På Tek finner du saker med annonselenker, hvor du enten kan kjøpe produktene vi har omtalt eller sammenligne priser. Det mener vi er relevant informasjon for våre lesere.
Hvilke produkter Tek skal skrive om, og hva vi skal skrive om dem, velger journalistene og ingen andre. Men det er også viktig at du vet at hvis du klikker på en slik annonselenke til prissammenligning hos Prisjakt, eller kjøper et produkt etter å ha klikket deg inn til en butikk fra en av våre artikler, tjener Tek penger. Disse annonselenkene er alltid merket med «annonselenke».
Det er viktig å understreke at når vi omtaler produkter på Tek, så er det fordi vi mener det er journalistisk interessant. Ingen kan kjøpe seg omtale i våre saker.
I tester eller produktguider er hovedregelen i VG at vi kjøper eller låner produktet. Dersom det ikke er praktisk mulig, baserer vi omtalen på produktprøver vi har fått tilsendt. I så fall opplyser vi om hvilket produkt og hvorfor.
Slik økte vi lagringsplassen på Macen fra 256 til 512 GB
Den lille brikken TarDisk er rett og slett helt genial.
Innhold
- Introduksjon og førsteinntrykk
- Unik egenskap – integreres sømløst med SSD-en
- Førsteinntrykk – en fysisk solid sak
- Slik setter du opp brikken
- Men først: en sikkerhetskopi
- Kryptering, antivirus og grunnleggende ting
- Kontroller harddisken – «fsck -fy»-hæ?
- ...men hvor ble det av Pear-programvaren?
- Fra 256 til 512 GB lagringsplass. Hurra!
- Oppsummering og konklusjon
- Konklusjon – en knallgod og unik løsning
- Alternativer – lønner det seg å oppgradere i etterkant?
Introduksjon og førsteinntrykk
En av de største utfordringene Mac-eiere står overfor er når de velger Macen sin: hvor stor lagringsplass skal den ha? Apple tar nemlig blodpenger for lagringsplassen, og dermed ender mange opp med de minste pakkene.
Undertegnede har selv en 15-tommers MacBook Pro Retina, som har 256 GB innebygget lagring. Ved kjøp virket dette som et hav, men etter to år er SSD-en stappfull.
Selv om det nok kan løses ved å overføre bilder og annet til en ekstern harddisk er det jo egentlig ønskelig å ha tilgang til dette direkte fra maskinen, ikke på en annen dings som må kobles til via kabel. Ny maskin er også utelukket. Men det må da finnes en bedre løsning?
Inn kommer produktet TarDisk, som for ikke så alt for lenge siden kun levde på folkefinansieringsnettstedet Kickstarter. Der fikk skaperne bak raskt inn over fire ganger mer enn de forespurte 32 500 dollarene, drømmer ble til virkelighet og nå er resultatet inne til test.
Vi snakker ganske enkelt om en liten, spesialtilpasset flash-brikke som du stapper inn i minnekortinngangen på Macen. Brikken skal imidlertid ikke bare ta seg godt ut; det følger med programvare også.
Unik egenskap – integreres sømløst med SSD-en
Programvaren gjør TarDisk til langt mer enn bare en minnebrikke. I motsetning til tradisjonelle minnekort, minnepinner og harddisker vil TarDisk nemlig «smelte» sammen med den interne lagringen på datamaskinen. I praksis betyr det at Macen vil oppfatte brikken som en permanent oppgradering, og ikke skille mellom den og den interne lagringen.
Løsningen er dermed nokså permanent, men har den fordelen at du slipper å tenke på hvor du lagrer ting og at det hele går ganske mye raskere.
Programvaren kalles «Pear», som vi tipper er et ordspill på både ordet «pair» (parre) og Apples fruktrelaterte navn selv. En annen fordel med programvaren er at den rent visuelt lar maskinen vise både TarDisk-en og SSD-en som én enhet i lagringsoversikten. Ryddig og greit.
Én nokså åpenbar ulempe er selvfølgelig at du mister SDXC-leseren på maskinen, men all den tid du også kan overføre bilder via USB, trådløst eller bruke en overgang er det relativt uproblematisk. Og når brukte du egentlig denne inngangen sist? Vi kommer uansett tilbake til dette.
