Hva med en flyvende atomreaktor?
Noen av de merkeligste flykonseptene ble påtenkt under den kalde krigen.
Store transportmidler har det med å gi en viss wow-følelse. Interesserte benker seg foran både tog, skip og fly. Undertegnede har imidlertid ikke vært interessert nok til å oppsøke benker og oppstillingsplasser i nærheten av rullebaner. Vanlige rutefly er jo ikke like spennende som alle de rare utgavene som har hatt sitt opphav i kald krig og ett eller annet sprøtt designkontor.
Spesielt kappløpet mellom USA og Sovjetunionen har født en del skikkelig merkelige konsepter, og i denne artikkelen skal vi se nærmere på en av de aller merkeligste flyvende konstruksjonene vi vet om. Og et par varianter som virker en smule skumle.
Det kaspiske sjøuhyret
Ett av flere Youtube-klipp som viser både den originale KM 01 fra 60-tallet og DM-160 som ble lagt i opplag på slutten av nittiårene.
Det kaspiske hav er klodens største innsjø. Det byr på et visst transportbehov, men også muligheter. Såkalte ekranoplan er en slags blanding av fly og luftputedoning som utnytter bakkeeffekten. Vinger og rotorer på fly og helikoptre påvirkes av nærheten til bakken, og effektiviteten blir langt høyere så fort det er få meter igjen før flyet har landet.
Dette blir altså utnyttet i en egen variant flygedingser, kjent som ekranoplan. Konseptet er fortsatt i bruk her og der, men en av de drøyeste variantene kom (selvsagt) fra Sovjetunionen. Amerikanske myndigheter ga den tidligste prototypen tilnavnet the Caspian Sea Monster, etter å ha sett den uvanlige konstruksjonen på satellittbilder av Kaspihavet.
Det aller første av disse gigantiske farkostene fikk første gang (litt) luft under vingene på tampen av 1966. KM-1, eller protyp nummer 1, var mer enn 90 meter lang og kunne ha en startvekt på over 500 tonn. Til sammenlikning er Boeings ordinære 747-versjoner «bare» 70 meter lange, og samtlige av disse har en maksimal startvekt på under 400 tonn.
Den originale KM-1 skal ha krasjet i 1980, men russerne hadde ikke gitt opp utviklingen, og KM-1 avfødte LUN-klassen, som så litt annerledes ut. Den viktigste synlige designforskjellen ser ut til å være et forholdsvis voksent rakettbatteri for inntil seks bakke-til-bakke-raketter.
Det ser ut til å være noe forvirring omkring hvor stort LUN-programmet var, og hvor mange av disse sakene som faktisk kom på vingene. Det er kanskje ikke så unaturlig, ettersom farkostene var en del av et hemmelig våpenprogram.
En variant vi vet eksisterer i denne klassen er DM-160. Den var litt stuttere enn det originale monsteret, og skal ha målt rett i overkant av 70 meter. Denne varianten har blitt dokumentert gjentatte ganger, og eksisterer såvidt vi vet fortsatt. LiveJournal-brukeren Igor113 har tatt en fantastisk bildeserie av den store doningen som ligger i opplag. Bildeserien kan ses her.
Den store fordelen med disse halvflyene var at de krevde minimalt med energi for å oppnå både høy fart og enorm løftekraft. På verdens største innsjø kunne de endret de sovjetiske styrkenes transportbehov drastisk. Men sjømonstrene hadde også sine ulemper. Brå svinger var utelukket, siden en vinge i vannet ved marsjfart på over 400 kilometer i timen ville fått kjipe konsekvenser. Men det påstås også at fartsrekordene var oppe i 740 kilometer i timen.
De kunne heller ikke fly særlig høyt. Rundt fem meters høyde var perfekt, men de skal ha klart opp mot 40 meters høyde for å gå klar av båter og annet de ikke fikk svinget unna.
Det er usikkert akkurat når MD-160 ble pensjonert, men Internett påstår at det skjedde en gang mellom 1995 og 1999. De kan med andre ord ha rukket å dundre over Det kaspiske hav med denne russiske superhitten på volum 11.
Atomdrevne fly
Atomalderen. Nesten umiddelbart etter å ha spaltet atomet og satt i gang en vellykket kjedereaksjon, begynte forskere verden rundt å pønske på hva mer denne nye energikilden kunne brukes til. I dag kjenner vi den stadig vekk aller best fra bomber og kraftverk. I farkoster er det først og fremst skip og ubåter atomreaktorene har sneket seg inn.
Men hvorfor ikke putte en atomreaktor inn i et fly?
Atomdrevne fly kunne i teorien holdt seg flyvende i evigheter, uten å behøve å tenke på å lande for drivstoff, eller bunkre i luften fra tankfly.
Et amerikansk ombygget bombefly med det planlagte navnet Convair X-6 var lenge under utvikling. Flyet var bygget på en annen modell, og en ombygget prototyp, med navnet Convair B-36H, logget rundt 80 timer flytid med en aktiv atomreaktor ombord. Reaktoren sto imidlertid ikke for driften under disse flyvningene.
For å beskytte mannskapet ble cockpiten spesialbygget for Convair X-6. Den veide tolv tonn, og skjermingen bestod av bly og gummi.
Forskerne bak prosjektet testet flere ulike reaktorvarianter og måter å overføre energien til selve jetmotorene på. Skulle du befinne deg i Idaho i USA kan du fortsatt se testmotorene, som står på soklene der de ble montert for noen titalls år siden.
Til slutt rant prosjektet ut i sanden, og USA har så langt ikke flydd på atomkraft. I hvert fall ikke som de har snakket høyt om.
Russerne ville også sende reaktorer til værs
Så hva med hammer og sigd-gjengen? Sovjeterne har stått for en rekke av de merkeligste farkostene på kloden, og de kunne selvfølgelig ikke stå uten et atomdrevet fly.
Akkurat som amerikanerne tok våre naboer i øst et eksisterende stort bombefly, som fikk huse en kompakt atomreaktor der atombombene ellers ville bodd.
Flymodellen som ble brukt var Tupolevs Tu-95. Prototypen med atomreaktor ombord ble hetende Tu-95LAL. Heller ikke her ble kraften fra reaktoren brukt til noe, men reaktoren var aktiv under noen av flyvningene. Også russerne skrinla prosjektet etter få år.
Amerikanernes bombefly er for lengst utrangert også i sin ordinære utgave, Convair B36. Russernes Tu-95 er imidlertid fortsatt på vingene, og dukker opp i våre trakter fra tid til annen.
