Ingen suppe uten fluer

Men A77 er likevel et solid stykke arbeid

Are Thunes Samsonsen

Publisert 24. mars 2012

Sony slipper nye kameraer i ett bankende kjør, men Sonys trofste fanskare har måttet vente lenge på A77. Var det verdt det?

Ved lanseringen kunne det absolutt se slik ut. A77 hadde en imponerende spesifikasjonsliste ulik noe som helst annet vi hadde sett i den prislisten. Takket være diverse naturkatastrofer har konkurrentene nå tatt litt innpå, men langt fra helt.

Les hva vi skrev da Sony SLT-A77 ble lansert

Aller først, noen spesifikasjoner:

Sjekk flere spesifikasjoner på Sony SLT-A77 i prisguiden

Her kan du hoppe rett til seksjonen som interesserer deg mest:

• Kamerahus
• Skjerm
• Søker

A77 er Sonys for tiden mest avanserte kamera, og som avanserte kameraer flest er det ikke utpreget lite, akkurat. Kjempesvært er det heller ikke, og det veier faktisk 2 gram mindre enn salige A700, som det slekter en del på. A77 er faktisk på grammet like tungt som K-7 fra Pentax.

A77 føles solid, og det er lite plastknirking å observere. Kameraet bærer preg av å være solid skrudd sammen, og selv om det er en del skjøter og sammenføyninger her og der, har vi få problemer med å stole på byggekvaliteten. De fleste sammenføyningene er uansett under kameraet, eller skjult bak skjermen (når den er klappet sammen inn mot kamerahuset), så det er tydelig at en del omtanke er gått inn i kameraets ytre. Det eneste potensielt svake punktet er blitsen. Den er montert på en i seg selv smart måte som gjør at den ikke er hengslet i bakkant, som slike blitser gjerne ofte er. I stedet forskyves hele blitsen fremover, slik at enheten trenger ikke være så stor og lang som andre for å nå samme høyde over kamerahuset. En smart liten sak i seg selv, som sagt, men dermed også litt løsere montert enn andre, og med litt flere bevegelige deler som kan ødelegges av skitt og slag.

Tilbake til toppen

A77s skjerm er god, men ikke eksepsjonell i forhold til mange andre kameraer i sånn omtrent samme prisklasse. Med 921 000 bildepunkter fordelt på 3" (7,6 cm) er dette ting vi har sett før, men selve opphenget er nytt. Skjermen er nemlig festet på en ramme som kan vippes opp fra kameraeryggen, og hengslet i bunnen av denne rammen. Dermed kan skjermen vris rundt 270 grader, og vippes opp og over bkameraet, eller slik at du kan stå direkte under kameraet og likevel se skjermen godt. Svært praktisk i mange situasjoner, og i tillegg kan man velge å dreie hele skjermen inn mot kameraet slik at den blir liggende beskyttet der.

Tilbake til toppen

Søkeren i A77 er elektronisk, og en av de beste på markedet av sorten. Med tett oppunder 2,4 millioner bildepunkter er oppløsningen ivaretatt, og den er god på andre måter også. Du kan selv til en viss grad bestemme hva slags informasjon du skal ha i søkeren, og du har mye å velge mellom, bare se på bildene til høyre.

Søkeren har tilnærmet 100% dekningsgrad, og oppleves som svær, noe den også er! Faktisk større enn den ellers utmerkede søkeren i Canon EOS 5D Mark II, et kamera som koster betydelig mye mer.

Her kan du se relativ størrelse sammenlignet med en del andre kameraer. I diagrammet nedenfor vil et fiktivt fullformatkamera med 100% søkerdekning og en søkerforstørrelse på 1.0x gi et resultat på 100%.

Søkeren i A77 er en av de beste elektroniske søkerne vi noensinne har opplevd, om ikke DEN beste. Du skal være forholdvis hardnakket fan av optiske søkere om denne ikke skal være god nok for deg. Selv forsinkelsen - noe som tradisjonelt har vært slike søkeres store problem - er nesten ikke merkbart. Noe forsinkelse er det, og man merker det spesielt dersom man beveger kameraet raskt, men den er ikke på langt nær så merkbar at vi vil betrakte den som et reellt problem for de fleste.

