TestSony SLT-A65

Gavepakken fra Sony

Sony A65 er nesten alt det storebroren er, og koster mye mindre.

Praktisk bruk

Foto: Anton Ligaarden

Klikk på punktene nedenfor for å hoppe direkte til de ulike avsnittene.

Betjening og ergonomi

Tilbake til toppen

Som tidligere nevnt er forskjellene mellom Sony A77 og A65 noen ganger overraskende små. Det er ikke noe unntak her. Sonys filosofi når det gjelder speilrefleksergonomi har tradisjonelt ikke ført til de mest komfortable kameraene, i hvert fall ikke for hånden. Med A77 og A65 er det i ferd med å endre seg. A65 har i likhet med storebroren et gummiert grep på høyre side, som gir et solid grep, hadde det bare ikke vært for at kameraet er for lite for undertegnede. A65 er et lite hakk mindre enn A77, men det får store utslag. Sony SLT-A65 er neppe noe kamera for dem med gigantiske hender, for å si det sånn. Pekefingeren hviler naturlig et lite hakk til venstre for utløseren, men det skal ikke mye fingermagi til for å få tatt et bilde. Kontrollhjulet på høyre side er lett og nå, og sett bort fra at størrelsen til A65 ga oss noen problemer, fungerer betjeningen av kameraet stort sett smertefritt.

A65 er utstyrt med et par færre knapper enn A77. For en som tar bilder daglig og liker at ting er strømlinjeformet, vil kanskje mangelen på knapper irritere. Blant annet er A77 utstyrt med to kontrollhjul, der A65 bare har en, rett ved utløseren. I tillegg vil du nok ofte bruke Fn-knappen, for å få tilgang til flere av de mest essensielle innstillingene. A65 er også utstyrt med en fireveiskontroller, hvor blant annet hvitbalanse, hastighet og autofokusinnstillinger kan settes. Vi syns knappene er litt for små, uten at det er noe stort irritasjonsmoment. Hadde Sony gjort dem større, kunne det godt hende at håndbaken din ville kommet bort i knappene i både tide og utide. Et kinkig dilemma, med andre ord.

Fokus

Tilbake til toppen

Hastigheten og autofokusytelsen til A65 er to veldig gode salgspoeng. A65 ble tatt med opp til Dovrefjell sammen med mitt personlige Canon 5D Mark II, og sjeldent har jeg i så stor grad fått følelsen av at 5D-en må pensjoneres - med tanke på akkurat de to faktorene. Sonys SLT-A-serie, som A65 naturligvis er en del av, bruker alle halvgjennomtrengelig speil. Noe av grunnen til dette er at de får en rask og presis autofokus. Du får akkurat den samme autofokusen i LiveView, siden det som tidligere nevnt er akkurat det samme signalet som sendes dit som til søkeren.

Fokuseringen oppleves som rask og kontant, uten nevneverdig jaging. God autofokus er en av hovedgrunnene til at Sony har valgt å bruke et halvgjennomtrengelig speil i sin ALT-A-serie, og det har de tilsynelatende lykkes godt med, i alle fall på A77. Autofokusen er som nevnt både kjapp og responsiv, og fungerer naturligvis like godt i LiveView som med søkeren, siden det er akkurat det samme signalet som danner søkerbildet uansett.

Autofokussystemet er forøvrig forskjellig fra A65 og A77. Mens A77 har 19 fokuspunkter på sin side, kommer A65 med 15-punktsystemet som vi først så i forgjengeren Sony SLT-A55. Riktignok er ikke autofokussystemene helt ulike. Begge kameraene har mulighet for ansiktsgjenkjenning, som fungerer veldig fint. Denne funksjonen fungerer også under videoopptak, men vær obs på at det kan bli mye jaging etter fokus, som du kanskje ikke tenker så veldig mye over når du filmer, men du verden som det blir synlig på en stor TV i etterkant.

Opptakshastighet

Tilbake til toppen

Et av Sony A65s definitive styrker er opptakshastigheten. Sammen med autofokussystemet er det to av kameraets funksjoner som taler for at du skal kjøpe nettopp A65. Kameraet er nemlig lynraskt, og bør være kjapt nok for de fleste.

Kameraet har tre hastighetsmoduser: "Lo", "Hi" og "Continuous Advance Priority AE" (heretter kalt "Hi-2"). De har en opptakshastighet på henholdsvis tre, åtte og ti bilder i sekundet. Sistnevnte modus finner du via PASM-hjulet. En nedtur ved A65 er at du ikke får se en livestrøm av hva søkeren ser mens du tar bilder. I stedet stopper den opp og viser bildet du nettopp tok. Dette gjør det vanskelig å fange akkurat det riktige øyeblikket, for du har i realiteten ingen oversikt om hvor motivet er plassert innenfor rammen. Hvis du bare tar bilder av statiske eller svært trege motiver har dette ingenting å si, men det er vel verdt å være obs på problemet dersom du tar mye sportsbilder.

