Sigma SD14

Erik Faarlund

Publisert 20. juli 2007

Her i redaksjonen får vi stadig inn nye kameraer til test. Felles for alle speilreflekskameraene er at de bruker den samme teknologien for å generere fargebilder. Sensorene som brukes kan ikke se farger, og derfor legges det et fargefilter foran hver piksel. Ved å lese av informasjonen fra fire piskler, danner kameraet seg et bilde av fargene. Dette er en lite elegant måte å gjøre det på, og en sensorprodusent forsøker å gjøre det på en bedre måte. Foveon lager sensorer som leser farger på en helt annen måte, og på den måten oppnår mer presise farger, klarere fargeoverganger og enkelte andre fordeler.

Sigma lager et speilreflekskamaera, SD14, basert på denne sensoren, og vi har denne gangen testet dette kameraet.

Kameraet ser ganke normalt ut, men har litt gammelt og traust design. Enkelte detaljer avslører at det er spart inn på kostnader i konstruksjonen. Kameraet har en god søker, men med litt lite informasjon. LCD-skjermen lider av den del pussigheter, slik som utydelig skrift. Batterikapasiteten kunne vi ønsket oss noe bedre.

Sigma SD14 er tregt på nesten alle områder. Det gjør det krevende å bruke. Hederlige unntak er utløserforsinkelse og overføringshastighet, men utover det er det heller begredelig. Kameraet har få spennende funksjoner, og vi savner særlig mulighet til å ta RAW og JPEG samtidig. En morsom finesse er et filter foran speilet, som hindrer støv i å komme inn i kameraet. Brukervennligheten er ikke slik den burde vært. Det er tydelig at Sigma ikke vektlegger dette over hodet.

Det Foveonsensoren gjør bra er nettopp det den tar mål av seg å forbedre i forhold til tradisjonelle sensorer. Fargene er nydelige, skarpe fargeoverganger er mye mer presise, og den generelle skarpheten på bildene er upåklagelig. Kameraet kan gi deg bilder på 14 megapiksler rett ut av kameraet, og det hører ingen steder hjemme, da reell oppløsning er 4,6 megapiksler. Så bilder på 14 megapiksler holder ikke mål. Automatisk hvitbalanse gir for mye gult.

Støynivået er bra, omtrent midt på treet, men det dukke opp rare fargeflekker fra ISO 400. ISO 1600 er ubrukelig, da omtrent alle fargene og de fleste detaljene forsvinner.

Vi har nettopp oppgradert våre testerutiner og analyseverktøy og mangler derfor sammenligningsdata for en del kameraer. Dette vil naturligvis bedre seg etter hvert som vi tester nye kameraer og får fylt opp databasen med nye data, men inntil da vil enkelte av grafene våre ha "ledige plasser". Vi har imidlertid gjort alt vi kan for å få etablert nok sammenlignbare data til at grafene er meningsfylte, og vi håper dette vil bidra til at dere lesere likevel vil ha utbytte av å lese testene våre. Lesere som har innspill eller ønsker angående nye testerutiner kan ytre disse i forumet eller på e-post til post@akam.no.

Mer om våre nye testrutiner finner du her.

Kamerahuset er bygget i et solid plastmateriale, og kjennes godt i hånden. Grepet har en størrelse som gjør at det vil passe de fleste rimelig bra. Størrelsen er omtrent midt på treet, men designet er litt firkantet, og virker litt gammeldags. Vekten med batteri og minnekort, men uten objektiv er ca 840g, som er omtrent nøyaktig det samme som Canon EOS 30D.

SD14 har ganske mange knapper, til sammen 21, i tillegg til utløser og tre ratt og hjul, så her er det nok å stille på. Knappene og hjulene er stort sett greie, med god respons, men noen av dem kjennes litt billige ut. De er enten for løse eller for harde. For eksempel er hjulet som ligger rundt utløserknappen og som brukes til å endre verdier på de ulike innstillingene alt for fast, og vanskelig å stille nøyaktig. Særlig når man samtidig skal holde inne en annen knapp.

