Leaving Las Vegas

Bodil Faarlund

Publisert 20. mai 2007

"Leaving Las Vegas" er ikke en film som er basert på dialog. Det visuelle er veldig viktig her, og av og til forsvinner stemme- og bakrunnslyd, av og til også musikken, og vi får bare kommunisert mening gjennom sakte bevegelser.

Deler av filmen filmes i 16mm, noe som gir et litt kornete bilde og bidrar til å formidle filmens poetiske og rå realisme.

Bildeformatet er widescreen 1.85:1

Filmen har som nevnt minimalt med dialog og historien skrider ofte fremover uten stemmer og annen lyd, med sakte film akkompagnert av den stemningsfulle musikken. Musikken er langsomt stemningsfull jazz, komponert av Mike Figgis selv, og det passer da også perfekt inn i filmen. Sting bidrar med vokal på mange av sporene, og stemmen hans og teksten passer god til historien og bildene.

Lydsporet kommer i Dolby Digital 2.0 Stereo.

Det er skuffende lite ekstramateriale til filmen: Presentasjon av filmen, utvalgte lydspor, bak kullissene og trailere. Særlig når dette er en såkalt "spesialutgave" hadde vi ventet oss mer. Ikke en gang et kommentarspor har blitt påspandert.

Presentasjon av filmen er intervjuer med filmskaperen Mike Figgis, Nicolas Cage, og Elisabeth Shue som snakker om filmens tema og rollefigurene, og forholdet mellom dem. Bak menyvalget med det lite beskrivende navnet "Utvalgte lydspor" befinner det seg bare, skuffende nok, en slags fortsettelse av intervjuene fra presentasjon av filmen. "Bak kulissene" gir oss klipp fra innspilling av utvalgte scener fra filmen, hvor filmingen filmes helt uten andre kommentarer. Traileren er naturligvis en trailer til filmen. Det hele er særdeles uspennende.

"Leaving Las Vegas" er en film som kan være ubehagelig å se, men det er definitivt verdt det - selv om dette absolutt ikke er underholdning i ordets vanlige betydning. Det gjør vondt, men "Leaving Las Vegas" er en karakterstudie og en studie av forfall og alkoholisme som stråler. Selve DVD-utgivelsen er derimot noe skuffende, med sparsomt og lite spennende ekstramateriale.

Etter filmen blir vi sittende igjen uendelig triste, men takknemlige for å ha fått krype innunder huden på disse troverdige menneskeskjebnene.