Det lages øvrig brikker spesialtilpasset til alle Apples MacBook-maskiner med SD-kortinngang. Det vil i praksis si alle Pro- og Air-modellene, med unntak av 11-tommers MacBook Air som leveres uten denne inngangen. Listen over mulige maskiner blir altså slik:
- MacBook Air 13-tommer
- MacBook Pro 13-tommer
- MacBook Pro 15-tommer
- MacBook Pro Retina 13-tommer
- MacBook Pro Retina 15-tommer
Designet på minnekortinngangen på disse maskinene varierer noe, så i kjøpsprosessen er det viktig at man velger riktig brikke. Du kan også velge mellom 128 eller 256 GB lagringsplass, hvilket naturligvis også har mye å si for prisen.
Førsteinntrykk – en fysisk solid sak
Brikken vi fikk sendt til test var den største typen, og tilpasset en 15-tommers MacBook Pro Retina – undertegnedes jobbmaskin. Bestillingsprosessen var svært enkel, og etter å ha åpnet pakken var det et nokså enkelt innpakket produkt som møtte oss. Innpakningen bestod av en sammenbrettet papplate med en bit plast i midten, som rommet selve brikken. Her var det ingen fysisk bruksanvisning eller annet fiksfakseri – men hvem trenger vel det i den digitale tidsalderen?
Selve oppsettet går vi gjennom på neste side, men vi kan allerede nå avsløre at det er langt fra «plug-n-play» – noe produktet i seg selv forleder en til å tro. Her er det ingen bevegelige deler eller noe som kan trykkes på – kun en flash-brikke i samme sølvgrå aluminium som Apples MacBook-maskiner.
Brikken virker som en svært fysisk solid sak, og selve skallet er langt mindre enn det du vanligvis finner i andre SD-kort – til tross for at grensesnittet i bunn og grunn er det samme. Krympingen er gjort slik at TarDisk ikke skal stikke ut av SD-kort-inngangen når den er plugget i, og kombinert med fargevalget gjør dette at den glir nærmest sømløst i ett med Mac-ens øvrige design.
Baksiden og sidene av brikken er helt rene og flate, mens fremsiden rommer kontaktene og flash-minnet. her er det også en blå flate med TarDisk-logoen og oppgitt lagringskapasitet. Alt dette er senket ned i aluminiumsskallet, som har en forsenkning mot den brede enden slik at man skal kunne fiske den ut av maskinen om det skulle bli nødvendig. Den obligatoriske 45-graders vinkelen fremst på brikken er også der, som på alle andre SD-kort.
Utover dette er det ikke stort mer å si om de fysiske aspektene ved Tardisk. Det vi er mer spente på, er hvor enkelt oppsettet og selve bruken er.
Slik setter du opp brikken
Det er ikke bare bare å sette opp TarDisk. Man skulle kanskje tro at det eneste som trengtes var å plugge inn brikken, og i teorien kan du også gjøre dette. Da får du imidlertid en ekstern lagringsenhet, og ikke en økning av den interne lagringen – noe som jo er hele poenget.
For å oppnå det sistnevnte må vi ta i bruk den såkalte «Pear»-programvaren fra selskapet. Men aller først er det en rekke andre ting de vil ha deg til å gjøre, aller helst før du i det hele tatt har fått brikken i hende.
Dette blir du behørig varslet om over e-post, og selv om noen muligens vil oppleve det som litt masete så setter vi pris på muligheten til å forberede oss. Det første du må gjøre i Pear-prosessen er nemlig å ta en backup av hele Macen din, noe som kan ta litt tid avhengig av hvor mye du har lagret av personlige filer. Vi går naturligvis ut i fra at målgruppen for TarDisk har nokså mye på Macene sine, og dermed også trenger mye tid på å sikkerhetskopiere.
Utover dette er det et par andre ting du også burde gjøre, og TarDisk har en svært nyttig og god oversikt på sine nettsider der alt forklares i detalj. Hvordan det gikk for oss kan du lese under.
Men først: en sikkerhetskopi
Det aller første TarDisk vil at du skal gjøre er å ta en sikkerhetskopi. Dette anbefaler de at du gjør via Apples innebygde Time Machine-løsning, som du finner enten i Launchpad-menyen eller under Systemvalg. Har du en sikkerhetskopi fra før kan du ganske enkelt hoppe over dette punktet – det er kun for å sikre at ingen personlige filer går tapt i Pear-prosessen.