Forgjengeren til A65, Sony SLT-A55 hadde et lite buffer som bildeprosessoren brukte enormt lang tid på å tømme. Nå er hastigheten langt på vei forbedret, men bufferen er fortsatt en flaskehals. Et godt tips er å forsikre deg om at minnekortet du bruker til A65 er raskt nok til å ikke være en sinke, slik at bufferen blir eneste køpunkt i kameraet.

Vi testen hastigheten til A65 på de to raskeste hastighetsmodusene. Gjentatte tester viser at kameraet både på "Hi" og "Hi-2" forsvarer Sonys lovnader om hastighet på henholdsvis åtte og ti bilder i sekundet. På "Hi" klarer kameraet å ta 18 bilder på full hastighet i JPEG, 14 i RAW, og det samme i RAW/JPEG. "Hi-2" gir 11 bilder i JPEG, og faktisk enda flere i RAW, med sine 14. På RAW+JPEG synker det såvidt, ned til 13. Med fullt buffer bruker kameraet mellom 10-14 sekunder på å kvitte seg med alt.

Foto: Anton Ligaarden

Menyer

Tilbake til toppen

Oppsettsmenyen i Sony A65 er enkel og selvforklarende. Den er intuitiv fordi den har en logisk oppdeling etter kategori. Vi finner totalt syv kategorier med alt fra bildeinnstillinger til objektivkorrigering og dato/tid-innstilling. Sony har basert seg på en meny som beveger seg mot høyre, heller enn nedover. Ved siden av ikonet til hver kategori blir det angitt om denne kategorien har flere sider enn det som vises på skjermen, og hvis du vil se mer, blar du bare lenger til høyre. Alt i alt en god menyløsning som gjør det lett å få oversikt.

De fleste innstillinger som man ofte har bruk for å endre på, har man direkte tilgang til via fireveiskontrolleren. Dette gjør at du sjelden trenger å gå inn i oppsettsmenyen. Flott jobbet av Sony.

Batteri

Tilbake til toppen

Batteriet i Sonys A65 klarer i følge de offisielle CIPA-tallene å levere fra seg 470 bilder før det tar kvelden. Vær obs på at dette inkluderer både mye blits og LiveView-bruk, noe som tilsier at det burde være muligheter for å ta langt flere bilder om du unngår å bruke skjerm og blits. Batteriet i A65 er det samme som i den flere hakk dyrere storebroren A77, og gir dermed noenlunde lik ytelse.

En batterikapasitet på 470 bilder er etter vårt skjønn helt midt på treet. Det er verdt å påpeke at A65 riktignok er bedre enn bådeSamsung NX200 og Canon EOS 650D, samtSony NEX-7. Du klarer kanskje akkurat en dag med fotografering før batteriet takker for seg, men vi ville nok kjøpt et ekstrabatteri hvis vi ofte skulle ut på dagsturer.

Funksjoner

Tilbake til toppen

Sony SLT-A65 er i bunn og i grunn et temmelig rett fram kamera uten for mye dilldall. Likevel har det et par interessante funksjoner som vi skal se litt nærmere på i neste avsnitt. Først, det selvsagte. Kameraet filmer selvsagt i full-HD i filformatene AVCHD eller MP4. AVCHD har den beste kvaliteten og dobbelt så høy bitrate som MP4-opptakene - på det meste. Faktisk kan man i AVCHD ta opp 1080 60p, som er ganske imponerende. Filmfunksjonen fungerer bra, og Sonys egen autofokus jobber godt under opptakene, og selv om undertegnede er sterk motstander av autofokus til filming, kan det også være et godt verktøy for de som vil gjøre noe enklest mulig og slippe å tenke på ekstra tekniske ting. At A65 har en elektronisk søker, gjør at du bruke søkeren til filming. Dette gir kroppen et ekstra kontaktpunkt mot kameraet - og vips har du stødigere videobilder.

Foto: Anton Ligaarden

Noen andre morsomme funksjoner i A65 er blant annet den innebyggete GPS-en. Den kan bidra med stedsinfo i EXIF-dataen til filene, både i bilde- og filmfiler. Det kan ta noe tid før GPS-en kobler seg opp mot en satellitt, men vi opplever at den er stabil og presis, stort sett. Sony A65 har også en funksjon som kalles for "Handheld Twilight mode" som gjør dette: Kameraet tar flere bilder av det samme motivet på høy hastighet, og prosesserer sammen filene til å bli et bilde, som har lavere støy enn hva som er vanlig for et høy-ISO-bilde. Det fungerer godt, selv om pikselskarpheten ikke er helt på topp.

En tredje funksjon er panorama-modusen. Denne har vi sett i mange andre kameraer, og trenger kanskje ingen nærmere introduksjon. I stedet for å ta flere bilder fra side til side, sveiper du bare kameraet over det samme området, og kameraet syr dette sammen til et stort panoramabilde. Det fungerer egentlig veldig godt, og det er vanskelig å finne merke av denne sammensveisingen.