Test av Ricoh GR Digital

Svein Eriksen

Publisert 30. mars 2006

Ricoh har vært med lenge og lager mye mer enn kameraer. Som kameraprodusent har de aldri blitt en av de virkelig store, men har laget både speilrefleks og kompaktkameraer i mange år. En av de mest kjente modellene i den senere tid er Gr1-serien som ble lansert på midten av 90-tallet. Gr1 gikk mot trenden av å putte mer og mer zoom inn i kompaktkameraer av plast og hadde isteden et relativt lyssterkt objektiv med fast brennvidde på 28mm i en solid metallkonstruksjon.
Dette slo veldig godt an og ble et ”entusiastkamera” for folk som ville ha et kompakt kamera med tilnærmet speilreflekskvalitet i objektivet. Gr1 kom i flere versjoner. Selv kjøpte jeg et Gr1 i 1997. Valget stod mellom et ekstra vidvinkelobjektiv til mitt speilrefleks eller et kompaktkamera. Gr1 fikk bra kritikker uten å ha Leica-priser, og ble mitt valg. Bildekvaliteten er veldig høy og Gr1 har vært med mange ganger jeg aldri ville orket å dra på et større kamera.
Naturlig nok ønsket Ricoh å bygge videre på suksessen med en digital versjon. De har ikke holdt det hemmelig, men noen lansering ble det ikke før høsten 2005.
Dette er en test av GR Digital, men siden det er så nært ”knyttet” til det filmbaserte Gr1 har vi også en del kommentarer og sammenligninger med dette. Ønsker du å vite mer om bakgrunnen for Gr-serien kan du lese om Gr1 på nettstedet ”The Luminous Landscape” i denne artikkelen. Ricoh har laget en nettside med litt om utviklingen av GR Digital.

Allerede da vi åpnet esken så vi at Ricoh GR Digital (Gr-D fra nå av) er noe for seg selv. Størrelsesmessig skiller ikke Gr-D seg fra andre middels kompakte digitalkameraer, men med kamerahus i metall og en matt svart finish gjør det et veldig bra inntrykk. Bildet under viser Gr-D ved siden av den opprinnelige Gr1. Den digitale versjonen har blitt litt mindre, både i høyde og bredde, men er fortsatt stort nok til å være komfortabelt å jobbe med. Det går fint ned i en jakkelomme, og vekten er omtrent 205 gram inklusiv batteri, minnekort og bærestropp.

Som nevnt over er Gr-D laget i metall og virker veldig solid. Objektivet ligger beskyttet inne i kamerahuset når Gr-D er skrudd av. Alle deksler virker også solide. Det eneste svake punktet er LCD-skjermen som ligger ubeskyttet, men det gjelder jo alle digitalkameraer uten vridbar skjerm.

Vi starter gjennomgangen av Gr-D med fronten. Som bildet over viser er det ingen knapper. Rett over objektivet ser vi vindu for autofokus og en lampe for autofokus hjelpelys. Blitsen ligger nedfelt helt til høyre. Ringen rundt objektivet må fjernes hvis man skal montere ekstrautstyr som vidvinkelkonverter og solblender. Vi synes solblenderen godt kunne fulgt med i standardpakken som vi hadde til test.

På toppen av Gr-D ser vi blitsskoen helt til høyre. Den kan også kan brukes for å feste optisk søker. Til venstre for blitsskoen er av/på knappen, utløser og et hjul for programvalg. Merk at dette har en låsemekanisme så det ikke kan vris ved et uhell. Foran utløseren er det Ricoh kaller Opp-Ned-rattet. Dette er veldig nyttig. Sammen med et tilsvarende ratt på baksiden (ADJ-rattet) kan man styre veldig mange funksjoner. For eksempel velges blenderen av rattet på forsiden når man har valgt manuell eller blenderprioritert eksponering. Tilsvarende styrer ADJ-rattet på baksiden lukkeren i manuell modus. Det er en egen tabell i brukerhåndboken som viser bruken i ulike situasjoner. Det høres kanskje komplisert ut, men fungerer veldig bra med litt øvelse.

