Hva i alle dager gjør man med 1200 mm?

Simon Aldra

Publisert 16. november 2009

Dersom du kombinerer Olympus sin 300mm f/2.8 med en EC20 telekonverter får du 600mm f/5.6, og med cropfaktoren Fourthirds gir tilsvarer det et 1200 mm f/5.6!

Her om dagen fikk jeg en pakke med virkelige fotografiske godsaker i posten. Dette er oppsummeringen av erfaringene mine med telefoto-nirvana for Olympus-fotografer.

Først og fremst er det viktig å påpeke at dette ikke er en fullverdig test av objektivet. Dette har praktiske årsaker, jeg hadde ikke tilgang til noen lab for å teste objektivets optiske egenskaper under ideelle forhold, men det er også lite relevant for daglig bruk. Det skal også nevnes at jeg bare hadde objektivet til låns i en uke, og det er litt kort tid til for å gjøre seg opp en fullstendig mening om et objektiv.

Men jeg mener å kunne gjøre meg opp en ganske god mening om objektivet og kombinasjonen med telekonverteren. Det er også et poeng at ingen kjøper et såpass dyrt objektiv kun for å bruke det med telekonverter, derfor har jeg også sett litt på objektivets generelle ytelse uten telekonverter.

For ordens skyld er brennvidde oppgitt konvertert etter cropfaktor for enkelhets skyld.

Fysisk

Med en vekt på 3290 gram snakker vi om et ganske solid stykke glass. Byggekvaliteten er superb, med en ru overfalte, enkelte områder på objektivet er gummierte og gir også et solid inntrykk. Fokusringen er svært bred og beveger seg uten motstand, og med presisjon. Rundt objektivet er det flere knapper som stopper autofokus øyeblikkelig.

Stativfestet er like solid som et stykke granitt, ikke noe å bekymre seg over. Det kan roteres rundt objektivet, slik at du kan fotografere både i portrett- og landskapsorientering selv om objektivet er festet til et stativ eller et enbensstativ. Stativfestet kan dessverre ikke demonteres for transport. Objektivet leveres med en solid solblender av metall som festes til objektivet med en skrue.

En lengde på 28 cm begrenser hvilke kameravesker du kan bruke under transport, men en normalt stor fotoryggsekk vil nok svelge objektivet. Siden objektivet har et svært stort frontelement kan man også demontere en intern filterholder som tar filter med skrudiameter på 43 mm.

Det er også en bryter som begrenser fokusområdet, valgene er 2.4m – 6m, 2.4m – ∞ og 6m – ∞. Bryteren ligger lett tilgjengelig for venstrehånden når man holder objektivet. Slike brytere er nyttige når du jobber innenfor et gitt fokusområde, for eksempel fotograferer fugler i flukt og lignende.

I bruk

Det går fint an å håndholde et 300mm f/2.8. Så lenge en passer på å ikke holde det på strak arm for lenge vil det ikke være overdrevent ødeleggende for armene. Men det er ingen tvil om at det kan bli tungt, derfor anbefaler jeg å bruke et enbensstativ for bruk over lengre tidsperioder.

Når man monterer EC-20 telekonverter på objektivet får man en effektiv brennvidde på 1200 mm, telekonverteren stjeler en del lys, og man mister to blendersteg ved å bruke den, og går fra f/2.8 til f/5.6.

Det som kanskje er mest utfordrende med å jobbe med ekstreme brennvidder som dette er komposisjon. Det er vektmessig fint mulig å håndholde kombinasjonen, men det er nærmest umulig å komponere håndholdt. For komposisjon anbefales det minst at man finner støtte mot noe, eller bruker et enbensstativ eller et trebensstativ, det gjør arbeidet med komposisjon en del lettere.

Autofokus

Autofokusen er jevnt over rask. Objektivet hopper raskt fra punkt til punkt, så lenge det har noe å fokusere på. På 600 mm er det ikke vanskelig å fokusere korrekt. Følgefokusen er ikke dette objektivets sterke side, for følgefokus av for eksempel fugler i flukt virker Olympus 50-200mm f/2.8-3.5 å være mer effektiv, SWD-utgaven av samme objektiv ville vært desto bedre.

Jeg tror Olympus gjør seg selv en bjørnetjeneste ved å ikke utnytte sine effektive SWD-motorer i flere objektiver, dette er et problem mange Olympus-brukere har fremhevet lenge, og SWD-motor kunne i mange tilfeller sikkert ha gitt en langt bedre fotoopplevelse.