Kontakter er dekket av et kraftig gummideksel for å hindre at fukt og støv kommer inn. Batterilokk og deksel over minnekortet er hengslet i plast, og gir ikke et solid inntrykk. Det er en del detaljer som tyder på at det er spart inn der det er mulig. Riktignok har batteriet en låseklips, slik at kameraet fortsatt fungerer dersom batterilokket skulle ryke, og det hjelper mye. I utgangspunktet kan man si at små detaljer som kvaliteten på batterilokk og liknende ikke er avgjørende, men det tyder på at de har gjort en del grep for å spare inn kostnader, og det er ingen grunn til å tro at de ikke også har gjort tilsvarende grep inni kameraet, der du ikke kan se det.

Som på de fleste kameraer, er det en vanlig LCD-skjerm til menyer og til bildevisning, og et eget infodisplay på toppen som gir informasjon relevant for selve fotograferingen (eksponering, lysmåling, batterikapasitet, bildekapasitet og så videre). Denne skjermen er overraskende liten, og gjør at det ikke er plass til så god framstilling av informasjonen som vi hadde ønsket.

Siden Sigma ikke er offentliggjør CIPA-tall for batterikapasitet, er det vanskelig å sammenlikne med andre. Kapasiteten oppgis til 500 bilder. Vi synes det virker litt mye. Batteriet er et litium-ion-batteri på 7,4V og 1500mAh som likner svært mye på de vi finner i Nikon, Canon, Olympus og andre.

Batteriindikatoren har kun tre nivåer – fullt, halvt og nesten tomt, og den indikerer nesten aldri fullt batteri. Det er også meget få bilder du får tatt fra indikatoren går ned fra halv til nesten tomt, før du ikke får tatt flere bilder. Indikatoren er med andre ord nesten ubrukelig.

Dette kameraet har en egen objektivfatning kom bare Sigma bruker. Det betyr at du kun kan bruke Sigmaobjektiver på kameraet. Sigma har etter hvert et stort utvalg av objektiver, så det i seg selv er ingen stor begrensning, men man blir naturligvis litt mer låst når man bare har en produsent å forholde deg til. Det er varierende oppfatninger av Sigmas objektiver. Men generelt må vi vel si at byggekvaliteten er lavere en på mye optikk fra andre produsenter, og du mangler kanskje også det aller ypperste av optisk kvalitet. Til gjengjeld er optikken veldig prisgunstig, så du får mye for pengene, så Sigma har absolutt mye å stille opp med i de lavere og midtre priskategoriene.

Her finner du en oversikt over tilgjengelig optikk

Søkeren på SD14 er stor lys, tilsvarende den du finner på Nikon D80 og D200. Den dekker 98% av bildet både horisontalt og vertikalt. Dessverre er informasjonen ganske mangelfull. Du får vite eksponeringsverdier, og eventuell eksponeringskompensasjon. Du får også signal når fokus er oppnådd, men det er også det hele. Vi hadde ønsket oss litt mer.

Kameraet har også en 6,3cm (2,5 tommer) LCD-skjerm der du kan bla i menyer og se på bilder du har tatt. Dessverre gir skjermen veldig dårlig skrift. Se på bildet nedenfor. De gule pilene er ikke regulære (små hakk), og det er røde flekker på dem. Se også detaljer i skriften. For eksempel på linje to, der e-en i Time er delvis kuttet. Vi trodde dette var en feil, og fikk et nytt eksemplar av kameraet, med samme resultat. Til bildevisning fungerer det helt greit, hvis det ikke hadde vært for at det gikk så tregt. Dette kommer vi tilbake til senere.

Skjermen har for dårlig antirefleksbehandling, og det kan lett bli vanskelig å se noe på den i sterkt lys.

På funksjonsfronten er dette et ganske normalt kamera. Her er det ikke mye som skiller seg ut. Du har de vanlige programmene, men motivprogrammer mangler. Vi ser ikke på det som alvorlig, da motivprogrammer på speilreflekskameraer er lite brukt i alle tilfeller. Kameraet mangler også en fullautomatisk funksjon som fratar deg alle manuelle muligheter. Heller ikke det savner vi. Vi vil kanskje snarere se på det som et kvalitetstegn.