Baksiden av Gr-D skiller seg naturlig nok mye fra Gr1. Hele venstre side fylles av LCD-skjermen. Rett over den er et en liten diode som viser når kameraet jobber (blitsladning osv). Til høyre for den er et rattet merket med ADJ som er kommentert over. Dette fungerer også som en knapp. Trykker du på den kommer det frem en meny hvor man kan stille egenskaper som ISO, hvitbalanse osv. Dette er en veldig grei måte å få tilgang til mye brukte funksjoner. Løsningen minner litt om F-knappen på Fujifilm kameraer, men er vesentlig bedre implementert. Ricoh har greid å plassere alle de viktigste valgene her.

Helt til høyre er det en vippebryter. Her er zoomknappen plassert på mange kameraer og skrur du på digital zoom fungerer den for styre denne funksjonen. Men hvem vil vel bruke digital zoom på et kamera optimalisert for bildekvalitet? Standard er da også at knappen styrer eksponeringskompensasjon.

Til høyre for skjermen er det en fire-veis kontroller med menyknapp i midten. Opp- og ned-pilene kontrollerer blits- og makromodus når man ikke er inne i menyen. I tillegg er det knapper for bildevisning og selvutløser. DISP-knappen kontrollerer hvor mye informasjon som vises på skjermen.

Bunnen av Gr-D har en luke for batteri og minnekort. Stativfestet er i metall. Det er ikke sentrert under den optiske aksen. Det er mulig å koble til batterieliminator gjennom en egen luke ved siden av batterideklset.

Ricoh har lykkes bra med ergonomien. Som nevnt over er vi fornøyd med utforming og byggekvalitet. Høyre side er litt tykkere enn resten av kamerahuset og det gir et godt grep på et relativt lite kamera. Vi synes Ricoh har gjort en veldig bra jobb med å plassere viktige funksjoner på knapper uten at antall knapper blir alt for stort.

Til slutt viser vi et par bilder av gamle Gr1. Det har mye av det samme designet og byggekvaliteten, men innsiden er jo totalt endret. Gr1 var et ganske avansert kamera for sin tid, med mulighet for både blenderprioritert automatikk (i tillegg til programautomatikk) og eksponeringskompensasjon i 1/3 steg. Gr-D har dette og mye mer, inklusiv fullstendig manuell kontroll over både eksponering og fokus.

Objektivet skiller Gr-D fra nesten alle andre digitalkameraer. I steden for et langt zoomområde har Ricoh prioritert å lage et objektiv optimalisert for brennvidden 5.9mm som tilsvarer 28mm vidvinkel på et 35mm kamera. Lysstyrken er ganske bra med F2.4 som største blender. Ricoh lover at dette objektivet skal gi sylskarpe bilder. Du finner som vanlig våre tester av bildekvalitet på neste side.

Ricoh selger i tillegg en vidvinkelkonverter som gir 21 mm brennvidde. Denne har vi ikke testet.

Man kan ikke sette filter direkte på Gr-D, men det finnes et adapter som ekstrautstyr. På det kan man også feste solblender. Bildet til høyre er Ricohs produktbilde og viser vidvinkelkonverter med adapter og solblender.

Pris og design tilsier at Gr-D er rettet mot spesielt interesserte brukere, og funksjonene reflekterer dette. Det er for eksempel mulighet for Adobe RGB fargerom (standard er sRGB) og bilder lagret i DNG (RAW) format.

Dette er et kamera med en 8 megapiksel sensor. Standard bildeformat er 4:3, men 3:2 er også mulig (da med noe redusert oppløsning). RAW er tilgjengelig i begge formatene og maks oppløsning. Velger man JPG får man også tilgang til lavere oppløsning og tre kompresjonsnivåer. Bruker man RAW lagres det i tillegg en JPG versjon av bildet. Det er praktisk, men krever ekstra plass på kortet og ekstra tid for lagring. Det går ikke an å slå av JPG-lagring når man bruker RAW.

Hvitbalansen kan justeres. Auto fungerte bra for mange motiver. Man kan i tillegg til auto velge mellom forhåndsinnstilte verdier for vanlige lysforhold eller stille hvitbalanse manuelt ved å måle en nøytral (hvit/grå) flate. Bracketing er tilgjengelig for hvitbalansen.

ISO er justerbart fra 64 til hele 1600 (RAW til 800) som er mye for denne typen kameraer, og vi var spent på hva Gr-D kunne prestere ved så høye verdier. Mer om det på neste side.

Lysmåleren bruker som standard en 256-felts sentrumsdominert måling, men kan også velge gjennomsnittsmåling eller spotmåling. Lysmåleren er et av områdene hvor utviklingen virkelig har vært stor. Vi så flere eksempler på at Gr-D greide eksponeringen bedre enn Gr1. Spesielt med lysbildefilm blir selv en liten feileksponering synlig.

