- Jeg er i livsfare nesten hver dag
Vi sitter i en sofa i kjelleren på Vika kino, der fotografene skal holde et foredrag. Jan Grarup møter velkledd og nyfrisert og ser ut som en hvilken som helst person, noe det skal vise seg at han ikke er. Kadir van Lohuizen på den annen side, ser ut som han har reist verden rundt med ryggsekk i 20 år, noe som antakelig ikke er veldig langt fra sannheten.
Intervjueren føler en viss ærefrykt ved å møte to kjente fotografer som daglig setter livet på spill, ikke bare for å få de beste bildene, men for å dokumentere viktige hendelser i verden. At vi var de eneste i Norge som fikk møte dem til intervju, letter ikke presset.
Begge lever av å reise til katastrofeområder og konfliktområder rundt omkring på jorda og forsøke å fotografere og dokumentere det som skjer. Mellom horder av rasende mennesker, soldater som ikke ønsker at du er der, og militsgrupper som forsøker å presse deg til å være på deres side, risikerer de livet for gode bilder og for at vi skal få vite hva som skjer. Dette er fotografenes ekstremsport.
Hvorfor velger noen å bli katastrofefotograf?
Jeg skjønner jo at jeg sitte overfor to adrenalin-junkies. Det er en forutsetning for å kunne ha som jobb å ta bilder av Al-Shabab-militsen i Somalia eller bevege seg i katastrofeområder blant mennesker uten håp og framtid. Men hvorfor i all verden valgte de et slikt yrke?
- For meg er det en del av min personlighet og mitt verdensbilde, sier Jan Grarup. Jeg forteller historier som fortjener oppmerksomhet. Kadir legger til at det er viktig å forsøke å gi motivene sine et navn og et ansikt, for å gjøre dem til mer enn et offer. Det er viktig at folk kan identifisere seg med situasjonen bildene beskriver, hvor fjern den enn er.
Når man har som jobb å fotografere verdens verste elendighet, hvordan takler man det mentalt? Kan man koble ut når man kommer hjem? Mye tyder på at det egentlig ikke går.
- Jeg har kone og barn hjemme i Danmark. Der må jeg være vanlig familiefar, noe som bringer meg tilbake til jorda, sier Jan. Når det er sagt, er jeg diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom og går på angstdempende medisiner. Kadir har lite å si om temaet, noe som får meg til å mistenke at han bare lever med påkjenningene.
Hvordan overlever man en slik jobb?
Når man reiser inn i områder der en eller flere parter kan være fiendtlig innstilt, eller det er totalt anarki nytter det ikke å følge vanlige regler for reisende. Det krever en del ekstra. Men hvordan unngår man de verste farene samtidig som man er i stand til å gjøre jobben?
- Det viktigste er å gjøre gode undersøkelser på forhånd. Da er det viktig med kontakter, og jeg bruker mange som jobber i bistandsorganisasjoner, og som er i området og kjenner det. I felten er jeg helt avhengig av enten lokalt pressekort som viser at jeg har lov til å gjøre det jeg gjør, og/eller beskyttelse fra en lokal autoritet. Ofte må jeg bevege meg rundt med livvakter, sier Jan. Men noen farer er umulig å forberede seg på eller beskytte seg mot. Det en del av hverdagen å havne i farlige situasjoner.
Har du noen eksempler på farlige situasjoner?
- Her er det så mange, at det er nesten umulig å velge. I Citi Solei i Rio de Janeiro, er man i konstant livsfare hvis man ikke på forhånd har alliert seg med en av de lokale lederne. Er du under deres beskyttelse er det ingen som rører deg. Somalia (sør), som jeg skal tilbake til om tre uker, er blant de farligste stedene i verden, og man trenger konstant beskyttelse. Men også når man kommer over plyndringsbander, for eksempel i Port au Prince i Haiti etter jordskjelvet kan man lett havne i trøbbel. Det begynner kanskje med 10 personer som plyndrer en butikk – et typisk spennende motiv å fotografere. Neste gang du snur deg rundt for å se etter, har de blitt til 100, og før du vet ordet av det kan det være 1000 mennesker som i desperasjon og raseri plyndrer det de kommer over. Det er umulig å kontrollere en slik folkemengde, og når du står der med fotoutstyr til titusenvis av kroner og lommene fulle av dollar, vet man at livet ikke egentlig er mye verdt. Forsikringen min koster 3-4 tusen danske kroner pr. dag.
Begge ønsker å påpeke at de jobber daglig med mennesker i svært vanskelige situasjoner. Det som gjør at de selv takler det, er at de vet at de gjør dette frivillig, og kan slutte med det når de ønsker.
Hva med folk som ikke vil fotograferes?
Mange mennesker ønsker ikke å la seg avfotografere, særlig i en del muslimske områder. Hvordan håndterer du det?
- Jeg bruker relativt diskret utstyr, men forsøker ikke å skjule det. Det er viktig å vise at man er fotograf, slik at de vet hva du driver med. Mange kan bli mistenkelige dersom de ikke vet hva du er. Det er også viktig å gå tett på, slik at det ikke virker som du driver med noe hemmelig på avstand. Følger man disse rådene vil de fleste la seg avfotografere. I en krise er det også mange som har behov for å la omverdenen få kjennskap til situasjonen. De som fortsatt ikke vil la seg fotografere har ofte noe å skjule, i følge Grarup.
Når utstyret forsvinner
Jeg regner med at du i blant mister utstyr ved tyveri, at det blir beslaglagt eller får mer juling enn det tåler. Hva gjør du da?
- Jeg har alltid med meg en del ekstra utstyr, som jeg kan bruke hvis noe forsvinner, og det gjør det, sier Kadir. Det er normalt ikke mulig å erstatte utstyret der jeg er.
Hvordan velge oppdrag?
Hvordan bestemmer du hvilke oppdrag du skal dra ut på, og hvordan finansierer du det?
- Det varierer en hel del. Noen ganger blir jeg spurt av en publikasjon om jeg kan ta et oppdrag. Andre ganger har jeg en idé som jeg forsøker å selge inn. Det er vanligvis det mest spennende. Dessverre blir man ikke rik nok av dette til at man kan reise av gårde og gjøre prosjektet for så å selge det. Da blir det i så fall relativt enkelt opplegg og ikke særlig langvarig, sier Jan. Kadir sier han alltid avtaler på forhånd. Han forsøker å være tidlig på plass mens det ennå er en nyhet.
Hvor lenge kan du drive på?
Dette må være uhyre krevende, både fysisk og psykisk. Hvor lenge kan du holde på? Eller er det så farlig at ingen når pensjonsalder i dette yrket uansett?
Begge er enige om å drive på så lenge de orker, og håper selvfølgelig at de rekker å pensjonere seg. Men veldig få orker å gjøre dette etter de har blitt 50. Til det er yrket for hardt.
Vår knapt oppmålte tid er ute, og gutta reiser seg og går inn i storsalen for å forberede foredrag og bildevisning til hundrevis av mennesker i en fullsatt sal.
Jan og Kadir var med å stifte bildebyrået NOOR. Der finner du flere bilder av disse fotografene og mange flere.
Les også:
Et møte med Philip Bloom
Henrik Kreilisheim, dokumentarisk bryllupsfotograf