Test

Sigma SD14

Sigma SD14

Overblikk

Her i redaksjonen får vi stadig inn nye kameraer til test. Felles for alle speilreflekskameraene er at de bruker den samme teknologien for å generere fargebilder. Sensorene som brukes kan ikke se farger, og derfor legges det et fargefilter foran hver piksel. Ved å lese av informasjonen fra fire piskler, danner kameraet seg et bilde av fargene. Dette er en lite elegant måte å gjøre det på, og en sensorprodusent forsøker å gjøre det på en bedre måte. Foveon lager sensorer som leser farger på en helt annen måte, og på den måten oppnår mer presise farger, klarere fargeoverganger og enkelte andre fordeler.

Sigma lager et speilreflekskamaera, SD14, basert på denne sensoren, og vi har denne gangen testet dette kameraet.

Les hele testen

Fysisk

Kameraet ser ganke normalt ut, men har litt gammelt og traust design. Enkelte detaljer avslører at det er spart inn på kostnader i konstruksjonen. Kameraet har en god søker, men med litt lite informasjon. LCD-skjermen lider av den del pussigheter, slik som utydelig skrift. Batterikapasiteten kunne vi ønsket oss noe bedre.

I bruk

Sigma SD14 er tregt på nesten alle områder. Det gjør det krevende å bruke. Hederlige unntak er utløserforsinkelse og overføringshastighet, men utover det er det heller begredelig. Kameraet har få spennende funksjoner, og vi savner særlig mulighet til å ta RAW og JPEG samtidig. En morsom finesse er et filter foran speilet, som hindrer støv i å komme inn i kameraet. Brukervennligheten er ikke slik den burde vært. Det er tydelig at Sigma ikke vektlegger dette over hodet.

Bildekvalitet

Det Foveonsensoren gjør bra er nettopp det den tar mål av seg å forbedre i forhold til tradisjonelle sensorer. Fargene er nydelige, skarpe fargeoverganger er mye mer presise, og den generelle skarpheten på bildene er upåklagelig. Kameraet kan gi deg bilder på 14 megapiksler rett ut av kameraet, og det hører ingen steder hjemme, da reell oppløsning er 4,6 megapiksler. Så bilder på 14 megapiksler holder ikke mål. Automatisk hvitbalanse gir for mye gult.

Støynivået er bra, omtrent midt på treet, men det dukke opp rare fargeflekker fra ISO 400. ISO 1600 er ubrukelig, da omtrent alle fargene og de fleste detaljene forsvinner.

Oppsummering

Konklusjon

Bildegalleri