Autofokus er satt standard til å evaluere mange punkter. Spotmåling er også tilgjengelig. Gr-D tillater manuell fokusering, men det er ikke enkelt å bestemme fokus på en LCD-skjerm. Det er mulig å forstørre bildet og det hjelper noe. Gr-D har en ”Snap” innstilling hvor fokus settes til 2.5m. Det gir med et objektiv med så kort brennvidde en dybdeskarphet som dekker det meste og utløserresponsen blir enda bedre enn normalt. Innstilling på uendelig er også mulig.

Programrattet på toppen styrer modus for kameraet. Man kan velge mellom en ”auto alt” innstilling, vanlig programautomatikk (program shift er mulig) og blenderprioritering. I tillegg er det helmanuell og scene modus. Manuelt fungerer bra takket være de separate hjulene for å kontrollere tid og blender samt bra informasjon i søkeren. På skjermen får man se både tid, blender og en skala som viser om man har valgt over- eller undereksponering i forhold til det lysmåleren anbefaler. Ønsker man ikke å gå helt til manuell modus kan lysmåleren også overstyres med eksponeringskompensasjon eller man kan safe med automatisk bracketing.
Litt spesielt er Scene-mode med innstillingen tekst. Denne innstilingen er egnet for å ta bilde av dokumenter og bildene blir lagret i TIFF format for å unngå unøyaktigheter som følge av komprimering. Merk at det er kun en bit per piksel, det vil si svart/hvit.

Gr-D har 26MB innebygd minne så i teorien kan man ta bilder uten minnekort. I praksis fungerer det ikke spesielt bra. Det er for eksempel plass til kun et bilde i høyeste kvalitet (RAW). Velger man JPG, høy kompresjon og/eller lav oppløsning kan man få tatt noen bilder selv om kortet er gjenglemt. Uansett, vi ser innebygd minne som mer nyttig enn et håpløst lite kort på 16 eller 32MB som ofte følger med kameraer.

Gr-D har en innebygd timer som gjør det mulig å ta bilder med faste intervaller fra 5 sekunder til 3 timer.

Kameraet har flere muligheter for seriebilder. Ved å velge ”CONT” i menyen tas det bilder så lenge utløserknappen holdes ned. Dette gir enkeltbilder på samme måte som ved vanlig bruk, men søkeren blir svart og frekvensen varierer. Det finnes dessuten mulighet for raskere frekvens, men da med redusert størrelse og 16 bilder pakkes sammen til et stort.

Makro

28mm vidvinkel er ikke ideelt for makro. Man må veldig nær for å få en stor forstørrelse. På korteste avstand som Gr-D markerte at det greide å fokusere (vel en cm fra objektivet og 28x21mm utsnitt) fikk vi uskarpe bilder. Øket vi avstanden til det Ricoh oppgir som nærgrense (1.5 cm) ble utsnittet 31x23mm og resultatet mye bedre, men det virket fortsatt som autofokusen ikke traff perfekt. Dette er jo kjedelig, og går du helt til nærgrensen må du sjekke at bildet er i fokus etter at det er tatt. I praksis betyr det å vise bildet på skjermen og zoome så langt inn som mulig eller aller helst se det på en PC-skjerm. Man klarer ikke å se en liten uskarphet ved å bare ta frem bildet på den innebygde skjermen (uten å forstørre det).
Øket vi derimot avstanden fra frontlinsen til to centimeter fungerte autofokusen utmerket. Bildet til høyre er tatt på omtrent to cm avstand. Området bildet viser er 36x27 mm.

Forøvrig bråker autofokusen en del mer når makro modus er valgt enn ved vanlig fokusering.

Video

Gr-D har en av de dårligste videofunksjonene vi har sett på lenge. Beste oppløsning på 320x240 punkter er for lite for å få god kvalitet. Filene lagres i AVI format. Videomodus velges enkelt med rattet på toppen.

LCD-skjermen på Gr-D er på 2,5 tommer og oppløsningen er 210000 punkter. Det er helt på høyde med konkurrentene og gir bra skarphet. På LCD-skjermen er det mulig å velge hvor mye informasjon som skal vises. Man kan få helt rent skjermbilde eller "full informasjon" inklusiv hjelpelinjer og histogram.