Først og fremst trenger du en ekstern lagringsenhet. Dette kan være alt fra en minnepinne, en trådløs lagringsenhet eller en nettsky – men vi anbefaler selvfølgelig å bruke en god, gammeldags ekstern harddisk.
Slike har gjerne mye lagringsplass, er stabile og koster ikke skjorta – men de er heller ikke så veldig raske. Undertegnede brukte en slik Toshiba-disk med 1 TB plass, og med litt over 200 GB å sikkerhetskopiere tok det hele nesten tre timer.
Selve prosessen settes enkelt i gang fra Time Machine-programmet, og kan fullføres i bakgrunnen. Når du er ferdig kan disken ganske enkelt mates ut, og du er klar til å gå over til neste steg.
Kryptering, antivirus og grunnleggende ting
Det neste TarDisk vil ha deg til å gjøre er å skru av alle antivirus-løsningene på Macen din, samt også dekryptere harddisken din. Dette inkluderer Apples innebyggede FileVault-kryptering, som du høyst sannsynlig aktiverte allerede da du satte opp Macen første gang. Dette er ingen heksekunst, men kan også ta litt tid.
FileVault får du tilgang til gjennom Systemvalg → Sikkerhet og personvern → FileVault. Andre krypteringstjenester og antivirus må du naturligvis skru av på annet vis, dersom du har det installert. Alt sammen kan aktiveres igjen så snart TarDisk-en er satt opp.
Det siste «obligatoriske» punktet består av flere nokså enkle – men også viktige – ting. Først og fremst må du passe på at alle eksterne enheter er plugget fra, det være seg minnepinner, trådløse mus eller hodetelefoner, ifølge TarDisk.
Videre burde du ha noe ledig plass på maskinen din, ettersom dette kreves i Pear-prosessen. Har du ikke dét er du nødt til å flytte over noen filer midlertidig til et annet sted, slik at du har «...minst 10 prosent ledig kapasitet...» ifølge TarDisk selv.
Har du ikke oppdatert programvaren på maskinen din på lang tid må du også gjøre det nå, for Pear-programvaren krever minst OS X Yosemite 10.10.2 eller nyere. Har du Bootcamp satt opp på maskinen må dette også fjernes, siden TarDisk ikke forstår seg på slikt. Til slutt må maskinen være koblet til en strømkilde.
Det kanskje potensielt mest problematiske her er at du må ha ledig plass på disken din – det var jo på grunn av plassmangle at du kjøpte TarDisk i utgangspunktet! For vår del var imidlertid ingen av de nevnte tingene særlig problematisk.
Kontroller harddisken – «fsck -fy»-hæ?
Dersom man vil være helt på den sikre siden, så anbefaler også TarDisk deg å kontrollere at harddisken eller SSD-en på Macen din faktisk fungerer slik den skal. I de aller fleste tilfellene er alt i sin skjønneste orden, men for ordens skyld kjørte vi gjennom også dette punktet.
Om du er livredd alt som heter koding kan det hende det virker litt overveldende, ettersom du må skru av Macen og starte den opp i såkalt «Single-User Mode». Det gjøres ved å holde inne Command og S-knappene samtidig ved oppstart, hvorpå du blir kastet inn i kodenes verden. I utgangspunktet ønsker TarDisk at du skal taste inn kommandoen «fsck -fy» og deretter trykke Enter, men det er lettere sagt enn gjort når tastaturet ditt har norsk oppsett.
Modusen snakker nemlig kun morsmålet amerikansk, og dermed måtte vi lete lenge og vel før vi fant ut hvor «-» kunne hentes frem. Når dette først var gjort, var det imidlertid bare å vente på at en lang rekke koder skulle gjøre sitt, og deretter dukket en kort og etterlengtet beskjed opp: «The volume Mac HD appears to be OK». Med kommandoen «reboot» og Enter hentet vi oss så tilbake til normal modus.
Tilbake i de kjente og kjære menysystemene fisket vi frem Diskverktøy fra Launchpad-menyen. Her ville TarDisk at vi nok en gang skulle verifisere at harddisken og maskinen fungerte som den skulle, ved hjelp av Førstehjelp-valget. Dette var en kort og grei prosess, og vi fikk nok en gang kontrollert at alt var i tipp topp stand.
