Dette er helt rått

Panasonic gir oss ytelse og stabilitet av det heftige slaget

Kristoffer Møllevik

Publisert 31. januar 2018

I stedet for å lansere en konkurrent til Olympus' flaggskipkamera OM-D E-M1 II (et mildt sagt heftig micro Four Thirds-kamera), kom Panasonic tidlig i 2017 med det langt mer videoorienterte GH5.

Først på tampen av året så det ut til at hadde tenkt å gjøre et forsøk på å ta innersvingen på konkurrenten, med Lumix G9. Sånn helt egentlig skal vel dette kanskje være en oppfølger til Panasonic G7, men man kan like gjerne se på det som en mer stillbildefokusert utgave av flaggskipkameraet GH5.

Sammenligner vi G9 med GH5, ser vi at det er forholdsvis liten forskjell på dem. Nykommeren er «strammet opp» litt, men uten at det har noen praktisk betydning. Vi snakker fortsatt om et stort kamera, med et solid grep som ligger godt i hånden og en ellers robust, værtett konstruksjon.

Det er også enormt mange knotter og knapper her. Det er selvsagt litt opp til hver enkelt, men for undertegnedes del er ikke dette et kamera jeg hadde kunnet tatt med på kafé eller fest med venner, familieselskap, bryllup eller lignende, og samtidig følt meg avslappet med det. Ikke på samme måte som med GX8 eller Fujifilm X-T20, for å nevne et par eksempler.

I tillegg til de knappene som allerede er dedikert til fokusmodus, skuddtakt («drive mode»), ISO, hvitbalanse og eksponeringskompensasjon, er det fjorten andre vi selv kan sette opp med egne funksjoner – og det er 96 å velge blant. Her er det svært store muligheter til å sette opp kameraet etter selv ganske så spesialiserte behov.

Skjermen er utfellbar og fleksibel og fin, og med berøringsfunksjon som gjør det enkelt å navigere i menyene eller flytte fokuspunktet. Panasonics løsning for akkurat dette er kanskje den beste på markedet.

Bildet i den elektroniske søkeren er stort, og på det kjappeste kan vi sette den opp med en oppdateringsfrekvens på 120 bilder i sekundet. I praksis betyr dette at visningsforsinkelsen ikke blir merkbar, men når vi tester den innendørs i litt laber belysning blir bildet noe uklart når vi beveger kameraet raskt.

Batteriet har et CIPA-tall på 400 bilder, som er ganske bra for et speilløst kamera. Vår erfaring er at man får langt flere bilder i praksis, og batteritiden avhenger veldig av bruken. G9 legger seg mer eller mindre i det øvre sjiktet for hvor de fleste aktuelle konkurrentene ligger.

Her begynner det å bli litt interessant. Fasedetekterende autofokus, som i motsetning til kontrastbasert autofokus egner seg til motiver i bevegelse, var lenge stort sett fraværende på micro Four Thirds-kameraer. Det var først med OM-D E-M1 Mark II, som kom på tampen av 2016, at vi så et mFT-kamera som hadde en så pålitelig autofokus at vi kunne brukt det som rent sportskamera.

Panasonic har likevel ikke hoppet på fasedeteksjonen, men forsøker heller å forbedre den kontrastbaserte teknologien med det de kaller «Depth-from-defocus» (DFD). Og som vi erfarte med GH5, er resultatet imponerende til kontrastbasert autofokus å være. Vi opplever den imidlertid ikke riktig like pålitelig som på kameraer som for eksempel OM-D E-M1 II eller Sony a6500.

Treffprosenten varierer fra serie til serie. I akebakken, i skuddtakten med 30 bilder i sekundet, var omtrent 20 av 30 bilder tydelig ute av fokus. Da har vi riktignok 10 bilder i fokus.

Nede på skuddtakten som skal gi rundt 12 bilder i sekundet, var bare 4 av 36 bilder tydelig ute av fokus. Prioriteringsinnstillingen for om kameraet skal prioritere fokus eller å ta bildet er for øvrig satt til «balansert». Treffprosenten hadde nok derfor vært større hadde vi gitt fokus høyere prioritet i innstillingene, men da hadde vi også fått færre bilder.

Skuddtakten til G9 er helt rå, og legger seg såvidt litt over mFT-konkurrenten E-M1 II. Med kontinuerlig («aktiv») autofokus kan vi klemme ut 20 bilder i sekundet med elektronisk søker (50 råbilder før buffer), og rundt ni bilder i sekundet med mekanisk lukker. Uansett filformat. Og hvis vi låser autofokusen kan vi klemme så mye som 50 bilder i sekundet ut av kameraet, råformat som JPEG, men dette tempoet klarer kameraet bare i ett sekund, så etter 50 bilder er det stopp.

Hvis vi nøyer oss med skuddtakten den mekaniske lukkeren kan holde, rundt 12 bilder i sekundet, holder bufferen til over 80 bilder i råformat, og godt over 500 i JPEG.

Men kanskje enda kjekkere enn den raske skuddtakten, er Pre Capture. Dette tilsvarer Olympus' «Pro Capture», og er en utrolig fin funksjon der kameraet begynner å ta bilder allerede mens vi holder fokusknappen nede, men uten å lagre dem.

I stedet mellomlagres de på «bufferen», og først når vi trykker knappen helt ned lagrer kameraet noen av bildene som har blitt mellomlagret frem til da, og enda noen til etterpå. Det virker som kameraet ikke mellomlagrer mer enn et halvt sekund om gangen, så du må fortsatt reagere og være kjapp med å trykke på knappen, men det gir i det minste muligheten til å ta et bilde «tilbake i tid».