Vi ble litt overasket over at Ricoh har valgt å utelate søker på Gr-D. Som normalt for LCD-skjermer fungerer den ikke bra i sollys. Ved å holde DISP-knappen inne maksimeres skjermens lysstyrke, men det hjelper bare litt. I kraftig lys kan man bare ane det som er på skjermen. Som regel er det mulig å skjerme for lyset eller finne en vinkel som gjør at man ser tilstrekkelig, men på et kamera i denne klassen burde en søker vært innebygd.

Problemet med en optisk søker er nok tilleggsutstyret. Både forsatsen som gir 21mm vidvinkel og solblenderen ville dekke for mye av søkerbildet. En elektronisk søker ville derimot fungert utmerket, og vi forstår ikke hvorfor Ricoh ikke har benyttet seg av denne muligheten.
Det Ricoh har valgt er å selge en optisk søker som tilleggsutstyr. Denne monteres i blitsskoen og avstanden til objektivet blir dermed stor nok. Vi har ikke hatt mulighet for å prøve denne, men Ricoh oppgir at den har ramme for både 28mm og 21mm. Bildet av søkeren er Ricohs produktbilde.

I mørke omgivelser fungerer LCD-skjermen middels bra. Målingen er gjort med normal lysstyrke, men siden ADJ-knappen øker lysstyrken med et enkelt trykk er det veldig enkelt å få skjermen lysere.

Svakeste lys der man ennå ser nok detaljer – Vidvinkel, EV

Gr-D har en bra batteriløsning. Det følger med et oppladbart Li-Ion batteri. I tillegg er det mulig å bruke to AAA-batterier som en nødløsning. Ricoh oppgir 30 bilder etter CIPA-standarden med AAA-batterier. I praksis klarer man nok litt flere hvis man er forsiktig med bruk av blits og LCD-skjerm.

Standardbatteriet gir 250 bilder og det er middels bra.

Batterikapasitet - CIPA

Gr-D har en litt spesiell løsning på autofokus. I makromodus brukes kontrastdetektering av videosignalet slik de fleste av dagens kompaktkameraer gjør, mens ved lengre (normale) avstander brukes det en kombinasjon av dette og en egen autofokussensor på fronten av kameraet. Dette skal gi mer effektiv fokusering, og Gr-D bruker da også kort tid på å fokusere. Lyssterkt vidvinkelobjektiv bidrar nok også til hurtigheten. Som diagrammet viser er Gr-D overlegent raskest av de kameraene vi sammenligner.

Autofokus, vidvinkel

Egenskapene i dårlig lys var også ekstremt bra. Dette er målt uten bruk av hjelpelampe og resultatet er helt på grensen av hvor langt ned vi kan justere lyset i rommet. Vi måtte forøvrig skru opp lyset igjen for å lese av lysmåleren.

Autofokus i svakt lys - vidvinkel, EV

Gr-D har noen av de beste resultatene vi har målt når det gjelder autofokus. Det eneste negative punktet er litt unøyaktighet helt på nærgrensen for makroområdet (mer om det i markrotesten lenger oppe på siden).

Oppstartstid er rimelig rask, men ikke helt på topp. Vi måler tiden til første bilde er tatt og her fant vi en svakhet ved Gr-D. Trykker du på utløseren (og holder den nede) før kameraet er ferdig med å starte tas det ikke noe bilde og du må trykke en gang til. Det samme gjelder ved bruk av blits. Man må derfor time utløsertrykket eksakt for å oppnå beste mulig bilde til bilde tider. Det samme gjelder forøvrig mange andre kameraer, men irriterende er det uansett.

Oppstartstid

Utløserforsinkelse uten blits er ikke målbar, mens tiden med blits er litt lenger. Drøyt et tiendels sekund er bra og nesten ikke merkbart.

Utløserforsinkelse med blits

Alle hastigheter som er avhengig av lagring av bilder ble gjort med et 1GB Sandisk Ultra II kort. Seks bilder på ti sekunder er et OK resultat og typisk for denne klassen med kameraer.

Antall bilder på 10 sekunder - uten blits

Resultatet med blits er heller ingen sensasjon.

Antall bilder på 10 sekunder - med blits

RAW hastighet

Vi har kommentert at Gr-D tillater bruk av RAW tidligere. Det er flott, men hastigheten når man bruker RAW er for dårlig. Vi målte rundt 13.5 sekunder mellom hvert bilde. Noe av årsaken er en filstørrelse på nesten 12MB. I tillegg lager Gr-D en JPG-versjon og det er 2.5-3MB ekstra som må skrives til kortet. Så RAW er brukbart for enkeltbilder, men man skal være ekstremt tålmodig for å bruke denne funksjonen.