Det siste som måtte nå måtte gjøres før vi kunne plugge i TarDisk-en var å avslutte alle programmene på Macen. Den enkleste måten å gjøre dette på er ved å holde inne Command og Tab samtidig, og trykke Q på alle programmene i linjen som dukker opp.
...men hvor ble det av Pear-programvaren?
Nå var altså det store øyblikket kommet: vi kunne endelig plugge inn selve brikken i maskinen. Etter alle forberedelsene var det veldig tilfredsstillende å endelig skulle få se fruktene av arbeidet vårt, men gleden ble kortvarig. For skulle det ikke være programvare allerede installert på TarDisk-en vår?
Joda, ifølge alle bruksanvisninger og solemerker på nettet skulle installeringsprogramvaren «Pear» ligge forhåndsinstallert, men på de to partisjonene som dukket opp var den forsvunnet som dugg for solen.
Etter litt feilsøking kontaktet vi kundeservicen til TarDisk, og ble sendt videre til noen litt høyere oppe i systemet.
Etter noen kontrollspørsmål ble det klart at programvaren rett og slett ikke hadde blitt installert på brikken, noe den i utgangspunktet skal være. TarDisk var imidlertid raske med å beklage, og satte oss i kontakt med en behjelpelig kundemedarbeider.
Ved å sende serienummeret på maskinen vår på e-post til TarDisk kunne de sende programvaren direkte til oss, men selve installasjonen var ikke smertefri. Dermed måtte vi overlate kontrollen over maskinen til medarbeideren, som ordnet en rekke ting på både maskinen, partisjonene og i programvaren via tredjepartsprogrammet Join.me.
Det hele tok bare et par minutter, og vi ble innstendig lovet at det ikke skulle være så vanskelig vanligvis – altså dersom programvaren hadde fulgt med.
Fra 256 til 512 GB lagringsplass. Hurra!
Oppsettet var altså litt trøblete. Ifølge TarDisk blir alle brikkene satt opp individuelt, så vi tar et forbehold om at det rett og slett kan ha vært en menneskelig glipp inne i bildet her. Selve Pear-programmet brukte ikke spesielt lang tid på å gjøre ferdig sitt, og etter kun kort tid ble vi presentert med en gladmelding:
– Congratulations! The Pear-ing process is now complete.
MacBook-en til undertegnede var som tidligere nevnt i utgangspunktet utstyrt med relativt stusselige 256 GB lagringsplass, så med TarDisk-en på plass burde dette nå være doblet.
En kjapp kikk innom lagringsoversikten til Macen bekreftet dette: i stedet for én disk på 256 GB stod det nå to disker med 512 GB listet opp, og nye relative parametre for hva lagringen ble brukt til. At det vises som to enheter er litt forvirrende, men ifølge TarDisk er det sånn det skal være.
Dersom du vil verifisere at maskinen virkelig tolker TarDisk-en og SSD-en som én enhet, kan du gå til Diskverktøy. Der vil det vises som én enhet og én linje, noe som er litt mer oversiktlig. Men det er vel uansett begrenset hvor ofte man faktisk titter på disse menyene.
For øvrig kan det også nevnes at TarDisk samarbeider med skylagringstjenesten BackBlaze om en sikkerhetskopi-løsning, men dette har vi ikke testet siden det krever et abonnement. Du klarer det nok fint uten det også.
Oppsummering og konklusjon
Det er liten tvil om at TarDisk er et svært unikt produkt, og på mange måter har den to veldig forskjellige sider. Rent fysisk er dette en høyst enkel sak – i bunn og grunn egentlig bare et veldig fancy minnekort spesieltilpasset til en Mac. Det er det også fullt mulig å bruke TarDisk som.
På den andre siden var det mye forberedelser som måtte til før vi endelig var ferdig med installasjonsprosessen.
Spesielt sikkerhetskopieringen, harddisk-verifiseringen og Pear-programvaren ga oss – som du sikkert har skjønt – mye hodebry.
De to førstnevnte punktene slipper du ikke unna, men sistnevnte tar vi forbehold om at ville vært enklere dersom programvaren faktisk hadde kommet ferdig installert på TarDisk-en som lovet. Kundeservicen var uansett upåklagelig, og TarDisk har lovet at alle andre brikker vil komme med programvaren fra fabrikk. Det er uansett ikke et stort problem, ettersom det var såpass enkelt å få den ettersendt via e-post.
