Akam mishandler minnekort
Mishandlingen begynner...
For en tid tilbake ble vi kontaktet av ATP, et firma som produserer noen av de råeste minnekortene på markedet i dag, med spørsmål om de kunne få lov til å sende oss noen av sine produkter til test. Ummm.... Greit det, sa vi, og fikk med en minnekortleser av det virkelig raske slaget, til å bruke når vi skulle hastighetsteste kortene. Men, tre måneder senere, etter å ha vært i kontakt med produsenter som SanDisk og Lexar, hadde vi enda ikke fått ett eneste kort å sammenligne med. ATP, som er interessert i å etablere seg i Skandinavnia, ble etterhvert utålmodige og foreslo at vi kunne teste byggekvaliteten istedet. ATP var ivrige på dette punktet, fordi akkurat deres kort er noe av det mest robuste som er å få. Minnebrikker og kretskort er i deres minnekort innstøpt i et keramisk materiale som gjør, i alle fall i teorien, at de tåler langt mer enn vanlige minnekort. Og hvor ofte får man sjangsen til å ødelegge dyr høyteknologi uten å måtte betale for det selv? Ikke særlig ofte, i alle fall ikke om man er journalist i Akam, så vi satte i gang med liv og lyst.
Dette er forresten noe blant andre Amobil.no har gjort før, men da med et MMC-kort, og uten kontrollkort å sammenligne med. Vi har tatt for oss to kort fra ATPs toppserie, henholdsvis et ATP ProMax II 300x UDMA 4GB CF og et ATP ProMax Class 6 4GB SDHC, og som sammenligning bruker vi to utpregede billigkort: Et Kingston 1GB CF og et av de utskjelte TwinMOS 150x 1GB SD-kortene.
Mishandlingen begynner...
Først ut var et hverdagsscenario. Ikke alle har like gode rutiner når det kommer til å sjekke lommer og lignende før klærne vaskes, og å glemme et minnekort i en bukselomme er ikke det vanskeligste i verden å forestille seg kan skje. Kortene ble lagt i hver sine lommer på et par dongeribukser, og satt på vask. For å gi kortene (og buksene, men hva ofrer man ikke for en Akam-test?) en ekstra hard runde ble temperaturen satt til 90 grader, sentrifugen ble satt til ekstra kraftig, og Omo Color og tøymykner ble helt i borettslagets mer eller mindre industrielle gamle treskeverk av en vaskemaskin. Stakkars minnekort, de skulle virkelig få seg en omgang som de ville legge seg på - øh - minnet.
En times tid senere, da vasken var gjort, hadde noen av minnekortene klart å arbeide seg ut av bukselommene sine, men de ble raskt stappet nedi igjen, og utsatt for del to av vasketesten: Tørketrommelen. En time på høyeste varme.
Med unntak av litt etikettslitasje var det ingen synlige mèn på minnekortene da de var ferdige med første øvelse, og det kom heller ikke vann ut av dem da de ble ristet godt. Tørketrommelen hadde tydeligvis gjort jobben sin.
Og jobben sin gjorde minnekortene også. Selv de billigste kortene lot seg lese uten vanskeligheter etter mishandlingen, og alle fire gikk glatt gjennom en ekstensiv runde med disksjekking uten så mye som et hikk. Ingen forskjell på kortene her altså, siden alle overlevde. Skulle vi ta knekken på de svakeste og sykeste i flokken måtte vi gå kraftigere til verks.
...og fortsetter...
ATP-kortene er spesifisert til å tåle ned til tredve minusgrader, men det kunne jo hende at billigkortene ikke var det, eller at noen av kortene hadde en svakhet som gjorde at de ville ta kvelden etter litt kuldebehandlig i fryseren, selv om fryseren til undertegnede ikke er god for noe som helst i nærheten av -30. Vi bestemte oss for å prøve, og frøs kortene inn i isblokker.
De fikk stå i isen natten over, og ble stille og rolig tint på jobb dagen etterpå. Det tok en stund før all isen var smeltet, og kortene ble så blaute at etikettlimet lett lot seg løse opp om vi hadde ønsket å anonymisere kortene, men med unntak av det så det ikke ut til at noen av dem hadde tatt skade av gulag-oppholdet.
Etter hvert som de forskjellige kortene kom seg løs fra ismassene (vel...) ble de forsøkt ristet fri for vann, og testet i en kortleser.
SD-kortene først, for å gi CF-kortene med sine mange småhull som kunne holde på vannet litt tid til å tørke. Vi satte ATP-kortet i leseren, og holdt pusten et sekund i spenning, men neida, kortet fungerte som om ingen ting skulle ha skjedd.
TwinMOs er noen av markedets mest utskjelte minnekort, men også det overlevde frysebehandlingen som om det var business as usual. Ikke så mye som et hikk verken på filoverføring eller disksjekken. Det samme gjalt ATPs CF-kort, da vi fikk ristet vannet ut av kontakthullene.
CF-kortet fra Kingston derimot, var det noe rart med. Filene lot seg lese uten vanskeligheter, men plutselig krasjet disksjekken uten ytterligere ikkedarer, og det så ut som om vi hadde klart å ta livet av vårt første minnekort i testen. En følelse av skadefryd (selv om det var undertegnedes private kort) bredde om seg i redaksjonen. Men dengang ei. Etter litt ekstra risting og noen små vanndråper som ble jaget ut av sitt nye hjem, fungerte også Kingston-kortet nøyaktig som det skulle. Med skuffelse måtte vi konstatere at vi ikke denne gangen heller klarte å kverke ett eneste kort. Vi måtte tydeligvis trå til med kraftigere saker.
