid er bildene ikke direkte sammenlignbare. Forskjellen mellom de ulike kameraenes råfiler og jpg-filer vises likevel temmelig tydelig. Like tydelig er det at 3200 kun bør brukes i nødstilfelle - og knapt nok da.

Pentax K-m, JPG:               100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200
Pentax K-m, RAW:              100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200
Pentax K200D, JPG:          100 / 200 / 400 / 800 / 1600
Pentax K200D, RAW:         100 / 200 / 400 / 800 / 1600
Canon EOS 1000D, JPG:  100 / 200 / 400 / 800 / 1600
Canon EOS 1000D, RAW: 100 / 200 / 400 / 800 / 1600
Sony A300, JPG:                 100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200
Sony A300, RAW:                100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200

På neste side ser vi nærmere på hvitbalanse, fargegjengivelse og dynamisk omfang.

Så godt som alle kameraer vi tester har feil på hvitbalansen i større eller mindre grad. Dette tester vi ved å ta bilde av vår testplansje med fargetemperaturen innstilt på det samme som vi vet dagslyslampene våre holder og deretter måle differansen. Autohvitbalansen tester vi ved å gjøre det så vanskelig som mulig for kameraet å måle riktig hvitbalanse, ved at vi belyser testplansjen med dagslyslamper, halogenlamper og lysrør. Resultatet er et salig virrvarr av lys som så godt som ingen kameraer klarer å vise korrekt, men som gir et godt grunnlag for å teste automatikken. Vi må derfor gjøre oppmerksom på at det i det virkelige liv er svært sjelden, om noensinne, at et kamera noensinne vil møte på så vanskelige lysforhold som vi gir det på testrommet. Man må også ha i tankene at hvitbalanse er av begrenset viktighet når man har et kamera som støtter RAW, slik at man kan justere hvitbalanse i ettertid.

På grafen nedenfor er autohvitbalanse representert av heltrukken linje, mens den stiplede representerer manuelt innstilt hvitbalanse. Pentax K-m er representert ved rød farge, mens gjennomsnittet av sammenligningskameraene er vist med grønn farge.

På autohvitbalanse ser vi enkelt og greit at Pentax K-m ikke er spesielt stabil på noen ISO-verdier, mens den oppfører seg noe bedre på lave ISO-verdier på manuell hvitbalanse. På 1600 og oppover har imidlertid kameraet mistet all bakkekontakt, uansett auto eller manuell, og Pentax' tradisjonelle problemer med nettopp hvitbalansen dukker frem. Det overraskende er imidlertid at K-m på lave ISO-verdier faktisk gjør det bedre på manuell hvitbalanse enn gjennomsnittet, noe som kan tyde på at Pentax har arbeidet nettopp med dette problemet. Dette ser vi også tegn på når vi undersøker kameraets fargegjengivelse.

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til Pentax K-m i forhold til andre kameraer. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

ISO   100: K-m / Canon 1000D / Pentax K200D / Sony A300 / Nikon D60
ISO   200: K-m / Canon 1000D / Pentax K200D / Sony A300 / Nikon D60
ISO   400: K-m / Canon 1000D / Pentax K200D / Sony A300 / Nikon D60
ISO   800: K-m / Canon 1000D / Pentax K200D / Sony A300 / Nikon D60
ISO 1600: K-m / Canon 1000D / Pentax K200D / Sony A300 / Nikon D60
ISO 3200: K-m /                          /                            / Sony A300 / Nikon D60

Kort sagt er fargegjengivelsen i Pentax K-m meget bra. Ikke perfekt, men bedre enn vi har sett på noen annen speilrefleks fra Pentax. Ikke at det nødvendigvis sier så mye, for dette har vært et av områdene Pentax har vært mindre enn spektakulært gode, men også sammenlignet med kameraer fra konkurrerende produsenter skårer K-m bra på fargegjengivelse. Faktisk er det kun Nikon D60 som slår det av våre sammenligningskameraer, og kameraer som Sony A300 og Canon EOS 1000D må se seg grundig slått her.

Gråtonene på K-m er forholdsvis presise, men er en tanke mer gulgrønne enn strengt tatt ønskelig. De fleste fargene tenderer mot gulgrønt, eller i noen tilfeller gulorange, men i langt mindre grad enn vi har sett tidligere på kameraer fra den kanten. Verdt å nevne er det også at hudtonene er meget presise og blant de beste vi har sett på noe kamera i denne klassen - faktisk bedre enn Nikon D60 også.

Vi lar oss også imponere av den svært gode fargegjengivelsen på ISO 3200. Vanligvis har nybegynnerspeilreflekser gått fullstendig i grøfta for lengst med hensyn til fargegjengivelse på så høye ISO-verdier, men Pentax K-m presterer faktisk det kunsstykket å bli enda bedre på 3200 enn på lavere verdier!

Dynamisk omfang vil si hvor mange forskjellige lysintensitetsnivåer, som kameraet er i stand til å fange opp og gjengi, fra det mørkeste som ikke er helt svart og det lyseste som ikke er helt hvitt. Dette måles ved hjelp av en meget nøyaktig plansje med 41 trinn på 1/3 EV hver, som er bakbelyst med et lys på 8000 grader Kelvin og blir avfotografert og analysert.