På hjulet til venstre for søkeren finner du innstillinger for seriebildefunksjon og selvutløser. Her er også speillås. Det er ikke så mange kameraer som har dette, og vi setter pris på at det er lettere tilgjengelig enn på for eksempel Canon. Men den kan ikke kombineres med selvutløser, så skal du bruke den, må du også ha snorutløser. Ganske unødvendig, og reduserer muligheten for å bruke funksjonen ganske betraktelig.

Kameraet kan ta bilder i JPEG i flere oppløsninger og med ulike kompresjonsgrader. Du kan også ta bilder i RAW. Dessverre kan du ikke ta både RAW og JPEG samtidig, noe som er en stor mangel. RAW vil gi de beste resultatene, men tar du mange bilder, ønsker du å kunne se gjennom dem raskt før du åpner dem. Det kan bli vanskelig med kun RAW. Det er også mange bilder der du kan bruke JPG-fila, og da er det dumt ikke få den automatisk.

Du kan stille kameraet til ISO-verdier fra 100-800 som standard, og det er en utvidet innstilling på ISO 1600, som ikke er aktivert som standard.

SD14 tilbyr ikke egentlig punktlysmåling, men en sentrumsmåling som dekker et større område i midten av bildet. Vi har ikke funnet ut hvor stort område den faktisk dekker. Det er kun 8 soner for lysmåling totalt.

I etterkontrollen av bildet, kan du få god informasjon om bildet, men du kan ikke gjøre noe. Du kan ikke zoome inn og vurdere skarphet. Da må du inn i vanlig bildevisning, og det tar tid (se avsnittet om brukervennlighet/betjening)

Du kan måle hvitbalansen og sette den i henhold til det du har målt, og du kan velge mellom et antall ferdig definerte hvitbalanser. Men du kan ikke sette fargetemperatur manuelt.

Foran speil og lukker sitter det et filter som hindrer støv å komme inn på sensoren, og dette filteret er lettere å rengjøre enn selve sensoren.

Alt i alt er kameraet spartansk utstyrt med funksjoner. Vi synes det er helt i orden at det ikke har masse fancy gimmick, som man egentlig ikke trenger, men de kunne gitt kameraet litt mer av det vi faktisk trenger, og er vant til fra andre produsenter.

Autofokushastighet er vanskelig å måle, siden det er så avhengig av optikken som brukes. Vi brukte Sigma 30mm f/1,4 fordi det har den raske HSM-motoren, og fordi vi hadde det samme objektivet med Nikon-fatning. Det har også høy lysstyrke, slik at det bør yte optimalt av hva man kan få på dette kameraet.

Hastigheten målte vi til rett under ett sekund. Dette er relativt langsomt. Vi gjorde nøyaktig den samme testen med Nikon D80, og den klarte det samme på ca seks tideler, altså nesten 40% raskere.

I dårlig lys klarer autofokusen seg lengre enn på de fleste kameraer helt ned til 0,8 EV fungerte den fortsatt, selv om den da var treg og jaget en del fram og tilbake.

Vi opplevde ikke at autofokusen var upresis. Det kommer alltid noen mindre skarpe bilder når man bruker autofokus, men ikke flere enn man kan forvente.

Straks du prøver å gjøre noe med dette kameraet, merker du at det går tregt. I rettferdighetens navn, skal vi påpeke at ikke alt er tregt. For eksempel er utløseren eksemplarisk rask, og vi målte den til 0,05 sekunder (50 millisekunder). Filoverføringshastigheten er også utmerket, med over 5 MB/s. Kameraet dukker opp som en disk i Windows, og dermed er behovet for kortleser ganske moderat.

Men bortsett fra disse to punktene, er mye svært tregt. Prøver du å ta flere bilder etter hverandre, møter du fort taket. Bufferet har plass til 5 bilder, og straks det er fullt, tar det 45 sekunder før du for eksempel kan se på bildene. Mens kameraet skriver til minnekortet, kan du ta ca ett bilde hvert tiende sekund. Dette er håpløst tregt. De fleste billige kompaktkameraer gjør det bedre enn dette. Dersom du ikke bruker seriebildefunksjon, får du 5 bilder før det har gått 5 sekunder. Deretter får du ett bilde rundt 11 sekunder, ett ved ca 21 sekunder og så videre. Så skal du bruke dette kameraet, er vårt tips å for all del ikke fylle bufferet, for da kan du ikke regne med at kameraet er klart når du trenger det. Hastigheten er relativt uavhengig av oppløsning, om du bruker RAW eller JPEG, og om du har et raskt eller tregt minnekort.