Gr-D har USB2 grensesnitt overføringshastigheten er på 2.5MB per sekund. Det er litt bedre enn snittet.

Filoverføringshastighet i MB/s

Gr-D scorer høyt her. Hurtighet er bra, spesielt autofokus, men også bilde til bilde. Unntaket er tiden det tar å lagre et RAW bilde. LCD-skjermen har bra oppløsning og fungerer fint i de fleste situasjoner, men som nevnt tidligere savnet vi en søker for vanskelige lysforhold.
Menyene til Ricoh fungerte bra. Dette var mitt første møte med et Ricoh digitalkamera og det var sjelden behov for å slå opp i bruksanvisningen for å finne en funksjon.
Knapper og ratt var også bra. Spesielt likte vi at det var to ratt slik at tid og blender kan justeres med hvert sitt. Lås på modus-rattet er også greit og garanterer at det aldri blir endret ved et uhell. Av/på-bryteren er nedfelt og litt kronglete å bruke, men til gjengjeld opplevde vi aldri at Gr-D slo seg på ved et uhell.

Apropos bruk av knapper så kom det to firmware oppdateringer mens vi testet Gr-D. Testkameraet hadde versjon 1.08 og ingen av oppdateringene betydde noe for testen, men du verden hvor vanskelig det var å finne hvilken versjon som var installert. Det fantes ikke noe informasjon om dette i manualen og beskrivelsen på nettet var relativt kryptisk. Heldigvis dukket det opp et bilde på nettet og man må trykke på ikke mindre enn tre taster samtidig (og kameraet må stå i video modus) for å få frem informasjon om firmware.

Gr-D tillater til en viss grad konfigurering av knapper og firmware oppdatering 2.01 gikk blant annet på å utvide denne funksjonaliteten.

Brukerveiledningen er på enkelsk. Det følger med både en papirutgave og en PDF-versjon på CD. Vi er litt ambivalente til håndboken. Den ganske komplett, har både innholdsfortegnelse først og en indeks bakerst, men det er likevel vanskelig å finne frem. Indeksen inneholder relativt få ord, så det er lett å tro at det man leter etter mangler. Jeg leste til slutt håndboken fra perm til perm og fant da informasjon som jeg ikke hadde funnet ved å se i indeksen. Beste strategi for å finne frem var å søke i PDF-versjonen, men det fungerer jo bare foran PCen.

Programvaren som følger med er veldig enkel, og de fleste kjøperene ønsker nok noe bedre.

Vi må bare konkludere med at Ricoh har gjort nesten alt riktig med Gr-D. Nå gjenstår det å se om bildekvaliteten er like bra.

I galleriet finner du bilder i full størrelse slik at du kan gjøre dine egne vurderinger.

Vi har valgt å sammenligne Gr-D med fire ulike kameraer. Canon S80 er på mange måter det som ligger nærmest. Det har samme sensorstørrelse, samme antall megapiksler og 28-100mm zoom. Det finnes noen få andre modeller med 28mm vidvinkel, men de har i likhet med S80 også zoom, så noe kompaktkamera med samme spesifikasjon som Gr-D finnes ikke.

Gr-D støtter ISO-verdier opp til 1600. Det er det ikke mange andre som gjør. Olympus Mju 800 er et, men det reduserer oppløsningen fra ISO 800 og oppover. En sammenligning med Fuji F10/F11 som er dagens beste kompaktkameraer på høy ISO hadde for så vidt vært interessant, men med 6 megapiksler og kun 36mm vidvinkel blir det vanskelig å sammenligne resultatene. Vi har derfor valgt å bruke Fujifilm S9500 som også har 28mm vidvinkel, går til ISO 1600 og har ni megapiksler. Det tilhører imidlertid en litt annen klasse kameraer med 10x zoom.

Canon 20D er et digitalt speilrefleks og får representere denne gruppen. Dette er jo også en helt annen klasse kameraer, men når Ricoh snakker om god bildekvalitet er det speilreflekskvalitet som er målestokken. Objektivet på 20D er Canons 18-55mm standardzoom.