Når telekonverteren monteres endrer ting seg litt. Når det er vanskelig å komponere blir det også svært vanskelig å fokusere. Når du skal fokusere på noe er du avhengig av at fokuspunktet er på det området du vil fokusere på, det er vanskelig når søkerbildet ikke kan holdes stødig nok. Dette fungerer naturlig nok langt bedre på et stativ. Det er også verdt å nevne at den mindre blenderåpningen en får ved bruk av telekonverter gir objektivet dårligere evne til å fokusere i dårlig lys.

Alternativene?

1200 mm er en så solid brennvidde at det er få alternativer til denne kombinasjonen.

Canon lager et 800mm f/5.6L, dette vil gi en noe lengre brennvidde dersom det brukes på et APS-C-hus (1280mm). Canon har også produsert et lite antall 1200 mm f/5.6L som gir likeverdig brennvidde, eller 1920mm på et APS-C-hus. Det er også mulig å kombinere et 400mm f/2.8 med en 2X telekonverter, som vil gi samme resultat som et 800mm f/5.6 på APS-C. Felles for alle disse alternativene er likevel at de er markant dyrere, større og tyngre enn kombinasjonen vi har testet her.

Det er likevel et poeng at den høyeste oppløsningen som per tid tilbys fra et fourthirdskamera er 12 megapiksler, noe som tilsvarer mer eller mindre akkurat den samme pikseltettheten som Canons nylig lanserte 7D, som har 18 megapiksler på Canons APS-C-sensor. I teorien skulle det altså være mulig å bruke Canons 300mm f/2.8L IS USM og en 2x telekonverter på et 7D, så gjøre et utsnitt i etterbehandlingen, og få mer eller mindre samme resultat. Hvor gode resultater dette gir kan jeg ikke kommentere siden jeg ikke hadde denne kombinasjonen å sammenligne med.

Et annet alternativ for fourthirds er Sigmas 50-500mm f/4.0-6.3, også kjent som ”Bigma”. Dette tilsvarer 1000mm på fullformat eller film, og med en 1.4x telekonverter som Olympus EC14 får vi 1400mm. Men det er et par problemer med dette. For det første får du da en største blender på f/9, som selvfølgelig mer enn ett trinn mindre lysstyrke enn f/5.6, men det vil også hemme autofokus. Et annet problem er at Sigma 50-500 ikke regnes for levere toppkvalitet på 500mm, en telekonverter vil ikke akkurat forbedre kvaliteten. Det er en mulighet, men ikke en spesielt praktisk mulighet. Sigma leverer også en 300-800mm f/5.6 i fourthirdsfatning, men dette er til gjengjeld markant tyngre (5915g) og en god del dyrere (75 000 kroner). Dersom du trenger et zoomobjektiv som rekker til 1600mm kan det virke som et godt valg, men det blir som sagt en del dyrere og en god del tyngre.

Uansett hvordan vi snur og vender på det er dette utvilsomt en av de billigste og mest praktiske måtene å nå slik optisk rekkevidde.

Resultater

Jeg monterte objektiv og telekonverter på et Olympus E-3, og gikk en tur. Jeg hadde som overordnet mål å forsøke å bruke kombinasjonen uten stativ, for å undersøke hvor praktisk den er. Det første som slo meg var at det ikke er noe problem å fange skarpe eksponeringer håndholdt, forutsatt at jeg hadde nok lys. Bildestabilisatoren i E-3 hjalp naturlig nok på, og gjorde det mulig å håndholde eksponeringer opp mot 1/250s ganske stabilt, og da skal man ha i bakhodet at denne kombinasjonen normalt skal kreve minst 1/1250s, altså fungerer stabilisatoren ypperlig.

Lest testen vår av Olympus E-3 her.

Å håndholde en 300mm f/2.8 vil alltid være heller upraktisk, uavhengig av merke. Jeg har ikke noe problem med å anbefale å håndholde verken en supertele alene eller med telekonverter, men en bør passe på å hvile armene fra tid til annen.

I stormen

Den uken jeg lånte objektivet ble Helgelandskysten rammet av et imponerende uvær. Siden både telekonverter, objektiv og kamera er værtettet bekymret det meg ikke, fotografen labber inn kald og våt før utstyret gir seg.

Noe som etter hvert ble klart er at 1200 mm er en ganske sinnsyk brennvidde å jobbe med. Ett eksempel på hvor mye brennvidde vi faktisk snakker om er at jeg ikke kunne fange en hel ferje på den andre siden av fjorden. Jeg kunne fange den fremste halvparten, og den bakre halvparten. Men ikke hele ferjen. Det er et problem man ikke møter ofte nok i livet..

Å fotografere fartøyer på havet når været er heller utrivelig var en udelt glede, den ekstreme brennvidden gir en helt spesiell intimitetsfølelse, og svære skip virker både små og sårbare.