Sammenlikner vi med Nikon D80, klarer det 18 bilder på 10 sekunder. Det kan ta et stort antall bilder før bufferet blir fullt, og når det er fullt, tar det fortsatt i hvert fall ett bilde pr. sekund. Det gjør at kameraet er tilgjengelig hele tiden. Vi forstår ikke hvorfor Sigma har valgt en så dårlig løsning i forhold.

Men det stopper ikke her. Har du tatt bilder, og kameraet skriver, får du ikke sett på dem før kameraet er ferdig med å tømme bufferet. Å få opp det første bildet tar tid. Å bla seg mellom bildene går relativt greit, men å zoome inn på et bildet går svært langsomt. Ofte kan det ta et par sekunder fra du trykker på zoom-knappen, før det skjer noe. Skal du så flytte deg rundt i bildet, tar det tilsvarende lang tid.

Dette betyr at hvis du tar en serie på 5 bilder, må du først vente 45 sekunder før du kan se på bildet. Deretter må du vente flere sekunder for hvert trinn du zoomer inn, og deretter må du vente mens du flytter deg rundt i bildet. Orker man å gjøre noen skarphetskontroll under slike forhold? Jeg tror ikke det.

Ergonomisk fungerer dette kameraet godt. Det ligger godt i hånden, og knapper og hjul er intuitivt plassert. Men likevel er det mye som skurrer. Det første man legger merke til er hvor tregt alt er.

Å skrive til minnekortet tar så lang tid at du nesten tror noe er galt. Dette gjelder uansett hva slags minnekort du bruker. Hvis du tar seriebilder, blir bufferet fullt etter maks 6 bilder, og da kan det fort da nærmere ett minutt før du kan bruke kameraet igjen. Dette er fullstendig uholdbart, og gjør bruk av kameraet til en prøvelse.

Skal du se på et bilde, tar det først tid å få opp det siste bildet på skjermen. Det går tregt å zoome inn på bildet, og du har bare fire zoomnivåer. Når du har zoomet inn, er det svært tidkrevende å bevege seg rundt i bildet. Dette medfører en viktig egenskap ved digitale speilreflekskameraer blir så dårlig implementert at du ikke gidder å bruke den. Når dette på toppen av det hele er helt unødvendig – alle andre håndterer dette på en meget tilfredsstillende måte – er det ekstra ille.

For å stille hvitbalanse, bildekvalitet og ISO-verdi, har du en egen knapp for å få opp meny for disse på hovedskjermen, og deretter bruker du fireveisknappen bak for å endre verdier. Problemet er at de har lagt for mange innstillinger på denne knappen. Det gjør at hvis du for eksempel trykker ned-knappen, endrer hvitbalansen seg. Da burde det være enkelt å trykke opp-knappen for å sette hvitbalansen til den opprinnelige verdine, men da endrer du ISO-veriden. For å sette hvitbalansen tilbake, må du bla deg gjennom alle verdiene med ned-knappen. Det samme gjelder for de andre tre innstillingene du har her. Det er tungvindt og lite intuitivt.

Men det blir verre. Funksjoner som lysmålemetode og 6 andre funksjoner ligger alle sammen på Func-knappen. Trykker du inn denne en gang og holder den inne, kan du vri på innstillingshjulet for å endre lysmålemetode. Trykker du den inn og slipper den, får du ikke endret metode. Da må du enten bla deg gjennom alle 6 funksjonene eller halvtrykke utløseren for å komme ut av det, og begynne på nytt. Når du så skal endre funksjon nr. 7, må du trykke sju ganger på Func-knappen, og holde den inne. Slipper du den, må du begynne på nytt. Hva Sigma har tenkt må når de har utviklet denne muligheten, lurer vi fælt på. Vi håper at han som har gjort det nå er uten jobb, men det eneste rimelige ville egentlig være om han ikke lenger var på frifot over hodet. Dette er rett og slett noe av det tåpeligste vi noen sinne har sett innen kamerabetjening.