På neste side snakker vi om ergonomi og hvordan det er i praktisk bruk.

I praktisk bruk er A77 et solid stykke arbeid, men det er ikke noe for hvermansen. Sony har alltid gjort ting på småsære måter, og det kreves en liten læringsperipode for å bli vant til dette kameraet. Det er ikke noe problem dersom man har vært borti et speilreflekskamera før, men man vil ikke få full utnyttelse av A77 den første dagen man ha det, for å si det slik.

Klikk på punktene nedenfor for å hoppe direkte til de ulike avsnittene.

• Betjening og ergonomi
• Fokus
• Opptakshastighet
• Menyer
• Batteri
• Funksjoner

Tilbake til toppen

Sony har hatt speilreflekser med mildt sagt variabel komfort og ergonomi, men med A77 har de virkelig sluppet de rette folka til. Det gummierte grepet passer som hånd i hanske, og anti-skli belegget føles sikkert uten å bli klamt. Grepet er forholdvis stort, men likevel formet slik at vi tror det vil passe de aller fleste hender, og kontrollhjulet for pekefingeren er vinklet slik at det blir enkelt og greit å betjene uten å pådra seg krampe i avtrekkerfingeren.

Sony har også tidligere hatt en tendens til å overlesse speilrefleksene sine med knapper og brytere. Filisofien om at alle viktige funksjoner skal ha sin egen knapp er i og for seg god i utgangspunktet, men har også sine ulemper. For eksempel vil kameraet da drukne i alskens knapper som det ikke er plass til optimal plassering for. Heldigvis har Sony holdt seg i skinnet på A77, for dette er et betydelig mindre problem her enn på tidligere modeller i samme nisje. Faktisk har ikke A77 vesentlig flere knapper og slikt enn tilsvarende kameraer fra andre produsenter, så vidt vi kan se.

Gummigrepet til tommel og hånd på kameraets bakside er dermed ikke overbefolket av ting og tang man kan komme borti og gjøre vådeinnstillinger med, og godt er det! Noe er det imidlertid. Til å begynne med kom vi stadig borti videoknappen, og satte uforvarende i gang videoopptaket.

En annen ting som trenger forbedring er styrespaken på baksiden. Den kan justeres opp og ned, og høyre - venstre, i tillegg til at man kan bekrefte valg ved å trykke den inn, noe som kan være et problem. Den er nemlig litt for lett å trykke inn når man egentlig mente å puffe den i den ene eller andre retningen. Her burde Sony heller ha brukt en tradisjonell flat fireveisvelger med en separat knapp i midten, synes vi. Heldigvis kan man i en del situasjoner bruke kommandohjulet på baksiden i stedet for styrespaken, slik at problemet kan reduseres en smule.

Bortsett fra det fant vi ikke mange problemer i betjeningen, med ett stort unntak. Støtten for å vise bilder og videoklipp man har tatt er temmelig klønete implementert. Dette oppdaget vi da vi skulle slette et av de nevnte vådeopptakene vi hadde gjort da vi kom borti videoknappen. Da videofilen var slettet var det nemlig heller ikke spor av bildene vi hadde tatt. "No images" var alt som stod på skjermen. Slikt kan jo skremme både hjerteflimmer, slatters og høydeskrekk på en hvilken som helst fotofrik, spesielt da vi heller ikke klarte å få frem noen annen beskjed etter å ha slått kameraet av og på igjen. Batteriet måtte ut og inn igjen i kameraet før vi klarte å få A77 til å innrømme at joda, det var bilder på minnekortet.