Dynamisk omfang er en svært viktig faktor i et kameras bildekvalitet, fordi den bestemmer hvor naturlig overgangen mellom mørkt og lyst vil bli på bildet. Til sammenligning med resultatene nedenfor har det menneskelige øyet et dynamisk omfang på ca 5-6,5 EV hvis "blenderen", dvs iris, forblir uendret. Når vi måler dynamisk omfang vil bildestøy påvirke resultatet i de mørke områdene, og for å unngå dette måler vi med to ulike toleransegrenser for støy, slik at vi får et mest mulig korrekt resultat. På plansjen nedenfor vil høy kvalitet si lav toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på en tidels blendertrinn) og lav kvalitet vil si høy toleransegrense for bildestøy (maksimal variasjon på ett blendertrinn).

På dynamisk omfang (lav kvalitet, dvs høy støytoleranse) er Pentax K-m forholdsvis ordinær. Canon EOS 1000D tar her teten foran resten av feltet, og K-m legger seg midt i puljen. K-m kan sammenlignes med K200D her, og resultatkurvene er nærmest identiske. De begynner noe bak feltet på lave ISO-verdier (dog ikke så langt bak at det er noe stort problem), men glir forbi de fleste fra ISO 400 og oppover. Bra, men ikke spektakulært på noen måte.

Strammer vi inn støykravet og ser på høy bildekvalitet (lav toleranse for støy), er det fremdeles Canon EOS 1000D som regjerer totalt sett, men K-m begynner faktisk best av alle sammenligningskameraene våre, på ISO 100, om enn med en mikroskopisk margin. 1000D løper snart fra K-m, men Pentax K-m beholder andreplassen helt til 1600 ISO, hvor Sony A200 noe overraskende klarer å snike seg såvidt forbi. Kurven til K-m er totalt sett noe variabel, men alt i alt er dette et resultat som duger helt greit for et ganske rimelig speilreflekskamera. Dynamisk omfang er i alle fall IKKE noen grunn til ikke å kjøpe Pentax akkurat i dette tilfellet.

Ok byggekvalitet som er helt på det jevne. Uten værtettinger, og bygget omtrent som andre i samme klasse. For en gangs skyld skiller ikke Pentax seg ut i positiv retning på dette feltet.

AA-batterier er fleksibelt og praktisk på reise, men medfører ekstra kostnader dersom man vil ha oppladbare batterier. God kapasitet med AA-lithium-batterier, som desverre er dyre i innkjøp.

Helt grei skjerm og søker. Heller ikke her skiller Pentax K-m seg ut i noen retning.

Grei samling funksjoner for klassen, men ikke himmelhøyt over. Gode muligheter til å justere bildekvaliteten i kameraet. Pentax geniale ISO-prioriterte opptaksmodus er på plass.

Grei autofokus med hensyn til hastighet og nøyaktighet, men skuffende få fokuspunkter, og en kraftig minus for manglende mulighet til å velge selv. Man opplyses heller ikke om hvilket av de fem punktene kameraet selv velger.

Ikke spesielt raskt kamera, snarere tvert imot. Bra på overføringshastighet, men ganske tregt på det meste annet.

Brukervennlig og pedagogisk, med egen knapp for hjelpefunksjonen. Forhåndsviser effekten av ulike justeringer.

Forbedret hvitbalanse, meget bra fargegjengivelse, og en detaljgjengivelse som absolutt kan hamle opp med konkurrentene gjør bildekvaliteten til en av Pentax K-ms sterke sider.

Joda, atter en gang har Pentax stort sett motstått fristelsen av å fikle for mye med noe som funker. Mange gode løsninger har funnet veien fra dyrere modeller til K-m, i noen tilfeller i en noe begrenset utgave, men i det store og hele nyter denne kameramodellen godt av Pentax' lange erfaring på området, og deres evne til å komme opp med geniale løsninger. Med noen unntak (som forundrer oss en smule), er Pentax K-m et godt uttenkt produkt som passer godt til sin nisje, både på godt og vondt. For det er nemlig et tveegget sverd når man har en produkthistorie som den Pentax har. K-m skinner ikke like mye i forhold til de tilsvarende konkurrentmodellene som Pentax' tidligere modeller har gjort. Det glir mer inn i mengden, uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. Og det er synd, for selv om kameraet har sine svakheter, så leverer det der det teller.

Vil vi anbefale Pentax K-m? Joda, til en viss grad, men det er litt for kjedelig og usexy som produkt til at vi vil tildele det noen "Akam anbefaler". Det har god bildekvalitet og brukervennlighet, men på det meste annet er det for likt det meste annet som er å få, og det hadde nok tjent på å skille seg ut mer enn det gjør. Når kameraet i tillegg er temmelig tregt på det aller meste, så synes det ikke rett å gi det akkurat den utmerkelsen. Et godt kjøp er det imidlertid - det skal det ha.

• Førstegangskjøpere som ønsker et rimelig begynnerkamera som gir god bildekvalitet.
• Ryggsekkturister som ønsker noe forholdsvis lite og lett som kan benytte batterier man får nær sagt hvor som helst.
• Nybegynnere som ønsker god bildekvalitet men uten at det går på bekostning av brukervennligheten.
• Brukere som ønsker innebygget hjelpesystem.

• Brukere som trenger høyt opptakstempo.
• Brukere som vil ha verdens støreste objektivutvalg. Pentax er bra på dette, men ikke markedsledende.
• Brukere som trenger ekstrem byggekvalitet med værtettinger.
• Brukere som behøver stor grad av frihet i valg av fokuspunkt.