På venstre side av blitsen sitter et hjul der du velger enkeltbilde eller seriebilde, 2 eller 10 sekunders utløserforsinkelse, speillås og bracketing. Men det er to pussige ting her. Det ene er at du ikke kan velge speillås i kombinasjon med utløserforsinkelse, så du må ha en fjernkontroll for å få glede av funksjonen. Det andre er at På/av-bryteren også ligger som en posisjon på dette hjulet, slik at når du slår av kameraet stiller du det samtidig bort fra den innstillingen du hadde, og må sette dette på nytt når du slår det på igjen. Dette liker vi dårlig.

Når kameraet har vært påslått men ikke i bruk på noen minutter inntar det en strømsparefunksjon. For å komme ut av den, kan du ikke trykke på hvilken som helst knapp. Du må halvtrykke utløseren. Det tar også noen sekunder å våkne, så i tillegg til at ting allerede er tregt, tar det enda noen sekunder før du kan bruke kameraet når det har vært inaktivt en liten stund.

Hadde dette vært Sigmas første kamera, kunne vi tilgitt dem noe av dette, men Sigma har gjort tilsvarende tidligere, og signaliserer med dette at de ikke lytter til brukeres og fagpressens tilbakemeldinger, at de ikke tester kameraet på fotografer og at de ikke følger med på hva andre tilbyr og hvilke løsninger andre har valgt. En hvilken som helst av disse alternativene ville raskt fortalt dem at de måtte gjøre noe med betjeningen av SD14. Vi er svært skuffet over dette, og det lover ikke bra for Sigmas framtid som kameraprodusent.

Sigma oppgir SD14 til å ha 14 megapiksler, men sensorens fysiske oppløsning er 4,6 megapiksler for hver farge. RAW-filene har oppløsning på 2640 x 1760 piksler, så det er tydelig at 14 megapiksler er interpolert oppløsning. Men på grunn av at kameraet ikke må hente informasjon fra fire sensorelementer for å generere fargene til en piksel, interpolerer dette kameraet mye bedre enn alle andre. Det er derfor ikke rettferdig å sammenlikne det med andre kameraer på 4,6 megapiksler hva gjelder detaljgjengivelse.

En annen faktor vi må ta i betraktning er optikken. Vi har testet kameraet med et Sigma 30mm f/1,4. Det er ett av de skarpere Sigmaobjektivene som er å oppdrive, men hvordan det yter i forhold til andre er ikke så lett å vite alltid. Vi har også hatt tilgjengelig det samme objektivet med Nikon-fatning, og resultatene fra det har vært moderate. Men det kan være det er dårlig eksemplar, og dermed ikke nødvendigvis representativt. Siden SD14 bare tar Sigmaobjektiver, har vi ikke noe annet vi kan teste det mot, og må forholde oss til de resultatene vi får fra dette objektivet.

Tar vi en kikk på nedenstående utsnitt fra hovedkortet vårt, ser vi at det er å strekke det veldig langt å hevde at SD14 har 14 megapiksler. Det gjengir færre detaljer de tre kameraene vi sammenlikner med, som alle har lavere oppløsning.

Det er først når vi sammenlikner med Nikon D40, som har 6 megapiksler at det er sammenliknbart. Til å være et kamera med 4,6 megapiksler, er det meget imponerende.

Skarpheten og detaljgjengivelsen er usedvanlig bra, antakelig det beste vi har sett noen gang. Problemet er bare at når normen i dag er 10 megapiksler så stilles det ekstreme krav til et kamera med 4,6 megapiksler, for at det ikke skal falle igjennom fullstendig. I de aller fleste tilfeller vil du klare deg godt med 4,6 megapiksler, men da må kameraet tilby noe du ikke får med de andre modellene, slik som mindre støy, høyere dynamisk omfang og så videre. Vi skal se på dette etter hvert.