En kjapp telefon til Sony brakte på det rene at dette ikke var en bug, men en feature. Saken er at A77 legger stillbilder, AVCHD-video og MP4-video i separate mapper på minnekortet, men kan ikke vise flere slike mapper samtidig. Dermed må man gi kameraet beskjed om hvilken av de tre mappene man vi se på. Kameraet velger imidlertid automatisk mappe når det lagrer til den, slik at det fremdeles vil være i den mappen når du trykker play. Skal du skifte fra en mappe til en annen uten å ta opp bilder eller video, må du trykke på AEL, ta joysticken mot venstre, og så velge mappen du ønsker. En temmelig klønete implementering av det hele, synes vi, men samtidig må vi gi Sony rett i at den også har sine fordeler. Som de påpekte i svarmailen til oss får man bedre oversikt på denne måten, og man reduserer risken for å slette en video når man egentlig mente å slette et bilde, og så videre. Samtidig synes vi at det er mildt sagt uheldig at kameraet faktisk kan stå i en videomappe og gi beskjed til brukeren at minnekortet ikke inneholder noen bilder, noe Sonys egen produktspesialist også var den første til å innrømme overfor oss.

Tilbake til toppen

Fokuseringen oppleves som rask og kontant, uten nevneverdig jaging. God autofokus er en av hovedgrunnene til at Sony har valgt å bruke et halvgjennomtrengelig speil i sin ALT-A-serie, og det har de tilsynelatende lykkes godt med, i alle fall på A77. Autofokusen er som nevnt både kjapp og responsiv, og fungerer naturligvis like godt i LiveView som med søkeren, siden det er akkurat det samme signalet som danner søkerbildet uansett.

A77 har 19 fasedetekterende fokuspunkter, hvorav 11 er av kryss-typen. Man kan velge fokuspunkt selv eller la kameraet bestemme, som vanlig i de mer avanserte speilreflekskameraene. På grunn av konstruksjonen kan A77 også tilby ansiktegjenkjenning, og denne fungerer helt utmerket. Den klarer å spore et ansikt rundt om i søkeren, og holde fokus på det, så lenge vinkelen ikke blir for vanskelig, eller ansiktet dekkes delvis av en hånd eller noe annet. Også under videoopptak kan kameraet spore ansikter eller andre motiver og holde fokusen på det. Vi fikk ikke alltid dette til å fungere i praksis. Selv om det var et ansikt klart til stedet midt i bildet valgte kameraet ofte å heller fokusere på småting som stakk inn i bildekanten mellom kameraet og motivet. Alt i alt er fokusen på A77 god, så lenge brukeren har kontrollen. Slipper man kameraet til i førersetet, stoler vi hakket mindre på autofokusen enn ellers.

Tilbake til toppen

Sony A77 er spesifisert til 12 bilder i sekundet, men samme hva vi forsøker på får vi ikke mer enn tett oppunder 10 bilder per sekund ut av det. Selv ikke i laveste JPG-kvalitet og med det raskeste SD-kortet som er å finne i dag. Ikke det, 10 bilder i sekundet er så absolutt bra det, og nok til å plassere kameraet blant atskillig dyrere konkurrenter hva opptakshastighet antgår, men helt hva Sony lovet er det ikke.

Da stemmer lovnaden om antall bilder i bufferen bedre, for på full pupp får vi omtrent halvannet sekund ut av A77, eller nærmere bestemt ca 15-16 bilder. Her sier spesifikasjonene 13, uansett om man skyter RAW eller JPG, og de ekstra bildene vi får i serien skyldes nok nettopp minnekortets ytelse. Fotograferer vi i både RAW og JPG samtidig, er hastigheten omtrent lik, men vi får "bare" 14 bilder før tempoet må ned, noe som faktisk er 3 bedre enn de offisielle spesifikasjonene.

A77 er så vidt vi kan se ikke fullt så raskt som Sony vil ha det til, men samtidig varer det litt lengre enn Sony lover. Vi synes ikke det gjør noe, for ti bilder i sekundet er fremdeles pokker så kjapt, og den ekstra varigheten viktigere enn tempoet som mangler, synes vi.

Tilbake til toppen

Menysystemet i A77 er helt på høyde med det beste på området. Hovedmenyen er bra organisert etter tema, og ingen side er større enn at skjermen kan vise den fullstendig uten at man må ty til skrolling. Noen undermenyer har flere sider, og dette er implementert på A77 akkurat som de fleste andre har gjort det - ikke uten grunn. Det fungerer, og det godt.

Menysystemet er akkurat som det skal være, og særlig mye mer enn det er det ikke å si om det. Vi finner ikke noe negativt å si om det. Knappene man bruker for å navigere i det, derimot...