Fuglefotografens våte drøm?

Det er nok mange fuglefotografer som akkurat nå vurderer hvor mye de får for en nyre og et venstreben på det svarte markedet i Latin-Amerika. Det er forståelig. På samme måte som man gjerne sier at flyets fart er livsviktig for jagerpiloter er rekkevidde essensielt for fuglefotografen.

Fuglefotografen vil nok ikke føle seg snytt dersom han eller hun skulle forsøke seg med denne kombinasjonen. Den gir rekkevidde de fleste av oss bare kan drømme om, i en kompakt og (relativt) billig pakke.

Jeg bor ikke langt fra en molo, og jeg vet at fugler pleier å trives på den andre siden av småbåthavna. Hvorfor ikke?

På hundre meters avstand kunne jeg med 1200 mm fange litt kjekling og krangling. Ikke ille. Dette bildet illustrerer hvor tett man klarer å komme, men det er ikke akkurat perfekt. Det er kornete og ikke fullstendig skarpt. Dette har lite med objektivet å gjøre, og mer med at det denne dagen var ganske mye skodde. Bildekvaliteten kunne vært langt bedre, men det er uansett vanskelig å få tatt et slikt bilde i det hele tatt på denne avstanden, så jeg skal ikke klage.

Været gjorde naturlig nok arbeidet med å fotografere vanskelig, det er engang slik at overskyet stormvær ikke gir like mye lys som en skyfri himmel med sol og reker, men det kan ikke objektivet lastes for.

Til syvende og sist tror jeg ikke man kan klage på utstyret om man ikke klarer å fange fuglene med denne kombinasjonen.

Landskap med 1,2 meter brennvidde?

Tjo. Selv om det ikke er noen begrensning for hvilke brennvidder du kan bruke til landskapsfotografering er det vanlig å plassere brennvidder i vidvinkel til normalområdet i denne boksen.

Det er ikke likevel ikke uvanlig å bruke alt fra korte teler til lange teler for å fotografere landskap. Det kan gi svært gode resultater å bruke telens egenskaper til å komprimere motivet. Men 1200 mm er litt i overkant. Det er som nevnt vanskelig å komponere, og komposisjon er noe man bør jobbe med innen landskapsfotografering, det er mildt sagt viktig. En annen faktor er de avsindige avstandene en arbeider med når man fotograferer landskap med 1200 mm, og atmosfæriske forstyrrelser vil kunne ødelegge bildekvaliteten.

Jeg sier ikke at du ikke kan bruke denne kombinasjonen til landskapsfotografering.. men jeg vil ikke anbefale det.

Hva med blomstene og biene?

Å fotografere blomstene og biene er noe man gjerne gjør med et makroobjektiv, det er svært sjelden man bruker noe så sært som en 1200 mm tele for å fange naturens små elementer. Men hvorfor ikke?

Jeg har allerede nevnt problemene med komposisjon og autofokus, men dette blir ærlig talt bare verre med små motiver som blomster. På 1200mm er det nesten umulig, det er mulig, men ikke særlig lett. Ærlig talt er du bedre tjent med å droppe telekonverteren, 600 mm er langt mer praktisk til dette bruksområdet.

Det er fortsatt fryktelig upraktisk, og det må være lov å spørre hvorfor man skulle bruke en supertele til å fotografere blomster?

Igjen, det er ikke umulig, det kan nok ha sine fordeler (det gir deg blant annet muligheter for svært tynn dybdeskarphet), men jeg tror du er bedre tjent med et normalt makroobjektiv, faktisk kan nok de fleste objektiver egne seg bedre til blomster og bier enn en supertele.

Noen bier fant jeg ikke, og om jeg hadde funnet dem ville jeg nok neppe klart å få dem i fokus.

Portrett, spionasje, reportasje, annet?

Egner 1200 mm seg til portrettfotografering? Nei. Nei, nei og atter nei. Det er en dum ide, og du bør slå den fra deg med en eneste gang.Det er gjennomgående upraktisk, unødvendig og tåpelig. Ikke bare har du tidligere nevnte problemer med autofokus og komposisjon, men du står femten meter fra motivet ditt, du er helt uten kontakt mellom motiv og fotograf, og nevnte jeg problemene med autofokus og komposisjon?

Det er igjen lettere uten telekonverter, men det er fortsatt rimelig tåpelig å bruke en supertele til portrettfotografering. Jeg vil foretrekke en telezoom eller en kort portrettele hver eneste dag.