Men hva blir konklusjonen på det hele?
Konklusjon – en knallgod og unik løsning
Å komme med noen definitiv konklusjon i denne testen er litt vanskelig. Ved en normal test ville vi hatt et relativt stort sammenligningsgrunnlag av andre, konkurrerende produkter. TarDisk skiller seg klart ut her, med praktisk talt null konkurranse. Kanskje er det ikke rom for noe særlig konkurranse heller – det er jo tross alt et ganske utpreget nisjeprodukt vi snakker om.
Etter å ha brukt brikken i litt over en uke er vi imidlertid overbevist om at dette er et produkt med stor nytteverdi. Ja, det viste seg å være både tidkrevende og litt trøblete å sette opp TarDisk første gangen, men etter at dette var gjort var alt en dans på roser.
Pear-programvaren fungerte upåklagelig når den først kom i gang, og integreringen av SSD-en og TarDisk-minnekortet er noe vi setter pris på i praksis. Om vi hadde valgt å ikke synkronisere disse to til én disk, så måtte vi aktivt ha valgt å overføre filer mellom de to lagringsenhetene. Med TarDisken «Peared» til maskinen vår slipper vi unna denne problematikken, og kan ganske enkelt nyte den utvidede lagringen som om den skulle vært der fra fabrikk.
Hva angår hastighet, så har vi ikke opplevd noen endring i hverken skrive- eller lese-ytelse etter at vi installerte TarDisk. Vi har riktig nok ikke målt dette, men ifølge TarDisk, skal Pear-programvaren sørge for at ytelsen blir den samme, gode som du er vant med fra Apples Mac-maskiner.
Dét til tross for at selve minnekortet topper på 95 MB/s, eller rundt én femtedel av det en rask SSD kan yte. I praksis er det uansett mer enn raskt nok.
Totalt sett er vi altså veldig fornøyd med TarDisk – den eneste høna vi har å plukke her er vel egentlig at programvaren manglet og at oppsettet var noe komplisert. Men det løste seg jo også i etterkant.
Alternativer – lønner det seg å oppgradere i etterkant?
TarDisk har som nevnt lite konkurranse, og det nærmeste vi kan komme er vel egentlig Apples forskjellige lagringsalternativer når du kjøper Macen i første omgang. Men det blir jo litt håpløst. Om du kjøpte en Mac med 1 TB lagringsplass i utgangspunktet, så har du vel neppe bruk for å oppgradere dette med det første.
I vårt tilfelle ville det heller ikke vært billigere å velge mindre lagringsplass på Macen i utgangspunktet og så kjøpe en TarDisk ved siden av. Faktisk er prisen nesten nøyaktig den samme. TarDisk leveres nemlig med enten 128 eller 256 GB lagringsplass, som koster henholdsvis 149 og 399 dollar. Dette tilsvarer ca. 1200 og 3300 kroner, og sistnevnte er nøyaktig det samme som Apple tar for 256 GB mer i sine Pro-modeller.
Dersom du kjøper en MacBook Air kan du imidlertid spare rundt 1 300 kroner ved å kjøpe en maskin med 128 GB og deretter kjøpe en TarDisk med tilsvarende kapasitet. Behovet for mer lagring melder seg vel først og fremst i etterkant, men det kan jo være interessant å ta med i beregningen.
Bunnlinjen i testen må vel uansett bli at TarDisk er et svært unikt produkt, og den praktisk talt eneste måten å oppgradere lagringsplassen på Macen din uten å måtte skru opp bunndekselet og bytte ut hele SSD-en eller harddisken. Med sistnevnte følger også langt mer kompliserte og mer risikofylte prosesser, og lagringen blir jo helt byttet ut – ikke bare oppgradert.
Alt i alt kan vi derfor anbefale TarDisk på det varmeste dersom du virkelig har voksekramper i gigabytene dine og trenger mer plass. Det er en enkel, sikker og ikke minst langt billigere løsning enn å kjøpe en helt ny maskin.
Neste generasjon MacBook Air kan være like om hjørnet:
Apple dropper 11-tommeren til fordel for en 15-tommer »