Tilbake til toppen

I følge CIPA-standarden for testing av batterikapasiteten på kameraer klarer Sony A77 470 bilder per lading. I praksis vil man nok klare betydelig flere, kanskje opp mot det dobbelte, men denne standarden er laget for å legge lista så jevnt som mulig for sammenligning av batterikapasitet. Dessverre er ikke det spesielt jevnt, siden ulike kameraer har ulike funksjoner som trekker strøm. Har kameraet innebygget blits skal halvparten av bildene tas med blits, men tallet sammenlignes likevel direkte med kameraer som ikke er utstyrt med en strømspisende blits. Det samme gjelder LiveView, elektronisk søker, bildestabilisator, elektrisk zooming, og en rekke andre ting og funksjoner som krever strøm for å fungere. Tallet er dermed bare en slags pekepinn, og ikke stort annet.

A77 har en god del av disse strømkrevende funksjonene, og "straffes" dermed en del for det. På A77 skal blitsen ha strøm, og det samme skal kameraets elektrioniske søker, skjerm og øyesensor. I alle fall delvis derfor er batterikapasiteten så lav som den er, men dette kan ikke forklare det hele. Åkkesom er nemlig denne batterikapasiteten litt for veik til at vi er helt fornøyde.

Tilbake til toppen

A77 har en imponerende funksjonsliste, men mange av dem vil ikke være av interesse for den jevne kamerakjøper. Noen vil nok finne glede i dem, men langt fra noen stor overvekt. Det er her snakk om funksjoner som vi stort sett kjenner igjen fra kompaktkameraer og som i stor grad er programvarebasert. Dermed har det sannsynligvis ikke kostet Sony særlig mye å implementere dem også i A77, så hvorfor ikke? Joda, det kan jo hende man får behov for dem fra tid til annen, men denne hagleskudd-filosofien mht funksjoner kan lett bli litt overveldende å finne fram i. Man drukner lett i alle de andre funksjonene på jakt etter den ene man trenger der og da.

Som oftest vil man imidlertid slippe å grave seg så dypt ned i A77s system. De fleste som er i målgruppen til et så avansert kamera som A77 vil sannsynligvis raskt få oversikten over hva de trenger, og kun unntaksvis røre resten.

Vi gir A77 plusspoeng for å ha innebygget GPS, og også for videoopptak i FullHd med opp til 50 bilder per sekund, progressivt. Man kan også velge f.eks 24p om man ønsker det, og A77 er også utstyrt med inngang for ekstern mikrofon.

Klikk på punktene nedenfor for å hoppe direkte til de ulike avsnittene.

• Detaljgjengivelse
• Bildestøy
• Hvitbalanse
• Fargegjengivelse
• Høylys og skygger
• Oppsummering: Bildekvalitet

Det viktigste ved et kamera er naturlig nok hvordan bildene blir. Selvsagt er det andre faktorer ved utstyret som påvirker det - er det et kamera du faktisk har med deg, ligger det støtt i hånden, forstår du bruken av det, og så videre - men gitt at du tar de beste bildene du klarer, er det kameraets bildekvalitet som er det avgjørende. Lenge etter at kameraet er pensjonert, mistet over bord eller knust i sinne, skal du fremdeles ha og verdsette bildene som en gang kom ut av det.

Tilbake til toppen

JPG eller RAW?
Vi råder generelt sett folk til å fotografere i både JPG og RAW samtidig, dersom det er mulig. Dersom bildene blir bra i utgangspunktet og noenlunde slik man ønsket å gjøre dem, er det ikke så farlig med RAW, og JPG vil sannsynligvis duge mer enn godt nok, men i det øyeblikk man trenger å flikke på bildene for å få dem slik man ønsker, er det RAW som gjelder. Da har man et langt bedre utgangspunkt for etterarbeid, med mange ganger så mye bildeinformasjon i. Tar man både RAW og JPG samtidig, har man også mulighet til å bruke JPG-filene til å gi en kjapp kopi til bestemor, eller ta vare på som en ekstra backup, mens man har RAW-filen i tilfelle nøye etterarbeid skulle være nødvendig.