Ricoh Gr1 er det siste kameraet vi sammenligner med. Spesifikasjonene er nesten identisk med fast 28mm vidvinkel. Siden det er filmbasert kan man ikke sammenligne direkte. Vi har valgt å skanne filmen og sammenligne vesentlig på skjerm (alternativt kunne man laget papirbilder og sammenlignet disse). Vi har også til en viss grad sammenlignet farger med diasene.

Gr1 og Fuji Provia 100F

Sammenligningen med Gr1 krever en del valg. Jeg har brukt Fujifilm Provia 100F lysbildefilm. Det er filmen jeg normalt har brukt i kameraet, og den er anerkjent som en ganske finkornet, skarp og nøytral film. ISO-verdi på 100 gjør at den ligger relativt nærme Gr-Ds laveste ISO som er 64.
Filmen ble montert i glassløse rammer og batchscannet (autofokus og autoeksponering for hvert bilde) med en Nikon LS-5000 filmskanner, ICE var på og vi brukte Adobe 98 fargerom og 16 bit pr farge. Bildene er konvertert til sRGB og 8 bit før publisering. Oppløsningskart og fargekart ble reskannet med manuelle justeringer fordi bildene er tatt i kunstlys som opplagt gir helt feil farger med default settinger i skanneren. Hvis noe annet er gjort er dette kommentert ved bildet. Dette er ikke en film mot digitaltest og skal man få maksimalt ut av skannet film krever det individuell justering av hvert bilde før skanning.

Oppløsning

Oppløsningstesten bør ikke sammenlignes direkte med andre tester gjort i Akam. Årsaken til det er at vi ønsket å se hva Gr1 gir, og Gr1s nærgrense gjorde at vi valgte å begrense alle kameraene til denne avstanden for å få sammenlignbare resultater.
Vi starter derfor med å vise normalt utsnitt (til venstre) samt utsnittet brukt i denne testen (til høyre) slik at du kan se hvor stor forskjellen er, og at bildene ikke er sammenlignbare med en vanlig test.

Så til bildene. Første test av Gr-D er ikke akkurat oppløftende. Noe moire ødelegger litt for Gr-D. Vi ser at Canon S80 gir et renere bilde og litt høyere oppløsning. Bildet fra Gr1 har høyest oppløsning til tross for at kornstrukturen i filmen blir synlig ved denne forstørrelsen. Bildet fra Gr1 er nedskalert til 8 megapiksler fra omtrent 19 (som skanneren gir ved full oppløsning).

Vi testet oppløsningskartet med RAW-format også. Vi konverterte bildet fra DNG til TIF i Photoshop. Den første versjonen av bildet er uten oppskarping, og med default parametere i ACR (bortsett fra en liten justering av eksponering). Den andre versjonen er samme bilde, men litt oppskarpet. Vi har ikke gjort noen innsats for å optimalisere bildet (som nevnt standardverdier i konverteringen) med hensyn til støy. Poenget her er oppløsning og eventuelt artefakter. Det som er litt overraskende er hvor like bildene er JPG-versjonen. Det er kanskje en liten forbedring, men vi ser fortsatt moire. Det er altså ikke JPG-prosesseringen i kameraet som har skylden for moire, og da må det være sensoren eller annen prosessering i kameraet som gir denne effekten.

Hovedkort senter gir omtrent samme inntrykk. Gr Digital viser ikke de minste detaljene like godt som S80 og Gr1.

Når vi sjekker skarpheten på hjørnet av hovedkort er situasjonen en annen. Her er Gr-D hakket bedre enn S80, sannsynligvis fordi det her er objektivet og ikke sensoren som er den begrensende faktoren for S80. Vi har dessverre ikke noe hjørnebilde fra Gr1. Den optiske søkeren gir parallellaksefeil på så korte avstander og vi greide ikke plassere kameraet nøyaktig nok til at hjørnebildet kan brukes. Vi har derfor tatt med Fuji S9500 i denne testen, men merk at dette bildet er tatt med lengere brennvidde.

Også rådhusbildet har et annet utsnitt denne gangen fordi bildene er tatt med 28mm vidvinkel. For ikke å ødelegge høylysene (snøen i forgrunnen) blir selve bygget litt mørkere enn vanlig. Ikke så mye å si om S80 og Gr-D. Ingen av dem klarer ikke å gjengi mursteinene tydelig. Vi ser derimot at Gr1 + Provia 100F greier dette og oppløsningsevnen er klart bedre.