Ser vi på oppløsningskartet vårt, tegner egentlig omtrent det samme bildet seg. Bruker vi SD14 egentlige oppløsning på 4,6 megapiksler, så kan det gjengi tettere linjer enn Nikon D40 på 6 megapiksler. Skalerer vi opp bildet i Photoshop, til samme størrelse som Canon EOS 30D, så klarer det ikke like mye som 30D. Vær oppmerksom på at selv om du kan se linjer langt nedover skalaen på bildet fra SD14, er det meste av dette moire. De enkelte linjene kan du se omtrent til 22, mens EOS 30D går omtrent til 24.

Vi vil derfor påstå at Foveonsensoren i Sigma SD14 yter nærmere det vi ville sett fra en vanlig sensor med 7 megapiksler enn en med 14.

Detaljgjengivelse kan framstilles med såkalte MTF-charts, og nedenfor har vi gjengitt et slikt for Sigma SD14. Matematikken bak disse grafene trenger vi ikke gå nærmere inn på her, men de spesielt interesserte kan vi peke hit, hvor de burde finne litt av hvert å bryne seg på.

Tallet vi måler er MTF50 (corr), som vil si at det er justert for standard oppskarping og dermed er mer realistisk. Tallet angir antall linjer per bildehøyde (liggende format), angitt som LW/PH, for at det skal være sammenlignbart på tvers av bildestørrelser. Metoden gir en liten fordel til kameraer med 4:3-format over de med 3:2-format: Hvis alle andre faktorer er like vil en 4:3 sensor på 5,33 megapiksler få samme resultat som en 3:2-sensor med 6 megapiksler.

MTF-tallet angir altså linjer per bildehøyde, og dermed også hvor stort det er mulig å skrive ut et bilde med en viss kvalitet på detaljene. I utskriften er 80 linjer per tomme definert som bra men litt soft ved nøye undersøkelse, 110 linjer per tomme er svært bra, og 150 er sylskarpt på grensen av de fleste fotoskriveres evne til å gjengi detaljer. For våre tester har vi valgt å holde oss til 120 linjer per tomme, en kvalitet som er bedre enn de fleste evner å skille fra noe bedre, og heller snakke om største mulige utskrift i den kvaliteten.

Det betyr at Sigma SD14 vil være i stand til å skrive ut bilder i 25x33cm i utmerket kvalitet. Dette er ikke spesielt imponerende for et speilreflekskamera i dag, men det er meget bra for et kamera med denne oppløsningen.

Det er for øvrig verdt å merke seg at denne sammenligningen ikke forteller hele historien. For eksempel vil større bilder bli betraktet på større avstand enn mindre bilder, og kan derfor tillate seg lavere oppløsning uten at at kvaliteten blir merkbart forringet. Som grunnlag for å sammenligne kameraers detaljgjengivelse fungerer imidlertid denne metoden bra.

Når vi måler støyen på SD14, får vi meget gode resultater. Det tilsvarende, eller et hakk bedre enn på for eksempel Canon EOS 350D. Men når vi studerer bildene visuelt, ser vi noen rare effekter. På mange av bildene er det store grønne og magenta flekker eller områder som skjemmer bildet. Disse blir synlige allerede på ISO 400, og sjenerende på ISO 800. På ISO 1600 er fargene så dårlige at du ikke lenger kan se disse flekkene. Dette kommer vi tilbake til på neste side.

Disse bildene er gjort lysere for å vise fenomenet. På bildet til venstre kan du ikke se fenomenet. allerede på ISO 400 er det synlig, og på ISO 800 er det litt for tydelig til at vi setter pris på det.

Ser vi på bildene fra rådhuset, ser vi at bildene beholder detaljene ganske godt opp til ISO 400. Over det forsvinner det mye detaljer. Kombinert med de røde og grønne flekkene, gjør det bildene lite brukbare.

Hvis du synes de øverste fem bildene ser uskarpe ut, så er det fordi det er i 14 megapiksler, og siden kameraet bare har 4,6 megapiksler, vil det bli uskarpt. De er også litt mørke. Det er fordi de er en del av et større bilde med en del himmel på, og kameraet har eksponert slik at både himmelen og rådhuset blir ok. De øverste bildene er tatt fra JPG. De tre nederste er tatt fra RAW, og der har vi justert eksponeringen i ettertid, for å vise hvor mye detaljer du kan få ut av det.