JPG og RAW på lav ISO

Nedenfor ser du utsnitt av et JPG-bilde tatt rett fra testkameraet, på ISO 50. Fører du muspilen over bildet vil du få se samme utsnitt fra samme bilde, men fra RAW-filen. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Nedenfor ser du utsnitt av et JPG-bilde tatt rett fra testkameraet, på ISO 100. Fører du muspilen over bildet vil du få se samme utsnitt fra samme bilde, men fra RAW-filen. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Sammenligningbilder - lav ISO

Sammenlignet med Sony Nex-7

Nedenfor ser du utsnitt av et testbilde tatt med testkameraet, på ISO 100. Fører du muspilen over bildet vil du få se et tilsvarende utsnitt fra samme motiv, men fra sammenligningskameraet. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Nedenfor ser du utsnitt av et testbilde tatt med testkameraet, på ISO 100. Fører du muspilen over bildet vil du få se et tilsvarende utsnitt fra samme motiv, men fra sammenligningskameraet. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Nedenfor ser du utsnitt av et testbilde tatt med testkameraet, på ISO 100. Fører du muspilen over bildet vil du få se et tilsvarende utsnitt fra samme motiv, men fra sammenligningskameraet. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Sammenlignet med Nikon D7000

Nedenfor ser du utsnitt av et testbilde tatt med testkameraet, på ISO 100. Fører du muspilen over bildet vil du få se et tilsvarende utsnitt fra samme motiv, men fra sammenligningskameraet. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Sony A77 har utmerket detaljgjengivelse på lav ISO, og gjør god bruk av sine 24 megapiksler. Likevel ser det ut til at litt forsiktig oppskarping må til for å få det beste ut av råfilene. Det samme gjelder JPG-filene, men i enda større grad. De virker litt ulne i kanten, og både de og RAW-filene ser ut til å ha litt mindre detaljer i bildene enn de kunne hatt. Både Canon EOS 5D Mark II og Nikon D7000 har litt mere "punch" i detaljene enn A77 klarer, selv om A77 havner på trygg side av godkjent.

Tilbake til toppen

Generelt om bildestøy
Det er ikke bare optikken som begrenser et kameras evne til å gjengi detaljer, men også bildestøyen. Bildestøy oppstår i dårlig lys fordi man for å kompensere for lite lys må forsterke signalet fra bildebrikken for å få et riktig bilde. Problemet er bare at når man gjør det, forsterker man også feilene, også kjent som bildestøy eller bare støy. Det finnes en del automatikk som forsøker å se forskjell på signal og støy og luke ut det siste mens man beholder det første, men til syvende og sist vil støyfjerning alltid i større eller mindre grad gå ut over detaljene. Det er dessverre ikke til å unngå, og jo mindre pikslene er, jo større blir problemet. Mange piksler på en liten bildebrikke, som for eksmepel er vanlig i mobiltelefoner, er med andre ord ikke noe som vil gi god bildekvalitet i dårlig lys. Få piksler på en stor bildebrikke, vil derimot gi bedre bilder i dårlig lys. Samtidig spiller selve teknologien til en viss grad inn, og en nyere brikke vil ofte kunne gi bedre bildekvalitet enn en eldre, selv om den nye er mindre eller har flere piksler, eller begge deler. Det eneste som til syvende og sist kan fortelle noe om hva som er best, er sammenlignbare målinger og tester.

Sammenligningbilder - stigende ISO

Nedenfor ser du de samme testbildeutsnittene som over, men tatt med ulike ISO-verdier. Akkurat som over, fører du muspilen over bildet vil du få se et tilsvarende utsnitt fra samme motiv, men fra sammenligningskameraet. Tar du muspilen bort fra bildet, kommer det første bildet tilbake.

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta)

Sammenlignet med Nikon D7000

Sammenlignet med Sony Nex-7

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark II (16 000 vs 25 600)

Sammenlignet med Canon EOS 5D Mark III (beta) (16 000 vs 25 600)

Sammenlignet med Nikon D7000 (16 000 vs 25 600)

Bildestøy, konklusjon
Som kurvene nedenfor viser, er målt bildestøy på A77 som ventet høy, men langt fra katastrofal. Den spretter imidlertid i været etter 6500 ISO, og der skiller også blått seg ut som verstingen, noe som ikke er uvanlig fra kamerasensorer av denne typen.