Vi tok samme bildet også med Canon 20D. Vi viser både en JPG og en RAW versjon av dette bildet. Begge har vesentlig mer detaljer enn både S80 og Gr-D, men kun RAW-versjonen klarer å gjengi tilnærmet det samme som det filmbaserte bildet. Til venstre er JPG-versjonen. RAW versjonen helt til høyre viser hvor lett det er å behandle RAW-filer fra et speilreflekskamera. Bildet er konvertert med ACR (auto innstillinger) og oppskarpet litt i Photoshop etterpå. I midten er RAW-bilde fra Gr-D hvor vi igjen kan ane en forbedring, men ikke nok til å gjøre noen stor forskjell.

Stortinget i detalj

Vi har denne gangen gjort en lignende sammenligning med Stortingsbildet. Igjen er utsnittet litt videre enn normalt på grunn av vidvinkelobjektivet. Denne sammenligningen viser igjen at Gr1 gir mer detaljer, men her klarer både Gr-D og S80 også å vise detaljer i veggen. S80 gjengir mer detaljer enn Gr-D.

Støy

Under ser du utsnitt fra Akam-logoen ved ulike ISO-verdier. Gr1 er ikke så interessant i denne sammenheng siden vi kun har testet med en type fil, og dermed også en ISO-verdi. Vi viser derfor Gr1/Provia 100F med ISO 100 i bildet til høyre. Kornstrukturen gjør det vanskelig for et filmbasert kamera å konkurrere på støyfronten.
I tabellen under har vi sammenlignet med Canon S80 og Fujifilm S9500. S80 er den opplagte konkurrenten med samme oppløsning og samme størrelse på bildesensoren. S9500 er en helt annen type kamera, men er det kameraet med minst støy fra en liten bildesensor i dag (i 8-9 megapikselklassen) og er dermed en interessant som en referanse.
I tillegg til disse testbildene har vi også sett på støy i luminanskanalen, og Gr-D har relativ mye støy helt fra laveste ISO. Canon S80 er bedre enn Gr-D og S9500 har ennå mindre støy.

Ricoh Gr-D tillater ISO-verdier helt opp til 1600. Vi forstår ikke helt hvorfor for støynivået er veldig høyt. For kompletthets skyld tar vi med de to siste verdiene i tabellen under. Siden Canon S80 stopper på 400 har vi brukt Sony R1 som eksempel på hvor bra et kamera med større sensor kan være.

Fargegjengivelse

Vi har sammenlignet Gr-D med Canon S80. Begge gir et bra resultat, men Canon kameraet gir litt rødere rødfarger og har eksponert en anelse mørkere.

Vi var i tvil om vi skulle ta med fargekartet fra Gr1. Det er tatt inne med Fuji Provia 100F som er en dagslysfilm. Belysningen hadde helt feil fargetemperatur. Det ville kun gitt en indikasjon på hvor godt vi hadde korrigert for fargefeilen ved skanning og etterbehandling og er derfor ikke med.

Blitsen sitter nedfelt i kameraet og spretter opp ved behov. Dette øker avstanden mellom blits og objektiv og det er en fordel i forhold til å unngå røde øyne. Blitsen kan stilles inn til å gå av alltid, gå av ved behov samt utnytte eksisterende lys (lang lukkertid). Det finnes også en funksjon som reduser faren for røde øyne. Nå er ikke 28mm noen typisk portrettlinse, men vi testet nå likevel og fikk ikke røde øyne verken med eller uten denne funksjonen. Noe som er spesielt for kameraer i denne størrelsen er at Gr-D har mulighet for ekstern blits. Plusspoeng for det!

Kromatisk aberrasjon

Jeg vurderte om “Nei” var nok under dette punktet, men valgte (som dere ser) å skrive litt mer. Standardbildet (vist i 200%) for denne testen er ingen utfrodring for Gr-D. Kromatisk aberrasjon er normalt størst problem ut mot hjørnene av bildet, og med 28mm vidvinkel er dette bare halvveis ut fra midten. Vi sjekket imidlertid også bilder med sterkt motlys og store kontraster over hele bildet og fant imponerende lite tegn til kromatisk aberrasjon.

Fortegning

Fortegning er gjerne et større problem desto mer vidvinkel et kamera har. Ricoh skryter av at Gr-Ds objektiv er spesielt godt korrigert for denne linsefeilen, og det kan vi bekrefte. Til å være et 28mm objektiv er det lite, men likevel synlig fortegning.