...og eskaleres...
90 grader og vaskemiddel holdt ikke til å ta livet av noen av testkortene, men hva med hundre? Vi hadde hørt om minestronesuppe og bestemte oss for å lage minnekortsuppe. Eller, nærmere bestemt, minnekortavkok.
Ingrediensene var fire minnekort, en liter vann eller to og en panne på en ganske vanlig komfyr. varm opp til det fosskoker og la det hele koke i et kvarters tid.
Etter et kvarters tids fosskoking ble minnekortene helt over i et dørslag for å kjøle seg ned, og deretter ble de gitt en solid omgang risting for å få vannet ut av kontaktene, før de ble utsatt for den sedvanlige sjekken. Og resultatet? Også denne gangen så det ut til at et CF-kort, denne gangen ATP-kortet, hadde tatt kvelden, men atter en gang var det bare vannrester i kontaktene som var den skyldige. Etter litt ekstra risting måtte vi noe frustrert konstatere at du ikke ødelegger et minnekort ved å koke det. Du er ganske sær om du koker minnekortene dine, men de ser ikke ut til å ta skade av det.
Her måtte vi tydeligvis ta tungt maskineri i bruk, skulle vi klare å knekke et av de gjenstridige minnekortene.
...og eskaleres igjen.
Hittil hadde vi "mistet" minnekortene i vaskemaskinen, tørketrommelen, fryseboksen og vannkokeren. Hva mer var det av hverdagssituasjoner som kunne potensielt bety døden for et minnekort? Svaret var bilen til opphavet. Hvem har vel ikke mistet fire minnekort like foran framhjulene til en Saab 9-3 turbo? Vel, kanskje ikke mange, men det kunne jo skje, og vi bestemte oss for teste og se om vi nå endelig kunne klare å ta livet av et av våre tilsynelatende udødelige minnekort.
Vi testet i to omganger og for å gjøre det rettferdig tyngdemessig ble kortene kun lagt foran bilens framhjul før de ble overkjørt, siden det er der de ville bli utsatt for mest tyngde. Vi la ikke merke til at noe kort ble lagt mer uheldig enn andre med tanke på underlaget, men det er klart at på en vei med nesten 30 år gammel asfalt og Bergen Kommunes veiressurser, så var underlaget temmelig ujevnt og kunne potensielt gi kortene ulik belastning.
For å gjøre en lang historie kort: Da vi kjørte over TwinMOS-kortet hørtes et høyt og tydelig knekk og kortet hadde ved nærmere sjekk fått et tydelig "ledd" omtrent 1/3 innpå. De andre kortene fungerte like fint som før, selv om ATP-kortene hadde fått seg noen ganske markante bulker og sprekker i plasten, og det eneste kortet som faktisk overlevde overkjøringstesten uten så mye som en skramme var Kingstons CF-kort. TwinMOS-kortet, derimot, hadde lagret sin siste byte. Det var ikke mulig å oppnå kontakt med det, samme hvilken minnekortleser eller kamera vi prøvde, og det var ganske tydelig endelig mishandlet til døde.
En kikk under "panseret" (plasten, egentlig) åpenbarte et papirtynt kretskort og to minnebrikker, hvorav den nærmest kontaktene var tydelig knekt. Loddepunktene på ene siden hadde til og med løsnet fra kretspapi... unnskyld, kortet. TwinMOS-kortet var ettertrykkelig drept.
Det er vanskelig å konkludere at ATP-kortene tåler mer julig enn andre på basis av en slik uhøytidelig test som dette, men muligheten kan absolutt ikke utelukkes. Desverre er de enda ikke å få i Norge, og ATP har ikke svar oss på når eller om de blir det, og til hvilken pris. De arbeider med saken, er alt vi har fått vite, men vår subjektive oppfatning er at dette er både robuste og pålitelige såvel som raske minnekort, og med en konkurransedyktig pris kan ATP såvisst gjøre det varmt under snippen for de mer etablerte proffmerkene i Norge, som Lexar og SanDisk.
Det mest overraskende i testen var for øvrig at Kingston-kortet overlevde alt vi utsatte det for. Det ble i sin tid innkjøpt fordi undertegnede hadde blakket seg fullstendig på kamera og objektiver, uten å ofre minnekort en tanke, og trengte noe billig inntil økonomien forbedret seg på magisk vis. Minnekortet har sett forholdsvis tungt bruk, og har uten å mukke ikke bare levert varene, men også overlevd stresstesten vår. Vi er ikke rent lite imponert, men samtidig ville vi absolutt ikke gått ut i fra at dette kortet ville overlevd slik behandling om vi hadde viktige bilder lagret på det og ingen andre steder. Da ville vi nok heller satset på ATP-kortene.
PS!
Minnekortleseren som ATP sendte oss fikk vi ikke hastighetstestet, men det skyldtes ikke at vi valgte å stressteste kortene fremfor å se på hastigheten. Den tok nemlig kvelden etter noen måneder med temmelig ordinært bruk. Samtlige loddepunkter mellom USB-pluggen og kretskortet løsnet rent og pent - og plutselig. Vi satte en klype på den for å holde kontakten mellom loddepunktene, noe som fungerte helt greit på alle bildene vi overførte med dette oppsettet - men ikke exif-dataene. De forsvant sporløst fra alle bildene, selv om bildene selv ikke led noen overlast. Vi har ingen forklaring, og dersom noen lesere har noen ideer omkring dette, så hører vi gjerne fra dem.