Alt i alt får vi nok støy fra bildebrikken i A77 til at det aldri helt tar igjen Nikon D7000 og Canon 5D Mark II. Det tjener til en viss grad inn igjen det tapte takket være sin høyere oppløsning, men kun på relativt lav ISO. Fra ISO 800-1600 og oppover begynner A77 å slite, og fra 6400 og opp har det helt gitt opp kampen, selv oppløsningen tatt i betraktning.

Tilbake til toppen

Om hvitbalanse
Hvitbalanse er mindre viktig for kameraer som kan gi RAW-filer og ikke bare JPG, siden den da kan både fin- og grovjusteres i etterkant uten at det går ut over bildekvaliteten, men det er selvsagt best dersom kameraet i utgangspunktet har en god hvitbalanse, noe de aller fleste har. Problemer melder seg som oftest kun i svært vekslende lysforhold, eller når det er flere lyskilder med forskjellig farge som lyser opp motivet.

Hvitbalanse, konklusjon
Sony A77 bommer en del på autohvitbalansen, men ikke så mye som gjennomsnittet. Feilen er også forholdvis jevn, og varierer fra -1354 Kelvin ved ISO 50 til -1711 Kelvin ved ISO 12800. Vi skulle gjerne sett det bedre, men kan heller ikke trekke for noe som er bedre enn gjennomsnittet og i tillegg så enkelt å rette opp dersom man fotograferer i RAW.

Tilbake til toppen

Nedenfor kan du se nærmere på fargegjengivelsen til testkameraet i forhold til det perfekte. Firkantene representerer her korrekt farge, plassert i AdobeRGB-fargerommet, og sirklene er fargen slik kameraet har avfotografert samme farge. Linjene øverst til høyre og nederst til venstre angir fargerommets grenser, og linjene mellom kvadratene og sirklene angir avviket. Jo lengre en linje er, desto større er avviket på den fargen fra idealet.

50 / 100 / 200 / 400 / 800 / 1600 / 3200 / 6400 / 12800 / 16000

Som vanlig kan du klikke på den grå linjen nedenfor for å få mer informasjon.

Vurdering av enkeltfarger

Hvitt til svart (19-24)
Gråtonene i A77 er godkjent, med klar margin, men bikker litt mot guloransje. På høy ISO, fra 3200 og oppover blir det stadig verre og på 12800 og 16000 er det ille.

Hudtoner (1-2)
Hudtonene er OK til og med 1600 ISO, men blir trinnvis dårligere derfra og oppover. Atter en gang når de imidlertid ikke krisepunktet før på 12800.

Blått, grønt og rødt (13-15)
Blått er nørmest feilfritt gjengitt helt opp til 16000 ISO, mens rødt og grønt fremstår som en del verre, spesielt på høy ISO. Rødt skivebommer ikke overraskende fullstendig på 12800 og 16000 ISO.

Gult, magenta og cyan (16-18)
Cyan gjengis svært bra over det hele. Gult holder også koken bra, mens magenta sklir ut på 16000 ISO, men ikke før.

Fargegjengivelse, konklusjon
A77 har godkjent fargegjengivelse, men langt fra perfekt. Fargene spriker en del fra det ideelle, men samtidig er det effektive fargerommet forholdsvis stort, så noe annet er egentlig ikke å forvente. Riktig ille blir det ikke før på de ekstreme ISO-verdiene, og de er det også andre grunner til at man bør være forsiktig med.

Tilbake til toppen

Noe som er viktig for bildekvaliteten, og som mange kompaktkameraer ikke er gode på, er evnen til å gjengi detaljer i både høylys og skygger samtidig, uten at de drukner i svart eller blåses ut i pur hvitt. For eksempel i brullupsfoto er dette viktig, siden man da skal fotografere en hvit brudekjole ved siden av en svart dress eller smoking, og aller helst ha detaljer i dem begge. Andre situasjoner kan være portretter i skyggen, hvor du ønsker å kunne se bakgrunnen som ligger badet i sol, eller i andre situsjoner med stort spenn mellom lyst og mørkt.