Flare

Vi var litt spent på hvordan Gr-D ville håndtere sterkt motlys. Et objektiv med fast brennvidde er lettere å korrigere enn et komplisert zoomobjektiv. Bildene under viser at Gr-D greier seg bra, men ikke bedre enn S80s 28-100mm zoom.

Lite vignettering, men med blits ble hjørnene litt mørkere enn resten av bildet.
Eksponering

Eksponeringen er bra, men ikke alltid perfekt. Mørke områder har lett for å miste detaljer, og kanskje det er derfor Ricoh noen ganger lager bildene litt lysere enn vi kunne ønske. Eksponeringen av motiver med høy kontrast er alltid et kompromiss, så vi skal ikke påstå at Gr-D eksponerer feil, men personlig ville jeg nok prøvd med -1/3 steg eksponeringskompensasjon i slike situasjoner. Bildene under er tatt med sekunders mellomrom og illustrerer forskjellen. Canon S80 eksponerer litt mørkere og gjengir høylysene bedre, se for eksempel forskjermen på Mercedesen. Begge bildene er tatt med laveste ISO, blenderprioritert automatikk (F5.6) og matrisemåling.

Gr-D scorer bra på mange områder når det gjelder bildekvalitet, men er noe hemmet av sensoren. Objektivet ser det ikke ut til å være noe galt med. Det er velkorrigert og tegner skarpt helt ut i hjørnene. Sensoren henger ikke helt med og gir litt mer støy og litt mindre detaljer enn Canon S80 som vi har sammenlignet med i mange av testene.

Ricoh informerte ved flere anledninger om at en digital versjon av Gr1 var på trappene. Det ble da også spekulert mye på diskusjonsforumene i lang tid før Gr Digital ble lansert høsten 2005. Mange trodde at Gr-D skulle få en sensor fra speilreflekskamera som Epson R-D1 og Sony R1. Eller i hvert fall en ny generasjon av 2/3" sensoren. Ricohs uttalelser om bildekvalitet og referanser til Gr1 bygde opp om disse forventingene. Da kameraet ble presentert viste det seg at det er bygget rundt en 1/1.8" sensor som er samme størrelse som sitter i veldig mange av dagens kompaktkameraer.

Ricoh har gjort mye riktig med Gr-D. Kameraet virker forseggjort med metallkonstruksjon, brukervennlig design og enkel tilgang til fullstendig manuelle funksjoner. Objektivet har fast brennvidde tilsvarende 28mm vidvinkel på et 35mm kamera. Også her har Ricoh lykkes bra. Det har bra lysstyrke og virker velkorrigert med lite fortegning (for et kompaktkamera med vidvinkel) og har bedre skarphet helt ut i hjørnene enn for eksempel Canon S80 som vi testet samtidig.

Likevel kan vi ikke se hvem Gr-D passer for. Hele poenget med Gr-D ligger i høy bildekvalitet fra et lite kamera, og selv om Gr-D har noen sterke sider også på dette området er ikke total bildekvalitet bedre enn hos konkurrentene. Objektivet er ikke problemet så svakheten må ligge i kombinasjonen av sensoren og signalbehandling.
Sensorteknologien blir stadig bedre, og vi håpet Ricoh hadde greid å lage et kamera som virkelig kunne tilby topp bildekvalitet selv med den lille 1/1.8" sensoren. Det har de ikke. For å starte med oppløsningskartet ser vi at Gr-D har moire og litt mindre oppløsning enn Canon S80. Andre testbilder gir samme resultat. Det er bare helt i hjørnene Gr-D kan konkurrere, så hvis hjørneskarphet og lite fortegning er eksepsjonelt viktig kan man kanskje forsvare Gr-D.

Forgjengeren Gr1 kunne gi tilnærmet speilreflekskvalitet for mange motiver. Gr-D klarer ikke dette. Kommentarene virker kanskje vel negative, men for en tusenlapp mindre enn Gr-D får du et Canon S80 med 28-100mm zoom, bedre oppløsning og mindre bildestøy. For omtrent samme pris får du et Olympus speilrefleks og for litt mer et Nikon eller Canon.

Ricoh har laget et morsomt og annerledes kamera med mange gode egenskaper. Det hadde fortjent å få en sensor som matchet resten av designet. Til slutt må vi presisere at bildkvaliteten ikke er dårlig. Den står bare ikke helt i forhold til pris og et ellers fantastisk morsomt kamera.