Ganske likt som det vi har sett på flere kameraer fra Olympus, har G9 en egen høyoppløsningsmodus. Her tar kameraet mange bilder hvor det flytter bildebrikken ørlite mellom hvert, og kombinerer dem til ett stort bilde på over 80 megapiksler (10 368 x 7776). Som vi har sett fra Olympus er det et problem at optikken ikke er skarp nok til disse høye oppløsningene, men det kan fungere greit hvis vi justerer det ned til omtrent halvparten (40 megapiksler).

Siden kameraet bruker et par sekunder på å ta bildene egner det seg ikke til motiver i bevegelse, bare se på dette forsøket på et selvportrett. Men for arkitektur, makrofotografering, bylandskap og naturbilder når det er vindstille ute, kan det være en nyttig funksjon. En oppløsning på rundt 40 megapiksler lar kameraet konkurrere mot kameraer som Sony A7R II og Canon 5Ds, og gir både rom for å beskjære mye i bildet for å hente utsnitt, samt å skrive bildet ut i stort format.

G9 er utstyrt med en mFT-bildebrikke med en oppløsning på 20 megapiksler, og innenfor mFT-systemet er dette omtrent så bra som det blir. Sammenligner vi bildekvaliteten med konkurrenter med APS-C-brikke, finner vi (som forventet) at APS-C-konkurrentene vil gi noe bedre bildekvalitet i form av mindre bildestøy på høyere ISO-verdier og lavere dybdeskarphet. Om det siste er å regne som bedre bildekvalitet er riktignok avhengig av både situasjon og smak.

På bildet til høyre kan du se at vi sammenligner bildekvaliteten fra Panasonic G9 med Fujifilm X-T20, som bruker en APS-C-bildebrikke fra Sony, tilpasset av Fujifilm. Åpner du bildet i full oppløsning er det enkelt å se at APS-C-brikken gir både mindre skarp bakgrunn og mindre bildestøy.

Kameraets egne JPEG-bilder gir oss fine farger, og vi synes kameraet gjør en god jobb med støyreduksjon og oppskarping. Som så ofte foretrekker vi en litt mer forsiktig støyreduksjon enn kameraets standardinnstillinger, som på høyere ISO-verdier (rundt 2000 og oppover) begynner å spise for mye detaljer for vår smak. Men dette får også du gode muligheter til å justere selv i kameraets bildestiler.

Kameraet har for øvrig en svært god, innebygget bildestabilisering, som kan hjelpe med å holde ISO-en nede på ubevegelige motiver. På vår test med en effektiv brennvidde på 120 millimeter (dess lengre brennvidde, jo vanskeligere har det pleid å være for innebygget stabilisering) fikk vi flere skarpe bilder med en lukkertid på ett sekund (!), såfremt vi lente oss på bordet.

Helt håndholdt, uten å lene oss, fikk vi skarpe bilder nede på 1/4 sekund, men da krever det litt konsentrasjon å holde kameraet stødig nok. Dette er svært bra, og hjelper mye med å holde ISO-en nede i svakt lys, uten behov for stativ.

Det siste året har vi virkelig sett mFT komme seg opp på et slikt nivå at argumentene mot systemet begynner å enten bli tynne eller godt og vel motveid. Joda, vi betaler en liten pris for de mindre bildebrikkene i form av tapt oppløsning og lyssensitivitet, men samtidig får vi en helt rå bildestabilisering og ytelse som så vidt vi kommer på bare overgås av Sonys mildt sagt kostbare fullformatskamera a9.

Dette er helt klart et kamera for de kravstore, og hvis du ikke tar bilder av ting som sport, dyreliv, konserter eller andre actionfylte ting, er det litt «overkill», for å si det på godt norsk. For samme prisen som en G9 og et godt objektiv, kan du vurdere bildekvalitetsfordelen med APS-C-kameraer som Sony a6500 eller Fujifilm X-T2.

Innenfor mFT-systemet er Olympus OM-D E-M1 II den eneste reelle konkurrenten. Det er utstyrt med fasedetekterende autofokus, og vi opplevde det som noe mer pålitelig på motiver i rask bevegelse. G9 har til gjengjeld USB-lading, som er veldig fint for deg som er mye på farten. Det er selvsagt flere andre forskjeller også, hvor viktige de er kommer litt an på hva du liker, trenger og foretrekker. Men det er vanskelig å peke på ett av dem og si at det ene objektivt sett er bedre enn det andre.

Men for deg som ikke har så store krav til kameraet ditt, kan du jo sjekke anbefalingene vi kom med i sommer. Der er prisene litt hyggeligere »

8.5

Meget bra

Panasonic Lumix DC-G9

8.5

Meget bra

En virkelig kraftplugg, man bør veie fordelene og ulempene med mFT nøye.

Fordeler

• +
  Svært rask skuddtakt og stor buffer
• +
  God konstruksjon (værtett, ergonomisk)
• +
  God betjening med mange tilpasningsmuligheter
• +
  Svært god elektronisk søker
• +
  Kompakt kamerasystem, egnet for deg som bærer utstyret på kroppen
• +
  USB -lading
• +
  Svært god bildestabilisering

Ting å tenke på

• —
  Veldig kostbart
• —
  Forholdsvis liten bildebrikke vs. APS-C og FF, går noe ut over oppløsning og bildestøy
• —
  DFD-autofokus virker ikke like pålitelig som fasedetekterende autofokus

Les også

Olympus OM-D E-M10 III

Panasonic Lumix GH5

Panasonic Lumix GX800

Olympus OM-D E-M1 II

Panasonic Lumix GX80 VS Olympus OM-D E-M10 II

Panasonic Lumix DMC-GX8