Ønsker du å lese mer om dette og se måleresultater, kan du klikke på den grå linjen nedenfor.

Dynamikkomfang

Hva er dynamikkomfang?
Dynamikkomfang vil si hvor stor forskjell mellom hvitt og svart et kamera er i stand til å gjengi, eller sagt på en annen måte, hvor mange ulike gråtoner det har plass til mellom de to motpolene. Dette måles ved å avfotografere plansjer som den nedenfor. Eksempelplansjen nedenfor gjennomlyses av en dagslyslampe og avfotograferes, og kan brukes til målinger opp til 13 2/3 EV forskjell mellom hvitt og svart.

Dynamikkomfanget er vanligvis lavere ved høy ISO, fordi det der er vanskeligere å se forskjell på signal og støy, og detaljgjengivelse går da spesielt tapt i skyggeområdene.

Ovenfor ser du de avfotograferte plansjene, og nedenfor ser du resultatene fra målingene av dem, først med høy toleransegrense for bildestøy, og lenger nede med lav. På de avfotograferte plansjene ser man tydelig at det er en del bildestøy i skyggene, spesielt på høy ISO, og på 12800 eksploderer støynivået fullstendig.

A77 begynner brukbart, men er litt ustabil og holder seg midt på treet hele veien, med høy toleranse for bildestøy. Ser vi på dynamikkomfang målt med lav toleranse for bildestøy, blir saken en annen. A77 begynner OK men derfra går det bratt nedover og dynamikkomfanget blir verre etter hvert som ISO øker. Dette skyldes forholdvis mye bildestøy, og er blant det dårligste vi har målt.

Høylys og skygger, konklusjon
Sony A77 har forholdvis greie høylys og skygger, men er preget av til dels massiv støy, noe som går ut over bildekvaliteten på dette området. Om det er det halvgjennomsiktige speilet som tar for mye lys eller ikke skal vi ikke konkludere riktig ennå, men det er helt klart at dette er noe vi må holde øye med når vi tester Nex-7 i fremtiden, et kamera som har samme bildebrikke, men uten speilet.

A77s høylys og skygger vil ikke være et problem om du er beredt på å akseptere en viss grad av bildestøy i skyggene på høye ISO-verdier, men har du høye krav på dette området, er kanskje A77 ikke kameraet for deg.

Tilbake til toppen

På mange måter er bildekvaliteten fra A77 helt all-right, men sensorbrikkens oppløsning på 24 megapiksler er både bildekvalitetens redning og verste fiende, samtidig. På lav ISO er detaljnivået godt, og det halvgjennomsiktige speilet tar lite detaljer. Faktisk kan det nesten sies å være en fordel for bildekvaliteten på lav ISO, siden det ser ut til å ha en positiv effekt på detaljene som hindrer moiré. På middels og høy ISO sliter derimot kameraet med mye støy, og det begynner relativt raskt å spise detaljer.

Støynivået påvirker også andre aspekter av bildekvaliteten, som dynamikkomfang og fargegjengivelse. Det er kun ved høy ISO dette sklir helt ut, men det synes alt i alt ikke som om A77 får god nok valuta for sin høye oppløsning. Vi spør oss selv om ikke Sony hadde vært bedre tjent med å begrense oppløsningen noe, og heller konsentrert seg om å utvikle bedre støybehandling i stedet.

Sony A77 er helt klart det entusiastkameraet Sony-fansen har ønsket seg i flere år, og vi gratulerer dem med det, både fansen og Sony. A77 har en helhet som er helt på høyde med det beste andre produsenter er i stand til å prestere i samme prisklasse, og i flere tilfeller også bedre enn som så.

Likevel er ikke A77 helt den finslepne maskinen vi hadde håp om at den skulle være. Det er ikke noe dårlig kamera av den grunn, men heller litt småsært. Sony har alltid gått sine egne veier, og det skal de ha applaus for, men av og til ender de da opp med løsninger som ikke passer alle. det er de nok klar over, og det må de leve med. Det samme må du som bruker kameraene deres.