Det er særlig tydelig på RAW-bildene, at detaljene forsvinner over ISO 400. På ISO 1600 er det ingen detaljer igjen, og fargene er helt håpløse.

På grafen over, ser du støyverdier for de ulike kanalene på ulike ISO-verdier. Flytter du musa over bildet, ser du gjennomsnittlige støyverdier for et utvalg speilreflekskameraer av andre merker. For ISO-verdiene som alle kameraene har, ser du at de er ganske like.

Det som skiller, er at for andre kameraer er det nesten alltid mest støy i den blå kanalen, mens Sigma har mye likere verdier for alle kanalene.

Les mer om bildekvaliteten på neste side

Våre testbilder viser at under vanlige forhold eksponerer kameraet ganske greit. Kanskje 1/3 stopp undereksponert, men det betyr relativt lite. Lysmåleren har bare 8 soner, og dermed er det vanskelig for kameraet å gjøre gode vurderinger av vanskelige lysforhold, og dette kan vi se på en del bilder, som for eksempel bildet nedenfor.

Normalt kan du sjekke eksponeringen på skjermen i etterkant, men som vi har nevnt tidligere, er det en tidkrevende prosess å gjøre det. Når kameraet feiler, nettopp i vanskelig lys, fungerer heller ikke alltid skjermen optimalt. De gangene kameraet bommer på eksponeringen, er det vanligvis en undereksponering. Vurder derfor flere eksponeringer når du opplever vanskelige lysforhold.

En viktig side ved et kamera er hvordan farger gjengis, og fargene er nettopp noe av det Sigma framhever som fordelen med Foveon-sensoren. Klikk på bildene for å se dem i full størrelse.

Tar vi en kikk på litt mer naturlige motiver, så ser vi også en forskjell. Nedenfor ser du sammenlikning med Fuji S5 Pro. Særlig grønnfargene er klarere, men også blomstene har farger som gir bildet ekstra liv. Det er ikke vanlig fargemetning, for det ville gitt andre effekter.

Hvis du ikke er enig med mine vurderinger her, så kan det ha med kalibrering av skjermen å gjøre, samt at noe kan ha gått tapt i tilpasningen til skjermvisning. Det er derfor ikke sikkert at de forskjellene man ser på originalen, på en kalibrert skjerm i Photoshop vises på samme måte på din skjerm.

Ett problem vi oppdaget var den automatiske hvitbalansen. Den gjør vanligvis bildene for gule, noen ganger på grensen til det syke. Du får ofte himler som ser ut som en giftsky, og det er ikke særlig heldig.

Nedenfor ser du to bilder tatt på rådhuskaia i Oslo, med få sekunders mellomrom. Det til venstre er fra RAW, der vi selv har kunnet sette hvitbalansen og justert eksponeringen i ettertid. Det til høyre er rett fra JPEG. Klikk på bildene hvis du vil se dem i full størrelse.

Testprogrammet vårt sier ganske mye om fargegjengivelsen, og på manuelt målt hvitbalanse er den ganske presis på lave ISO-verdier. Men etter hvert som vi øker ISO-verdien, blir fargene svakere og svakere, og på ISO 1600, kan man lett tro at det er et svart/hvit-bilde man ser på. Selv på ISO 800 er det ganske ille. Grønnfargene er omtrent helt borte.

Nedenfor ser du en grafisk framstilling av fargene, der de små firkantene representerer de opprinnelige fargene, og rundingene viser hvilken farge kameraet gjengir.

Bildet viser fargegjengivelse ved ISO 100. Hold musa over bildet for å se resultatet for ISO 1600.

Her kan du se hvordan det ser ut på et vanlig motiv.

For å oppsummere bildekvaliteten, vil vi si at vi er imponert over skarpheten på original oppløsning (4,6 megapiksler), og fargegjengivelsen med manuelt målt hvitbalanse på lave ISO-verdier.