Hva om du jobber hos PST og skal fotografere en våpenhandel? Her kommer vi bedre ut av det. Til slikt bruk er det naturlig nok en fordel å være litt diskret (å vandre forbi våpenhandlere med en vidvinkel er noe jeg ikke har forsøkt, men det er sikkert ikke særlig klokt), og da burde det ikke være så dumt med en skikkelig lang tele.

Bildet av mannen ved bilen er tatt på rundt 110 meters avstand, og med litt dekning burde det være mer enn godt nok for spionasje.

Jeg har ikke konsultert PST, men jeg tror nok vi kan si at dette er en kombinasjon de ikke ville sagt nei takk til.

Til reportasje egner både 1200 mm og 600 mm seg heller dårlig. 1200 mm blir så mye tele at du saklig sett bare kan fotografere reportasje på store, åpne plasser. Dersom du skal fotografere reportasje på en ellers folketom fotballbane kan det nok gå an, men igjen er det mer praktisk med noe litt kortere. 600 mm kan likevel fint brukes for detaljebilder.

Ellers lot 1200 mm meg komme tett nok et helikopter i lufta til å identifisere piloten. I alle fall dersom piloten hadde sett ned.

Skarpt?

Det sier seg selv at et viktig spørsmål er om objektivet er skarpt. Det er skarpt. Uten telekonverter er Olympus 300mm f/2.8 skarpt nok til bruk på alle relevante blendere, en kan nesten kalle det sylskarpt.

Et svært vanlig problem med telekonvertere er at de forringer skarpheten. Dette var naturlig nok noe jeg følte jeg måtte ta en titt på.

Vidåpent på f/5.6 er ikke kombinasjonen sylskarp, langt derifra. Det er skarpt nok til det aller meste, men jeg vil på det sterkeste anbefale å blende ned til f/8 for å få mer optimale resultater.

Noe mange sikkert spør seg om er om telekonverteren forverrer oppløsningsevnen i så stor grad at man like gjerne kunne tatt et utsnitt i etterbehandlingen? For å besvare det spørsmålet har jeg funnet frem engelskmannen Frederick Medcalfes bok med reiseskildringer fra Norge mellom 1845-55.

Prosedyren min er enkel, jeg fotograferte boken fra samme sted med og uten telekonverter. Når det var gjort gjorde jeg et passelig nøyaktig utsnitt av boken slik at utsnittene på de to bildene var det samme, og økte oppløsningen på dette bildet så det tilsvarer oppløsningen på det fulle bildet fra objektivet kombinert med telekonverter.

Det burde fremgå at du definitivt vinner noe på å bruke telekonverter, det er ingen tvil.

Konklusjon

Det har vært en blandet erfaring å arbeide med slik fotografisk pornografi. Det første som slår meg er at det utvilsomt er en av de billigste, mest praktiske og letteste pakkene for å nå denne typen brennvidder. Det kan gjøres på andre måter, men det blir som tidligere nevnt oftest både dyrere, tyngre og større, det finnes unntak, men som samlet system gir Olympus like fult mye bang for the buck.

Likevel skal det sies at det ikke er alt som er like praktisk. For å begynne med det negative er dette langt fra en ideell kombinasjon for makro, portretter, landskap eller reportasje. Dette er det ultimate beviset på at ”dyrest og best” ikke alltid er det lureste.

Men dersom du er interessert i fugler og dyreliv, dersom du lever for å komme intimt og tett innpå hendelser, skip, fly, helikoptre eller bare arbeider i Etterretningstjenesten vil dette være et svært godt bekjentskap.

Det skal også nevnes noe om prisen. Mens Olympus rett nok kan skryte av at cropfaktoren gir deg mer effektiv tele enn sammenlignbare objektive fra andre produsenter, er det like fullt et faktum at den laveste prisen for dette objektivet i Akams prisguide er tett på 55 000 norske kroner. Canon selger sin 300mm f/2.8L IS for et snev under 39 000 kroner.

Hvorfor? Ikke bare snakker vi om samme brennvidde, samme lysstyrke og samme byggekvalitet, Canon-objektivet burde faktisk være enda litt dyrere å produsere siden det har bildestabilisator, noe Olympus-objektivet naturlig nok ikke har.

Objektivet er riktig nok langt billigere enn Canons 600mm f/4L IS, men det er vanskelig å komme fra en følelse av at Olympus burde gå i tenkeboksen når det kommer til pris.

Uansett, når alt er summert og bildene er ferdig behandlet, dette er kremoptikk av første klasse. Dersom du som Olympus-bruker har pengene og befinner deg blant de som trenger en slik tele er det ingenting i veien for å handle. Telekonverteren anser jeg som selvfølgelig tilbehør, det er kanskje ikke noe du trenger hver dag, men alt inkludert er det en god investering.