Særhetene vil nok skremme noen fra å kjøpe A77, mens andre vil tiltrekkes av dem. Kun et fåtall av dem er regelrett dårlige, og alt i alt vil vi derfor med A77 si at Sony har tjent på å tenke selv. Bildekvaliteten er jevnt over god, tempoet likeså, og menysystemet kan vanskelig forbedres. Søkeren er uten tvil den beste elektroniske søkeren som er å få i skrivende stund, og A77 har heller ikke akkurat mange konkurrenter som også kan tilby innebygget GPS. På alle disse områdene ligger A77 og Sony helt i front av hva som kan kjøpes for penger på systemkamerafronten.

Riktignok er det et par fluer i suppen. De er for det meste ikke alvorlige, men de får oss til å stusse litt og undres over hvilke andre fluer det er som vi ikke har funnet. Batterikapasiteten er for svak, for eksempel, og den klønete implementeringen av mappesystemet er merkelig for å si det mildt. Bildestøyen på høy ISO, med de følger den får er også litt urovekkende, men ikke akkurat overraskende brikkens oppløsning tatt i betraktning.

Likevel er det ingen tvil om at vi vil anbefale A77. Sony har med dette for det meste levert et solid stykke arbeid - FOR solid til at det ikke kan anbefales, men som vanlig ikke til alle. A77 er et kamera for de som vet hva de skal ha, og som har brukt et systemkamera før.

Tett oppunder 10 000 er ingen ublu pris for et kamera som A77, men utpreget billig er det heller ikke. Sett i forhold til oppløsningen er det imidlertid ingen andre som kan tilby noe lignende, bortsett fra Sony selv. Er man imidlertid forberedt på å jenke litt på krava når det gjelder de spesielle A77-mulighetene er det muligheter for å gjøre varp, så med mindre du på død og liv MÅ ha akkurat det A77 tilbyr, bør du lese over vår alternativsliste nedenfor.

• Brukere som trenger høyt opptakstempo for en forholdsvis rimelig penge.
• Brukere som ønsker seg Sonys mest avanserte systemkamera.
• Brukere som vil ha det mest høyoppløselige APS-C-kameraet i handelen.

• Brukere som skal ha sitt første systemkamera.
• Brukere som vektlegger størrelse og vekt over det meste annet.
• Brukere som ikke vil ha elektronisk søker.
• Brukere som er avhengige av mange bilder per batterilading.

Sony A77 har en del unike ting ved seg som gjør at det nesten ikke finnes helt overlappende alternativer, men her er noen muligheter vi vil anbefale at du sjekker ut:

• Canon EOS 7D: Omtrent samme pris, men litt lavere oppløsning enn A77 og ikke like raskt. Til gjengjeld får man tilgang til Canons svært gode objektivutvalg.
• Canon EOS 5D Mark II: Bedre bildekvalitet med betydelig dyrere og tregere. En gammel modell som for noen likevel kan være et mulig alternativ til A77 etter hvert som prisen synker ytterligere.
• Sony Nex-7: Sonys speilløse toppmodell som har samme bildebrikke som A77, og tilnærmet samme opptakstempo. Et lite hakk billigere er det også, men man må ha adapter for å kunne bruke den samme optikken som A77.
• Olympus OM-D E-M5: Nytt kamera fra Olympus som ikke er på markedet ennå. Ca 2/3 av A77s oppløsning, men likevel svært god bildekvalitet i følge ryktene.
• Sony SLT-A65: A77s lillebror med mye av den samme funksjonaliteten. Ikke værebeskyttet og med mindre påkostet fokussystem, men bedre batterikapasitet og det til rundt 2000 kroner mindre enn A77.
• Nikon D7000: Nikons beste cropkamera har allerede blitt nesten en legende, og er fremdeles svært bra. En del lavere oppløsning og tempo enn A77, men likevel med svært god bildekvalitet.
• Canon EOS 60D: Tregere enn 7D men med tilnærmet samme bildekvalitet, og med hengslet skjerm, og til en lavere pris.
• Pentax K-5: Samme oppløsning som Nikon D7000 men med Pentax' legendariske byggekvalitet, til ca samme pris som Nikon D7000 og Sony A65.

Les også

Endelig!