Når kameraet kan gi deg bilder på 14 megapiksler rett ut av kameraet, grenser det til latterlig. Skarpheten og detaljgjengivelsen ved 14 megapiksler er lavere enn på mange kompaktkameraer med lavere oppløsning. Automatisk hvitbalanse er ikke god, og selv om støynivået er ganske bra, dukker det opp rare fargefelter ved ISO 800 og 1600. Det gjør at vi alt i alt ikke kan si oss fornøyd med bildekvaliteten på Sigma SD14.

Godt å holde, kjennes solid. Litt gammelt design. Tegn på at det er spart inn penger i byggekvaliteten.

Kapasiteten virker noe svak. Dårlig batteriindikator.

Stor og god søker, men med lite informasjon. LCD-skjermen gjengir tekst og grafikk dårlig men er ellers OK.

Sparsomt utstyrt med funksjoner. Vi savner RAW+JPEG og punktlysmåling, samt et par andre ting. Fint med fysisk beskyttelse mot støv på sensor.

Litt langsom, men presis og fungerer godt i svakt lys.

Med unntak av utløserforsinkelse og filoverføring, er dette kameraet så tregt at det grenser mot ubrukelig.

Vi lurer på om den som har designet grensesnittet fortsatt er på frifot. Her er det begått en del blødmer som ingen edru person bør kunne begå.

4,6 - ikke 14 megapiksler, slik produsenten påstår. God skarphet og detaljgjengivelse, og flotte farger, men dårlig automatisk hvitbalanse og rare støyegenskaper.

Da vi fikk SD14 til test, skred vi til verket med store forventninger. Foveonsensoren representerer meget spennende teknologi, og siden det var ganske lenge siden forrige modell fra Sigma ble lansert, regnet vi med at de hadde brukt tiden til å rette på kritikken fra forrige modell, og vise hva som faktisk var mulig.

Dessverre tok det ikke lang tid før vi innså at det ikke var tilfellet. Det første vi merket var at kameraet var tregt. Veldig tregt. Deretter merket vi at ganske mange funksjoner var så håpløst knotete implementert at vi enten slet med å finne dem over hodet, eller ikke ville orke å bruke dem.

Når vi så kom til bildekvaliteten, så viser deg seg at kameraet ikke er 14 megapiksler, slik som reklamen sier, men 4,6 megapiksler, der kameraet interpolerer opp til 14 megapiksler. Hadde vi forholdt oss til de 14 megapikslene som Sigma oppgir, hadde det blitt fullstendig slakt på bildekvalitet, men siden vi er greie folk, så forholdt vi oss stort sett til det som et 4,6 megapiklers kamera, og da kan vi skryte av oppløsningsevne, detaljgjengivelse, og skarphet. Fargene er også flotte. Bildene er såpass skarpe, at de kan måle seg med bilder på 7 megapiksler fra kameraer med tradisjonelt Bayerfilter foran sensoren.

Bildestøyen er ikke dårlig, men det dukke opp rare fargeflekker allerede ved ISO 400. Ved ISO 800 er disse svært tydelige, og er med på å ødelegge bildet. Skrur du ISO-verdien opp til 1600, er det nesten ikke farger igjen, og med mindre du vil fotografere i svart/hvit, er denne verdien helt ubrukelig.

Alt i alt er vi skuffet over SD14. Fargene lover bra, hadde dette kameraet kommet i 2003, da vi ikke var bortskjemte med høye oppløsninger, og lynraske kameraer, kunne det hatt noe for seg. I dag ser vi ikke helt hvem som er målgruppen for kameraet. Det egner seg ikke til actionfotografering, ikke til bilder som krever store forstørrelser, ikke til brukere som må gjøre vurderinger av bildene på skjermen, ikke for de som vil ha noe brukervennlig og ikke for de som vil ha noe billig. Kanskje hvis du er svært opptatt av fargene, og du tar bilder av stillestående motiver, og har mye tid på deg, kan SD14 tilby noe andre kameraer ikke kan stille opp med. Alle vi andre vil ha det bedre med et tradisjonelt kamera.

Når det er sagt: All ære til Sigma for å tørre å gjøre det annerledes. Det gjør vår hverdag mer interessant, og det kan frambringe nye, og etter hvert, bedre løsninger.

Takk til FotoVideo for velvillig utlån av kamera og optikk.